søndag 31. mars 2013

Dei såg og trudde


1.påskedag. III. 31.03.2013.
Åsane
Johs. 20,1-10

Påske har med Gud og menneske å gjere. Påske er Guds veldige redningsaksjon for kvart einaste menneske. Difor er påske noko eg må ta til meg. Det er noko du må ta til deg. Gud retter handa til deg på denne fantastiske dagen. Det er ei hand med liv. Det er ei hand der livets krefter helsar deg.
Men samstundes som påske er liv til meg og liv til menneske rundt om i ei heil verd som lever i skuggane av sorg og død og tårer, så sluttar eg ikkje å undre meg over at påska faktisk dreg heile skapningen inn i dramaet rundt døden og  i feiringa av oppstoda.
Frå langfredagen hugsar vi det vi kan lese i Matt. om at det kvilte eit mørke over heile landet mellom den sjette og den niande time. I Jesu dødsstund les vi at jorda skalv og at berget slo sprekker. Det står til og med at graver måtte  gje frå seg sine døde som stod lekamleg opp.


Det er som om sjølve naturen dunkar neven i bakken for å understreke: Mannen på krossen – han er sanneleg Guds son.
Så kjem påskedagen. Då er det den heilage treeininga som er verksam. Det er som i opphavet. Den gongen alt liv vart skapt.
Det skjer noko i gravmørket som ingen er vitne til. Livet vert nyskapt. Det er Faderen  som vekkjer opp Sonen frå døden. I følgje Rom.8,11 er det Den heilage ande som gjer Jesus levande, men det er Jesus sjølv som står opp att. (1.Kor. 15,12.20). I det som skjer når påskemorgonen renn, er heile treeininga verksam, men der er ingen menneske med. Slik det var i opphavet, då livet vart til ved at Faderen talte, Sonen var ved hans side og Anden sveiv over vatnet. I opphavet vart lyset først til. Så kom alt det skapte, før mennesket fekk liv og ande og ei sjel som kunne får eit forhold til Gud Fader.

Og etter det vi kan lese om påskehendinga, anar vi at det tek si tid før menneska vert dregne inn i nyskapinga av livet. Igjen forstår vi at her får først resten av skaparverket del i påskeunderet. Dei første som fekk oppleve den levande og oppstadne Jesus var fuglane i trea i hagen, det var dyra som gøymde seg i nattemørket, det vart stjernene på himmelen og sola som kasta dei første lysstrålane på den levande. Skaparverket kunne tilbe den levande før menneska etter kvart kom tumlande og fekk del i det fantastiske som var hendt – framfor alt for å berge menneska for det evige livet, men også for å gjenopprette eit skaparverk som ber med seg  arr etter syndefallet.


No vil vi lytte til korleis dei første vitna til underet opplevde påskedagen. Vi skal lese evangelistens Johannes sitt påskeevangelium, men først reiser vi oss og syng vårt høgtidsvers:

NoS nr. 177
Tekstlesing: Johs. 20,1-10
Den svenske presten Bo Brander har halde ei påskepreike som vi kan lese i bnd 2 av bøkene han har kalla ”Ett år med Jesus”. På sin underfundige måte uttrykkjer Bo Brander seg på denne måten:

Ein kan spørje seg kvifor Jesus skulle stå opp på denne diskré måten? Han kunne ha bydd inn til ein presse- eller prestekonferanse, fått ein haug med mikrofonar framfor seg og talt til alle satelittkanalar og alle små og store aviser over heile jorda og erklært: Eg har stått opp! Han kunne i det minste hatt eit lite kyrkjemøte, eller så kunne han heimsøkt Pilatus og sagt: BØØ! Her er eg igjen!
Men Jesus er ute etter noko heilt anna. Han er ikkje ute etter revansje. Han er ute etter noko mykje djupare som angår oss i dag. Når Jesus står opp, startar også våre liv. Så tek kyrkja sitt liv til.”
Når Jesus står opp, startar også våre liv. Så tek kyrkja sitt liv til, seier Bo Brander.
Slik var det også for dei næraste venene til Jesus. Når Faderen hadde vakt opp Sonen frå døden og Den heilage ande hadde gjort  Jesus levande, og  Jesus sjølv hadde står opp att, slik at den tomme grava låg der som eit ordlaus vitne om verdshistoria si viktigaste hending, då starta eit nytt liv for Maria Magdalena. Då tok kyrkja sitt liv til for alvor. Han som Jesus hadde peika ut til å vere berget, klippen, som kyrkja skulle byggjast på, læresveinen Peter, han la ut på tur, ein skikkeleg løpetur. Han sprang om kapp med den læresveinen som fortel om hendinga, Johannes.


