søndag 16. desember 2012

Ord over jord


Vigsling av gravplass.
Åsane kirkegård, trinn 3
3.s. i adv, 16.12.2012

I dag les vi ord over jord.

Orda endrar ikkje jorda. Det er ikkje magi, det vi er med på når vi vigslar ein kyrkjegard, ein gravplass.
Folk i Åsane har vore lei seg, og kanskje også sinte, fordi det vart slik at vi måtte ta i bruk ein del av kyrkjegarden utan at den vart vigsla først. Gravleggje i uvigsla jord. Det er godt at vi omsider har kome til det vi no er med på – å vigsle kyrkjegarden og gravene her.

Men altså: Orda vi les over jorda, endrar ikkje noko. Difor kan vi spørje: -Kvifor er dette ei viktig handling? Kva er det eigentleg vi gjer når ein gravplass vert omgjort frå anleggplass til vigsla jord?
Vi gjer det ikkje først og fremst for dei døde, men for oss som skal leve vidare.

Vi trur at dei døde har fred fram til dagen kjem då Gud skal reise alle døde opp or gravene. Gud som er vår Skapar og Far har skapt alt livet. Det er kyrkja si faste tru at han ein gong skal nyskape det døden i mellomtida har teke hand om. Kyrkja forkynner eit evig liv til alle som lever og døyr i trua på Jesus Kristus, han som sjølv var i grava, men viste seg som Herre over dødens makt.Dei døde treng ikkje orda vi les over jorda dei kviler i, eller skal kvile i.
Men vi som lever treng å høyre orda vi nett har lese i lag. Orda om håp. Orda om oppstode. Orda om evig liv.
(Ps 90,1-6+12) (Johs 11,25-26) (1.Kor 15.35-38+42-44a)

Og det gjer godt for oss å samle oss i ei bøn til han som er Herre over livet og Herre over døden. Be til han slik vi snart skal gjere det: «Vi ber om ditt vern over gravplassen …. Våk over den, og la den være et hellig sted for dem som søker hit, og for dem som arbeider her..»

Når det gjeld å finne argument for å vigsle ein gravplass, så er det vanskeleg å gje ein teologisk argumentasjon for at dette er særleg viktig. Det kristne synet på døden, og trua på oppstode av grava på den siste dagen, står trygt på bibelsk grunn, heilt uavhengig av skikken med å reservere eit bestemt stykke jord til kristne graver. Hjå oss må vigsla graver framfor alt søkje si grunngjeving i tradisjon og historie. Men det er viktig nok i seg sjølv. I hundrevis av år er det slik nordmenn har gjort med sine døde – vi har gøymt dei i vigsla graver mens vi alle ser fram mot den store oppstandelsesdagen. Slik vil vi det skal vere også for dei som skal døy her i vår bydel, i Åsane, i åra som kjem.

Difor les vi ord over jord i handlinga som samlar oss nett no.
Men det viktige for oss er ikkje orda vi brukar i dag. Det viktige er at ein gong skal skaparordet lyde på nytt. Ikkje til jorda, ikkje over jorda som er teke i bruk til graver.
Skaparordet som lydde frå Jesu munn ved Lasarus si grav, det skal lyde over alle graver på den siste dagen. «Lasarus, kom ut» var ordet til den døde.
Eller ordet vil kanskje vere likt det Jesus sa til enkjesonene i Nain som vart boren mot grava, men som var kalla tilbake til livet av Herren over døden: «Stå opp!» sa han til den unge mannen.

Slik skal ord lyda – frå Jesus som kjem tilbake; slik vi formulerer det i vår truvedkjenning: «for å dømme levende og døde».
Då er det ikkje ord over jord.
Då er det ord til død. Ord som skaper liv.
Slik alt vart til ved at Ordet lydde ein gong i opphavet – Gud sa – og det vart slik;
slik skal skaparordet ein gong talast på nytt. Til dei døde. Og livet skal vert nytt og evig. Det er vår tru. Det er vårt håp. Difor samlar vi tankar og sinn i bøn for denne gravplassen og desse gravene.

Lat oss be.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv