fredag 27. oktober 2017

Bot


Bots- og bønedag - Reformasjonsdag. 29.okt.2017
Skriftemålsgudsteneste - Salhus
Rom.1,16-17


Akkurat korleis det skjedde og kva som i detalj hende veit vi ikkje. Det var ingen aviser eller fotografar der. Neppe noko stor folkemengd heller. Men på tysdag, den 31.oktober, har det gått akkurat 500 år sidan hammarslaga lydde på kyrkjedøra i Wittenberg i Tyskland.
Då Martin Luther tusla heima att frå kyrkja si, dei få hundre metrane bort til huset der han budde, hang det att eit større oppslag på kyrkjedørene. Det var dei berømte 95 tesene. Dei som vert rekna som starten på det som seinare er omtala som den lutherske reformasjonen.
Ei hending som meir enn omtrent alle andre historiske hendingar har verka inn på vårt land. I lag med Danmark og Sverige og delar av Tyskland vart vår historie endevendt gjennom reformasjonen. Det er difor all grunn til den storstila markeringa vi gjer i landet vårt no i år. På tysdag skal reformasjonen minnast med ei nasjonal gudsteneste i Nidarosdomen. Den vert sjølvsagt sendt direkte på NRK frå kl. 1930. Gå ikkje glipp av den.

Den første av Martin Luthers 95 teser er spesielt aktuell nettopp på denne søndagen. I norsk omsetjing lyder den omtrent slik: «Då vår Herre og meister Jesus Kristus sa: Gjer bot… ville han at heile den kristne sitt liv skulle vere ei bot»

Reformasjonen starta med eit kall til bot.
Og i dag er det Bots- og bønedagen. Det er slett ikkje tilfeldig at denne kyrkjeårsdagen kvart år er lagd til siste søndag i oktober. Dert var altså 31.oktober at det hende….

Vi må difor seie litt om kva bot betyr. Kva bot i teologisk og kyrkjeleg forstand er.
Først av alt må vi då avgrense oss mot forståinga av bot i norsk strafferettsleg forstand. Bot er ikkje det same som straff, f.eks i form av ei fartsbot til ein sjåfør.

I ei av vedkjenningsskriftene som vår kyrkje er tufta på, og som også skriv seg tilbake til reformasjonstida, det vi kallar den Augsburgske konfesjon, eller Confessio Augustana, forkorta til CA, heiter det i artikkel 12 om bota: « - bota er eigentleg samansett av desse to stykka: Det eine er angeren eller den redsla som vert jaga inn i samvitet når synda vert kjend, det andre er trua, som vert avla ved evangeliet eller avløysinga, og som lit på at syndene vert tilgjevne for Kristi skuld,…»


Å gjere bot, i kristen forstand – det handlar altså om to ting:
Først å angre syndene sine.
Dinest å tru at syndene er forlatne for Kristi skuld.

Om dette handla mykje av det som skjedde i reformasjonstida.
For Martin Luther vart det ei hovudsak å få fram at syndsforlating ikkje var noko ein kunne gjere seg fortent til ved å prestere mange gode gjeringar. Og slett ikkje kunne ein kjøpe syndsforlating i kyrkja gjennom avlatshandel.
Guds syndsforlating var ei gåve. Vi kallar det med bibelske ord for nåde.
Guds syndsforlating var gratis. Dette som paven i Roma på den tida tok godt betalt for å formidle til kyrkjelydane, det kunne ikkje seljast og kjøpast som om det var korn til å ete eller eit trekkdyr til å arbeide å arbeide for bonden.
Nåden er gratis. Frelsa er gratis. Frelsa er ikkje til sals, har vi snakka om gjennom reformasjonsmarkeringa dette året.

Men Martin Luther såg aldri gjennom fingrane med at mennesket var syndig. At vi alle levde i opprør mot Gud og hans gode vilje for alle menneske. Han kjende seg heilt sikkert igjen i dei orda som Paulus brukar om vår innkrøkte situasjon når Paulus skriv i Romarbrevet:
«- eg veit at i meg bur det ikkje noko godt, det vil seia i mitt kjøt. Viljen har eg, men å fullføra det gode maktar eg ikkje. Det gode som eg vil, det gjer eg ikkje. Men det vonde som eg ikkje vil, det gjer eg.» (Rom 7,17-18)

På bots- og bønedagen, 500 år etter at Martin Luther starta det religiøse, og etter kvart også – det politiske, skredet som reformasjonen utvikla seg til, så lyttar vi enno ein gong til den første av hans berømte teser: «Då vår Herre og meister Jesus Kristus sa: Gjer bot… ville han at heile den kristne sitt liv skulle vere ei bot»

Og å gjere bot, det var altså dette: Først å angre syndene sine.
Dinest å tru at syndene er forlatne for Kristi skuld.

I dag er det eg som må gå i meg sjølv. Eg må bøye meg for det Skrifta vitnar, og som Anden lyser på i mitt liv når eg kjenner at Paulus hadde rett: Det gode som eg vil, det gjer eg ikkje. Men det vonde som eg ikkje vil, det gjer eg.

I dag forkynner vi desse orda her i Salhus kyrkje. Det er du som må avgjere om du vil sleppe alvoret inn over deg og ditt liv. For det er framleis alvor. Det handlar framleis om syndige menneske sitt forhold til ein heilag Gud. Ein Gud som ikkje har plass for urettferdige i sitt evige rike. Berre rettferdige.

Eg kjenner meg og mitt liv att i det Paulus skriv: «Det finst ingen rettferdig, ikkje ein einaste» (Rom 3,10)
Om du tenkjer om deg at du er rettferdig, rettferdig målt med Guds målestokk, så utfordrar eg deg til å lese i samanheng dei første åtte kapitla i Romarbrevet. Det er tungt stoff. Det er utfordrande ord. Men det kan vere ord som vil endre livet ditt. Og endre æva for deg.

Gjennom dette brevet som Paulus skreiv til dei kristne i Roma, er det råd å få innsyn i kva det vil seia å vere rettferdig for Gud. Altså: Korleis våre liv kan kome i den stand at vi er skikka for eit evig samvær i Guds nærleik.
To ting blir nokså snart klart: Vi vil aldri makte det ved å streve på eiga hand for å fikse vår menneskelege fasade.
Men dette strevet er også heilt unødvendig. For Gud har allereie gjort det som trengs.

Om det har vi lese, også frå Romarbrevet, i dagens preiketekst.
Vi høyrer om Paulus som kjenner ein glad og god bodskap, også kalla evangeliet.
Evangeliet som openberrar for oss kva som er Guds rettferd.

Det dreier seg om dette vesle ordet som på norsk berre har tre bokstavar: Tru.

Rettferdig blir ingen ved kjøp og sal av prestasjonar som skal skaffe oss inngangsbillett ved perleporten.

Rettferda i Guds auge vert målt på ein ting: Vår tru.
Vår tru på evangeliet om at Jesus går inn i vår stad og lever det livet som er fullkome.
Han gjer det vi ikkje maktar.

«Den rettferdige skal leva ved tru»
Det er overskrifta til oss alle i dag. Denne setninga er den som Martin Luther mot slutten av sitt liv fortel om, og han seier at desse orda fekk evangeliets lys til å gå opp for han. Denne korte setninga i Rom.1,17 er ein av dei aller mest omtalte og gjennomdiskuterte setningar i Bibelen og i teologien.

Vi skal ikkje gå djupare inn orda no.
Men vi skal lytta til dei i lys av at vi snart skal samle oss i det allmenne skriftemålet. Som ein bit av det å følgje Luther i at heile den kristne sitt liv skal vere ei bot.

Bot - altså: Først å angre syndene sine.
Dinest å tru at syndene er forlatne for Kristi skuld.

I det allmenne skriftemålet får vi hjelp til å oppdage kva synd er. Kva synd er i vårt eige liv.
Vi skal lytte til dei ti bodorda. Prøv livet ditt i lys av dei!
Vi skal sanne syndene våre med ord frå Salme 51 i GT. Her får vi hjelp til å formulere mykje av det som tyngjer når vi innser vår situasjon som syndarar framfor den heilage Gud.
Du skal få høve til å vere stille, og i ei like stille bøn, leggje fram for Gud det som er ekstra tungt i nettopp ditt hjarte.