Maria Magdalena er altså den første vi høyrer om. Det var grytidleg morgon. Ho var ved grava. Ho hadde trong for å sørgje. For å gråte. Men ho fekk anna å tenkje på. For ho kom til ei tom grav. Gravsteinen var borte. Vi kan lese  korleis ho var den første som la på sprang. Inne i henne brann det sikkert av fortviling og forvirring.  Men ho sprang av garde stod det å lese. Når eg les om dette, høyrer eg ekkoet frå profeten Jesaia: (Jes. 52.7)
        Hvor fagert det er
        når den som bringer gledesbud,
        kommer løpende over fjell,
        melder fred og bærer godt budskap


Maria tok kortaste vegen tilbake til Peter og Johannes. Ho kom med gledebod, men ho skjøna det ikkje heilt sjølv: ”De har tatt Herren bort frå graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham”
Slik lyder det aller første vitnemålet om Jesu oppstode. Maria sine ord til to av Jesu aller næraste læresvinar. Det var viktige ord. Men ikkje heilt presise ord. For ingen hadde teke Jesus ut or grava. Og han låg ingen annan stad. Jesus hadde sjølv stått opp. Livskreftene kom tilbake i ein død og gravlagd kropp. Han var ikkje lagd til sides i ei anonym grav av likrøvarar. Jesus hadde stått opp og han levde.

Maria sine ord fekk fart på Peter og Johannes. Vi kan i tankane sjå for oss korleis også dei spring av garde for å finne ut kva Maria snakkar om. Og vi kan enno ein gong tenkje på ordet vi kan lese i Jes. 52,7:
        Hvor fagert det er
        når den som bringer gledesbud,
        kommer løpende over fjell,
        melder fred og bærer godt budskap,
        forkynner frelse og sier til Sion:
        «Din Gud er konge!»


Her var det verkeleg snakk om gledebod. Her sprang dei over fjell. Og dei fekk snart bodskap å forkynne: Jesu grav var verkeleg tom. Det einaste som minna om at det som hadde hendt på langfredag, var likkleda som låg att i grava. Slik evangelisten Johannes framstiller påskemorgonen, møter ikkje desse tre nokon engel som talar til dei ved grava. Det fortel dei andre evangelistane om.
Men det er nesten endå meir gripande å lese det slik det er framstilt i bibelteksten vi har lese i dag:
For her står det berre at dei såg den tomme grava; at dei såg likkleda, og det er nok: ”- han så og trodde!”
Tenk at Peter var i stand til å tru! Eg tvilar på om eg hadde gjort det. Kanskje ikkje du heller? Det var grunnar nok til å tvile på at Jesus var oppstått. I alle fall så tidleg på påskedagen. Etter kvart som det lei lenger ut på dagen, så veit vi at Jesus viste seg for læresveinane sine. Dei fekk snakka med den oppstadne. Dei fekk  ta på han. Han hadde ting å fortelje dei. Men der - tidleg om morgonen - der gjekk sola opp, for Johannes og for Maria og sikkert også for Peter. Mørkret hadde pakka dei inn. Sorga hadde vore i ferd med å kvela dei. Sola var borte. Jesus var borte. Så bryt lyset fram. Det er som då livet vart skapt første gongen. ”La det bli lys. Og det ble lys” (1.Mos 1,3) No er lyset og livet skapt på nytt.
Det var ein som trudde fordi han såg den tomme grava; fordi han såg kleda som den døde var sveipt i. Desse kleda skulle aldri meir brukast. Dei var brukt til å pakka døden inn i. Men no hadde døden tapt. Jesus var stått opp.


Det som skjedde denne tidlege morgonen, utan andre vitne til korleis det heile gjekk føre seg enn fuglane i buskane og dyra i nattemørket, det fekk konsekvensar som angår deg og meg som lever i dag.
Jesu oppstode, det var Guds  godkjennande stempel på det som hende langfredag.
Og påskedagens aller mest fantastiske bodskap, er at Jesu oppstode, den skal verte oss til del. Gud retter handa til deg på denne fantastiske dagen. Det er ei hand med liv. Det er ei hand der livets krefter helsar deg.

Slik Jesus braut seg laus or det iskalde grepet som døden hadde teke i han, slik skal krafta frå hans oppstode også dra alle døde ut or gravene på den store, siste oppstandelsesdagen. Til og med naturen streka under sorga ved Jesu død. Slik også naturen med sitt strålande påskemorgonlys boblar over i jubel over at sorga er sløkt.
Eg er ikkje av dei som har sett den tomme grava. Eg var ikkje i Jerusalem denne vidgjetne påskehelga. Men eg har høyrt vitnemålet om ei tom grav. Orda har spreidd seg. Dei har nådd fram til meg. Mi tru har gripe tak i desse orda.

For meg er dette viktigare ord enn noko anna. For det tek brodden bort av døden. Framleis må eg og alle andre slite med døden. Framleis må vi sørgje når ein av våre døyr frå oss. Enno er det mange som må døy i landet der Jesus døydde. Kanskje på denne påskedagen også. Krig og terrror er meir velkjend der en knapt nokon anna stad på jorda vår. Sorga er velkjend der. Og framleis har vi grunn til å vere redde for at også livet vårt kan få ein brå og uventa slutt. Det er aldri godt å tenkje på.
Men med døden som ei reell kraft som trugar oss alle, skin det likevel i von frå det vi har lese om i dag. Jesus er sterkare enn døden. Han makta å vinne der alle vi andre har tapt.
I dette ligg noko heilt grensesprengjande. I dette ligg det gøymd ei levande von om at hans makt over døden ein gong skal demonstrerast ved alle graver.


