torsdag 22. desember 2016

Det gjekk ut eit ord


1.juledag 2016
Salhus
Joh.1,1-14
 
"Her ute kulde
er nå med is og sne, .."
Slik skal vi syngje i det siste salmeverset som skal lyde i kyrkja på denne 1.juledagen.
Kanskje var det slik det ein gong var. Kanskje drøymer mange av oss om at det skal vere slik framleis. Men det er ikkje lenger «is og sne», det er berre mørke og vått og vindfullt vêr, som hyllar oss inn denne jula, som så mange andre vestlandsjuler.
Men hovudsaka i jula har aldri vore kulde, is og snø. Det er berre heilt mot nord at det er slik. På den andre sida av kloden er det full sommar. Men det er sjølvsagt også jul der. Og der det heile skjedde, der er det naturlegvis ikkje is og snø. Det er ikkje ein gong sikkert at den aller første jula var akkurat i desember. Vi veit rett og slett ikkje datoen for Jesu fødsel. Ikkje ein gong årstalet er vi 100% sikre på. Det vi veit er at det i alle fall ikkje er nøyaktig 2016 år sidan. Men dette spelar ikkje noko rolle.
 
Ramma rundt jula er på det næraste uvesentleg. Datoar og kalenderår, julesnø eller palmesus; lat det fare alt i hop. Men lat oss få sjå ein ting av det som høyrer jula til, uansett kvar på kloden vi bur:
 
"Guds himler fulle
av stjerner dog å se.
For oss opptennes
en deilig nådens sol,
Guds åsyn vendes
til oss fra himlens stol; ..."
 
Lat oss få sjå stjernehimmelen der vi vert minna om Guds ufattelege stordom. Ingenting i skaparverket er meir storslege enn universet og stjernene. Det er den Gud som har skapt alt dette som møter oss i jula. Han som er så stor at han står bak alt dette, han steig ned til oss og vart eit lite menneskebarn. Det er om dette vi skal snakke på denne høgtidsdagen, og det er dette som samlar oss i høgtidsverset før vi les evangelisten Johannes sitt vitnemål om jula.
 
Høgtidsvers: NoS: nr.41
Tekstlesing: Johs. 1,1-14
 
Det gjekk ut eit ord. Det var sjølvaste keisaren i Roma som talte. Den nærast allmektige keisaren som til og med let seg hylle og tilbe som ein gud, han talte. Den mektigaste mann i verda let sitt ord gå ut om at alt folket måtte skrivast opp i manntal. Keisaren måtte vita kor mange som budde i riket hans, for han trong skatteinntekter og han trong anerkjenning av sitt verdsimperium. Difor talte han. Difor gjekk keisarordet ut over det veldige riket: Skriv ned! Tel opp!
Dette er den velkjende innleiinga til juleevangeliet slik vi kjenner det så godt frå evangelisten Lukas. Keisarens ord sette rørsla mot Betlehem i gang. Keisarens ord var naudsynt for at Guds store plan om å frelse verda kunne oppfyllast nøyaktig slik profetane hadde spådd.
Men keisaren forstod aldri at hans ord berre var som enkle statistreplikkar i eit veldig skodespel der Gud sjølv var regissør og der Guds eigen son var den heilt sentrale hovudpersonen.
 
For lenge, lenge før keisarens ord lydde over Romarriket, hadde eit anna ord vorte tala, ikkje berre over Romarriket, men over heile jorda; ja ut til dei yttarste delar av eit uendeleg univers lydde Guds skaparord: "Det skal bli lys". (1.Mos 1,3)
Ordet lydde frå Guds munn. Gud skapte ved sitt ord. I opphavet skapte Gud. Det er dette Johannes let oss få del i sitt evangelium på denne juledagen:
 
"I opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i opphavet hos Gud. Alt vart til ved han, og utan han vart ikkje noko til."
 
Samanlikna med Guds skaparord, vert keisarens mektig ord berre som ein parentes. For ikkje å snakke om dette som er det verkeleg underfulle i det som Johannes forkynner for oss - Guds skaparord var noko langt meir enn eit ord. Ordet som Gud i opphavet skapte verda ved, det Ordet var samstundes Guds eigen son. Ordet som i opphavet var Gud,  Ordet som alt vart til ved, det var det Ordet som i jula vart menneske:
 
"-Ordet vart menneske og tok bustad mellom oss"
 
No er vi langt utanfor det som våre tankar og vår forstand kan fatta og begripa. No er vi snart dit vi kjem om vi prøver å tenkje oss inn i kva som eigentleg ligg i det uendelege verdsrommet som salmediktaren Landstad skildrar slik for oss:
"Guds himler fulle
av stjerner dog å se".
 
Julebodskapen som Johannes formidlar til oss er rett og slett ubegripeleg. At Jesus Kristus, han som kom til verda i stallen i Betlehem, er den same som Johannes omtalar som Ordet, det som Gud skapte verda ved; han som var Gud, som i opphavet var hjå Gud og som alt vart til ved; dette går utanpå all menneskeleg forstand og tenkjeevne.
Men så er heller ikkje jula høgtida som skal begripast med tanken. Jula kjem med bodskapen som hjarta kan gripe i tru. Julebodskapen om Ordet som vart menneske, det er ein bodskap som i våre dagar lett druknar i - nettopp: ord! Vi er fabelaktig flinke til å omgje oss med ord. Og ved juletider skriv vi nokre av dei ned på papir og sender til slekt og vener som trivelege helsingar føre høgtida.
Andre skriv mange ord på fint og glansa papir som fyller opp postkassane våre som reklame for all verdens herlegdom som skal freiste oss til å gjere jula til ei reindyrka handlehøgtid.
Er det nokon gong vi skulle minnast Meisterens Ord til freistaren, så er det nettopp i møte med desse forlokkande, men falske juletonane av kommersiell utnytting av den heilage høgtida:
 
