lørdag 15. april 2017

Himmellys ved daggry


1.påskedag. 16.april 2017
Luk.24,1-9
Eidsvåg
Påsketida er fasinerande på så mange måtar. Ikkje minst fordi vi som bur nett her vi bur, opplever at sjølve naturen så sterkt strekar under dei bibelske hendingane.

Då tenkjer eg på våren som er i ferd med å bryte gjennom. Nett no ser vi dei små spirene på trea som sprengjer på. Det nye livet som stig ut or den stivna og døde vinterdvalen. Is og snø må vike, og vi er akkurat der i året der livssyklusen er på det aller mest synlege.

Av ein eller anna grunn har vi til og med streka under dette ved at vi nyleg flytta litt på klokkevisarane slik at vi går rundt og innbiller oss at dagane er lengre enn dei eigentleg er.
Slikt dreiv dei ikkje med på Jesu tid. Der levde dei i takt med lys og mørke slik naturen sjølv la opp til det. Og på dei breiddegradene er nok natt og dag mykje meir av same lengde enn det vi opplever her mot nord.

Men i påskeforteljinga høyrer vi om korleis Jesu død vart understreka til og med av sjølvaste naturen. I samband med at han anda ut kring den sjette timen, les vi her i Lukasevangeliet: «Då fall det mørker over heile landet, og mørkret låg til den niande timen, for sola lyste ikkje lenger» (Luk 23,44-45)

Men i dag skal vi stige ut or mørket. I dag skal vi sleppe lyset inn i våre liv. Sola går opp.
Difor reiser vi oss og lyttar til evangeliet om det som hende påskemorgon. Men først syng vi vårt høgtidsvers ved påske.

Høgtidsvers. Nr.193 – Han er oppstanden store bud.
Tekstlesing: Luk 24,1-9


Daggry. I denne korte timen der sola viser seg, og skaparverket litt etter litt stig ut or skuggane, skal kvinner gje seg i veg mot ein gravstad. Tankane deira er sveipte i skuggar. Kjenslene deira er frynsete av sorg. Augo er såre av gråt, og av netter nesten utan søvn.
Kvinnene er trøytte, sørgjande, fortvila.

Dei rakk å vere med å leggje Herren Jesu kropp i grav før sabbaten gjorde ende på den lange fredagen. Det vart inga kvile for dei gjennom helga. Berre sorg. Og så eit besøk i dei innerste skapkrokane der den velluktande olja var gøymd. Den som berre skulle brukast når døden gjesta huset.
Døden, i si mest brutale form, hadde røva Jesus frå dei. Kunne det verte lys over livet deira igjen?

Slik har millionar av kvinner og menn opplevd at mørket la seg som eit teppe over deira liv då døden kom. For døden kom alltid.

Ved påske snakkar kyrkja sine folk mykje om at døden er overvunnen.
Likevel kjem døden tilbake til oss. Innimellom som resultat av det som berre er vondskap og djevelskap. Vi har ikkje gløymt terror i vårt naboland like før denne påske. Endå mindre bomber i to kyrkjerom i Egypt som tok fleire titals menneske med seg i døden.

Om att og om att skjer det. Den eine etter den andre vert henta bort frå våre fellesskap. Strekast kjenner vi det når det rammar i ein familie. Når døden kjem i alle verste utide. Med seg ut av våre dører ber han av og til dei aller minste mellom oss. Borna. I Stockholm tok villmannen livet av ei jente på elleve år.
Det skjer av og til at ungdomane våre ikkje kjem heim att med smil over ansiktet. I staden vart dei henta ut or knuste bilvrak. Tilbake sit gråtande foreldre eller skjelvande gamle besteforeldre som kvar for seg, for sin eigen del, var reiseklare. Men det var andre som fòr.

Døden kom alltid. Døden kjem alltid. Han har heilt sikkert vore på ferde ein eller fleire stader her i vår by også denne natta.Kan det verte lys igjen?