Og så skal du få knele ved altaret, kjenne presten leggje handa på hovudet ditt, og høyre dei forløysande orda: «Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling, tilseier eg deg nådig forlating for alle dine synder, i namnet åt Faderen og Sonen og Den heilage ande.»

Når du i tru grip tak i at du har angra, du har vedkjent, og du har teke mot ein bibelsk lovand om at du er tilgjeven, då har du gjort bot.
Då seier evangeliet at du er rettferdig for Gud.
Rettferdig fordi du trur at det Jesus har gjort for deg er nok. Nok for frelse, fred og evig liv.

Og alt dette er gratis. Nåden er ikkje til sals. Frelsa er ikkje til sals. Det er Guds gode gåve.

Du skal difor få kome fram til altaret enno ein gong og kjenne at nettopp Jesus er her no. Nær oss. Så nær at du får ete kroppen hans og drikke blodet hans. Han er i brødet. Han er i vinen. Det er eit mysterium. Men du kan gripe, også det, med trua di.

Det er bots- og bønedag.
Vi treng ein privat reformasjon av våre liv 500 år etter at vår lærefar, Martin Luther, opna Skrifta for oss så vi fekk hjelp til å forstå Guds gåve, evangeliet, ordet som seier: «Den rettferdige skal leva ved tru»

AMEN











fredag 20. oktober 2017

Filadelfia


20.s. i treeiningstida. I. 22.10.2017
Arna
Johs.11,1-5
Den største pinsekyrkjelyden i vårt land ligg, nesten sjølvsagt, i Oslo.
Filadelfiakirken, kallar dei seg for. Til dagleg for folk i Oslo – kanskje enkelt og greitt: Filadelfia.
Det er mange bedehus og kristne forsamlingar i landet vårt som kallar seg Filadelfia. På line med det bedehuset som vi for eksempel her i Arna kjenner som Betania.
Slike hus får ofte namn med rot frå Bibelen.
I dag skal vi snakke både om Filadelfia og Betania.

Orda betyr sjølvsagt noko.
Filadelfia er brukt fem gonger i NT. Ordet betyr søskenkjærleik. Det er det same som å elska sine brør eller søstre.

Vi har møtt ordet i eit av tekstavsnitta vi har lese i dag. I Hebr. 13,1 stod det: «Hald søskenkjærleiken levande!»
På gresk er her ordet filadelfia brukt der vi skriv søskenkjærleik på vårt språk.
Betania er namnet på ein liten by utanfor Jerusalem. Heimstaden til dei tre søskena Marta, Maria og Lasarus.
Staden der Jesus vanka for å omgåast venene sine. Omgangsvenene.
Der, i Betania, pleia Jesus søskenkjærleiken, filadelfia, til sine vener.

Denne søndagen samlar vi oss i Arna kyrkjelyd for å markere diakoniens dag.
Diakoni er eit omfattande tema. Vi kunne stått her i heile formiddag og snakka om kva det betyr. Det skal vi ikkje gjere.
Vi skal i staden skjære ut eit liten bit av den store kaka som kallast for diakoni og smake på denne eine biten. Vi veit at mesteparten av kaka enno står att på bordet. Det som står att er like godt og like mektig som det vi smakar på, men akkurat i dag vert vi mette av å ta til oss den biten av diakonikaka som vi kan kalle Filadelfia.
Eg veit heimanfrå at noko som kona mi av og til bakar, kallar ho for filadelfiakake.
Det er noko av det beste eg veit.
Lat oss forsyne oss!

Og då må vi vere med til Betania. Det er berre tre søndagar sidan vi sist var der. Det var dei same tre søskena vi helsa på den gongen, men då var dramaet langt større. For då høyrde vi at Lasarus var død, og vi gjekk saman med søstrene og Jesus til grava der Jesus felte tårer over venen sin før han kalla han tilbake til livet ved å ropa han ut frå grava.
I  dag har vi frå Johannesevangeliet lese innleiinga til dramatikken omkring oppvekkinga av den døde Lasarus. Men i det vi les, er Lasarus enno ikkje død. Han er sjuk. Og det står å lese: «Systrene sende då bod etter Jesus og sa: -Herre, han som du er så glad i, er sjuk.»

Han som du er så glad i!

Jesus var glad i Lasarus. Dei var vener. Gode vener.
Dette vert enno tydelegare uttrykt i siste setninga i vår preiketekst: «Jesus var svært glad i Marta og syster hennar og Lasarus»
Eg vil seie litt om uttrykket «vere glad i»

Det er brukt to gonger i teksten vår. Eine gongen er det greske ordet fileå brukt.
Andre gongen ordet agapeå. Begge blir altså omsett heilt likt. Vere glad i. Det kunne også vore brukt det sterkare ordet: elske.

I 1.Kor 13 går ordet kjærleik att mange gonger. Kjærleikens høgsong kallast kapittelet gjerne. Det som der er omsett med «kjærleik» er ordet agape. Same rot som verbet agapaå.
Då er det verd å merke seg at den som framfor alle kan vise slik kjærleik, det er Gud.
Denne kjærleiken er ikkje den som utrykkjer seg seksuelt gjennom eros, erotikk.
Dette er same kjærleik som mellom born og foreldre; kjærleik til gode vener, eller kjærleik til trusfeller i Betania, Filadelfia eller Arna kyrkjelyd.
Det er kjærleik til medmenneske som slik uttrykkjer seg i den kyrkjelege tenesta vi kjenner som diakoni. Kjærleikens gode frukter.

Det er dette det handlar om på søndagen i dag.
Kjærleik til våre vener. Det handlar om å løfte opp denne perla som er med på å gjere kvardagane våre til noko anna enn nettopp – gråe kvardagar.
Det er godt å ha vener ein er glad i. Vener av begge kjønn. Det er god å vere svært glad i dei utan å blande inn kjønn og sex og ekteskapleg samliv.
Slik Jesus viser oss ved sitt nære venskap til dei i Betania: «Jesus var svært glad i Marta og syster hennar og Lasarus»

I dag har vi også lese frå GT, om David og Jonatan. Jonatan var son til kong Saul, men det står om han at han vart «-nær knytt til David og fekk han så kjær som sitt eige liv» (1.Sam 18)

Og ikkje minst har vi frå Hebrarbrevet lese om kva som ligg i uttrykket filadelfia: Søskenkjærleik.
Vi repeterer frå Hebr.13,1-3:
Hald syskenkjærleiken levande! Gløym ikkje å vera gjestfrie, for på den måten har somme hatt englar til gjester utan å vita det. Kom i hug dei som sit i fengsel, som om de sat i lenkjer saman med dei. Og tenk på dei som blir mishandla, som om det gjaldt dykkar eigen kropp.

I dette avsnittet glir søskenkjærleiken over i det vi frå våre samanhangar kjenner som diakoni. Vi høyrer om å vere gjestfrie. Om å hugse dei som er i fengsel. Dei mishandla.

Utgangspunktet for å setje fokus på venskap er det heilt grunnleggjande som Gud talar om i 1.Mos 2,18: Det er ikkje godt for mennesket å vera åleine.

I 1.Mos leier dette utsegnet over i at Gud skapte kvinna til mannen. Altså dei som skulle leve saman i ekteskap.
Men samstundes har dette utsegnet ein vidare horisont. Einsemd er ikkje godt.
Difor treng vi noko meir. Vi treng fellesskapet som er ramma inn av ekteskapet. Men vi treng også venskapet som er mykje vidare og som er uavhengig av kjønn.
Det vi les om Jesus sitt forhold til dei tre i Betania er eit strålande eksempel på det.

Vi treng ein kompis å gå på Stadion i lag med.
Vi treng ei venninne som kan vere med til legen når slekta ikkje er der.
Det er godt med jaktkameratar.
Det er flott med klubbvenninner.

Men så må vi også ha nokon som kan stå ved sida av kvarandre når dei store utfordringane i samfunnet rundt oss gjer at vener må løfte i flokk for å kunne møte vener vi enno ikkje har sett eller kjenner.
Då er det godt om vi er med i Betania eller Filadelfia eller Arna kyrkje.