Så tok djevelen han med seg opp på eit svært høgt fjell og synte han alle rika i verda og deira herlegdom og sa: "Alt dette vil eg gje deg om du fell ned og tilbed meg." Men Jesus sa til han: "Vekk frå meg, Satan! For det står skrive: Herren din Gud skal du tilbe, han og ingen annan skal du tena." Då gjekk djevelen frå han, og sjå,englar kom og tente han. (Matt. 4,8-11)
Det er mange som vil at vi skal tilbe dei. Ein var keisaren i Roma. Han vart snart stilt i skuggen av barnet i Betlehem. Barnet vart stort. Djevelen prøvde å lokke han til å tilbe seg, men den vonde vart sendt bort. Vi vert lokka til å tilbe all verdens glitter og stas. Men heldigvis møter vi Ordet som taler eit anna språk til oss no i jula:
 
"Herren din Gud skal du tilbe, han og ingen annan skal du tena." Då gjekk djevelen frå han, og sjå, englar kom og tente han".
 
Jula er tid for tilbeding. Slik gjætarane ved Betlehem skunda seg til stallen og fann barnet, slik skal vi også leite til vi finn han, så vi kan tilbe han. Slik vismennene frå Austerland såg etter stjerna som viste vegen til den nyfødde kongen, slik skal vi også sjå mot Gud veldige himmel og verte overtydd om at han som skapte alt dette ved sitt Ord, han sende Ordet til verda og vart på den måten menneske.
 
Det gjekk ut eit ord. Ordet frå Guds munn. Skaparordet. Men dette var samstundes eit Frelsarord.  Frelsaren kom til oss. Han talte sine ord som vi framfor alt skal tru. Tru så vi blir frelste. For Gud var altså så glad i oss at han sende son sin, Ordet, til oss slik at «kvar den som trur på han ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Johs 3,16)

Men når Ordet vart menneske, så er det ei utfordring til kvar og ein av oss. Ei utfordring som ikkje berre handlar om det evige.
Guds vilje handlar også om livet her og no. Det handlar òg om hans vilje med det han i opphavet skapte ved sitt ord. Guds vilje med oss, inneber ei utfordring til at vi skal vere medmenneske for kvarandre. Når Ordet, Jesus Kristus, vart menneske, så var det ein ufatteleg demonstrasjon av Guds kjærleik til menneskeslekta. Som sagt: Gud var så glad i oss at han sende son sin, Ordet, til oss slik at kvar den som trur på han ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.
Men vi som har høyrt Ordet, vi som har lese Ordet, vi må også innrette våre liv etter det vi har høyrt og sett. Den kjærleiken som Gud har vist oss ved å gje oss sin eigen son som vår bror og vår Frelsar, den kjærleik skal vi ta med oss vidare ut i kvardagen i møte med våre medmenneske.
 
Det gjekk ut eit Ord. Ordet var frå Gud. Ordet var Gud. Ordet var Jesus Kristus.
Men framleis skal det gå ut eit ord. Det ordet skal gå ut frå deg og meg. Vi skal gå ut og vise kjærleik til Gud og til medmenneska våre i kvardagen når juletreet er visna og pynten stua bort til neste år.
Vi skal syna kjærleik til medmenneska våre  - kjærleik i ord og gjerning.
Kanskje er den største kjærleiksutfordringa i vår tid å sjå til at det Gud skapte ved sitt Ord i opphavet kan leverast vidare til komande ætter i ein tilstand Gud kan stå ved.
Ein gong kunne Gud sjå at alt var godt. Slik ser det ikkje lenger ut.  

"Her ute kulde
er nå med is og sne, .."

Det skulle vore naturleg å kunne seie det, også i våre dagar, om klimaet på våre breiddegrader.
Har vi øydelagt det som ein gong var godt? Skaparveket som stod der då Ordet lydde første gong. Kan vi gjere noko for å rette opp våre feil? Det er i så fall også ein bit av Guds skaparvilje for oss.
 

Ordet frå Gud lyder på nytt. Ordet som gjekk ut må få skape nye ord. Ord i kjærleik og i sanning, ord om frelsa, ord som også vert understreka av praktiske gjerningar.
Då tenkjer eg at vi har forstått sjølve bodskapen frå Gud i denne høgtida.
 

Då kan vi med eit hjarta fylt av von, syngje med heilt til slutt i gudstenesta i dag:

"-når allting endes,
vi der skal holde jul!"

søndag 18. desember 2016

Juleglede


4.s. i adventtida. 18.12.2016
Åsane gamle kyrkje (nynorsk gudsteneste)
Lukas 1,46-55

