lørdag 17. mai 2014

17.mai

17.mai 2014
Åsane gamle kyrkje
Luk.1,50-53

Gratulerer med dagen!
Dette er den store felles festdagen for heile landet vårt. Eit slags slektsstemne som angår alle. Dette er ikkje konfirmasjonsselskap for nokre få av familiane i ei bygd. Dette er ikkje bryllaupsfest for to utvalde familiar med tillegg av ein del nære vener. Dette er ikkje fødselsdagsfeiring for 7-åringen og alle dei andre i klassen, eller 50-årsdag med kollegaer og nær omgangskrins.
I dag feirar vi i Kristiansand og Kirkenes, i Tromsø og Trysil, i Ålesund og Åsane.
I dag feirar vi gamle mor Noreg! I dag har naturen pynta landet med grøn kledning, og sjølve pyntar vi oss med bunader og finklær. Alle stader står flaggstengene som det synlege utropsteiknet. Ikkje ei stang er naken og tom. Vi feirar med glede og med takk at dette er vår felles dag, alle vi som bur i dette landet som betyr som mykje for oss.

Nettopp i år feirar vi med ekstra vai i flagga og vind i bunadstakkane. 200 år har gått sidan historia vart skrive på Eidsvoll. Og i år er Grunnlova endeleg fornya språkleg, dansken er borte og vi har fått den på bokmål, og på norsk.
Framfor dagen i dag har vi pussa støv av alt vi hugsar av talar med patos på festdagen vår. Vi ser for oss barndommen då gamlelæraren eller klokkaren eller lensmannen heldt tale for dagen. Den gongen runga stororda om Eidsvoll og 1814 mellom fulle benkerader. I min barndom var ein etter måten nyleg avslutta andre verdkrig alltid eit trygt tema for 17.maitalarar. Ein krig vi til neste år vil har 70 års avstand til. Men nettopp i dag: Vi set i fokus milepælen som markerer 200 år tilbake til signeringa på Eidsvoll av landets viktigaste dokument.
Vi har historia med oss på denne dagen. Det dryp historie av denne dagen. Og eg er trygg på at dei som i dag er born og unge og som veks opp her vi alle saman bur, dei vil få historia med seg, dei og. Dei skal lære av historia. Dei skal jubilere når historiske merkedagar kjem att. Dei vil alltid vite at på 17.mai fekk landet vårt grunnlaget for at vi er ein fri nasjon som kan feire oss sjølve på ein vakker og god måte.

Men ting har endra seg. Tenkjer vi tilbake, ikkje meir enn dei siste 50 åra, så har i alle fall to faktorar nesten snudd opp ned på vår oppfatning av verda vi lever i, og på landet vi bur i.
For det første:
Mange, mange av oss har fått sjansen til å sjå andre land og andre delar av verda enn Bergen og strilelandet. For 50 år sidan kom sjøfolka heim att frå eksotiske byar og fortalde spanande historier. Det kom brev frå slektningar i Amerika som rørte mange til tårer. Vi sat på harde bedehusbenkar og var meir kjende med Madagaskars innvikla stadnamn enn vi var i norsk geografi i Trøndelag eller i Setesdalen. Det var mykje vi ikkje visste om verda rundt oss. Og av det vi visste, var mykje sterkt farga av augo som hadde sett med heilt spesielle briller.
Men i dag har vi reist sjølve. Vi har vore i København og Stockholm. Vi har reist til England på handletur eller til Paris på bryllaupstur eller til Roma på ei langhelg. Vi har beundra arkitektur i Praha og klatra i fjellet på Kilimanjaro. Vi har gått oss vill i asiatiske storbyar eg lukta på jungelen i Sør-Amerika. Nokre av oss har eige hus i Spania med strandstol og solkrem som viktigaste turutstyr, mens andre synest det er meir sjølvsagt å reise til Amerika enn til Tromsø.