Nå vener i fellesskap må ta hand om dei mishandla som rømer frå Syria.
Når søskenkjærleiken viser oss trussøsken som vert forfølgde i Egypt eller i Kina.
«Kom over og hjelp oss» lydde ein gong ropet frå Makedonia til Paulus (Apgj.16,9)

Den diakonale søskenkjørleiken reagerer på slike rop.

Vi reagerer fordi Jesus har lært oss å reagere. Slik han også reagerte og responderte då han fekk vite at venen Lasarus var sjuk. I og for seg reagerte ikkje Jesus slik ein ville sett for seg om alt var etter oppskrifta som Marta og Maria trudde var den gjeldane.
Dei sende bod til Jesus, står det. Beskjeden var klar: Lasarus er sjuk. Underforstått: Kom så snart du kan, ja gjerne litt før …

Slik gjekk det ikkje. Vi veit at Jesus drøya. I fire dagar, minst.
I mellomtida var Lasarus både død og gravlagd.

Men Jesus er ikkje som andre vener. Han er meir enn andre vener. Han kan hjelpe som ingen andre. Langt utover det som er råd å begripe. Han kom ikkje for seint til å berge Lasarus.
Han kom tidsnok til å vise kva for ein ven han eigentleg er.
Han er venen for livet, bokstavleg tala.
Han gav liv tilbake der døden har vore på røvartokt.

Slike krefter bur ikkje i ditt og mitt venskap med dei vi er glade i.
Likevel kan ditt og mitt venskap med andre, for eksempel her i denne kyrkjelyden, vere av aller største verdi.
I ein kommentar til denne søndagsteksten seier pensjonert biskop Øystein Larsen at venskap er så viktig at den burde vere å få på blå resept. (Luthersk Kirketidende nr.15/2017)

Difor skal vi, på ein dag der diakonien er fokusert i kyrkjelyden vår, løfte fana for venskap og søskenkjærleik høgt.
Vi gjer det fordi det er godt å gjere det. Godt for oss sjølve. Godt for venene våre. Og mest fordi Jesus sjølv er vårt førebilete.

Det vert vi minna om når vi les 1 Joh 4,19: Vi elskar fordi han elska oss først.
AMEN

onsdag 27. september 2017

Livets under


17. s. i treeiningstida. I. 01.10.2017
Johs. 11.17-29
Biskopshavn

Dåpssalmen som vi for litt sidan song her ved døypefonten er ein av dei salmane eg trur folk som kjem til kyrkje er aller mest glade for å vere med å syngje: «Fylt av glede over livets under»
Det største har hendt. Nytt liv kom til dykk som ei gåve. «Nyfødt barn i våre hender» syng vi om. I dag endåtil tre nyfødde.
Vi må her i kyrkja enno ein gong gratulere dykk som ville hit til kyrkja i dag med desse tre borna. For å leggje dei i Guds hender. Vere med i bøner for dei. Undre seg over det som skjer. Ei berøring frå det himmelske. Bortanfor det vi kan forstå. Men likevel ein realitet som kan smyge seg inn i ein krok av hjarta vårt, den delen av oss der trua på Gud har sin plass. Kanskje eit stort rom i hjarta ditt? Eller kanskje eit bortgøymt lite kott? Men uansett så pass verkeleg i ditt liv som far eller mor at du valde å gjere det: Bere barnet ditt fram for Gud i dåpen. I glede over livets under. Det er dette du ber med deg i dag i tru, stor eller lita.
Og nettopp denne trua skal vi setje fokus på denne søndagen. Den skal vi kome tilbake til. Den er utruleg viktig og konsekvensrik.

Fylt av glede - Ja visst! Og sjølvsagt.
Men likevel – kanskje også ein streng inne i oss som dirrar med ein litt ustemt tone på denne dagen. Omtrent slik vi også song om det: «Fylt av beven foran ukjent fremtid….»

Det er salmediktarens ordkunst som gjer desse versa så gode. Svein Ellingsen brukar det forsiktige ordet «beven» for å ordleggje det vi ikkje ein gong torer å nemne og som kan uttrykkjast med eit kvassare og skarpare ord som betyr nesten det same, men ikkje heilt: Ordet frykt.
Vi fryktar ikkje den ukjende framtida som knapt har starta for desse små.
Men «beven» - det er rette ordet.
Vi veit at ting kan skje. Ting vi ikkje likar å tale om eller setje ord på.

På denne søndagen skal vi våge nettopp det.
Tale om det vi stort sett teier om. Og stort sett skal vi gjere nettopp det. Teie om at døden faktisk er ein realitet, også når gleda over det nye livet boblar i oss. For vi skal ikkje, til dagleg, gå rundt og bekymre oss om død og liding og det som er vondt. Til det er heldigvis livet for godt. Vi skal glede oss over livet og leve utan frykt: «Fylt av glede over livets under»

Likevel: Framfor denne søndagen såg eg etter kva eg hadde tala om for tre år sidan då denne teksten sist var framme i kyrkjene våre. Forteljinga som handlar om at Jesus vakte den unge Lasarus tilbake til livet etter at han døydde.
Då vart eg minna om at eg eit par dagar før eg den gongen stod i kyrkja og tala om Jesu makt over døden, så hadde eg stått ved ei kiste i den same kyrkja. I den låg ein heilt ung mann som mista livet i bilulukke. Tilbake, i lag med ein stor flokk av sørgjande, sat ei ung enkje med eit barn som nett hadde begynt på skulen og eit anna barn som var ti dagar gammal då faren døydde.
Ei av dei sterkaste gravferdene eg har vore med på gjennom nesten 37 år som prest.
Ti dagar gammal vart barnet farlaust.
«Fylt av beven foran ukjent fremtid….» Det er realitetar bak desse orda også.

Vi veit ikkje akkurat kor gammal Lasarus var då han døydde av ein eller anna ukjend sjukdom. Men vi veit at Jesus var tidleg i trettiåra då han stod fram med sine store gjerningar (Luk.3,23). Og vi veit at Jesus var omgangsven med dei tre søskena Lasarus, Marta og Maria. Så det er vel ikkje urimeleg å anta at også Lasarus var i den alderen: I trettiåra.

Lasarus vart sjuk. Han døydde. Han vart gravlagd. Og søstrene Marta og Maria var i sorg då venen deira, Jesus, kom på besøk heime hjå dei.
Det er i korte trekk det bibelforteljinga til oss på denne søndagen har som ramme.

Vi høyrer korleis søster Marta nesten anklagar Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død»
Marta kjente Jesus godt. Ho visste tydelegvis at Jesus var ein mann heilt ulik alle andre menn. Ho var klar over at han hadde gjort mange sjuke folk friske. Difor hadde ho større forventningar til Jesus enn at han skulle kome på ein trøystevisitt fire dagar etter gravferda til broren. «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død»

Dette utsegnet frå Marta gjev Jesus sjansen til å forkynne til henne, men også til alle andre menneske gjennom alle tider: Dette er mi hovudoppgåve! Dette er det eg er komen for: Eg er her for å bryte dødens makt og for å opne vegen inn til det evige.

Høyr enno ein gong orda til Jesus:
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»

Marta trudde på Jesus.
Vi forstår at også søstera Maria gjorde det same.
Og Jesus gjekk saman med dei gråtande til ei grav som hadde vore lukka i dagevis. Og ved denne grava kan vi lese at han sjølv også var i sorg. Jesus gråt, stod det.
Men underet hende. På Jesu ord kom den døde ut or grava. Framleis ikledd likkleda, men levande.
Jesus hadde rett i det han hevda om seg sjølv: «Jeg er oppstandelsen og livet»

Ein gong til, ei tid seinare, skulle han understreke dette enno tydelegare.
Det var då han sjølv sleit seg laus frå grava dei la han i etter hans død på krossen.
Jesus er sterkare enn døden. Difor syng vi slik vi gjorde då gudstenesta starta i dag: «Deg være ære, Herre over dødens makt»

Eg sa tidlegare i denne preika, at det vi opplevde ved døypefonten i dag, det var ei berøring frå det himmelske.
I endå sterkare grad var det som hende med Lasarus ei himmelsk berøring av vanlege jordiske menneske.
Og kontakten, linken, mellom det jordiske og det himmelske, det er Jesus.