Heldigvis vinn alltid lyset over mørket. Var det ikkje slik, ville sorga totalt øydeleggje alt som heiter livskvalitet. Noko av det som skjer har med normale menneskelege reaksjonar å gjere. Eg har verken tid eller kunnskap nok til å forklare dette med at tida faktisk ser ut til å lækje slike sår av sorg, eller at tida i det minste mildnar smerten. Det er godt at det er slik.

Likevel – større enn det, er det at i møte med dødens mørke så har vi som trur på påskeunderet, på Jesus, og på at det er sant alt det som hende den gongen i Jerusalem; vi har lov å leve vidare med eit sterkt og lysande håp.

Vi er alle vel vitande om døden som stadig gjestar oss. Men i lyset frå daggryet ved Jesu grav trur vi at dette er ein død som ein gong skal gje slepp på alle dei han har teke ut or dette livet. Ein gong skal påskeunderet skje ved våre graver. Livet skal sigre og den evige morgonsola skal stige opp når Jesus vekkjer heile skapningen opp til det livet han vann for oss alle påskemorgon.

Daggry over Jerusalem. Kvinnene steig inn i grava med sine oljer og med sine tårer.
Men aldri har dagen hatt meir lys i fanget enn ved dette morgongry. Ikkje sidan skapingsdagen. Slik Gud skapte lyset i opphavet, slik skapte han livet på ny ved dette daggryet.

Og frå livets lyse kjelde, som lys som skin gjennom diamant, steig bodberarane fram i daggryet med ein bodskap som aldri før hadde gjeve meining: Han lever! – Den kroppen som var lagt i grava , tømt for blod, med naglehol, spydhol og torturmerke i panna, denne døde menneskekroppen var no den levande. Jesus var ikkje lenger blant dei døde.Dagen grydde for kvinnene. Dei kunne neppe ta inn over seg dei fulle konsekvensane av denne soloppgangen over alt liv. Men over deira sinn lysna det nok til at vegen heim att frå ei tom grav vart leikande lett å springe. Dei måtte tale med dei elleve.

Og slik må vi i dag, i 2017, tale med kvarandre. Vi kan springe ut i vår kvardag der vi er omgjevne av så mykje død og sorg, av så mykje mørke og fortviling, og fortelje at også vi har høyrt det: Jesus lever!

Han var død. Verkeleg død. Men ikkje no lenger. Han har teke livet ut i lyset. Han har vist oss ei makt som vinn der alle andre taper. Og den makta har han lova å bruke for å gje oss håp om at det skal skje med oss slik vi kvart år ser det skjer i naturen. Or det iskalde og visna og døde skal nytt liv spire. Like vakkert som i fjor. Med form og farge og lukt. Med nye frukter frå tilsynelatande visna greiner.

Det er som sjølve skapingsdagen i opphavet glimtar mot oss når morgonen renn ved daggry i påska.Daggry over vestlandsk landskap enno ei påske. Frå fjella i aust ser vi solstrålane frå det høge leike seg ned mot fjordar og holmar. Over byen og bygdene våre.
Her bur kvinner. Her bur menn. Her bur det born og unge.
Vi må skunde oss og løfte ansikta mot lyset.

Vi jublar for skaparen av påskesola, guddommen bak lyset, han som var før tida, og som sende Jesus og let han døy. For å bryte mørket i dødsriket. For å nedkjempe dødskrefter og for å bryte gravlenkjer. Men det handlar om meir enn det mørket vi ser når vi står ved ei opna grav.

Daggryet kastar også nytt lys over det som bur inne i oss. Mørket i oss, syndemørket, skal få himmellyset over seg. For ved å vekkje Jesus til nytt liv, så er det også vår tru at Gud ved å gjere eit slikt under set eit stempel av godkjenning på den soningsdøden Jesus har vore gjennom. Hans soning for dei syndene eg eller du aldri kunne kome fram for Guds dom med. Det skal difor lysne også i våre liv. Eit lys av tilgjeving i påskemorgonens daggry. Eit skin som blenkjer med håp om liv bak graver, og håp om frelse når døden har henta oss.
Også bak døden ventar eit daggry. Det evige morgonlyset som ikkje skal slokne. Der skal den levande sjølv lyse for alle som trur.

torsdag 13. april 2017

Jesu bøn og mine bøner


Langfredag - 14.04.2017
Eidsvåg kirke
Luk. 22,39-23,46
(Oppdatert og lett omskriving av preike frå 2013)

Jesus bad:
"-Far, om du vil, så ta dette begeret frå meg! Men lat det bli som du vil, ikkje som eg vil!"