Den andre faktoren som har endra verdsbiletet for oss trauste nordmenn, er at i den siste generasjonen har den store verda kome til oss. Ikkje berre som blaserte engelske og tyske overklasseturistar som tok inn på dei svære hotella i vestlandsfjordane og skreiv kuriøse reiseskildringar i avisene i sine  heimland. Men vanlege folk frå Pakistan og Vietnam og Tyrkia og Russland, ja til og med frå Danmark og Sverige, dei kan vi no få som aller næraste naboar. I stabane vår i kyrkjene i vårt prosti er vi så heldige at vi har tilsett folk frå land som Litauen, USA, Sverige, Sri Lanka. Gravplassane våre vert stelte av menn frå Afrika.
Slik var det ikkje i landet vårt for nokre få ti-år sidan. I dag er alt endra og det er endringar vi skal leve med, og det er endringar vi må snakke om på denne nasjonaldagen vår.

For det er uråd å sjå så mykje, og oppleve så mykje, utan at det gjer noko med oss. Som enkeltmenneske og som nasjon. Vi er ikkje isolerte i ein utkant av den store verda lenger. Vi får sjå verda. Og verda har sett oss, og kjem til oss.

Kva skal dette bety for deg og meg på 17.mai?
Eg tenkjer at det vi les frå Marias lovsong  slik vi nett har gjort det, har mykje å lære oss. Det gjekk mange år som prest på 17.mai før eg sjølv fekk opne augo for kva denne teksten betyr på nettopp denne dagen. Orda vi har lese på 17.mai er henta frå den lovsongen Maria song då engelen Gabriel hadde fortalt henne at ho skulle verte mor til Jesus, og Maria og slektningen hennar Elisabeth hadde samtalt om dette heime hjå Elisabeth. Denne lovsongen er eigentleg ein refleks av at Gud på underfull vis greip inn i menneskeslekta si historie. Han greip inn ved å verte menneske, ved å verte ei lite foster i Marias morsliv.
Maria syng lovsong fordi Gud handlar i vår historie, og fordi ho er utvald til å vere eit verktøy som Gud vel ut når historia skal skapast, når frelsa for verda skal utformast.

Kanskje var det til ettertanke for vår nasjon om også vi kunne stemme våre hjarto og sinn til takk og lovsong fordi Gud har vore nær når vår norske historie vart skapt?
Frå slekt til slekt varer Guds miskunn over dei som ottast han. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spreidde dei som bar hovmodstankar i hjartet.

I dag feirar vi enno ein gong nasjonaldagen vår med glede og med gamle og verdfulle tradisjonar. Vi kjenner på at det vi i dag er ein del av, det kunne ikkje vore slik om ikkje Guds finger var med den gongen historia vart skapt, og om ikkje hans hender hadde vore nær etter som tida gjekk. Frå slekt til slekt varer Guds miskunn

”Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på landet byggja”
Det er fedrelandssalmens ord. Men det er samstundes ikkje noko anna enn ei poetisk omskriving av langt eldre ord, nemleg orda frå det vi i dag også har lese som ein av tekstane på 17.mai, henta frå Salme 127: Dersom Herren ikkje byggjer huset, arbeider bygningsmennene fåfengt.

Vi vil lære av Maria på vår nasjonaldag. Vi vil lære å syngje lovsong til Gud fordi han gav oss landet. Fordi han var nær oss og førte oss gjennom tunge og vanskelege tider. Frå slekt til slekt!
Og vi vil takke fordi han har gjeve oss høve til å få sjå og oppleve både rikdomane vi har her vi sjølve bur, men også at den store verda rundt oss er eit skattkammer av kultur, natur og inspirasjon som vi kan sjå og oppleve og hente impulsar frå til å byggje landet vårt endå betre og endå meir inspirerande å bu i. Det var nettopp det dei gjorde, grunnlovsfedrene på Eidsvoll. Dei kjende konstitusjonane i Frankrike, England og USA. Derifrå henta dei tankegods og inspirasjon til å formulere vår 200 år gamle lov som landet vårt framleis er tufta på. Idèane var ikkje norske, men frå framande land.

Vi vil lære av Maria på vår nasjonaldag. Vi vil lære av alvoret i det hennar lovsong også løftar fram for oss:  Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spreidde dei som bar hovmodstankar i hjartet.