Han har makt over døden. «Jeg er oppstandelsen» seier han.
Det gjev grunn for å roe ned når vi bevande skjelv for ukjend framtid, vår eiga framtid, eller framtida for våre born, nydøypte, eller større born, eller unge vaksne.

Men kanskje viktigare akkurat i dag, på denne gledesdagen over nyfødd liv, er det å lytte når Jesus understrekar at han også er livet!
«Jeg er oppstandelsen og livet»

Livet er framfor alt ei gåve. Difor er det så viktig å leve. Leve ut alle livets beste sider.
Difor er det så viktig å verne om livet. Verne om fosteret som skal spire og vekse og bli til barnet vi legg i Jesu hender på slike dagar som i dag.
Verne om dei minste og veikaste. Gjennom trygge heimar og fullverdige barnehagar og skular.
Verne om unge konfirmantar på leit etter det dei skal tru på.
Her i Biskopshavn er prestane og andre leiarar på tur med konfirmantane nettopp denne helga. På tur for å vise dei Jesus. Han som er sterkare enn døden, men som også er herre over livet.

Til slutt: Det vi talar om no er store, store ting.
Noko av det av ein slik karakter at vi aldri får prov på sanninga før vi passerer dødens definitive grense. Difor er det å snakke om tru så viktig.

Jesu utfordrande ord til Marta var desse orda: "Den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?"

Som sagt: Marta trudde. Lasarus fekk livet i gåve enno ein gong.
Men det evige livet er det ingen som har smaka på denne sida av døden. Vi eig eit håp, knytta til vår tru på at Jesus både gjev liv, og at han er sterkare enn døden.

«Tror du dette?»
Jesus utfordra Marta si tru.
Men også di og mi tru.
Han seier ikkje kor stor trua vår skal vere. Men ein stad (Matt.17,20) samanliknar han trua med ei sennepsfrø, det minste av alle frø. Ei tru på den storleiken kan flytte fjell, sa Jesus.

Kanskje er det ei slik tru som ligg gøymt i eit foreldrehjarte som legg barnet i Guds hender i den heilage dåpen? Det er ei stor tru. Ei viktig tru på Jesus som altså seier det slik: "Den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø."

AMEN



torsdag 21. september 2017

Effata


16. s. i treeiningstida. I. 28.09.2014 – Haus
24.09.2017 – Eidsvåg (lett omarbeida)
Mark 7,31-37
Han var døv og hadde vondt for å tale.
Vi kjenner folk som har det slik den dag i dag. Vi kunne brukt mykje tid på å prøve å seie noko om korleis det er å leve med ei slik funksjonshemming.
Det vil eg ikkje gjere nett no.
Ikkje har eg spesielt gode føresetnader for å seie så mykje om det heller.
Ikkje meir enn at eg anar at dette er noko som er tungt å leve med for den som er ramma. Eg er takksam for at eg sjølv høyrer, og for at ingen av dei som står meg nær må leve med ei slik liding.
Derimot vil eg gjerne seie noko om det vi høyrer at Jesus gjer for denne mannen som var døv og hadde vondt for å tale.

Kort kan vi seie at han gjorde mannen frisk. Jesus gjorde eit under. Det skjedde eit himmelsk mirakel. På eit eller anna vis greip Gud inn.

Også i dag høyer vi om folk som står fram og fortel at dei har opplevd det dei forklarar er eit mirakel. At Jesus på ein eller annan måte kom inn i livet deira med lækjedom og oppreising etter tung liding.
Heller ikkje det vil eg seie så mykje om. Eg vil ikkje bortforklare vitnemåla vi høyrer om at slike ting skjer. Eller forklare det. Men lytte, og ta det til meg som vitnemål om trua på Jesus.

Det eg vil løfte fram i dag er noko eg fekk augene mine opp for ved å lese ei enkel andakt av ein som var min studiekamerat gjennom alle åra på MF.
Mange vil kjenne Knut Grønvik frå hans andakter i radioen eller frå det han har skrive i Vårt Land og i ei rekkje andaktsbøker. Han har bl.a skrive ei bok med ei kort andakt for kvar dag i året. Boka heiter «Alle dager. 366 enkle betraktninger»
På ein av dagane har han nokre tankar om det som er vår samlande tekst i dag.
Der peikar Knut Grønvik på tre viktige faktorar som vi skal sjå litt på. Faktorar som gjer at menneske får opne øyre for evangeliet, og at det vert naturleg for dei å lovprise Gud med si tunge.
Han peikar på det Jesus faktisk gjer med den døve og stumme mannen:
-nær berøring
-sterk medkjensle
-tillitsfull bøn


Nær berøring
Det står i tekstordet at folk førte den døve bort til Jesus og bad han leggje hendene sine på den døve.
Det Jesus gjorde var at han tok mannen med seg bort frå folket.Legg merke til det.
Hadde det vore i dag, ville ikkje Jesus stilt opp for ope kamera frå ei spektakulær scene i ei eller anna megakyrkje.
Han gjekk avsides med han. Han var åleine med han.Det er ikkje utan grunn at vi i kyrkja vår oppmuntrar til at sjelesorg og samtale skal skje i det stille. På tomannshand.Eg er lite begeistra for dei som reklamerer med møtearrangement der dei lovar lækjedom og helbreding i Jesu namn, like lett som om dei kan love innslag av ein musikar eller songartist i det same møtet.
Jesus var nær den døve. Så nær at han tok på han med hendene sine. Han rørte ved han. Det står til og med at han stakk fingrane inn i øyra han, og at han brukte spytt til å røre ved den stumme tunga hans.

Jesus vil gjerne være nær oss. Røre ved oss. Berøre hjarta vårt slik at vi kjenner at det er han som er der. Han vil tale til oss ved sin heilage ande. Når han talar, kan til og med døve høyre. For han talar ikkje berre gjennom trommehinner.

Slik var Jesus nær. Veldig nær. Over det vi for vår eigen del vil kalle ei intimgrense.
Jesus kjem òg veldig nær når forkynninga om Jesus lyder. Og Jesus talar til heile kroppen vår. Ved det vi ser, når vi les i Ordet hans. Ved det vi kjenner når dåpsvatnet væter hender og hovud, ved det vi smakar når vi et og drikk brød og vin der vi også får del i Jesus kropp og Jesu blod.

Mange gonger har vi opplevd dette. Vore vitne til dåp. Knela ved nattverdbordet. Ete og drukke. For eit par veker sidan var det konfirmantpresentasjon her i denne kyrkja. For år tilbake var det oss litt aldrande som var i ein liknande posisjon. Sjølv er eg komen så langt i livet at eg neste år kan feire 50-års jubileum som konfirmant. Den gongen handla det om at Jesus ville forme eit ungt liv ved å røre ved deg eller meg. Jesus ville være nær deg eller meg. Slik det var det ved konfirmasjonen her i Eidsvåg i vår, og slik han vil vere det med dei nye konfirmantane.

Stadig byr Han inn til å kome litt avsides med han frå tid til anna. Vere stille for han i bøn og lytte til det han vil seie deg. Andre gonger inviterer Jesus deg til å møte han i fellesskapet med andre som trur, for å tilbe og lovsyngje han.

Eg ser Jesus for meg i dag. Eg trur hans auge er fokuserte på Eidsvåg kirke og alle oss som er her no. Faste kyrkjegjestar, eller ein som er meir tilfeldig innom Guds hus denne søndagen.

Sterk medkjensle
Eg trur han ser oss, kjenner oss, og vil røre ved oss alle som ein.Det er som eg kan høyre sukket hans mellom kyrkjeveggene her i Eidsvåg denne haustsøndagen: Effata, lyder det frå Jesu munn. Lat deg opp!Lat opp øyra ditt og lytt. Lat opp hjarta ditt og tru. Lat opp munnen din til takk og lov.For framleis ser han. Framleis kjenner han deg og meg og oss alle.Han ikkje berre kjenner oss. Han har også medkjensle med oss. For han veit om det som er vanskeleg i livet til deg og meg.