I si mørkaste stund, i djupaste otte, med eit hjarta som skalv i angst og gru for redselen som var like rundt hjørnet, låg Jesus på kne i Getsemane. Han bad. Meir inderleg enn nokon av oss nokon gong har bede.
"- ta dette begeret frå meg!"

Han visste så vel kva for eit beger han måtte drikke. Han forstod det grufulle. Han hadde i sanning grunn til å vere redd. For han skulle drikke den bitraste drikk som har vore bydd fram her på jorda. Han hadde all grunn til å be: "- ta begeret frå meg!". For her var det aldri snakk om noko "liksom-krossfesting" eller eit symbolsk skodespel. Det Jesus visste at han skulle gjennomgå det næraste døgnet, var liding. Tung, svart liding. Og Guds son var altså også eit menneske. Eit menneske som skulle lide meir enn nokon har gjort, før eller seinare. Difor bad Jesus:
"-Far, om du vil, så ta dette begeret frå meg! Men lat det bli som du vil, ikkje som eg vil!"

Eg ber også. Men eg ber til han som måtte lide. Eg ber slik:
"-Drikk begeret tomt for meg Jesus!

I mi syndenaud har eg ingen annan utveg. Eg har ingen anna å gå til. Eg må klamre meg til Jesus. Difor fyller eg hans smerteskål endå fullare med synd og skuld. Eg veit at skal eg drikke dette begeret, då er det ei dødeleg gift for meg. Då er eg ein dødsdømd som går mot den evige død. Eg ser kor Jesus kjempar og lid. Likevel kan eg ikkje hjelpe han. Eg kan berre auke den børa han ber av synd og skuld. Eg høyrer kor hardt det kling når eg ropar det ut, men eg kan ikkje anna enn å be på langfredag:
"-Drikk begeret tomt for meg, Jesus!" 
I Getsemane-hagen høyrer vi meir om Jesu kamp. Han sveitta blod. Han kom i dødsangst. 


Tydelegare kan det vel ikkje gjerast, kor tungt det gjekk inn på vår Herre og Meister, det oppdraget han hadde fått frå sin Far. Han visste så vel kva dei skulle gjere med han. Han visste så vel kva for bør han måtte bere.
Han sveitta blod.
I dødsangsten vart bønene hans endå meir inderlege..
Enno har ikkje langfredagsdramaet for alvor starta. Likevel er det eit makelaust drama som utspelar seg i Getsemane òg. Med eit inderleg medvit førebur Jesus seg til sjølve krossfestinga. Og når han sveitta blod på førehand, då kan vi berre ane korleis det kjendest for han nå det verkelege alvoret tok til.

Jesus kjempar, allereie før det brakar laus. I dødsangst og med blodut sveitte.