Det vert omveltingar i ein familie når eit nytt barn er på veg, eller når barnet er fødd og gjer krav på omsorg, omtanke og kjærleik.
Dette kan de fortelje mykje om, de som i dag har bore dei tre dåpsborna fram her i kyrkja og lagt dei Guds hender gjennom dåpshandlinga vi har vore vitne til.
De har gjennomlevd ventetida på ni månader med all den spaning det inneber. De har førebudd å ta i mot eit nytt familiemedlem som har kome i sentrum på ein heilt spesiell måte med all si nyfødde hjelpeløyse, men likevel med sitt fantastiske menneskeverd. Kanskje har de også opplevd sjalusi frå litt større søsken, eller de har sukka for dykk sjølve over nattevåk og lange timar med intenst omsorgsarbeid, døgnet rundt. Familieauke er sanneleg ikkje berre-berre. Omvelting kan trygt brukast som eit dekkande ord.
Men midt oppe i alt det nye eit nyfødd menneske fører med seg, har eg ei aning om at det største av alt er dette udefinerbare som handlar om at vi får eit glimt av sjølve underet som knyter seg til at nytt liv er skapt. Dette er det ikkje lett å finne dei gode orda på å skildre.
I dag har vi bore born til dåpen på ein søndag som på ein underleg måte set familien og livet i ein familie inn dei verkeleg store samanhengane.
Det er den fjerde søndagen i adventstida. Snart er juledagen her. Med eit nytt fokus på verdens mest berømte fødsel. Dette vi har vore med å feira så mange gonger, men som vi likevel aldri vert heilt ferdige med. Like før jula tek taket i oss, får vi dette høvet til å ta inn over oss tankane til ho som bar underet inn i vår verda. Tankane til Jesu mor – som nett har fått vite om eit svangerskap i så ristande ung alder. Utan at det handlar om overgrep frå ein vaksen mann, ja til og med utan at ho er innvigd i seksuallivets gleder og mysterier står ho fram, svanger med Gud.

Hjelpe og trøyste, seier eg.
Men det sa ikkje Maria. Ho sa Halleluja!
Det gjer ho ved å syngje ein lovsong som vi i dag har lese som vår preiketekst. Den er eit svar på dette som ho har ei aning om etter å ha hatt besøk av sjølvaste engelen: Barnet hennar er ei frukt av Guds vilje med henne. Den Allmektige er livgjevaren. Han gjer underet, han sender sin Ande slik at liv vert skapt utanom alle vanlege, biologiske reglar.
Gud er far. Maria er mor. Maria er kvinna som stiller heile seg til disposisjon som tenarinne for den Allmektige. Ikkje berre vert morslivet hennar bustad og oppvekstrom for det underfulle livet som er skapt i henne. Det er heile Maria – kroppen hennar, viljen hennar, sjela hennar, jubelen hennar, gleda hennar – alt som bur i Maria som slik koplar seg opp mot den allmektige Gud når det nye livet festar seg i henne og utviklar seg fram mot fødselen vi feirar så grundig kvar einaste julehelg.
For med Gud som far og Maria som mor, kjem til slutt han som er Guds son inn i verda. Han som er av Gud, frå Gud og som vi kallar Guds Son, han er den som det framfor alt handlar om på denne dagen. Like før vår julefeiring startar, handlar det om Sonen meir enn om mora og meir enn om faren. Det handlar om Jesus på denne dagen. Om underet som hende då Jesus vart menneske, då Jesus vart vår bror.
I dag står familien i sentrum. Far – mor – son; men også bror. Vår bror Jesus Kristus.
I dag er familien i sentrum for mange av dykk som har funne vegen til Åsane gamle kyrkje. Familien dykkar har vorte større. Her finn vi nybakte ferde. Nybakte mødre. Søner og døtre, og sikkert også brør og søstre.
I glede og takk for familieband, og ikkje minst i glede og takk over nye liv som gjennom dåpen på denne dagen er knytte fast til vår himmelske Far, skulle vi lytte til det ho har på hjarte, ho som skal verte mor. Mor til Guds son.
- mi ånd frydar seg i Gud, min frelsar
Slik formulerer Maria jubelen når ho innleier det vi kallar for Marias lovsong, som altså er preiketeksten på denne søndagen.
Eg hugsar tilbake til den tida då eg ofte lytta til bedehuspredikantar. Til den gongen vi song dei evangeliske songane med eit visst ekko frå det frikyrkjelege miljøet. Og med ein gong kjenner eg att ordet ”frelsesfryd”.
Det er for gale at det er eit ord vi knapt brukar i våre kyrkjelege samanhangar i dag. Høyr for ein klang det er i dette ordet: ”frelsesfryd”. Eg trur til og med at vi forstår det omtrent utan nærare forklåring.
Fryd og glede over Guds frelse.
Det var det Maria jubla over.
Når vi les det i dag må vi verkeleg undrast om denne pur unge jenta eigentleg forstod kva ho sa. Sant å seie spelar det neppe så stor rolle. Men ho sa det slik. Kanskje var det ei form for profetisk jubel som bobla over i Maria etter at ho hadde hatt englebesøk, og etter at ho hadde fått delt opplevinga si med Elisabeth, slektningen hennar, som også bar eit under av eit barn i sitt morsliv.
Uansett  så kan vi i vår evangelietekst lese korleis Maria tek i bruk dei heilt store orda. Dei orda knapt nokon av oss ville teke i vår munn på fullt alvor. Det er ord som seier noko om Gud. Om han som er far til barnet ho ber på. Men det er også ord som seier noko om Maria. Som seier noko om tenarsinn. Om vilje til å vere Herrens utvalde reiskap.
I våre dagar er ord som tenarsinn, og all tale om at ei kvinne skal vere ein reiskap i hendene på sin Herre, det er ord som kling utruleg dårleg i øyro til dei fleste som ytrar seg i samfunnet. I dag står eg her som mann og freistar å begripe litt av tankane til den kvinna som vår Bibel løfter fram som det lysande forbildet både for kvinner og menn til alle tider. Kor fullstendig annleis er ikkje Maria frå Nasaret enn sine medsøstre i vår tid?
Kor fullstendig annleis er ikkje hennar tankar enn slik menn tenkjer både i dag, og sikkert også den gongen Maria song sin store lovsong?
For korkje menn eller kvinner, i dag eller for to tusen år sidan, tenkjer slik Maria gjer det.
Vi tenkjer på oss sjølve. På det som synest viktig i mitt liv, i våre liv. Viktig for min familie, for mine born.
Maria flyttar blikket frå sin eigen navle, bort frå den magen som skal vekse seg like stor som andre komande mødre sine magar.  Ho løfter blikket og ser den allmektige. Skaparen. Livgjevaren. Vår far.
Og så syng ho lovsong.
Så gjev ho rom for frelsesfryd. Ho gjev rom for takk. Ho ser seg sjølv, men ho ser også at ho er ein del det noko mykje større, at ho  går inn i ei rekkje med folk – frå slekt til slekt – som Gud har vore god mot. Gud har vist miskunn, lovsyng ho.
Miskunn. Enno eit slikt ord frå bedehus og salmar eller åndelege songar som vi skulle pusse blanke og ta i bruk. Guds miskunn som er frå slekt til slekt. Frå far til son. Frå mor til dotter. Som famnar om familiar i det eine leddet etter det andre.
Miskunn har sjølvsagt samanhang med  det Maria kallar for frelse som er frå Gud. Frelse – Guds redningsaksjon, Guds bergingsaksjon. Det er dette det handlar om på denne dagen.
Maria jublar, syng og lovprisar.
Kvifor?
Fordi Maria har forstått at barnet ho ventar er svaret Gud gjev på mennesket sitt rop om redning. Om berging. Om frelse.  ”- du skal gje han namnet Jesus…” sa engelen til Maria då ho fekk vite om det store som var på gang. Og så pass visste Maria at namnet og ordet Jesus hadde ei heilt spesiell tyding på hennar språk. Det namnet tyder rett og slett ”Herren frelser” .
Det var ikkje noko mindre enn Herrens frelse ho no bar på, den unge Maria. Ho som var viljug til å vere Herrens tenestekvinne.
Sanneleg hadde ho grunn til å syngje ut i jubel.
Og sanneleg har vi grunn til å juble med når vi på denne dagen tek inn over oss det vesle vi kan fatte av eit mysterium som går langt ut over det vår tanke og vår forstand kan begripe. Frelseglede. Frelsesfryd. Og vi må leggje til: Juleglede!
Denne søndagen, like før jul, hjelper Maria oss til å få eit lite glimt av ekte juleglede. Det handlar om fryd og om frelse. Men framfor alt handlar det om Jesus. Om barnet som snart skal feirast enno ein gong.  I takk for dette, og med Maria sine ord, går vi jula i møte og seier med henne:
”- store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; heilagt er hans namn.”
AMEN

 

 

fredag 25. november 2016

Kongen


1. s. i adventtida. I. ~ 27.11.2016 - Hosanger - Matt.21,1-9

Har du tenkt på at dyra spelar ei viktig rolle i den tida vi no går inn i? Julekvelden nærmar seg. Då skal vi møtast att til krybbe, oksar  og sauer og gjætarar. Men enno er det ei tid til vi kjem så langt. Først ventar adventtida på oss. Førebuingstida. Mykje skal skje i desse mørke dagane og kveldane som ligg der og skal fyllast med innhald. No står vi på startstreken til ei tid full av forventning. Slik vi har gjort deet her i kyrkja i dag, skal vi halde fram med å tenne lys som skal skine for oss. Med eit sterkare og sterkare lys etter kvart som høgtida kjem nærare og nærare.
Og midt i dette møter vi altså dyra.

I dag er det to av dei. Eit esel og ein eselfole.

Eg ser dei for meg der dei står i Jerusalem. Bundne fast. Uvitande om den rolla dei snart skal spele. Uvitande om at dei skal gjere teneste i eit veldig drama der hovudpersonen ikkje er nokon annan enn sjølvaste Kongen. Kongen over kongane.
Eselet, dette fredens dyr, skapt til å bere tunge bører og til å utføre hardt arbeid i teneste for den mannen som eig det.
  Børa det no skal bere er den mest spesielle noko esel nokon gong har hatt på ryggen. For snart stig Jesus opp på eselryggen. No startar ei hyllingsferd inn i Israels hovudstad som for all tid har skrive seg inn i historiebøkene. Det er kongen som kjem. Kongen som ikkje er som alle andre kongar. Kongen over eit rike som ikkje er som vanlege, jordiske kongedøme. Kongen som ikkje sit på ein praktfull stridshest eller i ein gedigen karjol. Kongen som rir på eselet.
Skal tru om eit esel kan tenkje?
Det er vel eigentleg høgst tvilsamt. Men diktaren Andrè Bjerke har forestilt seg at eselet har tankar som liknar våre mennesketankar. Han seier det slik i diktet ”Eselet”:

Så rart å se en vennlig menneskehop!
Hva er det for et syn som tryllebandt dem?
De hilser meg med hosiannarop.
Og jeg som ellers er et skjellsord blant dem!

De slår meg ikke. Veien er med ett
så god å gå på. Sval er middagsskyggen.
Jeg bærer på en bør som gjør meg lett.
Hva er det for en fugl jeg har på ryggen?