Det er ikkje sikkert det er så mange stumme og døve mellom oss. Men han ser oss med det som er vår bør. Det som er vanskeleg i ditt og mitt liv.

Han vil ta deg ut or flokken som driv rundt i i velstandslandet Norge og er forblinda av løn og status, hus og bil, ferieturar til eksotiske stader eller av at born og barneborn skal gjere endå betre karriere i livet enn det vi sjølve fekk til. Så vil han være nær deg. Kanskje vil han bruke eit anna menneske, ein av prestane her i Eidsvåg for eksempel, til å formidle sin nærleik? Han vil fortelje deg at du er kjent av han. Og at han ikkje vil late att sine varme augo for det du måtte kjenne på av kald motgang i livet ditt.

Tillitsfull bøn
Effata. Lat deg opp – lyder det frå Jesus når han ser deg og meg.Lat opp livet ditt for han som tok deg ut or kvardagsmaset og sette deg på kyrkjebenken denne søndagen. Her møter han deg og legg armen på skuldra di og seier: «Her er eg». Han vil vere her. Nær deg. Røre ved deg. Vere god på ein annan måte enn det er råd for familie eller samfunn å vere god.Framleis ser Jesus mot himmelen og ber for oss. Tillitsfullt går Jesu bøn til hans Far i himmelen. For alle oss som ha teke ut på kyrkjeveg gjennom tiår etter tiår. For dei av dykk som har det travelt med småborn heime. For ungdomar som vert dregne mot spanande utfordringar der viktige vegval ventar bak kvar sving. Han ber for deg som er gammal og veit at enden på livsvegen kanskje nærmar seg.

Han som er god, han som vil hjelpe, han som i det stille vil ta oss ved handa, føre oss ut og gjennom tunge eller vonde dagar, han løfter blikket mot himmelen i denne stund. Han har sett deg.Og du? Måtte du sjå Jesus i dag. Lytte til han. Høyre på han.Måtte di tunge verte løyst så du kan takke Jesus. Lovprise han. Gå han i møte når han i dag byd deg til bords. Der er han nær deg. Det er ikkje berre hans finger som rører ved øyra ditt, der ved altarbordet.

Der er Jesus kropp og blod i brødet og vinen. Det er gjeve for deg. Så synder vert tilgjevne.«-de har smaka at Herren er god» (1.Pet 2,3) Eg unner deg også, å kjenne denne smaken.
AMEN.

torsdag 7. september 2017

Arbeid i vingarden


Vingardssøndagen. Prostikonvent, Knarvik kyrkje 07.09.2017

Nokre tankar på vegen mot preika vi kvar for oss skal jobbe oss inn mot komande søndag.

Først det som no er dagens bøn i flg kyrkja sin liturgi der det heiter:
Livsens Gud, Herre for kyrkja, du har kalla oss til å vera arbeidarar i vingarden. Vi bed deg: Bygg di kyrkje og styrk oss i tenesta, så vi arbeider for deg og nesten vår med glede, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den heilage ande lever og råder, éin sann Gud frå æve til æve. Amen.

Ei bøn som er særleg aktuell å be for oss som er prestar: -du har kalla oss til å vera arbeidarar i vingarden….
Kanskje er denne søndagen den fremste i kyrkjeåret med tanke på å løfte fram kallet til etterfølging?
Han sende dei bort i vingarden, står det.Gå bort i vingarden, de òg, står det også.
Tekstordet og bøna må vere til internt bruk for oss prestar før vi stig fram i kyrkja på Vingardssøndagen.Ikkje minst skal vi reflektere over dette: Kva er drivkrafta mi i dag til å stå i prestetenesta?
Løna? Arbeidsplassen? Sosial aksept? Rutine?Eller er det kallet?
«Det er navnet ditt jeg roper, vil du følge meg?» skal vi syngje etter denne vesle tekstutlegginga.Mange av oss som er her i dag har jobba lenge som prestar. Vi er snart i den 11.timen i vår teneste.Andre er blodferske.Nokre står enno på sidelinja, men er snart klare til å stå for Gud og biskopen og avleggje lovnad om å vere tenarar som kjenner kallet frå Livsens Gud, Herre for kyrkja.
Kjære kollega.Bruk søndagen som snart kjem til å reflektere over kallet ditt.Men stans ikkje med det.

Større enn dine motiv og det kallet du har fått, er han som ropar på oss.
Han som heile tida går ut. Tidleg om morgonen. I den tredje timen, i den sjette timen, i den niande timen og i den ellevte timen. Heile tida søkjer han medarbeidarar. Heile tida spør han.
Men merkeleg nok ber han ikkje om attestar. Om eksamenspapir. Han leitar ikkje i bakgrunnen og fortida til dei som står der. Berre dette: Gå bort i vingarden, de òg.
Reflekter over dette også. At Gud tilsynelatande kan bruke alt og alle.Korleis passar det med vår måte å sile folk på?
Men aller mest: Reflekter over at han som kallar er fullstendig annleis enn andre arbeidsgjevarar.
Er Gud urettferdig?Det kan vere verd å drøfte det frå preikestolen.For oss som vaks opp med Gerhardsen & Co, er måten å avløne arbeidarar som teksten legg fram heilt uråd å begripe. Folk flest vert snart opphengde i avløninga.
Vi må ikkje bli verande der.
Vi må sjå på Gud som er vår arbeidsgjevar som ein som utelukkande er god.«Har ikkje eg lov å gjera som eg vil med det som er mitt? Eller ser du med vonde auge på at eg er god?»
Skal vi våge oss på å ta fram det betente omgrepet «Godheitstyrrani» dagen før valet?
Dette er ei gåvepakke til kyrkja for å plukke frå kvarandre det eg personleg meiner er eit politisk overtramp som ikkje står seg i møte med teologi og kritikk få kyrkja.
Her er teologien servert. Om vi skal dandere den for vår kyrkjelyd må den enkelte av oss vurdere.
Vi må også ta inn over oss at denne teksten handlar om løn.Kva er løna for den som tener i Herrens vingard?Er det rimeleg med lønsskilnader i presteskapet. Og mellom biskop og kyrkjetenar?Er det skilnad på oss som har gudsrikearbeid som levebrød og dei som har andre kjelder til Mammon?
Korleis skal vi ta innover oss dette: «Ven, eg gjer deg ikkje urett. Var vi ikkje samde om ein denar?»?Kanskje skal vi fokusere på ordet ven.
Det ligg noko inkluderande i dette ordet. Greskleksikonet nemner omsetjinga kompanjong når det greske hetaire skal omsetjast. Eller kamerat.
Arbeidarane i vingarden er vener. Ikkje først og fremst med kvarandre. Men jordeigaren kallar dei vener. Og han er god. Og han betalar løn i samsvar med inngått avtale.
Ikkje fordi han er urettferdig. Men fordi han er god. Han gjer med sitt som han vil. Og han vil gje alt det gode han har til alle. Like mykje til alle.
Vi går tilbake der vi starta. Til det som er vår kyrkje si spesielle «Dagens bøn» for komande søndag.
Som prestar skulle vi be den om att og om att framfor denne helga, og elles i vår daglege teneste og i refleksjon over vårt kall:
Livsens Gud, Herre for kyrkja, du har kalla oss til å vera arbeidarar i vingarden. Vi bed deg: Bygg di kyrkje og styrk oss i tenesta, så vi arbeider for deg og nesten vår med glede…

fredag 25. august 2017

Nåde


12.s. i treeiningstida. 27.08.2017
Biskopshavn. Reformasjonsmarkering. Tema: «Nåde»
Preiketekst: Ef. 2,1-10