Slik han stod opp, slik skal alle menneske stå opp når den siste dagen kjem. Og fordi hans død var ein soningsdød for syndene våre, så er det no grunnlag for fred mellom Gud og oss. Det er von om at når vi får del i Jesu siger over døden, så får vi samstundes del i evig liv.
Noko større å forkynne dykk, kjenner ikkje eg til! Om ikkje dette skulle vere grunn god nok til å ta på seg dei lettaste joggesko for å springe av garde med viktig gledesbodskap, så veit ikkje eg!.

Det er skapt fred. Det er skapt liv. Det er skapt von. Dette skal spire og gro i ditt liv. Dette skal du eige i di tru. Dette skal du leve på. Dette kan du døy på.
Med tru og i takk for Jesu død og oppstode ynskjer vi kvarandre ei velsigna påske!

 

fredag 29. mars 2013

Jesu ord og mine ord - på langfredag




Langfredag III
Lukas 22,39 – 23,46
Jesus bad:
"Far, om du vil, så ta dette begeret frå meg! Men lat det bli som du vil, ikkje som eg vil." 

I si mørkaste stund, i djupaste otte, med eit hjarta som skalv i angst og gru for redselen som var like rundt hjørnet, låg Jesus på kne i Getsemane. Han bad. Meir inderleg enn nokon av oss nokon gong har bede.

"- ta dette begeret frå meg!"  

Han visste så vel kva for eit beger eller skål han måtte drikka. Han forstod det grufulle. Han hadde i sanning grunn til å vera redd. For han skulle drikka den bitraste drikk som har vore bydd fram her på jorda. Han hadde all grunn til å be: "-ta begeret frå meg!". For her var det aldri snakk om noko "liksom-krossfesting" eller eit symbolsk skodespel. Det Jesus visste at han skulle gjennomgå det næraste døgnet var liding. Tung, svart liding. Og Guds son var altså også eit menneske. Eit menneske som skulle lida meir enn nokon har gjort, før eller seinare. Difor bad Jesus:

"Far, om du vil, så ta dette begeret frå meg! Men lat det bli som du vil, ikkje som eg vil." 
Eg ber også. Men eg ber til han som måtte lida. Eg ber slik:
"-Drikk begeret tomt for meg Jesus! 

I mi syndenaud har eg ingen annan utveg. Eg har ingen anna å gå til. Eg må klamra meg til Jesus. Difor fyller eg hans smerteskål endå fullare med synd og skuld. Eg veit at skal eg drikka denne skåla, då er det ei dødeleg gift for meg. Då er eg ein dødsdømd som går mot den evige død. Eg ser kor Jesus kjempar og lid. Likevel kan eg ikkje hjelpa han. Eg kan berre auka den børa han ber av synd og skuld. Eg høyrer kor hardt det kling når eg ropar det ut, men eg kan ikkje anna enn å be på langfredag: "-Drikk begeret tomt for meg, Jesus!" 

I Getsemane-hagen høyrer vi meir om Jesu kamp. Han sveitta blod. Han kom i dødsangst. 

Tydelegare kan det vel ikkje gjerast, kor tungt det gjekk inn på vår Herre og Meister, det oppdraget han hadde fått frå sin Far. Han visste så vel kva dei skulle gjera med han. Han visste så vel kva for bør han måtte bera.

Han sveitta blod.
I dødsangsten vart bønene hans endå meir inderlege..

Enno har ikkje langfredagsdramaet for alvor starta. Likevel er det eit makelaust drama som utspelar seg i Getsemane òg. Med eit inderleg medvit førebur Jesus seg til sjølve krossfestinga. Og når han sveitta blod på førehand, då kan vi berre ana korleis det kjendest for han nå det verkelege alvoret tok til.  

Jesus kjempar, allereie før det brakar laus. I dødsangst og med blodut sveitte. 

Men eg?
Eg ser på Jesu kamp med kjøleg og nøktern avstand. Det vert omtrent som å sjå eit TV-program i reprise. For ein kjenner innhaldet så altfor godt. Sveitten vert ikkje løyst framfor ein slik dag som i dag. I staden for å kjempa med, i staden for å engasjera meg, i staden for å gå inn i bøn og faste, i medlidande meditasjon, så har eg sove godt i natt. På same måte som Jesu læresveinar som også sovna medan Jesus kjempa sin livs bønekamp.

Vårt forhold til liding er avstumpa. Slik er det også når våre medmenneske lid. Når kirgsbileta langt borte frå rullar inn i stova vår. Vi ser tolvåringen uten armar og med skambrent kropp. Vi høyre dei utrulege orda hans om at eit fjell ikkje ville tole smerta denne guten må bera. Det gjer sterkt inntrykk, men ikkje mange set kaffikoppen bort. Vi går uanfekta vidare med noko anna så snart værmeldinga melder sol og fint påskevêr.