Hovmodstankar er ikkje gode tankar å tenkje på ein dag som dette.
Diverre er ei av dei mest negative sidene ved det å vere norsk, at vi som nasjon og som enkeltmenneske veldig lett kan vippe over frå sunn patriotisme til ekkel nasjonalisme.
I dag er eg stolt av alle dei norske flagga som vaiar over Åsane og over resten av landet vårt. Eg var ikkje like stolt ei kveldsstund i ein typisk turistby i landet vi gjerne kallar syden, der hotella låg vegg i vegg og der nattelivet snart skulle ta til å utfalde seg. Det var turistar frå heile verda der, men frå den hotellbalkongen der det kom mest skrålande bråk var det også sett opp eit balkongflagg med det norske flagget. Eg såg ikkje eit einaste tysk eller engelsk eller dansk eller svensk flagg nokon stad. Men nokre fulle nordmenn viste sitt hovmod med å misbruke vårt nasjonalsymbol på den måten. Som om det var noko å framheve at her budde det nordmenn? Og det dei framheva var til overmål at her budde det nordmenn som berre var hovmodige, dumme og  fulle.

Ein ting er dumskap og hovmod i alkoholrus i syden.
Vanskelegare er det når vi må lære oss å leve med at landet vårt vart vårt for at vi skulle dele med andre som ikkje er fødd i ein norsk fjord eller på ei norsk øy. Landet vårt skal verte heimen til folk som går kledde i sari eller går med muslimske hovudplagg. Vi skal bu i lag med søreuropeiske menneske som vi best kjenner frå våre badeferiar;  eller vi ser at nordmenn gifter seg med folk frå vårt enorme naboland, Russland.
Dette vil vere noko av det viktigaste som formar historia til dei borna som i dag går på skulane i Kyrkjekrinsen, Ulset eller Flaktveit. Allereie er det slik at elevane der har lært seg å leve i lag med born frå andre delar av verda. Born som er norske sjølv om dei har røter frå andre stader i verda.
Eg trur at slektene som no veks opp skal lære seg å leve i lag med nye nordmenn på ein betre måte enn vi som ikkje kunne førestille oss at det skulle verte slik, berre for få tiår sidan.
I møte med ei tid der vi vert ein del av verda, og der verda omkring vert ein del av vår kvardag, er hovmodstankar noko av det verste vi kan tenkje. Det er tankar vi må bruke 17.mai til å plassere i søppelkorgene som er sett opp rundt omkring.

Maria lærer oss å syngje lovsong på 17.mai. Og sanneleg er det også grunn til å syngje lovsong.  For på denne dagen kjenner vi at Gud var god mot oss då han gav oss dette landet å leve i.
Så skal vi med våre liv leve slik at vi ærar Gud og vår neste. Det må vere slik i åra som kjem at dei som veks opp i dette landet ein gong i framtida også kan lovsyngje fordi dei fekk oppleve Guds velsigning, frå slekt til slekt.
Då skal det viktigaste frå fortida løftast fram. Historia lærer vi av.
Men så skal vi forme framtida i lys av denne lærdom og i truskap mot det Gud viser oss når vi opnar Skrifta og les om levereglar og bodord som han gav oss til etterfølgjing, for at han framleis skal kunne ause over oss av si rike velsigning.




søndag 11. mai 2014

Om ei lita stund

4.s. i påsketida 11.mai 2014
Johannes 16,16-24
Åsane gamle kirke

Den som les denne søndagens tekst kan ikkje unngå å leggje merke til desse fire orda som vert tekne opp att mange gonger: "Om ei lita stund ...". Dette er ord som mange av oss kjenner att frå vår kvardag. Om ei lita stund skal eg rydde på kontoret mitt, om ei lita stund skal eg vaske bilen, om ei lita stund skal eg gjere leksene. "Om ei lita stund" er gjerne innleiinga til ei forandring som truleg vil komme. Ei forandring som kanskje krev litt innsats av oss. Ein innsats som vi ventar med å ta fatt på til det vert heilt tvingande naudsynt. I bibelteksten signaliserer også "om ei lita stund" ei forandring. Ei forandring som inneber fleire ting. Først og fremst dette: Sorg skal endrast til glede – om ei lita stund.

