fredag 19. april 2019

- ein betre vår ein gong


1.påskedag III. 21.04.2019
Gjerstad kyrkje

Johs 20,1-10
Denne preika vart fødd på langfredag.
Denne uendeleg vakre langfredagen, meteorologisk sett.
Eg kjende sola som varma. Observerte gradestokken som stogga på rundt 20 pluss. Og ved kveldstid, då eg sette meg ned for å skrive preike, hadde det skjedd: Bjørka utanfor vindauga hadde kledd seg i grønt i løpet av den lange fredagen.

Vinteren var overvunnen. Tida med døde kvistar som fall frå trea når vinden kom, den var slutt. Sevja har gjort greinene seige, og grøne og fulle av liv.
Denne årssyklusen kjenner vi så inderleg vel. Og vi lengtar mot at det skal skje, dette som nordlandsdiktaren Elias Blix har sett så vidunderlege ord på:

Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong,
Preika føddest langfredag. På årets vakraste dag, så langt.

Men langfredagen er ingen vakker dag, trass i sola og våren og alt som kan skje når naturen spelar på lag på begge sider av Osterfjorden.
Eg måtte ta det inn over meg då Dagsrevyen kom til endepunktet den kvelden, og vêrdama forkynte at allereie påskedag, altså i dag, så ville vestlandsregnet vere tilbake.

Eg måtte riste av meg godkjensla, og hugse med meg sjølv: Langfredag var den mørke dagen. Mørkret fall over landet mellom den sjette og den niande timen, las vi i preiketeksten på langfredag. (Matt 27,45) Mørkret som understreka Jesu død. Naturen som viste alvoret.
Det står også i Matteusevangeliet at då Jesus døydde, så « -rivna forhenget i tempelet i to, ovanfrå og heilt ned. Jorda skalv og berga brast. Gravene opna seg og kroppane til mange av dei heilage som var avlidne vart reiste opp frå dei døde» (Matt 27, 51-52)

Jesu død og Jesu oppstode, heile påskeunderet har rett og slett kosmiske dimensjonar.
Det er som om menneskeord og vitnemål frå skremde læresveinar må ha støtte i noko endå traustare, noko som står att som ein del av Guds skaparverk etter kvart som vi menneske smuldrar bort og vert til jord att.

Jesus døydde.
Jesus stod opp.
Det er hovudpoenget i påskeevangeliet.

Og eg tenkjer med glede tilbake på den vakre langfredagen her på våre kantar av landet.
Kulde, is, regn og visne blad.
I møte med påska i år fekk vi sjå det: Livet sigrar! Livet vert fornya.
«Livet vant, dets navn er Jesus» syng vi i ein påskesalme.

Ja! Nettopp dette handla det om når påskedagen renn. Vi går inn i evangeliet mens det enno er mørkret som rår: «Tidleg om morgonen, medan det endå er mørkt, kjem Maria Magdalena til grava». Slikt vert evangelieorda til oss i dag innleia.

Medan det endå er mørkt.
Men mørkret lyt vike for sola. For lyset.

Slik eg har vore vitne til det vi alle har sett i år, at vinteren må gje tapt for sola og sleppe livskreftene som søv i jorda laus så det nake og brune vert grønt og livfullt, slik fekk Jesu næraste vener etter kvart aninga av at det underfulle hadde hendt.

Det som er meir ubegripeleg enn at våren kjem på nytt. Det har vi sett så mange gonger før. Det veit vi skjer. Til og med der snøen er som aller djupast, og der kuldegradene var mange og blå midtvinters, der er vi trygge på at livet spirer på nytt.

Men kan vi makte å tru det same når vi står ved ei opna grav, og med tårer ser kista med den vi var så glad i vert senka ned?
Vi høyrer lyden av jorda som fell på kista. Dei tre første spadane med jord. Grava skal fyllast att og ikkje opnast før det skjer det presten seier med desse orda vi har høyrt før:
Av jord er du komen. Til jord skal du verta. Av jorda skal du atter stå opp.

