søndag 15. september 2013

Liv før død

17. s. i treeiningstida. 15.09.2013
Eidsvåg (ungd.gudstj.)
Fil.1,20-26
Vi syng mange glade påskesalmar i dag. Om at Jesus stod opp. Vi syng Halleluja både her og der. Det er det grunn til.
Ute er det haust. Eg gjekk til bussen no nett før helga. Det kom nokre kraftige vindkast, og lauv frå trea raste ned over meg. Det er grønt enno. Men det vert snart gult. Og gult. Og brunt. Og så svart på trea når haust skal bli til vinter. Når den vesle forsmaken på haust som vi alt har fått over oss, vert til haust på skikkeleg vis.

Midt oppe i dette har vi kvart år ein søndag der det handlar om at det som døyr skal få nytt liv. Det handlar om oppstandelse frå dei døde. Slik Jesus stod opp ein gong, slik skal vi stå opp. Livet skal sigre. Difor kallar vi søndagen i dag, den 17. i treeiningstida, for haustens påskedag.
Det er godt å tale til mange unge menneske om at livet skal sigre. Vi las nettopp om Jesus som vakte dotter til synagogeforstandaren til nytt liv. Vi høyrde desse forunderlege orda frå Jesu munn: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel.
Vi skal ikkje møte kyrkja sine unge med ord om døden. For dei unge skal leve. Livet skal blomstre. Framtida skal vere som ein vår, lysande grøn. Ny og spanande.
Men vi veit at døden er der. Av og til stikk ei kald og kvass klo frå døden handa fram og røvar frå oss, ikkje berre bestemor eller farfar, men ein venn eller ei venninne. Like ung som du sjølv. Eller yngre. Tolv år var dotter til synagogeforstandaren. Ho vi las om i Markusevangeliet. Det er forferdeleg når det skjer. For unge skal leve. Leve og blomstre. Bere frukt. Om att og om att gjennom mange år.

Kanskje er det nokre av dykk som høyrer på meg no som har epletre i hagen heime. Nokre av trea kan vere heilt nye. Planta for få år sidan. Kvar haust ser vi at epla vert modne. Det er liv i treet. Slik er det mens treet enno er ungt. Men det kan kome svære  mengder frukt, også frå gamle tre. Så lenge det er liv, kan vi vente frukt.
I dag har vi helsa på apostelen Paulus.
Han er ein utruleg viktig person for den kristne kyrkja. Breva han skreiv til dei aller første kristne kyrkjelydane rundt Middelhavet berre få år etter at Jesus var faren opp til himmelen, inneheld stoff som aldri vert uaktuelt. Orda hans er ikkje spesielt moderne. Ikkje lette å forstå, av og til direkte vanskelege. Nokre gonger også provoserande. Men aktuelle. Veldig aktuelle, til og med for unge som lever akkurat no.
Vi har i dag lese ord av Paulus som på ingen måte er lette å forstå. Han går nærmast inn i ein diskusjon med seg sjølv. Er det best å dø, eller er det best å leve?
Vi som les det i dag klør oss i hovudet. Går det i det heile an å tenkje slik? Paulus skriv: Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning

Å dø er ei vinning.
Heldigvis er det ikkje slik frisk, norsk ungdom tenkjer. At det er ein fordel å dø gjev berre meining om ein vert så sjuk at livet er aldeles uråd å halde ut. Det kan skje. For unge. Og mykje meir for dei aller eldste. Det kan skje at døden kan vere ein utfriar frå eit smertefullt sjukeleie.
Men det normale er at livet er det største. Det rikaste. Det vi skal gle oss over.
Skal vi forstå kva Paulus meiner med at døden kan vere eit vinnarlodd, så må vi vite noko om at den gongen han skreiv dette, så var det ei sterk tru og ei sterk forventning til at Jesus skulle kome tilbake. At han skulle samle dei som trudde på han rundt seg i eit nytt liv. Bak døden. Difor seier Paulus også:
Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.

Vi kan lære av dette. Vi kan lære at bak døden ventar noko godt. Eit nytt liv. Ei nyskapt jord. Det som er fullkome utan alt som kan vere vondt og vanskeleg mens vi lever her.
For ein som trur på Jesus er det meiningsfullt å sjå fram til det evige livet.
Men først må vi leve dette livet. Først skal vi gle oss over livet Gud har gjeve oss. Det som skal utfaldast mens vi er unge. Det som skal blomstre når vi er vaksne. Livet som skal gje frukt. Det livet som sakte men sikkert skal visne og falle bort. Som lauv på trær om haust. Litt etter litt vert vi plukka av. Nokre få litt tidleg. Det meste rett før det vert vinter.
Paulus leikar med tanken: Kva er best: Å dø eller å leve?
Det er aldri tvil om kva som er hans konklusjon:
Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva  jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen.