For samanhangen orda står i, handlar om sorg. Sorg hjå læresveiane fordi det tek til å gå oppfor dei at Jesu ikkje skal vere i lag med dei inn i framtida. Dei ser føre seg ein avskil.
Det er dette heile denne talen som Jesus held, og som er attgjeven i det 16.kap. hjå Johannes, handlar om. Om at Jesus fortel læresveinane: Eg går bort, men likevel vert eg ikkje borte.
Merkelege ord. Vanskelege ord. Uforståelege ord. Slik er det for oss. Og slik var det også for læresveinane. Det er tungt å fatte kva det handlar om her. Men lat oss prøve om vi kan trengje inn i teksten og sjå kva det handlar om – ”om ei lita stund”
Vi har alt vore inne på det. Det dreier seg om sorg over ein føreståande avskil, og at Jesus vil seie noko om at den sorga skal vendast til glede.
Men det er ikkje lett å gle seg når hovudpersonen i livet til eit menneske vert borte. Alle som har teke tårefulle avskil veit noko om dette.

I 1947, skreiv Haldis Moren Vesaas eit vakkert dikt om nettopp dette.
Diktet heiter Avskil:

Du følgde til toget den kvelden eg reiste,
bar kofferten for meg og ordna med alt,
tenkte på alt – og tenkte slett ikkje!
Det tenkte eg, og mitt hjarte var kaldt.

Ja, det var kaldt. Men det sveid av pine.
Du gjekk og la planar. – Å lat meg i fred!
Eg vil ikkje høyre om planane dine,
om framtida di, der eg ikkje er med!

Minuttane gjekk. Ein heil att, ein halv,
- og no, no går toget, kvar augneblink!
Då  tagna du endeleg. Munnen di skalv,
Og du gløymde å vere så aktsam og flink.

Og hjartet mitt sprengde sitt skal av kulde.
Eg bøygde meg ut, og vi nådde så vidt
å røre kvarandre den siste gongen.
Og så susa mitt liv bort ifrå ditt.

Heldigvis er det ikkje slik med mitt liv saman med Jesus. Heldigvis susar han ikkje bort or livet mitt når eg legg mine planar. Kanskje utan han. Slik han heller ikkje vart borte frå læresveinane sine liv.
Dei skulle snart oppleve påske med krossfesting, død og sorg. ”- om ei lita stund ser de meg ikkje lenger.” Jesus skulle døy, leggjast i grav og verte borte frå livet til dei tolv. Dei skulle sørgja.
Men ord hans vidare gjekk også i oppfylling: ”- om ei lita stund att skal de få sjå meg”. Tre dagar gjekk det. Så var han der att. Oppstaden og levande.
Men at læresveiane hadde vanskeleg med å skjøna kva han meinte når han sa det slik ei god stund før påske, det er ikkje vanskeleg å forstå.
I ettertid ser vi likevel sanninga: Avskilen var berre førebels. Jesus skulle ikkje ut or livet til læresveinane, like lite som han skal ut or livet ditt og mitt.

Dette vert vi kvar søndag minna om når vi sit i kyrkjebenkene. Her er nemleg staden der han er nær. Der Ordet hans lyder. Der han kjem til oss med sin lekam og sitt blod. 
For læresveinane måtte Jesu død framstå som slutten på ei lovnadsrik tid med Jesus. Jesus måtte lære dei desse orda: "Om ei lita stund ..."

Dette er trua sine ord. Sjølv om mange forventningar tilsynelatande vert lagde i grus og oske. Sjølv om kristentrua ofte opplever nederlag, så vil det for den som held seg til Jesus, alltid heite: "Om ei lita stund". Då vil endringa kome og Jesus vil kome til syne som sigerherren. Han som vinn over død og grav. Han som kjem med livet. Han som kjem med glede der sorga rår.
Avskil er difor aldri eit rett ord  når vi talar om vårt tilhøve til Jesus.

Det er mange som ser på den kristne kyrkja med skadefryd, forakt og motstand. Det har aldri vore slik at kyrkja og dei truande kunne rekne med å segle i medvind til ei kvar tid. Lenge har vi i vårt land opplevd at kyrkja har kunne stø seg på eit solid maktapparat som ein av statens  hjørnesteinar. Lenge har folk meir eller minder medvitlaust slutta seg til folkekyrkja gjennom dåp, konfirmasjon og vigsel utan at det har medført dei store forpliktingane i høve til det kyrkja står for og representerer. Dette har vore enkelt for folk flest, og kanskje ein smule søvndyssande for kyrkja sine institusjonar.
Tydelege teikn i tida talar om at det neppe vert slik i framtida. Mange gjev kyrkja motstand. Mange gjev trua motstand. Også spott og hån. Eller politisk tvang til einsretta tenking. Jesus sa det slik då han tala med læresveinane sine: ”De skal gråta og jamra dykk, men verda skal gle seg.