Den einaste grunn til at desse presteorda gjev meining, er at vi har hatt påske.
Vårt einaste håp om oppstode frå døden ligg i dette at det faktisk er sant det som hende den aller første påskedagen.

Grava var tom!
Maria Magdalena såg det. To av Jesu læresveinar såg det. Det var Peter. Det var den læresveinen som Jesus hadde kjær, altså Johannes, han som skriv desse orda.
Dei såg ei tom grav. Ikkje noko meir.

Der og då såg dei ikkje den oppstadne Jesus. Det hende seinare same dagen.
Og så skriv Johannes, ein av dei to som hadde sprunge om kapp til Jesu grav då Maria kom og fortalde dei utrulege orda; Johannes skriv om Peter: «Han såg og trudde.»
Og eg må tilstå at eg tenkjer at Johannes sjølv også trudde.

Dette er utfordinga til oss som opplever påskedag i lag her i denne kyrkja. Det er om vi kan tru at grava er tom. Om vi kan tru at Jesus levde den gongen. Og at han lever i dag, anno 2019.

Kjære kyrkjefolk!
Takk for at du la vegen til Gjerstad kyrkje denne påskedagen. Eg tenkjer at det er eit uttrykk for at du trur. Om det er sterkt eller svakt veit eg ikkje. Det betyr heller ikkje noko som helst. For trua lar seg ikkje måle. Ikkje i kilo. Ikkje i meter. Ikkje i liter.

Trua er denne urkrafta som bur i deg og som spirer fram og gjev liv. Du fekk trua sådd i hjarta ditt den gongen det hende med deg, det vi har vore vitne til ved det som hende ved døypefonten i dag.

Når barnet blir døypt, skjer det vi las om i ein annan av tekstane for påskedagen: «I dåpen vart de gravlagde med Kristus; der vart de òg oppreiste med han, ved trua på Guds kraft, han som reiste Kristus opp frå dei døde.» (Kol 2,12)

Gjennom dåpen er vi alle knytta til påskeunderet. Dåpen er staden der vi vert overrekt, eller får del i Kristi død, vi vert gravlagde med han. I dåpen får vi del i Kristi oppstode «ved trua på Guds kraft»
Dåpen er staden der spiren til tru vert sådd. Spiren til liv. Til det som skal sprette ut, verte grønt og livskraftig, etter kvart blomstre og bere frukt. Trua sine frukter. Anden sine frukter.

Den triste, tunge og vonde langfredag var ytre sett uendeleg vakker her hjå oss i år.
Men langfredagsbodskapen var like alvorsfull for det.
Kross og pine. Død og grav.
Det hende for di og mi skuld. Det var di og mi skuld, skam og synd som hang på den krossen. Det var staden der Gud tok eit oppgjer med meg. Han gjorde det ved å ramme Jesus.

Den glade og lyse påskedagen avløyser langfredagsmørket.
Om det er sol eller regn på denne dagen er sjølvsagt totalt likegyldig. For om sola skin på strilane, så regnar det over andre i dag. Og regnar det her, så skin sikkert sola i Spania likevel. Men påska er for strilar og spanjolar. For katolikkane i Roma, pinsevennene i Korea, og for folket i Oslo eller på Svalbard.

Uansett kvar vi bur, så handlar det om å våge å opne hjarta for dette som eigentleg er så umogeleg, men som likevel har vakse fram og vorte sjølve livsgrunnlaget for milliardar av menneske fram gjennom 2000 år – det som står om apostelen Peter: Han såg og trudde.
Han såg Jesu tomme grav.
Det han trudde, var at Jesus levde.

Våren 2019 har vore ein fantastisk vår på desse kantane av landet.
Eg er så glad for den praktfulle langfredagen der desse orda vart fødde.
Eg er så glad for påskedagen der desse orda kan delast med dykk.

Eg har berre eit spørsmål til slutt: Kan det finnast noko betre enn dette?

Elias Blix svarar:

Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong,
då me med vigsla tunge,
med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunge
skal lova Herren vår!

