17.mai
2014
Åsane gamle kyrkje
Luk.1,50-53
Gratulerer med dagen!
Dette er den store felles festdagen for
heile landet vårt. Eit slags slektsstemne som angår alle. Dette er ikkje
konfirmasjonsselskap for nokre få av familiane i ei bygd. Dette er ikkje bryllaupsfest
for to utvalde familiar med tillegg av ein del nære vener. Dette er ikkje
fødselsdagsfeiring for 7-åringen og alle dei andre i klassen, eller 50-årsdag
med kollegaer og nær omgangskrins.
I dag feirar vi i Kristiansand og Kirkenes,
i Tromsø og Trysil, i Ålesund og Åsane.
I dag feirar vi gamle mor Noreg! I dag har naturen pynta landet med grøn kledning, og sjølve pyntar vi oss med bunader og finklær. Alle stader står flaggstengene som det synlege utropsteiknet. Ikkje ei stang er naken og tom. Vi feirar med glede og med takk at dette er vår felles dag, alle vi som bur i dette landet som betyr som mykje for oss.
I dag feirar vi gamle mor Noreg! I dag har naturen pynta landet med grøn kledning, og sjølve pyntar vi oss med bunader og finklær. Alle stader står flaggstengene som det synlege utropsteiknet. Ikkje ei stang er naken og tom. Vi feirar med glede og med takk at dette er vår felles dag, alle vi som bur i dette landet som betyr som mykje for oss.
Nettopp i år feirar vi med ekstra vai i
flagga og vind i bunadstakkane. 200 år har gått sidan historia vart skrive på
Eidsvoll. Og i år er Grunnlova endeleg fornya språkleg, dansken er borte og vi
har fått den på bokmål, og på norsk.
Framfor dagen i dag har vi pussa støv av
alt vi hugsar av talar med patos på festdagen vår. Vi ser for oss barndommen då
gamlelæraren eller klokkaren eller lensmannen heldt tale for dagen. Den gongen
runga stororda om Eidsvoll og 1814 mellom fulle benkerader. I min barndom var
ein etter måten nyleg avslutta andre verdkrig alltid eit trygt tema for
17.maitalarar. Ein krig vi til neste år vil har 70 års avstand til. Men nettopp
i dag: Vi set i fokus milepælen som markerer 200 år tilbake til signeringa på
Eidsvoll av landets viktigaste dokument.
Vi har historia med oss på denne dagen.
Det dryp historie av denne dagen. Og eg er trygg på at dei som i dag er born og
unge og som veks opp her vi alle saman bur, dei vil få historia med seg, dei
og. Dei skal lære av historia. Dei skal jubilere når historiske merkedagar kjem
att. Dei vil alltid vite at på 17.mai fekk landet vårt grunnlaget for at vi er
ein fri nasjon som kan feire oss sjølve på ein vakker og god måte.
Men ting har endra seg. Tenkjer vi tilbake,
ikkje meir enn dei siste 50 åra, så har i alle fall to faktorar nesten snudd
opp ned på vår oppfatning av verda vi lever i, og på landet vi bur i.
For det første:
Mange, mange av oss har fått sjansen til å
sjå andre land og andre delar av verda enn Bergen og strilelandet. For 50 år
sidan kom sjøfolka heim att frå eksotiske byar og fortalde spanande historier.
Det kom brev frå slektningar i Amerika som rørte mange til tårer. Vi sat på
harde bedehusbenkar og var meir kjende med Madagaskars innvikla stadnamn enn vi
var i norsk geografi i Trøndelag eller i Setesdalen. Det var mykje vi ikkje
visste om verda rundt oss. Og av det vi visste, var mykje sterkt farga av augo som
hadde sett med heilt spesielle briller.
Men i dag har vi reist sjølve. Vi har vore
i København og Stockholm. Vi har reist til England på handletur eller til Paris
på bryllaupstur eller til Roma på ei langhelg. Vi har beundra arkitektur i
Praha og klatra i fjellet på Kilimanjaro. Vi har gått oss vill i asiatiske
storbyar eg lukta på jungelen i Sør-Amerika. Nokre av oss har eige hus i Spania
med strandstol og solkrem som viktigaste turutstyr, mens andre synest det er
meir sjølvsagt å reise til Amerika enn til Tromsø.