Men også for verda som gler seg når kyrkja og dei som trur på Jesus møter motstand, skal det vere slik at dette berre gjeld ”ei lita stund”. Verda si glede vil ta slutt - om ei lita stund.
Verda si glede er ofte kyrkja si sorg. Verda si glede kan vere at kyrkja møter motstand. Tøff motstand. Men verda si glede kan også vere den totale likesæla i høve til dei ideal Jesus løfter opp for oss. Verda si glede kan vere dansen rundt gullkalven.

At det stig fram nokon som forkynner bodord frå Gud: Slik skal du leve! – det vert oversett. ”Du skal ikkje ha andre gudar enn eg” lyder det første av dei ti bodorda.  Men veldig få høyrer når ein løftar røysta og seier noko om det. I ståket frå lattermaskinene som TV-underhaldinga pøsar oss fulle av, er det ikkje ørens lyd å få for ein som står på ein preikestol og forkynner: ”Så seier Herren!”
Men verda si glede kan av og til vere kortvaring. Eg vert minna om det når vi i gravferder tek fram ein av salmeboka sine mest sungne salmar: "Å ver hjå meg".
Det andre verset byrjar slik:
"Kor snøgt han dalar, livsens stutte dag
og jordlivs glede med sitt tome jag!"

Eg ser for meg ein gut i 3-4 års alderen som ein 17. mai gjekk rundt på skuleplassen stolt og smilande med ein svær, fargerik ballong. Så plutseleg kom smellet, og guten stod der nokre sekundar, forskrekka med ei lita gummifille, før han tok til å strigråte. Ei lita scene som på ein enkel måte framstiller vårt materialistiske samfunn sitt dilemma.
Ein kvar prest som har vore i teneste nokre år, har opplevd korleis sjukdom og ulukker brått har snudd opp ned på alle verdiar. Det small. Livets ballong sprakk, og det gjekk opp for oss: Rikdom åleine betydde ingen ting meir.
"Verda skal gleda seg", seier Jesus i teksten for dagen, men samanhengen viser at verda si glede har alltid sin ende. Den materielle glede vil alltid vere prega av Jesus sine ord: "Om ei lita stund".

Men den ekte, varige glede. Den som ikkje tek slutt og som ikkje sprekk som ein ballong når det uventa skjer eller når den tunge sorga bankar på døra – den er knytta til Jesu gode nærvær. Jesus seier: ”No er de sorgfulle, men eg skal sjå dykk att. Då vert de hjarteglade, og ingen tek gleda frå dykk”

Vi er her i kyrkja i dag, på Herrens dag – søndagen til minne om Jesus som sigra over djevel, død og sorg. Vi er her for å gle oss over at det enno er berre ei lita stund, så skal vi møta han att. Det vert i Guds evige rike. Der er avskil og tårer ukjende omgrep. Der skal vi aldri ta farvel.

Jesus reiste for lenge sidan. Men han drog ikkje langt. Han er stadig nærverande. Her i kyrkja ved sin Heilage Ande; nær i Ordet, nær i sakramenta. Og så  - i det evige, det som skal møte oss om ei lita stund, der skal vi møtast att i lag med Jesus.  Der skal vi berre vere. Vere saman. Vere glade. Være nær han som er nær oss i dag.

”Då vert de hjarteglade, og ingen tek gleda frå dykk”







søndag 4. mai 2014

Om ulv og Jesus og sånn

3.s. i påsketida. I. 04.05.2014
Biskopshavn
Johs. 10, 11-18
Eg er glad eg ikkje står på preikestolen i ei av kyrkjene langt borte mot svenskegrensa denne søndagen.
Vi veit at på dei kantane av landet er det kvasse diskusjonar og oppheta meiningar som vert kringkasta for heile landet. Det handlar om ulven sin plass i naturen der borte. Skal bøndene som driv med sau inne i grenseskogane måtte tola at sauene vert utsette for ulven sine herjingar i flokkane deira?
Meiningane er mildt sagt sterke og delte.