AMEN



torsdag 4. april 2019

Livsens brød


4.s. i fastetida. III. 07.04.2019
Arna. (Fasteaksjon ved konfirmantar)
Joh. 6,24-36

Tenk om Jesus hadde gått rundt på jorda anno 2019!
Og tenk om han hadde gjort dei same teikn og under som han gjorde den gongen ved Tiberiassjøen då han metta 5000 og vel så det, med mat som knapt ville ha fylt ei vanleg norsk nistekorg – fem brød og to fiskar. Det er dette store underet Jesus siktar til når han seier til folket som har følgd etter han for å leite etter Jesus i byen Kapernaum. De leitar «-fordi de åt av brøda og vart mette.»

Eg ser det for meg at han ville fått det travelt om han var her hjå oss, akkurat i dette året. Eg trur han ville fått tilbod om superløn som konsulent, i for eksempel Kirkens Nødhjelp. Men var det pengar det stod på, ville nok langt større organisasjonar eller firma kunne overby det ein norsk naudhjelpsorganisasjon kan varte opp med.
Men med Jesus har det heldigvis aldri stått om pengar. Det han gav, og gjev, kan ikkje målast med pengar.
Og det han gav, og gjev, er så mykje meir enn berre mat til 5000 svoltne.

Likevel: Han gav mat før han gav noko anna!
Dei som sat i det tørre graset ved Tiberias og drøymde om at Jesus skulle vere konge for dei, hadde god grunn til å drøyme slik.
Slik så mange, mange menneske i dag drøymer seg inn i ei framtid der ein konge eller ein frigjerar eller eit opprør skal velte om på deira situasjon. Ein håplaus situasjon for veldig mange. Fordi dei lever i skuggen av krig. I otte for terror. Med mangel på mat. Utan vatn. Og utan medisin og lækjehjelp. Dei drøymer, slik mange av dei som Kirkens Nødhjelp set fokus på i denne fastetida gjer det.

Tenk om Jesus hadde vore her!
Kva ville han gjort for alle desse? Kva ville han gjort før han gjorde noko anna?
Dei 5000 som var svoltne fekk mat før han gjorde noko meir. På ein så overtydande måte vart dei metta at draumane deira tok heilt av – Jesus måtte verte konge for dei. Og no var dei på leit etter han. Dei reiste frå Tibarias til Kapenaum for å finne han. For at han skulle fylle håpet deira. Han hadde gjeve dei mat. Jesus måtte vere noko som ingen andre var.

Kristne som lever anno 2019 skulle vere med å tenne håp hjå dei svoltne. Vi skulle fylle matfat der mat er manglevare. Vi skulle bygge brønnar og springar og stasjonar med reint vatn der vatnet er så uendeleg langt borte. Eller så uappetittleg møkkete.
Vi har overflod. Andre manglar det meste.
Vi lever ikkje i håpløyse. Til og med når alvorleg sjukdom rammar, har mange av oss håp fordi sjukehusa står der med all sin teknologi og med dyre medisinar.
Kor håplaust må det vere for dei millionane som døyr av bagatellmessige sjudomar. Som døyr fordi ingen har lært dei om hygiene, eller fordi ingen har vist dei korleis reint vatn kan skaffast, eller kor livsviktig det er å få kloakken bort frå borna som leikar i gata.
Vi har lært oss lekser om krig og terror også i vårt land. Likevel kan ingen påstå at det kastar skuggar over tilværet vårt, slik til kvardags.
Tenk korleis dei har det, dei som lever der dette er det normale – at bomber går av, at blodet flyt og tårene renn i svartaste fortviling.
Kva drøymer dei om?
Kva ville du ha drøymt om?

Eg trur mange av oss ville drøymt om mat og fred og helse og levedagar.
Om framtidshåp.
I fastetida dette året er utfordringa gjeven til kvar einaste av oss: Ver med å ta eit tak for at draumane til dei fattige, til dei lidande, til dei krigsherja, til terroroffera, kan verte noko meir enn draumar. At noko kan skje slik at framtida kan smile til dei. At dei kan smile fordi vatnet renn frå pumpene konfirmantane i Arna har finansiert gjennom Kirkens Nødhjelp.