Ingen har lov å redeusere lidingane til dei krigsramma. Likevel er det Jesus måtte tola om mogeleg endå verre. For det var ikkje berre hans eigen smerte som kvilte på han. Jesus var i dødsangst fordi han var dømd til å bera mine synder.

Min angst er ingen dødsangst, men meir ei uro for kva andre menneske meiner om meg, enn på kva Gud meiner om meg og korleis Gud vil døma meg på den yttarste dagen. Difor går eg lettbeint til kyrkje på langfredag, endå knea skulle skolve og føtene vakla og eg skulle ha bada i sveitte under ei bør av skuld. Ei skuldebør som eg får hjelp til å bera, men eg er nesten for sløv til å takka for det.

Jesus sa:
"- Gråt ikkje over meg, men gråt over dykk sjølve og borna dykkar. " 

Jesus var alt dømd. Han var dømd som ein uskuldig av ein hjelpelaus og feig dommar. Han var dømd for noko han aldri hadde gjort. Men det var ikkje berre Pilatus som hadde dømd Jesus. Også Gud hadde dømd han. For Gud hadde lagt all verda sine synder på Jesus. Mine inkludert. Og dine. Det var dette han vart dømd for.

Og på vegen til rettarstaden, på vegen til Golgata, så ynskte ikkje Jesus medynk for sin eigen del. Han tenkte på dei han skulle døy for. Det var dei det var grunn til å gråta over.

"- gråt over dykk sjølve og borna dykkar." 

Men har eg tårer?
Har eg tårer for syndene mine? Skjelv eg for mine borns frelse?

Langfredagen er ein dag til å gråta. Det er ein dag til å sørgja. For i dag vert det vonde i verda sett i sentrum. Alt det vonde, og alle konsekvensar av vondskap og synd er lagt på Jesus når han er på veg mot krossen. 

Ser du og eg at eigentleg var det vi som skulle gått denne tunge vegen? Det er grunn til å gråta i fortviling over at vi er slik; over at det verkeleg var naudsynt for Jesus å døy som ein ussel forbrytar endå han var den einaste fullkomne og syndfrie som har levd.

Og vi skulle hatt tårer også fordi vi har bore synda vidare til borna våre. Dei er smitta av same sjukdom som vi. Ein dødeleg sjukdom som heiter synd, og som ingen andre enn Jesus kan kurera.

"- gråt over dykk sjølve og borna dykkar.”

Jesus sa:
"-Far, tilgjev dei, for dei veit ikkje kva dei gjer." 

Medan hammarslaga gav ekko på Golgata, makta Jesus å senda ei bøn om tilgjeving for sine bødlar opp til Gud Fader. Tvers igjennom smerte og hjelpeløyse, ber den allmektige til Gud. Han legg allmakta av seg. Han let Gud forlata seg. Han skal døy. Men han døyr med kjærleik også til sine verste fiendar. Ikkje ein gong dei som mishandla han og torturerte han til døden er unnateke hans kjærleik. 

Og medan eg høyrer om Jesu kjærlege bøn, høyrer eg at mi eiga stemme blandar seg i eit kor på tribunen: Eg er med dei som står og ser på krossfestinga og som tek del med ivrige rop: Krossfest. Krossfest.

Men midt i mine svikefulle rop skjønar eg kva som føregår. Det er han som kan tilgje meg som ber for mi frelse.

Eg stig ut av folkehopen. Eg teier med mine krossfest-rop.

Med eit ordlaust sukk ber eg til Frelsaren:
"-Far, tilgjev meg. Eg veit kva eg har gjort!"  

Jesus seier:
"-I dag skal du vera med meg i Paradis."
Røvaren på krossen bad ikkje om så mykje. Han bad om ein vennleg tanke når Jesus kom i sitt rike. Røvaren hadde innsett si skuld. Han visste at han hadde fått ein fortent dødsdom. Men han hadde ikkje forstått at Jesus hadde ufortent nåde og tilgjeving å gje.

At krossfestinga vart vegen til frelse for denne røvaren, kunne ingen tenkja. Men slik vart det.

Og dette gjev meg von.

"Far tilgjev meg.." bed eg.  

Eg høyrer Jesu stemme som kjempar sin siste dødskamp:
"-I dag skal du vera med meg i Paradis." 

Eg forstår ikkje at det er mogeleg. Men eg retter ut handa og tek tak ei ei blodig og naglemerka hand. Det er denne handa som skal føra meg frelst gjennom dommen. Han døydde for mi skuld. Eg fattar det ikkje. Men med ei trassig tru held eg fast i handa. Ein syndar på veg til Paradis.

Jesus sa:
"-Far, i dine hender gjev eg mi ånd!"

Frelsarverket var fullført. Syndene var sona. Alt kunne kvila i Gud Faders hand.
Der, i Gud Faders hand, legg også eg på langfredag meg sjølv, mi skuld og mine synder.

                                                   Det er fullført!
                                                        AMEN!






torsdag 21. mars 2013

Som den gyldne sol…….

Alle håpar på sol i påska!
Folk valfartar til stader der dei håpar sola vil strekkje ut sine gode strålar. Sveipe seg rundt kroppane. Varme kinnet, smelte glattisen og mjukne sjokoladen i tursekken.


Vi håpar på sol over byen.
Vi håpar på sol over gardar og grend.
Vi drøymer om blanke bølgjer som speglar seg i lyset, og om kvite vidder der vi må smørje ski og hud for å få maksimal utnytting av det gode som sola vil gje oss.
Eg ber: Kjære Gud. Lat sola skine over oss i påska!
I gamal norrøn mytologi kjenner vi gudinna Sól som er søster til Måne. Også i dei fleste andre gamle religionar finn vi velkjende solgudar som for eksempel egyptiske Ra eller greske Helios. Dette er gamle gudar som i si tid var objekt for tilbeding.
Eg har aldri høyrt om moderne nordmenn som tilber sola. Likevel vågar eg å spørje om ikkje mange av oss, i alle fall av oss som har ein heim i ei kyrkje, til tider står i fare for å bokstavleg tala leggje oss flate for soldyrkinga. Ikkje minst i påska.
Eg spør: Er det ikkje råd at vi i sterkare grad kombinerer friluft, turar, utfart, familiehygge og timar i solveggen med høgtidsfeiring i Guds hus?
Jula er kommersialisert.
Påska gjort om til ei moderne solfest.
Eg ber for alle kristne: Kjære Gud lat ditt lys skine over oss i påska!
Skal det skje må vi gjere som når finvêret av og til overraskar vestlendingane. Då strøymer vi ut der lyset er. Der sola varmar.
Guds lys er særleg klårt og tydeleg i kyrkja. I di heimekyrkje her i Arna eller Åsane. I kyrkja der du besøkjer slektningane dine desse påskefridagane. Eller i kyrkja som står ein stad ikkje langt unna der du er på hyttetur eller båtferie.
Gjennom heile året har vi som er kristne ikkje noko større og viktigare å feire enn det som hende i påska. Utruleg nok avspeglar ikkje dette seg i fulle kyrkjer gjennom påskeveka.
I alt snakk om kva som i vår tid trugar vår kristne kultur i landet vårt er vi ved kjerna når vi peikar på nettopp dette. Det er ikkje andre religionar som trugar kristen kultur. Det er ikkje styringskåte politikarar. Det er ikkje ein gong kyrkja sin økonomi.
Det heile kokar ned til om det er viktig for dei som trur, og som ber, at vi tilber han som døydde, stod opp og som er levande mellom oss i dag. Då må vi finne vår plass mellom dei som trass alt samlar seg til gudstenester, bøn og lovsong i kyrkja si største høgtid.
Eg ber for vår kyrkje: Kjære Gud. Gjev oss nåde til  å halde ei heilag høgtid i kyrkja di denne påska.
AMEN
(Dette er tidlegare publisert under vignetten "Prostkassen" i kyrkjeblada i Arna og Åsane prosti)

søndag 17. mars 2013

I prestebustaden


Maria budskapsdag. III. 17.03.2013
Biskopshavn – samtalegudsteneste for konfirmantar
Luk. 1,39-45

I dag skal vi vere med inn i ein prestebustad. Der budde presten Sakarja, og der budde kona hans, Elisabeth. Det var ikkje unge, aktive prestefolk som dreiv barnearbeid eller speidararbeid eller konfirmantundervisning. Der, i ein liten fjellby i Juda, budde ein gamal, streng ortodoks, jødisk prest. Og den gamle kona hans. Presten Sakarja var med i eit lag av prestar, i alt 24 prestar, som kvar gjorde teneste i tempelet to veker årleg. Kva han dreiv med elles i året veit vi ikkje. Kona til Sakarja var Elisabet.

Ei stor sorg hadde dei. Elisabeth var barnlaus. Det står at ho ikkje kunne få barn, og no var dei begge gamle. Så gamle at då underet hende, at Sakarja fekk besøk av Herrens engel som fortalde at dei to skulle bli foreldre, så nekta han å tru på engelen: ”Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo gammel, og min kone er også langt oppe i årene.” (Luk. 1,18)

Presten Sakarjas vantru var neppe større enn vantrua mange av prestane som gjer teneste for Herrens altar den dag i dag ville ha vist. Og vantrua hans fekk ikkje verre følgjer enn ein mellombels periode som stum. Sakarja vart stum heilt fram til det faktisk hende, det engelen sa. At Elisabet, den gamle, vart med barn og etter kvart fødde Johannes, sonen deira. Sonen til Sakarja og Elisabet.