Det er ingen fugl som sit på eselryggen Det er kongen. Han som heiter Kristus.
Han er ikkje ein i ei historisk rekkje av kongar. Lik dei vi måtte pugge namna på då vi gjekk på skule. Her er det ikkje ein av dansk-norske Kristian’ar eller
  Fredrik’arar. Han er den levande Kristus som rir inn i Jerusalem på eselryggen for å døy.

Og han er også ein levande konge i dag. Han er kongen i Guds rike.
Han som ein gong kom til oss, sit i dag ved Faderens høgre hand der han kom frå.
 
Ein gong kjem han tilbake til jorda for å døme levande og døde. Om det skal vi tale meir seinare i adventtida.
Men i dag handlar det om han som kjem. Han som kjem for å vise oss at her er hans rike. Her er Guds rike. Midt mellom oss. I hans kyrkje på jord. Her vil han råde. Her vil han vere. Her vil han vere konge på ein heilt annan måte enn kongane som bur i slott i europeiske hovudstader.
Han som ein gong kom med Guds rike til jorda vår, han har tala dette om riket:

Ein gong spurde farisearane Jesus når Guds rike skulle koma. Han svara: «Guds rike kjem ikkje slik at ein kan sjå det med auga. Ingen kan seia: ‘Sjå her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dykk.» Luk 17:20-21

Ein annan gong sa han:

«Lat småborna koma til meg og hindra dei ikkje! For Guds rike høyrer slike til.» Mark 10:14

Eller som han uttrykte det i Bergpreika
Sæle de fattige!
Guds rike er dykkar. Luk 6:20
Vi kunne teke fram ei heil rekkje med ord av Jesus som handlar om Gud rike. Dette er rett og slett eit av dei viktigaste uttrykk i heile NT som ein teolog kan gje seg i kast med å granske. Vi har ikkje tid til å gå inn på alt som kan seiast, men berre desse tre orda vi har lese fortel oss noko om at Guds rike er noko heilt anna enn kongeriket Noreg. Difor er Kristus som konge noko anna enn Olav og Harald eller broderfolkets Carl Gustav. At han er ein annleis konge forstår vi når han talar om det som er hans rike. Det som ikkje er av denne verda. Det som kallast Guds rike.
I det skinande blanke, nye kyrkjeåret som startar 1.s. i adv., er utfordringa til alle oss som samlar oss rundt bodskapen om kongen som kjem til oss på eselryggen: Korleis tek vi mot han i hjarto våre? Korleis ser det ut der inne; der Guds rike er å finne?

Er Jesus Kristus kongen i livet ditt, eller er du din eigen småkonge? Kven styrer livet ditt?
Han ser så ubegripeleg enkel ut der han kjem mot oss på ryggen av eit enkelt esel som kjem diltande med ein fole bunden ved si side. Rett nok høyrer vi fagning og høge Hosiannarop i bakgrunnen, men biletet på netthinna vår av denne enkle mannen let seg ikkje viske ut.

Er han verkeleg konge? Er han kongen over kongane? Kjem han med Guds rike til oss? Er han min konge?

Kyrkjeåret tek til med ei utfordring til trua vår.
Det er ikkje utan vidare innlysande at denne enkle mannen er den som regjerer over jordiske kongar. At det er han som ein gong kom frå Guds sjølv, og at han i det vi i dag har lese om kjem til Jerusalem for å lide og døy for verda sine synder.

Å forstå at dette er min konge, det maktar eg ikkje. Men eg er takksam for at trua mi har gripe tak i det, slik at eg med mitt hjarta kan hylle han som konge i mitt liv no når eg saman med heile den kristne kyrkja i dag stig inn i det nye kyrkjeåret.

På denne dagen pirkar vi bort i deg òg. Kva er di tru? Kven er det du hyllar og tilber? Kven er Herre i livet ditt? Kven bøyer du deg for?
Dette skal du tenkje på når vi no ikkje berre stig inn i eit nytt kyrkjeår, men også samstundes vert freista til å kaste oss inn i dansen og hyllinga av den ufattelege forbruksfesten vi har gjort den kristne jula om til. Kanskje let vi oss lokke til ytterlegare ei omdreiing av forbruket vårt på ein nett tilbakelagd såkalla «Svart fredag»?

Våre Hosiannarop har lett for å stilne. Våre tankar har lett for å flytte seg frå Kristus og kyrkja til kroner og kjøpesenter. Vi blandar oss i ringen rundt gullkalven og overser eselet med den enkle kongen på ryggen.

I dag skulle vi lytte til kongen vår. Lære litt av det han har sagt oss. Og ta det med oss vidare inn i ei adventtid der kongen over kongane lett vert plassert langt borte i utkanten av ein materiell runddans som er komen ut av alle proporsjonar.
Og kva har kongen sagt oss?
Jau, noko om at hans rike ikkje er av denne verda, og at dei som Guds rike fram for alt er etla for det er t.d. borna, slik vi nemnde det, og slik vi har sett dei i denne gudstenesta:

«Lat småborna koma til meg og hindra dei ikkje! For Guds rike høyrer slike til.» Eller det andre ordet av Jesus som vi også har lese: Sæle de fattige!
Guds rike er dykkar.
Borna og dei fattige. Det er dei som Jesus teiknar opp som våre førebilete i det riket der han er konge.