Jesus gjorde noko – før han gjorde alt det andre: Først metta han dei svoltne – heldt han tale om brødet frå himmelen.

I dag stig vi inn med antennene våre innstilte på denne talen. Kva hadde Jesus på hjarta til dei han allereie hadde gjeve mat – dei som hadde vore vitne til underet hans? Ikkje berre eit brødunder. For Jesus hadde faktisk nettopp også gått på vatnet. Han hadde altså vist seg som ein som var heva over alle naturlover.

Og no talar han til alle desse som hadde sett kva han var i stand til å gjere:
De leitar ikkje etter meg fordi de såg teikn, men fordi de åt av brøda og vart mette. Arbeid ikkje for den mat som forgår, men for den mat som varer og gjev evig liv, den som Menneskesonen skal gje dykk.

I gjerning har Jesu allereie vist kor viktig det er å fylle dei menneskelege behov. Før han heldt talar og gjorde teikn og under, metta han dei svoltne.
Samstundes vil ikkje Jesus vere mirakelmannen eller brødkongen. Han ville vere noko meir. Han ville gje håp om noko som gjekk ut over det kvardagslege. 

Arbeid ikkje for den mat som forgår, men for den mat som varer og gjev evig liv, den som Menneskesonen skal gje dykk.

For oss er det enklaste å løfte fram mirakel-Jesus. Han som fiksar mat til ei svær folkemengde ein fei. Han som kjem spaserande på vatnet i møte med vitskræmde læresveinar.
Han er ein slik vi kan drøyme om. Ein som kan ordne våre dagleg problem i nærmiljøet eller som kan vere løysinga på store konfliktar langt ute i ei verd under andre himmelstrok. Tenk om han, ved å vifte med finger, tok styringa over miljø- og klimaproblem?
I vår fastetid skal vi ikkje gløyme denne Jesus. Mirakelmannen. Lat han inspirere deg til å følgje opp det han demonstrerer av handlekraft og velvillig omtanke for alle som treng hjelp.

Men våg deg litt lenger inn i det vi nesten kan kalle mystiske tankegangar som Jesus også tek oss med på. Han talar om brød. Men Jesus talar også om det han kallar ”det sanne brødet” – det som kjem frå himmelen.
Det er også noko vi treng for å leve.
Og det brødet er han sjølv.
Eg er livsens brød
Vi lever eit liv her og no. Ingen fortener å svelte og lide og å ha det vankeleg i dette livet. Difor skal vår daglege brød delast.

Men vi har eit liv å leve på den andre sida av dette livet.
Vi treng å ete også for dette livet. Vi treng å ete ”- den mat som varer og gjev evig liv”

Difor må vi bli kjende med, og ta til oss av, han som seier til oss på denne dagen:
Eg er livsens brød.
Livsens brød blir ikkje bakt hjå ein bakar. Du finn det ikkje i butikken. Livsens brød, det er Jesus sjølv. ”Eg er livsens brød” seier han.
Difor: Då han ved det første nattverdmåltid, skjærtorsdag, tok eit brød, takka og braut det, då sa han dei orda som i dag gjev oss rett til å feire nattverd i trua på at Jesus verkeleg møter oss i dette brødet som vi i dag set fram på altaret her i Arna kyrkje: ”Dette er min kropp som blir gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg.”
Slik vart det sagt då nattverden vart innstifta. Slik seier vi det også i dag når vi snart skal feire nattverd saman.

Himmelbrødet. Livsens brød. Jesus kropp. I dag set vi det fram på duka bord for deg og meg. Ta i mot og et. Et slik at du får leve. Et slik at du ikkje skal hungre, og tru slik at du ikkje skal tørste. For Jesus talar til deg i dag og seier:

«Eg er livsens brød. Den som kjem til meg, skal ikkje hungra, og den som trur på meg, skal aldri tørsta.

AMEN

Bloggarkiv