Nåde.
Kanskje er det dette vesle ordet som meir enn dei fleste andre små ord på fire bokstavar har forma oss? Forma kyrkja vår. Nasjonen vår. Trua vår. Livet vårt.
Grunnen til at det er råd å påstå noko slikt, er at dette ordet var så fullstendig avgjerande for at Martin Luther for 500 år sidan kom inn på sporet av det som førte til reformasjonen av den katolske kyrkja, og etter kvart til at den lutherske kyrkja stod fram.
Same kva vi måtte meine om kristen tru og den kristne kyrkja, eller heilt spesifikt om vår norske kyrkje anno 2017, så skal det godt gjerast å fornekte at Martin Luther har hatt meir å bety for utviklinga av landet vårt enn nokon annan enkelt person vi kjenner frå historia.
Her og no er det ikkje tid for å argumentere for den påstanden, men eg har vanskeleg for å tenkje meg at nokon på truverdig vis vil kunne motbevise det.
Her og no kan vi heller ikkje repetere biografien om Martin Luther. Til det treng vi dagar og veker, og ikkje nokre få minuttar.
Her vi må minne om at han for 500 år sidan var inne i ein voldsom indre kamp. Ei fortvila lengting etter å finne ut av sitt forhold til Gud. «Kan det finnast ein nådig Gud?»
Det var dette som storma inne i den fromme munken. Han som brukte døgnet rundt til å be og å lese og å gjere gjerningar som han hadde fått vite måtte utførast for at Gud skulle sjå med blide auge på livet hans. Han låg på kne i timevis og skurte steingolva i klosteret så fingrar og knær draup av blod. Han reiste til Roma og kjøpte avlatsbrev før han sleit seg på kne opp den lange og bratte og steinete spansketrappa mens han bad og ropa til Gud.
Men han fann ikkje fred. Han fann ikkje den nådige Gud i alt dette strevet. I alle desse gjerningane.
Det var ved å studere Bibelen at lyset gjekk opp for han. Og det var ved å dele dei bibelske oppdagingane sine at kyrkja vart snudd på hovudet. Tyskland vart endevendt. Europa stod i ein ideologisk brann som omforma Tyskland, Danmark, Sverige og Norge for alltid.
Og i dag minnest vi dette over heile landet vårt. 500 år etter. Her i Biskopshavn løftar vi ordet frå reformasjonen fram på nytt. Nåde
Kva betyr dette ordet for oss som lever 500 år etter Martin Luther?
Eg vil seie litt om kva det betyr for meg.
For eg kan ikkje gjere anna enn å klamre meg til nåden. Som menneske og som prest er eg fullstendig avhengig av at Gud ser på meg med nådige auge. For om han såg på meg og skulle bedømme meg ut frå mine tankar ord og gjerningar, då var eg ingen ting verd.
Eg veit om meg sjølv at eg som menneske er verdifull. Slik alle menneske er verdifulle. Men eg veit også at eg har gjort meg sjølv uverdig. Uverdig til å fortene nåde.
Vi har lese likninga om den bortkomne sonen i dag. Og om den heimeverande sonen. Begge hadde gjort seg uverdige til å fortene farens nådige kjærleik.
Eg kjenner meg igjen i dei begge. Eg veit at eg treng ein far i himmelen som står og speidar etter meg. Som inviter meg inn til glede og fest. Slik er nåden. Ufortent. Den klamrar eg meg til, for eg trur eg har fått nåde. Eg trur at eg får nåde. Ufortent.
Eg står her og ser på dykk som har bore eit barn til dåpen i dag. Eg ser dette vesle hjelpelause barnet. Eg har sett det same mange gonger før, og vi veit alle korleis eit slikt lite barn, ufortent og av rein kjærleik vert løfta opp, skifta på, vaska og mata av mor eller far. Og det gjer dei på ein aldeles sjølvsagt måte med eitt einaste utgangspunkt: Ein kjærleik til barnet som er bortanfor ord.
I denne foreldrekjærleiken kjenner eg att Far i himmelen sin nådige kjærleik til meg.I foreldrekjærleik kjenner eg att alt dette eg sjølv er avhengig av i mitt forhold til Gud: Reinsing og oppreising. Eit barn må få bleie. Det må matast, om att og om att. Eit litt større barn fell på grusen og treng trøyst, tåretørking og plaster. Blod må tørkast frå eit lite sår. Gråt skal stilnast når ord vert kviskra i øyra.Slik er nåden. Guds nåde. Ufortent for den hjelpelause. Nåden er som den blankaste foreldrekjærleik.
Dette klamrar eg meg til for min eigen del.
Martin Luther var på fortvila leit etter ein nådig Gud.Han var rett og slett livredd for å gå fortapt. Hamna i helvetet. Han såg for seg djevelen som ein høgst reell, levande og livsfarleg motstandar her i dette livet, og endå verre som ein despot som ville kunne plage han i det ufattelege evige livet.Difor hadde Martin Luther så inderleg bruk for Gud. Gud som kunne sjå i nåde til Martins liv og berge han unna djevel og evig dom.
Kva skal vi tenkje om ein slik inngang til spørsmålet etter ein nådig Gud anno 2017?Vel – slik eg opplever livet rundt meg er det ikkje mange nordmenn som i dag går rundt og er redde for djevelen og fortapinga.Kanskje er det også difor at mange nordmenn ikkje ein gong kjem på tanken om å rope på ein nådig Gud i dag. Heilt irrelevant, vil mange seie.Om Gud i det heile finst, så er det i alle fall kun ein snill og godmodig Gud som er interessant å tru på for nordmenn flest.
Kor snill og godmodig Gud er, kunne vere eit spanande tema å dukke djupare ned i. Men uansett kva vi skal tru og meine om ei slik forstilling av Gud og korleis han er, så er det kanskje eit anna ord som på ein viktigare måte karakteriserer kven Gud er, og kvifor vi menneske ikkje utan vidare kan nærme oss Gud slik vi kan nærme oss kvarandre.
Bibelen lærer oss at Gud er heilag.
Gud er heilag – det betyr at han er rein. Han er utskilt og opphøgd og prinsipielt utilnærmeleg for syndige og ureine. Det bør vi kanskje lage ein bibeltime om her i denne kyrkja. Finne ut kva det betyr at Gud er heilag. Lese korleis menneske vi møter i Bibelen, og som på ein eller annan måte kom nær Gud, reagerte og uttalte seg.
Når vi får ei aning av at vi står framfor den Heilage, då forstår vi også meir at vi som menneske treng Guds nåde. Vi treng Guds nåde for å få frelsa, nå inn til det evige samværet med Gud.
Då er det ikkje redsla for djevelen og det vonde som skremmer oss til Gud. Då er det heller lengten etter å få den nådige reinsinga som gjer at vi kan nærme oss den evige og opphøgde som gjer at vi innser at vi treng Guds nåde over alt anna her i livet.
På denne søndagen der heile vår kyrkje set fokus på dette nøkkelordet, nåde, som Martin Luther har løfta fram for oss, vert vi minna om kjerna i det vi har lese som preiketekst i dag:
«For av nåde er de frelste, ved tru. Det er ikkje dykkar eige verk, det er Guds gåve.» (Ef.2,8)
Dette ordet var med på å opna augene til Luther. Han forstod at nåden var noko han berre kunne klamre seg til og halde fast ved. Ei gåve som vart hans rett og slett ved å tru at han hadde fått det.Han kunne aldri gjere seg fortent til nåden. Då vart nåden ei salsvare. Men nåden er ikkje noko anna enn ei gåve. Gjeven av han som elskar meir enn våre ord kan skildre.
Vi har fått ei gåve frå Gud som opnar vegen inn til det evige om vi vil halde fast på gåva. Tru på nåden. Klamre oss til den.
Samstundes utfordrar nåden oss. Guds gåve utfordrar oss til sjølve å vere nådige mot våre medmenneske.
For tekstordet vårt konkluderer slik om kva det betyr at vi får ta mot Guds nåde ufortent og gratis: «For vi er hans verk, skapte i Kristus Jesus til gode gjerningar som Gud på førehand har lagt ferdige så vi skulle vandra i dei.» (Ef.2,10)
Korleis kan vi som kristne, slike som har fått nåde, vise så lite nåde mot medmenneske som ropar i naud? Eg sa noko om korleis kjærlege foreldre står fram for barnet sitt som er såra og treng omsorg. Eg brukte ord som «reinsing» og «oppreising».
«Eit … barn fell på grusen og treng trøyst, tåretørking og plaster. Blod må tørkast frå eit lite sår. Gråt skal stilnast når ord vert kviskra i øyra.»
Har vi trøyst til tårer? Har vi plaster på sår? Kva ord får dei høyra, våre medmenneske som treng kjærleik?Om vi les kommentarfelt på Facebook og i avisspalter når framande menneske er omtala er det ikkje mykje nåde å finne.
Bibelordet seier noko til deg og meg som har fått nåde. Det står at vi er: «skapte i Kristus Jesus til gode gjerningar som Gud på førehand har lagt ferdige»
Eg vil klamre meg til nåden eg har fått. Eg vil takke Gud for nåden eg har fått. Den som kan gjere meg klar til å stå framfor den Heilage Gud. Eg ber om at Gud må vise meg dei gode gjerningane eg skal gå inn i slik at eg kan verte ein reiskap for Guds nåde mot mine medmenneske.                           
AMEN