Vi skal snart vere med inn i prestebustaden i fjellandsbyen.
Men for å stige inn dit må vi slå følgje med Maria. Ho var slett inga gamal dame. Tvert om. Reine ungjenta var ho.
Hadde det vore råd å samanlikne med det vi kjenner frå vår samtid, kunne sikkert Sakarja vore den aldrande, pensjonistvikaren som underviste konfirmantane innimellom, i staden for ungdomspresten, og Maria kunne vore ei av konfirmantjentene. Og Maria var altså den unge slektningen til Elisabet, ho vi med rette kan kalle for gamlemor.


Vi veit litt meir om Maria enn om Sakarja og Elisabet. Men det Maria og Sakarja har sams er at Herrens engel kom til dei. Engelen som snakka med Sakarja veit vi ikkje namnet på, men han som kom til Maria heitte Gabriel. Begge fekk ein liknande bodskap, sjølv om det var avgjerande skilnad på det engelen hadde å fortelje. Sakarja skulle verte far på normal måte, om ein ser bort frå Elisabets høge alder. Men Maria skulle verte mor utan ein jordisk far.
Om det var vanskeleg for Sakarja å tru på engelen, så var det ikkje enklare for Maria.
Også ho hadde spørsmål til engelen: ”Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” (Luk. 1, 34)

Men der Sakarja tvila, der lyser det tru og tenestevilje frå Maria. Ho svara engelen slik:
”Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.” (Luk.1,38)

Det er Herrens tenestekvinne, Maria, ho som altså vart med barn eit halvt år etter slektningen Elisabet; der er henne vi no følgjer på hennar besøk til fjellbyen der Elisabeth bur. Maria veit at noko har hendt med henne. Det handlar ikkje om samliv mellom henne og Josef som ho var trulova med. Det handla om eit Guds under som hadde gjort henne gravid. Framleis var det så tidleg i svangerskapet at ingen kunne sjå det på henne. Likevel visste ho. Og ho trudde. Og ho ana at eit Guds under også hadde hendt med den gamle Elisabeth. Difor går ho til fjells for å besøkje Elisabet.

Elisabet og Maria. Slektningar . Ei ung, og ei kvinne ”langt oppe i årene” (Luk.1,7). Men begge i det som vi med høgtidelege ord kallar”velsigna omstende”. No venta dei søner begge to. Ingen moderne ultralydundersøking hadde avslørt løyndomen om det vart gut eller jente. Avsløringa kom frå Gabriel. Og han hadde det frå høgste hald. Frå livgjevaren sjølv. Skaparen. Gud Fader.

Begge visste til og med namnet på borna dei bar på: Johannes = Gud er nådig og Jesus = Herren frelser.

Maria stig inn i heimen til Elisabeth og Sakarja. Vi får vere med på eit kort møte mellom desse to i tekstordet vi stoggar for. Eit kvinnemøte.
Marias og Elisabets møte var noko meir og noko anna enn det som spente, ventande foreldre snakkar om og gler seg til når dei kjenner fosteret sparkar og signaliser at ”Snart kjem eg til dykk”.
Dei fleste ventande foreldre kjenner lukkerus i slike stunder. Elisabet kjende ein annan rus når ho såg Maria: ”Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: - Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv”.
Og så tala den aldrande, svangre kvinna profetisk, for ho kallar den yngre slektningen
”- Herrens mor”


Slik talar ho som i sitt morsliv ber på han som av Jesus seinare får denne attesten: ”Blant dem som er født av kvinner, er det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes” (Matt.11,11)
Vi er med på eit møte mellom kvinner. Men kvinner som tala uvanlege ord om eit veldig vanleg tema. For kvinnene var utvalde. Velsigna av Gud sjølv til å innta sine plassar i Guds plan for å frelsa verda.
Dei bar på nåden og frelsa under sine hjarto: Johannes = Gud er nådig og Jesus= Herren frelser.

Snart skulle ho føde, Elisabet. Guten med namnet nåde. Han som vaks til mannen som møtte unåde. Hovudet hans vart til slutt servert på fat i eit vanstyrt kongehus. Han som rydja vegen for slektningen sin. For Jesus. For frelsa.

I Elisabets hus var Maria lukkeleg. Herrens tenarinne. Men vi veit at sverdet seinare skulle stikkast i hennar sjel. (Luk.2,35).Ho skulle kome til å gråte tunge tårer ved ein kross nokre og tretti år seinare.

Men der og då: I fjellbygdene i Juda, i Elisabets hus, prestebustaden for henne og Sakarja; kan hende med den stumme presten Sakarja som tilhøyrar i ein krok i huset, der var det glede og jubel i kvinneleg lag.

Engleorda var ikkje gløymde av nokon av dei. Sakarja hadde skrive ned det han ikkje lenger kunne seie til Elisabet. Ho visste om Gabriel. Maria hadde enno skinet av dei kvite englekleda som ein glans i spente augo.

To glade kvinner i Herrens teneste. Med nåden og frelsa i sine morsliv. Dette var deira gåve til ei heil menneskeslekt. Å bere Guds under inn i vår verd.