Vågar vi å ta dette inn over oss på 1.s.i advent?
Vågar vi å ta dette med oss vidare inn i adventhøgtida og juleførebuingane?
Då kan det verte kongeleg feiring når fødselen hans skal høgtidast om fire veker. Då kan det verte glede og Hosiannarop frå hjarto våre. Då forstår vi litt meir av det trua vår kviler på: At Jesus på eselryggen er kongen over kongane. Han er Kristus, kongen i mitt liv, og vi kan helse han:

Hosianna, Davids son! Velsigna er han som kjem i Herrens namn! Hosianna i det høgste!

AMEN

fredag 28. oktober 2016

Bortkomen?




Bots- og bønedag. III - 30.10.2016
Bruvik
Luk.15,11-32

 Bots- og bønedagen har lange tradisjonar i kyrkja vår. Historisk var det ein dag der kollektivet, nasjonen, kyrkja, steig fram for Gud med bøygd hovud og ord på leppene som bar i seg ei vedkjenning av at livet som var levd var eit skrøpeleg liv.  Ikkje minst i pietistisk høgalder var det lett å skru av lyset og sjå livet i dei aller mørkaste skuggane. Kyrkja kalla til bot. Kyrkja ved prestane bar fram ei lang og tung bøn som vi framleis finn i gustenesteboka som var i bruk fram til for to-tre år sidan og som ligg på altaret her i kyrkja. Bededagsbøna lever framleis i mange kyrkjer på denne dagen. Bot og bøn. Sanning av synd. Kall til å vende om. Fokuset er framleis der. 

Men no har vi fått nye tekstar frå Bibelen som vert løfta fram i gudstenesta på Bots- og bønedagen. Og sterkare enn før, skin lyset frå Guds ord ikkje først og fremst frå tekstar som set våre felles nederlag som folk og som kyrkje i sentrum. Det er valt ord som talar til den enkelte av oss. Overskrifta på denne dagen kan vi kanskje hente frå det vi høyrde lese frå 2.Korintarbrev: «Ransak dykk sjølv om de er i trua. Prøv dykk sjølve!» 

Til hjelp for å prøve oss sjølve; til å gå inn i vårt indre, har vi fått ein av det største forteljingane frå Jesu munn som vi har i vår Bibel.
Vi har lese om den bortkomne sonen.

Det gjekk dårleg med han. Det einaste som kunne gått verre, var at han kunne mista livet. Han kunne ha døydd der han gjekk mellom grisar og åt grisematen.
Han slapp unna døden, men lenger ned i søla kunne han ikkje kome.

Der - på botnen - forstod han korleis han hadde stelt livet sitt til. Han forstod at han kun hadde eit menneske å takke for at han var hamna i slummen, og det var seg sjølv. 

Av og til skuldar vi på arv og miljø når eit menneske kjem dårleg ut i livet. Då tenkjer vi at oppveksten har vore dårleg. Foreldra har svikta. Ein har kome i dårleg selskap. Difor har livet gått utforbakke.

For den bortkomne sonen spela arven også ei rolle. Men ikkje ei negativ rolle. Arven hans var god og stor. Han hadde til og med teke den ut på forskot. Før faren som hadde gjeve han arven var død. Og faren var slett ikkje av det dårlege slaget som ikkje hadde omsorg.

Faren var så glad i sin yngste son at han gav han fridom. Fridom, til og med til å øydeleggje livet sitt. Vi kan vere trygge på at det ikkje var med lett sinn at faren såg kva sonen fann på. Kanskje freista faren å formane han til å velje betre? Men han gav han uansett fridom til å gjere som han sjølv ville.

Nokre vil kanskje spørje: Korleis kunne faren tillate at sonen øydela seg sjølv?
Dette spørsmålet er heilt på linje med korleis verda i dag spør når dei ser all liding og vondskap i verda: Korleis kan ein kjærleg Gud tillate vondskapen vi ser rundt oss. Lidinga? Krigen? Nauda?

Faren i dagens likning er eit bilete på Gud. I kjærleik let Gud menneska få høve til å følgje sin frie vilje. Til og med når dette fører oss i avgrunnen. Gud tvingar ingen til å leve i hans nærleik, sjølv om vi er døypte til å tilhøyre han, døypte til å leve tett saman med han og nyte godt av hans daglege velsigning.

Men til alle tider har menneska gått sine eigne vegar. Til alle tider har folk rive seg lause frå Gud Faders hus. Det har gått dei ille i livet. Synda har ført dei i avgrunnen. Ja, syndige menneske har til og med ved si synd rive uskuldige og rettferdige med seg i avgrunnen.

Et godt eksempel på det, er svolten som plagar store deler av menneskeslekta. Det er nok mat til alle på kloden. Men vi som bur i den rike del av verda er bundne så fast i vår egoisme at vi ikkje korkje vil, eller får til, å dele dette med dei som ingen ting har. Det er ikkje Guds kjærligleik som er så liten at han lar nokre svelte, men det er vår syndige egoisme som dreg uskuldige med oss ned i avgrunnen slik at det i dag faktisk finst millionar som var takknemlege om de fekk mette seg av den maten våre norske griser et.

Den bortkomne sonen fekk heimlengt. Og han fekk syndeanger:
«Far, eg har synda mot Himmelen og mot deg. Eg er ikkje verd å kallast son din lenger.»
 

I dag skulle eg ynskje at mange av oss vart gripne av heimlengt.
Av lengt etter å kome til Gud, etter å være hjå han. Alltid! 

Kanskje har du alltid vore hjå Gud? Kanskje har du heile livet levd i trygg tillit til di dåpspakt. Du vet kven du trur på. Du kviler hjå Gud.
Då har du det kanskje som den eldste sonen vi også har lese om. Den heimeverande sonen. Han som var hjå Far i trufast teneste medan den yngre broren hans sløste bort farsarven i eit vilt og utsvevande liv.