fredag 4. august 2017

Kvile


9. s. i treeingstida I. 06.08.2017
Salhus
Matt. 11.28-20

Mange av oss har nett avslutta sommarferien.
Men framleis er det nokre som gler seg over fridagar, reiseliv eller avkopling i lag med familie og vener.
Ferie er ein god ting. Veldig god. Til og med om store delar av min ferie gjekk med til å hjelpe dei to sønene i familien med to ulike flyttelass nettopp i desse sommarvekene, med alt det stresset det innebar, så har i alle fall eg funne vegen tilbake til arbeidsrutinane med glede, og er klar for eit nytt haustsemester.
Eg nemner to flyttelass. Dermed seier eg òg noko om tunge bører. Ned trapper. Opp trapper. Gjennom dører som er for smale. Med bokkassar som nokon pakka for mange bøker i. Sveitte som renn mens ein ber ut og inn. Stress og tungt å bere.
Så – midt oppe i dette opnar eg Bibelen for å sjekke ut kva eg skal snakke om på første gudstenesta etter ferien. Der møter orda frå Jesus meg som ein mild, kjølande vind:
«Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile!»
Kvile er noko fantastisk. Ikkje minst når ein kjenner seg pressa. Når ein kjenner seg tom. Når ein ser seg sjølv som sitronen all safta nettopp vart kvesta ut or.
Orda frå Jesus har adresse til så mange. Sant å seie trur eg ikkje at han såg for seg slike som bar møblar i sommarferien. Eg trur dei tunge, dei vanskelege børene har anna fasong enn nettopp det.
For når ein bokkasse kjennest tung er det vel helst fordi eg har for slappe musklar. Verre er det når sjølve dagane vert tunge. Når livet vert ei bør. Når vi har tunge tankar. Når vi må bere ei sorg. Eller sove dårleg fordi vi er uroa for eit eller anna.
Vi treng kvile.Når vi er fysisk trøytte. Når livet er ein motbakke i seg sjølv.
Midt oppe i dette kjem altså Jesus oss i møte med sine gode ord. Ord som har ei rot som går heilt tilbake til opphavet. For vi skal ikkje lese mange linjene i vår Bibel før det står at Gud kvilte!
Den allmektige, han som berre med sitt ord kunne skape det ufattelege og ubegripelege universet; han hadde trong for kvile. Difor kvilte han etter den sjette dagen. Etter å ha fullført skapinga, etter at himmel og jord og alt som lever og rører seg der, var ferdig og i samsvar med Guds gode vilje, så kvilte Gud på den sjuande dagen.
Difor er det eit evangelium til oss frå Bibelens første bok: Gud kvilte. Og ikkje berre det. Gud velsigna denne kviledagen. Gud velsigna den sjuande dagen og han lyste han til og med heilag.
Spør du folk om kva som er det største Gud skapte på dei seks dagane, så vil dei fleste svare at det var mennesket. Ingen vil protestere på det.Men Gud skapte på sett og vis også noko stort på den sjuande dagen. Då skapte Gud kvila! Denne velsigna gåva til deg og meg. Gåva til oss menneske. Det er som om Gud ser på skaparverket sitt, han ser at alt er såre godt. Han ser på alt han har gjort, og også Gud ser at mennesket er sjølve kruna på skaparverket hans. Men så vil han liksom setje ein ekstra fin juvel inn i denne kruna. Difor gjev han mennesket ein kviledag. Mennesket er skapt til å arbeide seks dagar og til å kvile ein dag.
For ikkje berre Gud skal kvile på den sjuande dagen. Det skal også du og eg. Gud har gjeve oss ein heilt spesiell dag. Ein velsigna dag. Kviledagen.På denne dagen samlar den kristne kyrkja seg i Guds hus. Denne dagen vil vi bruke til meir enn å kople av frå kontorpult eller fabrikk, frå kassaapparat eller kateter, frå snikkarbelte eller pleieuniform. Denne dagen vil vi bruke til å kople oss til. Kople oss til han som gjev oss lov å kople ut inntrykk, mas og stress. Kople oss til han som har kvile å gje.
Kviledagen er ein dag der forpliktingane i kvardagslivet vert sette på ”vent”, og så lar vi Gud få fylle oss med den gode kvila. Og den kan gjerne vare ein sjuandedel av livet.
Gud har meir å gje enn ein enkelt kviledag for ein sliten kropp. Gjennom tekstordet i dag, ord frå Jesus sjølv, høyrer vi også om det som må vere kvile for sjela: «Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile!»
På dagen som frå skaparens side er utskild og velsigna og avsett til avkopling, kan vi samstundes få lov å kome til han som lesser av oss bører og det vi strevar med som går ut over det daglege arbeidet, det vi gjer for å kunne heve løn. På denne dagen kan vi på ein særleg måte få møte han som vil gje kraft og styrke til å halde ut både gjennom kvardagens strev, men like mykje i møte med det strev som heng saman med at vi som menneske også har ei sjel som treng  kvile og avkopling. Vi strevar med vårt åndelege liv. Med våre bøner. Med vår bibellesing. Med vår synd. Med våre nederlag som kristne medmenneske.
Men Jesus har kvile. Og nettopp ved å gå han i møte på kviledagen, dagen som er utskild og helga for dette føremålet, kan vi finne kraft, styrke og påfyll til å leve både vårt kristenliv og vårt borgarlege liv på ein god måte. 
I den kristne kyrkja er kviledagen ei samansmelting av den jødiske sabbaten – den sjuande dagen, lørdagen etter vår kalender, og Herrens dag, den første dagen i veka, dagen då Jesus stod opp att or grava, søndagen. Som kristne har vi valt søndagen som vår kviledag. Herrens dag. Påskedagen som vender tilbake ein dag i veka.
Dette er altså dagen til minne om at Jesus stod opp att or grava. Då er det veldig meiningsfullt å bruke den både til den regelmessige kvile som kjem att med sju dagars mellomrom, men like mykje til heilagdagen som Gud talar om i det tredje bodet. Den heilage kviledagen.
Og korleis skal vi så bruke denne dagen?Ein ting vert i alle fall meiningslaust. Det er når vi tenkjer på at når Jesus stod opp på denne dagen, så blir vi likevel liggjande i senga på den same dagen.Så altfor mange, også truande kristne, tek kvila så sjølvsagt at ein ikkje giddar å stå opp på denne dagen tidsnok til å helge kviledagen ved å samlast i Guds hus til gudsteneste, bøn og tilbeding.
”Du skal halda kviledagen heilag” står det i det tredje bodet. Slik Gud velsigna denne dagen og lyste han heilag, slik skal vi gå inn under velsigninga det er å samlast i hans hus i lag med dei andre som trur, tilber og lovsyng.
Å halde denne dagen heilag er ikkje det same som å sitje med hendene i fanget utan å gjere noko. Lenge var dette eit utbreidd misforståing mellom truande. Søndagen vart ein forbodsdag. Ikkje arbeid! Ikkje strikketøy. Ikkje lydar av hammar frå kjellar eller hytta som er under bygging. Ikkje fisketurar eller bærplukking. Den pietistiske tradisjonen i vår kyrkje har gjennom hundreåra halde dei kristne kraftig i øyra med alle sine påbod og forbod for kviledagen.
Vi kjenner igjen den jødiske tradisjonen som vi kan lese om i forlenginga av dagens evangelietekst der vi les om læresveinane som plukka kornaks på ein sabbat. «Då farisearane såg det, sa dei til han: «Sjå, læresveinane dine gjer noko som ingen har lov å gjera på sabbaten?» (Matt,12,2)
Kviledagen er ein dag som skal vere heilag. Kviledagen er ein dag vi har fått i gåve. Poenget er ikkje dagen eller reglene, poenget er funksjonen og føremålet. Når reglane tek overhand vert dagen ei tvangstrøye. Det kan mange vitne om frå norsk kvardagskristenliv. Men dagens frigjering frå gamle tvangstrøyer kan kanskje ha slått for langt andre vegen. Der kviledagen vert borte, misser menneske sin fridomsdag. Slik er det for mange i dag. For når alle dagar er like, misser vi det heilage pusteholet i vår veke. Når alle dagar vert handledagar, arbeidsdagar, forbruksdagar og aktivitetsdagar, misser vi ei av Guds finaste gåver til menneska. Dagen då vår eiga oppbygging, restaurasjon, står i fokus. Dagen med ei annleis rytme.
Eg trur ikkje Gud er oppteken av om vi tek fram strikketøyet framfor peisvarmen ein sur søndagsettermiddag. Heller ikkje av at hyttebyggaren gjer ferdig listinga rundt døra inn til soverommet før han reiser heim att søndagskvelden etter ei god og avkoplande helg. Men eg trur at Gud er oppteken av at vi fekk utnytte ein av dei sju dagane i veka til å slappe av, kvile ut og kople frå, og ikkje minst, at vi fekk høve til eit heilagt møte med han som også kvilte på den sjuande dagen. At vi ikkje forsømer samlinga om Guds ord på denne dagen, slik Luther talar om det i forklåringa til det tredje bodet.
Gud skapte kvila. Gud vil gje deg og meg kvile.Men Gud har meir enn ein kviledag med sju dagars mellomrom å by oss.
Forfattaren av Hebrearbrevet held nærast ei preike om dette i brevets 3. og 4.kapittel. Overskrifta på kapittel 4 i Hebr. er: ”Guds folk har ei kvile i vente”. Her vert det skapt ei forventning og ei von om ei endeleg kvile. Ein slags evigvarande kyrkjegang, ein tilstand i fullkomen kvile.
Så er det då framleis ei sabbatskvile i vente for Guds folk. Den som er komen inn til hans kvile, får kvila frå sine gjerningar, liksom Gud kvilte frå sine. Lat oss difor vera ivrige etter å koma inn til denne kvila,… (Hebr.4,9-10)
I dag er det søndag. I dag er det kviledag. I dag er det heilagdag.Takk for at nettopp du fann vegen hit til Guds hus på denne dagen for å helge den ved å lytte til Guds ord, ved å be, lovsyngje og ved å bøye deg ved Herrens bord for å ta i mot den heilage nattverden, og slik møte han som er Herre over denne dagen.
Men du skal vite at det vi opplever på ein vanleg søndag midt på sommaren, det er ein bleik skugge av den fest og glede og tryggleik som ligg der framme ein stad.
Så er det då framleis ei sabbatskvile i vente for Guds folk. Den som er komen inn til hans kvile, får kvila frå sine gjerningar, liksom Gud kvilte frå sine. Lat oss difor vera ivrige etter å koma inn til denne kvila,… (Hebr.4,9-10)