I dag, samlast vi her i Biskopshavn kirke. Vi som skulle vere glade tenarar for Herren i vår tid, i denne menigheten.
Nåden er komen frå Gud. Frelsa er komen frå Gud. Elisabet og Maria var med å bere fram Guds gåver til oss. Men også vi skal gå inn i rekkjene av glade tenarar som skal bere dette vidare: Nåde og frelse frå Gud.

Mange av dykk som lyttar nett no er konfirmantar. Om ikkje så mange vekene skal de samle dykk på nytt her i kyrkja. Då skal vi be for dykk. Då håpar vi de få oppleve krafta frå han som vil være nær dykk, og som vil gje dykk det aller største eit menneske kan bere med seg vidare i livet. Guds nåde og Guds frelse.

Dette er Guds gåver til kvar og ein av oss som er i lag her no, og det er hans gåver til ei heil verd. Også til alle dei som Biskopshavn støtter og hjelper i Botswana som vi snart skal høyre meir om. Gåvene, Guds frelse og Guds nåde, som vil endre heile historiens gang for menneska.

Slik Johannes som enno berre er barnet i Elisabets mage spraka av fryd over eit anna barn i mors liv, han som Johannes seinare skulle rydda vegen for, slik skal vi alle i dag gje uttrykk for fryd og glede over underet frå Gud.

AMEN.