Det er ikkje vanskeleg å forstå at ein bonde blir fortvila over at sauen vert rovdyrmat.
Men det går også godt an å skjøne at mange vil verne om ulven som ein dyrerase som skal vere ein bitte liten del av norsk fauna.
Hadde eg stått på preikestolen i Hedmark ville eg sikkert vorte ein omstridt prest same kva eg hadde meina om denne betente saka. Men no er eg ikkje der. No er eg i urbane Bergen, og eg vågar meg til å seie det: Ulven må kunne tolast i landet vårt!
Det er greitt å seie noko slikt i ein del av landet der dette spørsmålet stort sett berre er av akademisk interesse for dei aller fleste av oss.

Men samstundes aktualiserer dette kva vi som kyrkje og som kristne i det heile skal meine noko om.
Kvifor i all verda skal ein prest i det heile nemne ulvestrid, slik rett etter påske?
Er det noko å ta opp?
Kanskje er det ikkje det aller mest relevante på ein dag som i dag. Men prinsipielt skal og bør kyrkja meine noko om forvaltinga av naturen vår. Det er meiningslaust når politikarar som vert usamde med ein biskop som seier noko om oljeutvinning eller fiskeri eller miljøutfordringar av eit eller anna slag, melder seg ut av kyrkja med beskjed om at kyrkja versågod får halde seg til å snakke om det religiøse. Om Jesus og sånn!

Om Jesus og sånn!
Ja det er faktisk slik at på denne søndagen er det Jesus som skal vere i sentrum.
Og på denne søndagen talar Jesus om sauer og ulvar. Men poenget i det han seier har lite med ulvestriden ved den norsk-svenske grensa å gjere.

Likevel  brukar han eit bilde som er forståeleg, og som gav meg eit påskot til å seie litt om at Bibelen har relevante sider som gjer at det vert teologi, også å ta opp miljøspørsmål som eigentleg har eit soleklart politisk hovudpoeng.

Men lat oss gå tilbake til Jesus. Jesus som brukar bildet av ulven som jagar i saueflokken for å få fram det han vil setje i fokus nett no: At Jesus sjølv er gjætaren som skal vakte sauene mot ulvens herjingar. Jesus er til og med som ein gjætar som i si teneste for å verne sauene er klar til å ofre sitt eige liv i kamp mot ulven, og som vern for sauene.

Alle forstår at det er biletleg tale, dette.
Det første vi må forstå med dette biletet, er at sauene Jesus snakkar om – det er deg og meg. Det handlar om ein saueflokk som rett og slett er den kristne kyrkja.
Det er ikkje alle som er heilt komfortable med å verte samanlikna med sauer. Mange tenkjer at sauen er av dei mindre kloke dyra. «Dum som ein sau» er eit uttrykk mange vil kjenne att. Men sauene er uansett av dei aller mest vanleg dyra som fins. Og mennesket har vorte veldig gode vener med dette dyret. Borna som veks opp i nærleiken av grøne vestlandsbøar frydar seg over sprelske lam på denne årstida. Vi  ser på sauene, og vi gler oss over dei og mange tenkjer instinktivt: Dei må vernast mot alt som er vondt og vanskeleg i verda.

Ulvedebatten handlar ikkje berre om økonomi for sauebønder. Den er like mykje ureflekterte kjensler der uskuldige lam vert samanlikna med det vi gjerne kallar for glupske ulvar.
Men ulven er faktisk ein Guds skapning, den òg, og som ikkje er ute etter anna enn å ete seg mett. Ulven et ikkje lammelår frå eit sterilt slakteri, lagt ut for sal i den lokale Rema-butikken.
Men alle et vi sauene til slutt.

Sauene treng vern. Det forstår vi.
Ulvane er farlege. Det anar vi når vi ser blod i snøen etter eit måltid.
Blodet frå slakteriet ser vi ikkje. Det spørs om ikkje menneska er langt farlegare for sauene enn dei få ulvane vi har.

Eg sa at når Jesus talar om den gode hyrding, så er sauene eit bilete på deg og meg. På kyrkja. På dei kristne. Men ulven? Kven er det?
Kanskje er det også ulvar mellom oss?
I denne samanhangen som Jesus presenterer oss for ulven – her i det 10.kapitlet av Johs.evang – så er ulven ein skapning som skaper frykt og forvirring. Han jagar og spreier for alle vindar. Til slutt drep ulven for å ete.
Slike ulvar finst det også der dei kristne samlar seg.
Ulven er rett og slett den motsette av gjætaren. Ulven tenkjer på seg sjølv. Ulven bryr seg ikkje om skade, om skambitt og blodspor, om liding og om oppsplitting der mor vert skild frå son, der vener vert delte i småflokkar, utsette for alt som er vondt og vanskeleg og farleg.