tirsdag 25. juli 2017

Han som leitar


Gravferd[1]

Luk. 15. 4-5: Jesus seier: -Om ein av dykk har hundre sauer og mistar éin av dei, lèt han ikkje då dei nittini vera att ute i øydemarka og går av stad og leitar etter den bortkomne sauen til han finn han? Og når han har funne han, blir han glad og tek han på akslene sine.

Ei gravferd er ei takk for livet.
Eit langt liv som no er gøymt under kistelokk og blomsterdekorasjon.
Eit menneske mange var glade i, er ikkje lenger mellom oss.
Det er tid for farvel. For å takke. For verdig og respektfull avskil.
De som sit her på dei fremste benkane i kyrkja er dei næraste til å takke. Framfor alle andre er det de som kjende. De som veit om livet som var. Om livet som blomstra. Om livet som skapte. Til og med var det kanskje det livet som no er slokna, som ein gong gav liv til dykk som i dag sørgjer. Kanskje nettopp difor hugsar de eit liv som var fullt av omsorg.
Som eg sa – de er dykk næraste som kjende henne/han vi no tek farvel med.For meg som prest var det eit menneske eg ikkje fekk møte i live.Men de har fortalt litt om det som ligg bak. Teikna nokre strekar av eit bilde som har gjeve meg ei lita aning av det mange år i lag har skapt av fellesskap og dyrebare minner.
No er vi altså her. Med dette kyrkjerommet som ei høgtideleg ramme om eit aller siste farvel.
Eg veit lite om kva forhold den døde hadde til kyrkja og til kyrkja sin Herre. Like lite som eg veit kva kvar av dykk tenkjer om dette.
Men eg veit litt meir om kva forhold kyrkja sin Herre har til den enkelte av dykk.
Det er det same som han har til meg, og til alle andre som ein gong vart døypte til å tilhøyre han.
Difor trur eg vår Herre Jesus Kristus ser på meg, og på deg, slik han gjorde det med ho/han vi i dag tar avskil med. Slik han også ser på dei menneska som myldrar rundt oss i kvardagen der vi bur.
Bibelen brukar eit bilete der menneske vert samanlikna med ein saueflokk. Ein stor og uoversiktleg saueflokk. Slik dei av oss som vaks opp på landsbygda hugsar saueflokkane. Dyr som for oss vanlege ser aldeles like ut. Dyr som går om kvarandre på beitet og er vanskelege å skilje frå kvarandre.
Likevel veit vi at eigarane og gjætarane heldt styr på dei. Kan skilje dei ifrå kvarandre. Og har stor omsorg for at kvart individ skal ha det så godt som råd er. Og ikkje minst – kjem nokon av dei utanfor gjerdet og tek ut på eiga hand, så vert det leita og leita til alle er på plass der dei høyrer heime.
Andaktsordet vi har lese her ved denne kista, er eit ord som set dette i fokus.
Det var altså om gjætaren som hadde hundre sauer, men der éin kom på avvegar. Dei nittini må då passe seg sjølve ei tid mens leitinga etter den eine går føre seg.  Og når den eine vart funnen, utløyste det glede. Og takk!
Av og til er det godt å ikkje kjenne folk. Ikkje vite kva som bur av tankar, ord, eller gode eller dårlege gjerningar, bak alle ansikt ein møter. Det er som med ein stor saueflokk. Mange menneske som synest å vere ganske så like, trass i at det er høgst individuelle og markerte liv bak kvar einaste smil, eller bak kvart einaste ord som vert ytra.
Eg kjenner dykk ikkje. Men eg trur at han som kallar seg sjølv for den gode gjætaren, eller den gode hyrdingen, kjenner deg og meg og alle andre menneske. Slik han kjende dei som har døydd i frå oss.
Og eg er trygg på at han leitar om vi skulle vere utanfor gjerdet. Ved ein avgrunn. På ein blindveg. I ei hengemyr.
Han leitar til han finn oss. Så ber han oss heim på sterke skuldrar.
I møte med døden er det godt å vite om det som ligg i dette håpet som alltid har vore rotfesta i kyrkja som ei felles tru: Vi er ein del av eit veldig fellesskap som er sentrert rundt den kristne dåpen. Der fekk vi del i det vakthald og det tilsyn som den store, gode hyrdingen, Jesus Kristus, står for.
Det er han som vaktar oss med sitt eige liv som innsats. Det er han som alltid ser etter oss. Leitar etter oss, og ikkje slepper oss.
Og når den dagen kjem at det er tid for å bere oss inn gjennom den siste porten til innhegninga, les vi noko om glede. Glede over å kome heim med enno eit menneske som høyrer til i den store flokken.
Måtte vi alle vere ein av dei som Herren Jesus Kristus ein gong kan bere inn til alle dei han ser på som sine. Då vil det verte stor glede.



[1] Gravferd for personar der ein som prest berre anar konturar av livet som var, og dessutan er ukjend med dei pårørande.

Bloggarkiv