Paulus vil hjelpe oss til framgang og glede i trua.
Det er det vi så gjerne vil hjelpe dei kristne i Eidsvåg til også.
Unge kristne. Konfirmantar. Ungdomsleiarar. Vaksne. Soknerådsmedlemer. Dei tilsette  i kyrkjelyden.
Vi skal leve. Vi skal utfalde livet. Mellom venner. Heime  i vår familie. På skulen eller på jobben. Livet kan bere god frukt også når det er levd gjennom mange år, slik eit gamalt frukttre også kan bugne av det som er godt å ete.
Vi skal be om ein ny vår. At det må spire og vekse og kome frukt av det vi er i lag om i kyrkja. At Jesus kan verte stor for oss. At vi kan lengte etter å leve tett i lag med han. Mens vi lever her og no. Og når vi ein gong stig inn i den aller siste haust. Når vinteren kjem i livet vårt. Når døden hentar oss.
Men også då er det håp. Då skal vi gå over den grensa som ingen kjem tilbake frå. Den grensa som heiter døden. Men vi trur at bak der ventar han på oss, han som er Herre i våre liv og som er Herre over døden. Han som er så sterk at når den evige våren lysnar bak dødens vinter, så skal han stå ved kvar einaste grav og det skal lyde slik ved dørstokken til eit nytt og evig liv: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; 


søndag 8. september 2013

Visdomen

16. s. i treeiningstida III. 08.09.2013
Åsane
Matt 11,16-19

Eg hugsar spelemann på taket, denne flotte jødiske musikalen som gjekk på teateret. Eg hugsar Lasse Kolstad som spela hovudrolla. Eg hugsar den fengjande teksten og melodien – ”Om eg var ein rik mann”. Men i hovudet mitt har den teksten endra seg framfor denne søndagen. Om att og om kjem litt andre ord til meg: ”Om eg var ein vis mann…”

Å vere klok og vis er stort og godt for eit menneske. Visdom er mangelvare. Eg trur om meg sjølv at eg er så pass klok og vis er eg at eg innser at det er langt fram for mitt vedkomande i alle fall, før eg ville våge å kalle meg for ein vis mann.
Eg ser rundt meg. Litt forskrekka, for eg ser ikkje så veldig mykje visdom. Derimot ser eg at ynskje til Lasse Kolstad og Tevje frå teaterscena har gått i oppfylling for veldig mange. Han ynskte seg rikdom. Det er det mykje av rundt meg. Til glede for mange. Men visdom? Kan nokon peike på visdom for meg? Verkeleg klokskap. Nokre stader må den vere å finne. Det er eg sikker på.

Eg har opna den store boka framfor søndagen i dag. Eg har lese i Bibelen. Eg har lese tre avsnitt som vi også har delt i denne gudstenesta.  Her høyrer vi om Visdomen. Og det er nettopp i møte med det vi les i dag at tankane mine har fått fart på seg. Kvar er denne bibelske Visdomen som vi les om? Har eg del i den? Eller er det eg som er prest som manglar visdom, mens tilhøyrarane i kyrkjebenkane har fått del i den bibelske innsikt, klokskap og visdom? Korleis i all verda skal vi nærme oss dette temaet? Desse avsnitta frå Bibelen som er tema på denne gudstenestesøndagen gjer at tankane mine formar seg til ei bøn – eit rop til Gud: ”Om eg var ein vis mann…”

Eg les nærmare det siste vi nettopp høyrde av dagens tekstar. Desse forunderlege og omtrent ubegripelege orda av Jesus om borna som spelar fløyte og syng sørgjesongar. Kva er det dei driv med? Kan det vere at dei leikar bryllup og gravferd? I så fall kan jo eg som prest blande meg i leiken, for det kan eg faktisk ein del om.
Men borna vil ikkje leike dette. Dei ville ikkje danse som i bryllup. Dei ville ikkje sørgje som i gravferd. Forunderlege ord. Kva betyr det?

Eg kan igjen sukke til Gud: ”Om eg var ein vis mann…”
Eg forstår det ikkje heilt. Eg må berre seie det som det er. Men eg anar at Jesus rett og slett kritiserer samtida si for noko. Han brukar uttrykket ”denne slekt” – eit negativ lada uttrykk slik eg tolkar det. Det er ei vrang slekt. Dei vil ikkje vere med på leiken. Ikkje vil dei danse. Ikkje vil dei gråte. Dei vil gjere som dei sjølve vil.
”Denne slekt” på Jesu tid minner meg straks om ”denne slekt” i vår tid. Vi gjer som vi vil.  Vi dansar til vår eiga pipe. Rett og slett.
Men så introduserer Jesus dette ordet som går att i alle dei tre tekstane vi har føre oss. Visdommen. Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.
I hovudet mitt svirra det enno ein gong: ”Om eg var ein vis mann…”
Så ser eg noko her. Visdommen er ingen mann. Visdommen er ei kvinne. Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes. ”Hennes” – det peikar tilbake på ordet Visdom. Visdommen er hokjønn.
Tenkte eg det ikkje….