No finst det også hyrdar eller gjætarar som ikkje er så mykje å skryte av. Leigekar er eit uttrykk Jesus brukar. Ein som ikkje eig. Ein som ikkje er der for anna enn å gjere ein jobb som vedkomande er temmeleg likegyldig til. Det viktigaste for ein del leigekarar er løna, ikkje korleis jobben vert utført. «Den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme…..»
Motsetnaden er den gode gjætaren. Det er Jesus sjølv. Han er den gode. Han er vaktaren mot ulven. Han er ikkje der for å slakte sauer. Han er ikkje der for å ete lammelår.
Han er lammet som let seg slakte.
Han er gjætaren som satsar livet.
Han er den gode. Han er den som eig suene.
Han forlèt ingen som er i vanskar eller i naud. Han samlar dei som er spreidde. Han vil skape einskap der oppsplitting rår. I kyrkja, mellom dei kristne.

Ein som har sagt noko om dette, og skrive noko om dette, er den avgåtte paven som framleis lever, pave Benedikt XVI, eller Joseph Ratzinger som er hans tyske namn og som han skriv under i sine tre glimrande bøker om «Jesus fra Nasaret»
Eit av avsnitta i bnd I av desse bøkene handlar om «Hyrden»

Lat meg sitere litt av det han skriv. Først om dette å samle ein oppsplitta og spreidd saueflokk, ei delt og usamd kyrkje. Den gamle paven skriv: «Det er bare én hyrde. Logos som ble menneske i Jesus, er alle menneskers hyrde, for alle er skapt ved det samme ord; de er alle ett – i all deres adspredthet – ut fra ham og til ham. Menneskeheten kan bli ett ut over alle forskjeller gjennom den sanne hyrde, gjennom Logos som ble menneske for å gi sitt liv og så gi liv i overflod.»
Og så oppsummerer pave Benedikt, Joseph Ratzinger, det som er sjølve søndagsskulebilete av den gode hyrding. Han skriv: «I sin inkarnasjon og i sitt kors der han bærer den bortkomne sauen – menneskeheten – hjem, bærer han også meg. Logos som ble menneske, er den sanne «sauebæreren» - hyrden som følger oss gjennom vårt livs tornekratt og ørken. Bæres vi av ham, kommer vi hjem. Han har gitt sitt liv for oss. Han er selv livet.»

AMEN

lørdag 3. mai 2014

Gravferdstale - "Ars longa - Vita brevis"

Om avdøde: http://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Kvamme 


Gravferd, Store kapell, Møllendahl 02.05.2014: Einar Kvamme
Salme 8,4-6

I gym.salen på ungdomsskulen på Lindås der eg var elev for over 40 år sidan, hadde vi ei provisorisk scene som vart sett opp til elevkveldar, 17.mai og andre gonger når det skulle vere framføringar det var trong for sceneteppe. Over scena hadde ein eller annan laga ei innskrift som eg aldri forstod meininga av så lenge eg gjekk på ungdomsskulen. Eg hadde nok halde på lenge med teologistudiet også, før dei latinske orda opna seg, og eg forstod det som gamle Hippokrates ein gong skal ha sagt. Han var gresk, men orda er kjende på latin:
”Ars longa – vita brevis”. Kunsten er stor, men livet er kort, kan vere ei passande omsetjing.
Og dei orda kan vere tankevekkjar på denne dagen, her ved Einar Kvamme si kiste.
Kunsten er stor, men livet er kort.

Kunsten var så viktig for han. Den er også viktig for dykk som stod han nær. Slik den er viktig for dei fleste menneske, anten dei er klar over det eller ikkje. Kanskje er det slik med kunsten at vi må modnast og undervisast slik som når vi lærer språk, som for eksempel latin, før vi skjønar. Det er ikkje all musikk som er lett tilgjengeleg. Heller ikkje all litteratur eller målarkunst. Og mangt eit sceneteppe løyner perler av skodespelarkunst som kan vere eit nummer for stort for nokre av oss til at vi fattar høgde og djupn i det vi har fått ved teppefall. Kunsten er stor, men livet er kort!