De to brørne levde veldig ulikt med sine liv. Kvar av dei brukte sin frie vilje til å gjere slik kvar av dei syntes var fornuftig. Ingen av oss vil protestere på at det var den heimeverande sonen som valde rett.
Likevel står heller ikkje den heimeverande sonen igjen som noko ideal når vi les denne likninga. Tvert i mot. Kva var i vegen med han då?

Jau, han bar på slike eigenskapar som misunning, sinne og irritasjon. Han var sta, sjølvgod og bitter. Dette kjem tydeleg fram når han anklagar faren for å ta så vel i mot den angrande broren som til slutt vender heim. Ja, så ille var han angripen av desse slette eigenskapane at vi rett og slett ikkje veit om han til slutt vart ståande utanfor når den store gledefesten for brorens heimkomst tok til. 

To brør: Med den eine gikk det nedanom - og heim!
Med den andre vart det berre heime.
Den eine var ein grov syndar. Han levde eit vilt liv. Han sløste bort farsarven på fest og horeri.
Men den andre? Han var også ein grov syndar. For han bar på misunning, sinne og irritasjon. Han var sta, sjølvgod og bitter. 

Kven av dei to var den største syndaren?
Ja, spelar det eigentleg noka rolle?
For dei to hadde begge den same far. Den same far som elska dei like høgt.
For faren var det ingen skilnad. Han visste om alt som hadde skjedd med den yngste. Og han såg den eldste sonen sin rett i augo mens alt det negative som budde i han lyste i mot faren.
 

Men faren var berre god og kjærleg.
Mot den bortkomne sonen. Mot den heimeverande sonen.
Det er den kjærlege faren det dreiar seg om i denne likninga. Ikkje om nokon av sønene. Det handlar om han som rettar armane ut mot dei begge to og forkynner: 

«Du er alltid hos meg, barnet mitt, og alt mitt er ditt. Men no må vi halda fest og vera glade….» 

Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.

Dette er dei ord som må være sanne om deg og meg. Uansett kven av dei to brørne vi liknar på. For det spelar inga rolle om vi har rota oss bort frå Gud på vår veg gjennom livet. Om synda vår er av det slaget som folk reagerer på, fordi vi vert så synlege syndarar der vi rotar rundt i søla saman med grisane, eller om vi er av den typen menneske som makter å løyne vår synd bak ein pynteleg fasade. Uansett så er vi syndarar. Uansett er vi til og med store syndarar. Slik begge de to brørne var det.

Men ein gong vart vi syndige menneske gjort til Guds born. Det hende i dåpen. Då vart Gud vår himmelske far. Og vår Far i himmelen står i dag med opne armar retta ut mot kvar einaste av sine born. Han ynskjer oss velkomen heim. Heim der det er godt å være. Trygt å være. 

Og så dukar han bord for oss. Festbord. Ingen gjøkalv akkurat på denne søndagen. Men vi vert serverte frå sølvfat og frå sølvkalk. Vi drikk av sølvbeger. Den dyraste mat som nokon gong er sett fram på noko bord. Nattverdens brød og vin. I dette måltidet er vår himmelske Far. Der gjer han seg til eitt med oss gjennom Jesu lekam og blod som er eitt med brødet og vinen. 

Kanskje har du heimlengt i dag? Kanskje har du vore borte ei tid? Ikkje så langt borte at du hamna i rennesteinen. Ikkje slik at du levde som ein gris. Men ein snartur over ei grense du veit med deg sjølv at du ikkje skulle ha kryssa.
Du lengtar inn att i fellesskapet som fekk ein knekk. Du vil så gjerne vere trygg på at Gud framleis ser deg. At han rettar armar mot deg også på denne søndagen.

Lytt til orda som skal lyde når vi les det faste nattverdritualet! Orda er sagt til deg.
Gud er her i dag. Han talar til oss alle no når vi les Ordet og forkynner det.
Han er her og lyttar når du lovsyng gjennom salmane du er med i.
Han kjenner deg allereie før du formar bøner i hjarta ditt. Og ved nattverdbordet opnar han armar mot oss alle. Bortkomne eller heimeverande søner og døtre. Han lengtar etter å møte oss. Opne armar mot oss. Kysse oss velkomen heim. For gjøkalven er slakta for vår skuld. Jesus var namnet til han som slik let livet. Han som også er vår bror!

fredag 21. oktober 2016

Før enden kjem

23. s. i treeiningstida. 23.oktober 2016
Åsane (Misjonsgudsteneste. Fokus på Kina)
Matt. 24.35-44

Etter denne preika skal vi syngje den kjende misjonssalmen «Din rikssak, Jesus, være skal min største herlighet». Forfattaren av salmen er den sørlandske misjonspresten Karl Ludvig Reichelt. Det var han som i si tid var ein av dei som bygde opp misjons- og dialogsenteret Tao Fung Shan i Hong Kong. Reichelt døydde i Hong Kong i 1952 og ligg gravlagd eit lite steinkast frå det imponerande anlegget han var med å byggje opp, og som framleis er sentralt i norsk misjon inn mot Hong Kong og Kina.

Dette er ein strålande misjonssalme. Om kall. Om vilje til å gå dit Gud vil sende. Og endå meir – ein visjon og eit utsyn mot det som ligg bortanfor våre grenser, der nauda skrik.
Vi høyrer om at der finn vi skam og nederlag. Dette kjenner vi nordmenn att i vår eiga synd, i vår skuld og skam i kvardagen.