Eg tek til å lese meir om Visdommen i Bibelen og ser at det i alle fall må vere ein person. For blar vi opp i Salomos ordspråk der ein av tekstane våre i dag er henta frå, så les vi mykje meir om Visdomen. Sårleg viktig er det for oss å lese kapittel 8 i Ordspråka.
Høyr litt av det vi les der: (Ordsp 8,1-2+4-5)
Hør, Visdommen roper, forstanden løfter sin røst.      
Visdommen stiller seg på toppen av høydene, ved veien, der stiene møtes.
Dere menn, jeg roper til dere, min røst når ut til menneskene.
Lær klokskap, dere uerfarne, få forstand i hjertet, dere dårer!

Visdomen ropar til menn, les vi. Ei klok kvinne som lokkar på mannen…
Men viktigare enn kjønn er det å finne ut kven Visdommen eigentleg er. Lenger ute i kap 8 i Ordspråka les vi om at Visdomen ser ut til å ha eksistert til og med før verda vart skapt. Ja, Visdomen synest å vere ein del av sjølve guddommen, skaparkrafta.
Herren bar meg fram som sitt første verk, før hans gjerninger i fjerne tider.
Jeg ble født da dypene ikke fantes og de vannrike kildene ikke var til.
Jeg var der da han grunnfestet himmelen og risset opp himmelranden over dypet, (Ords 8,22.24-25)

Eg leitar der visdom normalt skal vere å finne. Eg leitar i bøker, og då finn eg snart at det står noko om at denne personifiserte Visdom som i Ordspråka er framstilt som ein person eller ei kraft som var der allereie før skapinga; denne visdom har sterkt påverka oppfatninga av det som dei gamle grekarar kallar for Logos, det som i vår Bibel er omsett med Ordet med stor O, slik vi les om det i juledagens Johannesevangelium – Ordet, Logos, som vart menneske.
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
  Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.(Johs 1,1-3)
Visdommen kan altså vere Logos. Visdom kan altså vere Gud.
Gud som er mann. Visdommen som er hokjønn.
Ordet som vart menneske. Visdommen som vart menneske. Visdommen – kan det rett og slett vere Jesus sjølv, han som var med ved skapinga?
Og i så fall - korleis skal vi tenkje om Gud som kjønnsvesen? Mann eller kvinne?

Eg kjenner meg langt frå vis nok til å konkludere i desse spørsmåla som reiser seg, men eg anar at det ligg noko der. Noko djupt som vi treng Visdom og innsikt for å kome lenger ned i. I alle fall synest det for meg som om vi må gje opp alle tankar om at Gud er som ein av oss. Sjølvsagt er han ikkje det – for det har faktisk Jesus sagt noko om. Noko om at ikkje vi ein gong skal vere slik som vi er no, kjønnsvesen, når vi kjem til himmelen:  Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. 
For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen.
(Matt, 22,29-30)
Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.
Det er dei konkluderande orda til Jesus i evangelieteksten denne søndagen.
Det kan vere mykje som tyder på at når Jesus brukar begrepet Visdommen, så er det ein måte å peike mot seg sjølv på. Det er Jesus som er den verkelege visdom. Den som går utanpå all anna jordisk visdom.
Ikkje minst apostelen Paulus, som mange stader brukar dette begrepet, seier noko om det.
I orda vi høyrde lese tidlegare i dag frå 1.Kor 1 stod det bl.a.:  -jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom,  men vi forkynner en korsfestet Kristus.
Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. (1.Kor 1,22-24)
Kristus er Guds kraft og Guds visdom.
Kanskje er det denne bodskapen vi framfor alt skal ta inn over oss i dag?

Eg ynskjer at eg var ein vis mann. Andre har ynskt som Tevje i Spelemann på taket: ”Om eg var ein rik mann”. Verda har mykje å by. Mykje vi kan ynskje oss. Rikdom. Visdom. Ære. Makt. I dag og i morgon går nordmenn mann og kvinne av huse for å gje makt til dei som søkjer makt for å styre oss og å styre landet vårt.

Det må rett og slett vere noko anna det handlar om.
Eg har sukka etter visdom. Det står sikkert mykje att enno før eg ser alt. Men framfor meg opnar orda seg; dei som Paulus skreiv til dei kristne i Korint:
Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder?
Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap?  For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner.  For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene..
Den største visdom frå Gud handlar om det som mange menneske oppfattar som dårskap.
Den største visdom frå Gud handlar om han som sjølv er Visdomen. Han som let seg krossfeste og som gjekk i døden for å frelse ei heil menneskeslekt.
 Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier! (Rom. 11,33)

AMEN

Bloggarkiv