søndag 3. mars 2013

Motstandaren


3. s. i fastetida III. 03.03.2013
Arna kyrkje
Luk. 22, 28 – 34

I tre ulike samanhengar har vi no i denne gudstenesta støytt på eit av dei siste tabu i norsk kyrkjeliv. Satan. Eller djevelen. Den vonde.
Denne makta, eller kanskje rettare; denne vonde personlegdomen i tilværet, som moderne nordmenn berre flirar av. Ein underleg figur som mange meiner høyrer heime på historiens skraphaug. Eit middelaldermonster som prestane heilt opp til våre dagar, ikkje minst prestar som var påverka av pietismens mørkaste sider, likte å skræme og truge og undertrykkje med vert det gjerne påstått.
Men det er denne djevelen vi talar om kvar gong vi døyper eit barn i kyrkjene våre. For då heiter det som kjent i orda vi seier fram i lag som samla kyrkjelyd før vi held fram med den tradisjonelle kristne truvedkjenninga: ”Eg forsakar djevelen og alle hans gjerningar og alt hans vesen”
Dei som har presentert Satan for oss gjennom heilage tekstar frå vår Bibel, er altså først profeten Sakarja: ”Han viste meg øvstepresten Josva, som stod framfor Herrens engel, medan Satan stod på høgre sida hans og førte klagemål mot han. Herren sa til Satan:
«Herren refsar deg, Satan!”
(Sak. 3,1-2)
Deretter er det Paulus som i 2.Kor 12,7 tala om ein ”Satans engel” som plaga han.
Og så endeleg, er det ingen ringare enn Jesus sjølv som brukar desse underlege orda når han talar til Peter, eller Simon, og dei andre læresveinane og seier det på denne måten: ”Satan kravde å få sikta dykk som kveite” (Luk.22,31)
Er Satan ein fantasi, ein skrudd idè, eller ei reell vond kraft som dei som trur på Jesus også må ta inn i reknestykket når kalkulasjonar for eit kristent liv skal leggjast?
Spør vi redaksjonen i Dagbladet eller journalistane i Dagsrevyen får vi eit svar.
Spør vi profeten Sakarja eller apostelen Paulus eller sjølvaste Jesus Kristus får vi eit heilt anna svar.
Eg må tilstå at for meg veg det Jesus talar om litt tyngre enn spottord frå Akersgata.
Ein som aldri var i tvil om Satans eksistens, var Martin Luther. Difor skreiv han også denne mektige salmen som vi syng i dag, før og etter denne preika. Om Gud som er vår borg i møte med den gamle fienden. Om at vi ikkje skal ottast og vere redde om det var så ille at ”verdi full av djevlar var”
Det vert sagt at den same Martin Luther i si tid var så intenst oppteken av kampen mot Satan at han ein gong skal ha kasta blekkhuset sitt etter djevelen.
I evangeliet vi deler denne søndagen, møter vi Jesus i samtale med læresveinane. Det er ein underleg samtale som omhandlar litt meir enn det utdraget vi har lese i lag. Samtalen går føre seg om kvelden skjærtorsdag, i tidsrommet mellom sjølve nattverdmåltidet og det som hende i Getsemane litt seinare på kvelden og natta. Det hende altså at læresveinane gjekk rett frå nattverdbordet og tok til å krangla seg i mellom. ”No vart det òg strid mellom dei om kven som skulle reknast som den største”. (Luk.22,24)
Det var i sanning litt av ein gjeng Jesus hadde rundt seg den siste natta før han vart krossfest. Dei som hadde opplevd det siste måltidet, nattverden, truleg utan å ane djupna av det som hende, dei gjekk frå bordet for å krangle. Krangel om kven som var størst og viktigast av dei.
Og rett frå krangelen bar det ut i Getsemane der Jesus bad dei om å vake og be i lag med han. Men ingen av dei makta det. I Getsemane sov dei tungt medan Jesus sveitta blod. Det var om det vi tala i kyrkjene våre 1.s. i fastetida i år.
Det er i samband med kranglinga om kven av læresveinane som var den viktigaste at Jesus altså fortel at Satan har vore på han. ”Satan kravde å få sikta dykk som kveite,” seier Jesus til læresveinane. I den tunge kvelden og natta der så mykje står på spel for Jesus, høyrer vi om ein konkret konfrontasjon med den vonde. ”Satan kravde” seier Jesus. Det er som om han strekar under at Satan er der som ein reell trugsel. Ordet Satan betyr ”motstandar” – det er nettopp som det han står fram i det Jesus talar om. Satan ynskjer å teste ut Jesu nære vener. Kanskje ligg det noko bak om at han vil påvise kor lite dei var å satse på. Kranglefantane. Dei søvnige. Og ikkje minst dei svikefulle.
Ein av dei tolv var allereie i Satans lomme. Det var Judas.
Men ein annan var nesten i same kategori. Han som Jesus her omtalar som Simon. Simon var det gamle namnet på Peter. Jesus hadde sjølv gjeve Simon nytt namn då han kalla han for Peter, klippen, berget, som han ville byggje si kyrkje på. Men no brukar ikkje Jesus dette klippenamnet. Her er det Simon som vert tiltala. For her snakkar ikkje Jesus med han som var berget som skulle vere grunnmur for hans nye kyrkje.
Her snakkar Jesus med han som skulle svikte. Med Simon. Han som skulle fornekte Jesus tre gonger før hanen gol.
Tenk om det var slik at Jesu motstandar, Satan, verkeleg fekk dei i lomma alle desse venene til Jesus?
For det var det han ville. Så tvil. Setje dei på prøve og utnytte alle deira svake sider. Vippe dei over på si side i kampen mellom den vonde og den gode.
Men Jesus veit kva det heile handlar om. Han kjenner dei. Han har høyrt kranglinga. Likevel kan han bruke dei. ”De skal eta og drikka ved mitt bord og sitja på troner og dømma dei tolv Israels-stammane” seier Jesus til dei.
Guds rike er full av slike som desse venene til Jesus. Dei er alle slike som du og eg er. På ulikt vis rotar vil til våre liv.
Med høgtidelege ord seier vi ved døypefonten at vi forsakar djevelen. I det daglege livet viser vi noko heilt anna. Å forsake er å seie nei til.
Av og til, kanskje. Av og til lukkast vi.
Andre gonger går vi rett i fella. Vi høyrer ekkoet av hanegal både tidt og ofte, og må innerst inne innrømme at Jesus vart svikta, ikkje berre av Simon Peter, men også av meg. Det smertar. Det gjer vondt. Vi kjenner skamma og skulda som ei bør.
Øvstepresten Josva som vi las om i avsnittet frå profeten Sakarja tidlegare i gudstenesta, var eit menneske som livet ikkje hadde lukkast for. Dette var symbolisert ved at han gjekk i skitne klede. Men ein engel gav han nye festklede: ”Sjå, eg tek bort skulda di og kler deg i festklede”
Paulus strir med det han omtalar som ein ”torn i kroppen” som er eit eller anna vondt som Satan plagar han med. Botemidlet for Paulus er orda frå Herren: ”Min nåde er nok for deg”.
I dag vert vi altså minna om at i møte med Satan, i dragsuget frå hans vondskap der det er så mange nederlag som er å finne, der finst det noko som er større. Noko som er viktigare. Noko som er kraftigare.
Herrens nåde. Krafta som er stor nok til å gjere rein. Til å ta bort skuld.
Til og med for Simon, for Peter, Jesu næraste medarbeidar som på førehand fekk vite at han var ein som ville svikte før hanen gol den same natta; også for han var det lov å vente seg oppreising, nåde og nytt liv. ”Når du ein gong vender om, så styrk brørne dine” seier Jesus til han, samstundes som han varslar svik og hanegal.
Om du skulle ha eit gammaldags blekkhus på skrivebordet heime, så blir det berre søl om du kastar det etter djevelen. Det er ikkje slik vi kjempar mot Jesu motstandar og mot vår motstandar; mot Satan.
Den beste kampen er å anerkjenne at vi har ein motstandar. Ein sterk motstandar som vil rive oss bort frå Jesus.
I det å ta dette innover seg, gjev det meining i det vi no skal gjere i lag: Først seie fram orda om forsakinga av djevelen og det vonde.
Men vi stoggar ikkje med det. Vi held fram med vår faste truvedkjenning. Trua på den treeinige Gud, vår skapar og Frelsar og vegvisar til det evige livet.
Det er den trua som frelser. Det er den trua som ber nåden med seg, og som gjev oss håp om at nederlag er tilgjevne for Jesu skuld. At også vi skal ta inn over oss orda som var så viktige for Paulus: ”Min nåde er nok for deg” AMEN

Bloggarkiv