Reichelt veit noko om ein vilje til å frelse alle som strevar med dette.
Men aldri handlar det for han om at nokre folk er betre enn andre. Frelsa er noko som er for det universelle. Den er noko Jesus har gjort for «slektens sorg og harm».

«Slekten» - det er ikkje noko mindre enn ei heil verd; det er «hvert folk som liv og grenser fikk» Det er oss i nord som deler ei lang grense med Sverige. Men til «slekten» høyrer også eit digert land i aust med fleire innbyggjarar enn noko anna land på kloden. Innanfor Kinas grenser finn vi i dag kristne i eit tal vi aldri kunne drøymt om berre for nokre ti-år sidan.
To unge kristne derifrå skal vi snart få helse på. Ingen stader på jorda breier den kristne kyrkja seg raskare utover i dag enn nettopp i Kina.

Det er spanande å tenkje på dette i lyset frå tre innfallsvinklar.
Den første innfallsvinkelen er evangelieteksten i dag.
Jesus talar der om at han skal kome tilbake ein gong. Han seier noko om at når tida på jorda ikkje har fleire dagar, så kjem ein siste dag. Han talar om frelse for nokre. Men også om at ikkje alle får vere med på dette store.
«- én blir tatt med, én blir igjen» står det fleire stader i vår evangelietekst. Ord av Jesus. Høgaktuelle ord inn i ein norsk diskusjon om det ein nyleg avgått biskop har sett på dagsorden: Dei to moglege utgangane av livet. Finst det både frelse og fortaping?

Her og no har vi ikkje tid til å gå veldig djupt inn i diskusjonen. Men eg kan ikkje anna enn å lese orda av Jesus som alvorsord til kvar og ein av oss. Jesus peikar på to utgangar. Det gjeld å finne vegen til den rette utgangen. Og det gjeld om å vere klar ved døra inn til det himmelske når det nærmar seg stengetid.
Ordet Jesus brukar er det manande: «Så våk da!» – eller han seier: «Derfor må også dere være forberedt!»
Dette med å vere klar til å møte Jesus når han kjem tilbake ein gong, i samsvar med det vi seier fram i vår truvedkjenning i kvar einaste gudsteneste, det har alltid vore eit tilbakevendande tema. I kyrkjene våre dukkar det opp i kvar adventstid. I misjonskrinsar har det om att og om att vore heilt sentralt, ikkje minst på bedehusa rundt omkring. I tallause preiker.

Og det har gjerne samanheng med den andre synsvinkelen eg vil bevege meg inn mot på denne søndagen. Nemleg eit anna Jesus-ord der misjon er eit sentraltema.
Lenger framme i kapittelet som vår preiketekst er henta frå, og som altså handlar om dei siste tider, seier Jesus desse tankevekkjande orda:
Og dette evangeliet om riket skal forkynnast i heile verda til vitnemål for alle folkeslag, og så skal enden koma. Matt 24,14

Den tradisjonelle tolkinga av dette Jesusordet har vore at misjon til endane av jorda, det skundar fram Jesus atterkome og den fulle oppfylling av Jesu frelse.
Når ordet om Guds rike når til heile jorda, då er tida komen for at Jesus hentar heim alle sine. Døra inn til det som han andre stader samanliknar med ein bryllupssal vert opna. «Velkomen inn, du som trudde», seier han, før døra vert stengd for siste gong.

Dette opnar også for oss å syngje godt med når vi kjem til Reichelts visjon i det siste salmevers i hans misjonssalme. Det er den tredje synsvinkelen eg peikar på no i dag.
Reichelt ser fram mot «livets aften». Då han skreiv salmen i 1912, var han enno ein ung mann. (35 år). Det gjekk enno 40 år før hans siste kveld kom. Men den unge Reichelt malar opp for oss «et herlig syn å se»

Han ser Guds rike i ståleskrud. Guds rike som opnar seg med all sin herlegdom. Guds rike, der fullkomen lovsong frå dei frelste tonar framfor Herren.
Reichelt fekk sjølv sjå mykje av det som er trua sin herlegdom.
Som eg sa, han ligg gravlagd like ved Tao Fung Shan i i Hong Kong.

Grava hans er tett ved eit berg som stikk opp or gravplassjorda. Berget har ei naturleg kløft som alle kan sjå som står ved grava. Der er det hogge inn ord på kinesisk i samsvar med Reichelts eige ynskje. Der står det skrive salmeord som vi kjenner godt. Henta frå vår påskesalme: «Klippe du som brast for meg»

Han hadde sett kvar han skulle finne si trygge tilflukt. Det er hjå han som er klippen. Frelsa. Hjå han som har sår med frelsande blod. Der gøymde misjonæren og  salmediktaren seg. Der fann han kvile for trua si. Og der ved klippen som brast, i trua på Kristus som døydde, kunne han også finne kvile for kroppen som ikkje hadde fleire dagar å leve.
Men han var heile tida ferdig til å møte sin frelsar. Uansett kva time det skulle vere at Menneskesonen kom.

I salmen uttrykkjer Reichelt det slik, dette som han ser som ein visjon inn mot endetida:

«Guds rike står i stråleskrud.
Krist hentet har sin dyre brud
av alle stammer, fra hver egn,
med hver sin strålekrans som tegn,
i jublekor, de priser Herren stor.»

Jesus minner oss altså i dag om alvoret for alle som gjerne vil ha del i dette:
«Derfor må dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»
AMEN

Bloggarkiv