Den andre faktoren som har endra
verdsbiletet for oss trauste nordmenn, er at i den siste generasjonen har den
store verda kome til oss. Ikkje berre som blaserte engelske og tyske
overklasseturistar som tok inn på dei svære hotella i vestlandsfjordane og
skreiv kuriøse reiseskildringar i avisene i sine heimland. Men vanlege folk frå Pakistan og
Vietnam og Tyrkia og Russland, ja til og med frå Danmark og Sverige, dei kan vi
no få som aller næraste naboar. I stabane vår i kyrkjene i vårt prosti er vi så
heldige at vi har tilsett folk frå land som Litauen, USA, Sverige, Sri Lanka.
Gravplassane våre vert stelte av menn frå Afrika.
Slik var det ikkje i landet vårt for nokre
få ti-år sidan. I dag er alt endra og det er endringar vi skal leve med, og det
er endringar vi må snakke om på denne nasjonaldagen vår.
For det er uråd å sjå så mykje, og oppleve
så mykje, utan at det gjer noko med oss. Som enkeltmenneske og som nasjon. Vi
er ikkje isolerte i ein utkant av den store verda lenger. Vi får sjå verda. Og
verda har sett oss, og kjem til oss.
Kva skal dette bety for deg og meg på
17.mai?
Eg tenkjer at det vi les frå Marias
lovsong slik vi nett har gjort det, har
mykje å lære oss. Det gjekk mange år som prest på 17.mai før eg sjølv fekk opne
augo for kva denne teksten betyr på nettopp denne dagen. Orda vi har lese på
17.mai er henta frå den lovsongen Maria song då engelen Gabriel hadde fortalt
henne at ho skulle verte mor til Jesus, og Maria og slektningen hennar
Elisabeth hadde samtalt om dette heime hjå Elisabeth. Denne lovsongen er
eigentleg ein refleks av at Gud på underfull vis greip inn i menneskeslekta si
historie. Han greip inn ved å verte menneske, ved å verte ei lite foster i
Marias morsliv.
Maria syng lovsong fordi Gud handlar i vår
historie, og fordi ho er utvald til å vere eit verktøy som Gud vel ut når
historia skal skapast, når frelsa for verda skal utformast.
Kanskje var det til ettertanke for vår
nasjon om også vi kunne stemme våre hjarto og sinn til takk og lovsong fordi
Gud har vore nær når vår norske historie vart skapt?
Frå slekt til slekt varer Guds miskunn over
dei som ottast han. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spreidde dei
som bar hovmodstankar i hjartet.
I dag feirar vi enno ein gong
nasjonaldagen vår med glede og med gamle og verdfulle tradisjonar. Vi kjenner
på at det vi i dag er ein del av, det kunne ikkje vore slik om ikkje Guds
finger var med den gongen historia vart skapt, og om ikkje hans hender hadde
vore nær etter som tida gjekk. ” Frå slekt til slekt
varer Guds miskunn”
”Vil
Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på landet byggja”
Det er fedrelandssalmens ord. Men det er
samstundes ikkje noko anna enn ei poetisk omskriving av langt eldre ord, nemleg
orda frå det vi i dag også har lese som ein av tekstane på 17.mai, henta frå
Salme 127: Dersom Herren ikkje byggjer huset, arbeider bygningsmennene fåfengt.
Vi vil lære av Maria på vår nasjonaldag.
Vi vil lære å syngje lovsong til Gud fordi han gav oss landet. Fordi han var
nær oss og førte oss gjennom tunge og vanskelege tider. Frå slekt til slekt!