De som sørgjer i dag har opplevd det. Etter vanlege mål fekk Einar Kvamme eit langt liv. Likevel er eit slikt liv berre ein liten pust i den store samanhangen. Målt med æva som målestokk. No er han borte. Etter han skal kunsten leve. I lag med minna som bur i hjarto til dykk som var hans aller næraste.
Den siste lupin bøyer seg på framsida av programarket. Hans gåve til ei kjær kone. Lupinen bøyer seg mot oss, òg. Er det ei helsing? Ein takk? Hans handtrykk med farvel?

For meg vert det på denne dagen meiningsfullt å gå til den aller største kunstnar vi kjenner. Vi kjem fram for han i ærefrykt og undring og spør, slik menneskeslekta har gjort i tusenvis av år:

Salme 8:3-4 

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, at du husker på det,
et menneskebarn - at du tar deg av det?

Slik spør David i sin 8.salme. Han ser på det kunstverket som sjølve skapinga er. Han ser himmelen. Månen og stjernene. Heile universet. Han fattar ein ting: Bak dette står det ein Gud. Ein som skaper. Ein som styrer.
Men  i det veldige han ser, så begrip han ein annan ting:
I universets ufattelege stordom, er vi menneske som støv.
Om det er sant at kunsten er stor, så er det mykje meir sant at universet er overveldande stort. Og midt i dette lever vi menneske. Korleis kan Gud sjå oss? Korleis kan han kjenne oss? Eller vi kan spørje på ein annan måte: Ser Gud oss i det heile? Ja, finst det eigentleg ein Gud?

Om det er sant at kunsten er stor, så den kan setje tankar og kjensler i sving hjå menneske, så er det ikkje mindre sant om teologien, om læra om Gud. Her brytest dei verkeleg djupe spørsmål. Her handlar det om djupner og høgder som ligg utanfor vår fatteevne.
Og vi kan ikkje unngå å kjenne på dette: Vi vert så små i møte med livets Herre, med skaparen, med Gud.

Eg forstod ikkje latinen før det gjekk mange, mange år. Eg måtte lese og lære før språket falda seg ut for meg. Og framleis er det veldig, veldig mykje latin eg ikkje skjønar.
I møte med Gud er det ikkje same trong for lærdom og innsikt. Der handlar det mindre om kunnskap enn om tru. Difor er dette bibelordet framfor alt ei utfordring til truslivet vårt. Kan vi sjå Gud i dette veldige vi opplever? For døden er veldig. Og vi er så små. Livet er så kort. Men Gud – er han der? Kan vi tru?

Eg kan ikkje gjere anna i dag enn å vitne om at eg trur på han som skapte himmel og jord. Han er kunstnaren over alle kunstnarar. Og eg kan ikkje gjere anna enn å gle meg over at han som er så stor at han har skapt universet, han har også gjeve meg levedagar. Og for meg er det ei kvile å vite at han også veit å telje rett når mine levedagar skal teljast opp. Om dei vert mange eller få, det må kvile i Herrens hender.

- hva er da et menneske, at du husker på det? Det var Davids spørsmål.
Svaret det gjev seg sjølv. Mennesket er det største av alt. Diamanten i skaparverket. Og kvart einaste menneske er i Guds tankar og Guds omsorg. Eg kan ikkje anna enn å tru det som står skrive, at Gud har bevist sin utrulege omtanke for oss menneske ved at han valde å sende sin eigen son, Jesus Kristus i døden for å berge oss gjennom døden og inn i det evige livet. Den bergingsaksjonen gjekk føre seg ei påskehelg i Jerusalem. Det handla om eit drama som ikkje noko teater seinare har kunna kopiere. Det handla om svik og justismord, om tortur og uskuldig død, men mest om alt om at han som døydde, sigra over døden og at han lever i dag og er midt mellom oss som sørgjer ved denne kista.

Livet er kort. Vi veit det, vi som er med i denne gravferda. Men vi skal også vite: Ved å gripe med tru det vi no har peika på, så kan livet verte utfatteleg langt – livet kan då verte evig: 

Joh 3:16 

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 

                                                                                                                             AMEN

Bloggarkiv