Og vi vil takke fordi han har gjeve oss
høve til å få sjå og oppleve både rikdomane vi har her vi sjølve bur, men også
at den store verda rundt oss er eit skattkammer av kultur, natur og inspirasjon
som vi kan sjå og oppleve og hente impulsar frå til å byggje landet vårt endå
betre og endå meir inspirerande å bu i. Det var nettopp det dei gjorde,
grunnlovsfedrene på Eidsvoll. Dei kjende konstitusjonane i Frankrike, England
og USA. Derifrå henta dei tankegods og inspirasjon til å formulere vår 200 år
gamle lov som landet vårt framleis er tufta på. Idèane var ikkje norske, men
frå framande land.
Vi vil lære av Maria på vår nasjonaldag.
Vi vil lære av alvoret i det hennar lovsong også løftar fram for oss: Han gjorde storverk med sin sterke arm; han
spreidde dei som bar hovmodstankar i hjartet.
Hovmodstankar er ikkje gode tankar å
tenkje på ein dag som dette.
Diverre er ei av dei mest negative sidene
ved det å vere norsk, at vi som nasjon og som enkeltmenneske veldig lett kan
vippe over frå sunn patriotisme til ekkel nasjonalisme.
I dag er eg stolt av alle dei norske
flagga som vaiar over Åsane og over resten av landet vårt. Eg var ikkje like
stolt ei kveldsstund i ein typisk turistby i landet vi gjerne kallar syden, der
hotella låg vegg i vegg og der nattelivet snart skulle ta til å utfalde seg.
Det var turistar frå heile verda der, men frå den hotellbalkongen der det kom
mest skrålande bråk var det også sett opp eit balkongflagg med det norske
flagget. Eg såg ikkje eit einaste tysk eller engelsk eller dansk eller svensk
flagg nokon stad. Men nokre fulle nordmenn viste sitt hovmod med å misbruke
vårt nasjonalsymbol på den måten. Som om det var noko å framheve at her budde
det nordmenn? Og det dei framheva var til overmål at her budde det nordmenn som
berre var hovmodige, dumme og fulle.
Ein ting er dumskap og hovmod i alkoholrus
i syden.
Vanskelegare er det når vi må lære oss å
leve med at landet vårt vart vårt for at vi skulle dele med andre som ikkje er
fødd i ein norsk fjord eller på ei norsk øy. Landet vårt skal verte heimen til
folk som går kledde i sari eller går med muslimske hovudplagg. Vi skal bu i lag
med søreuropeiske menneske som vi best kjenner frå våre badeferiar; eller vi ser at nordmenn gifter seg med folk
frå vårt enorme naboland, Russland.
Dette vil vere noko av det viktigaste som
formar historia til dei borna som i dag går på skulane i Kyrkjekrinsen, Ulset
eller Flaktveit. Allereie er det slik at elevane der har lært seg å leve i lag
med born frå andre delar av verda. Born som er norske sjølv om dei har røter
frå andre stader i verda.
Eg trur at slektene som no veks opp skal
lære seg å leve i lag med nye nordmenn på ein betre måte enn vi som ikkje kunne
førestille oss at det skulle verte slik, berre for få tiår sidan.
I møte med ei tid der vi vert ein del av
verda, og der verda omkring vert ein del av vår kvardag, er hovmodstankar noko
av det verste vi kan tenkje. Det er tankar vi må bruke 17.mai til å plassere i
søppelkorgene som er sett opp rundt omkring.
Maria lærer oss å syngje lovsong på
17.mai. Og sanneleg er det også grunn til å syngje lovsong. For på denne dagen kjenner vi at Gud var god
mot oss då han gav oss dette landet å leve i.
Så skal vi med våre liv leve slik at vi
ærar Gud og vår neste. Det må vere slik i åra som kjem at dei som veks opp i
dette landet ein gong i framtida også kan lovsyngje fordi dei fekk oppleve Guds
velsigning, frå slekt til slekt.
Då skal det
viktigaste frå fortida løftast fram. Historia lærer vi av.
Men så skal vi forme
framtida i lys av denne lærdom og i truskap mot det Gud viser oss når vi opnar
Skrifta og les om levereglar og bodord som han gav oss til etterfølgjing, for
at han framleis skal kunne ause over oss av si rike velsigning.