Men eg?
Eg  ser på Jesu kamp med kjøleg og nøktern avstand. Det vert omtrent som å sjå eit TV-program i reprise.
Eller kanskje meir – som å betrakte vald og bombing og djevelskap mot kristne i Egypt på TV. Også det er langt unna. Eg vert opprørt, men angår det meg? Det at trussøsken vert bomba i hel?
Kanskje angår det meg meir at terroren får eit ansikt i Stockholm, men heller ikkje det vekkjer meg heilt.
Det er liksom som om vi kjenner innhaldet så altfor godt. Sveitten vert ikkje løyst framfor ein slik dag som i dag. I staden for å kjempe med, i staden for å engasjere meg, i staden for å gå inn i bøn og faste, i medlidande meditasjon, så har eg sove godt i natt.
På same måte som Jesu læresveinar som også sovna medan Jesus kjempa sin livs bønekamp. Eg søv i møte med vondskap. Eg reiser meg ikkje opp nå dei kjem for å ta til fange. Dei som flykta til oss for å sleppe unna.
Jesus var i dødsangst fordi han var dømd til å bere mine synder.
Min angst går meir på kva andre menneske meiner om meg, enn på kva Gud meiner om meg, og korleis Gud vil døme meg på den yttarste dagen.
Difor går eg lettbeint til kyrkje på langfredag, endå knea skulle skolve og føtene vakla og eg skulle ha bada i sveitte under ei bør av skuld. Ei skuldebør som eg får hjelp til å bere, men eg er nesten for sløv til å takke for det.

Jesus sa:
"-Gråt ikkje over meg, men gråt over dykk sjølve og borna dykkar"

Jesus var alt dømd. Han var dømd som ein uskuldig av ein hjelpelaus og feig dommar. Han var dømd for noko han aldri hadde gjort. Men det var ikkje berre Pilatus som hadde dømd Jesus. Også Gud hadde dømd han. For Gud hadde lagt all verda sine synder på Jesus. Mine inkludert. Og dine. Det var dette han vart dømd for.
Og på vegen til rettarstaden, på vegen til Golgata, så ynskte ikkje Jesus medynk for sin eigen del. Han tenkte på dei han skulle døy for. Det var dei det var grunn til å gråte over.
"-gråt over dykk sjølve og borna dykkar."

Men har eg tårer?
Har eg tårer for syndene mine? Skjelv eg for mine borns frelse?
Langfredagen er ein dag til å gråte. Det er ein dag til å sørgje. For i dag vert det vonde i verda sett i sentrum. Alt det vonde, og alle konsekvensar av vondskap og synd er lagt på Jesus når han er på veg mot krossen.
For nokre dagar sidan vart tårer sett i sentrum for truande over heile verda. Det forferdelege hende midt under to gudstenester i Egypt. Etter bombene sa biskopen deira, biskop Thomas i den koptisk-ortodokse kyrkja dette i følgje VL tirsdag i denne veka: : «Vi ber krossen i smerte og tårer. Men vi er ikkje redde. Vi stolar på Gud og har ei sterk tru»


Det er grunn til å gråte i fortviling over vondskapen; over at det verkeleg var naudsynt for Jesus å døy som ein ussel forbrytar endå han var den einaste fullkomne og syndfrie som har levd.
Og vi skulle hatt tårer også fordi vi er ein del av alt det vonde. Og vi har bore synda vidare til borna våre. Dei er smitta av same sjukdom som vi. Ein dødeleg sjukdom som heiter synd, og som ingen andre enn Jesus kan kurere.
"-gråt over dykk sjølve og borna dykkar." 
Jesus sa:
"-Far, tilgjev dei, for dei veit ikkje kva dei gjer." 
Medan hammarslaga gav ekko på Golgata, makta Jesus å sende ei bøn om tilgjeving for sine bødlar opp til Gud Fader. Tvers igjennom smerte og hjelpeløyse, ber den allmektige til Gud. Han legg allmakta av seg. Han let Gud forlate seg. Han skal døy. Men han døyr med kjærleik også til sine verste fiendar. Ikkje ein gong dei som mishandla han og torturerte han til døden er unnateke hans kjærleik.

Og medan eg høyrer om Jesu kjærlege bøn, høyrer eg at mi eiga stemme blandar seg i eit kor på tribunen: Eg er med dei som står og ser på krossfestinga og som tek del med ivrige rop: Krossfest. Krossfest.
Kanskje finst det også ein hemntanke retta mot dei som har demonstrert vondskap på line med dei som i si tid fekk Jesus dømd. Kanskje tenkjer også eg: «Krossfest dei»
Men midt i mine svikefulle rop skjønar eg kva som føregår.
Eg les bispeorda frå Egypt:
«-Det er lett å bli fylt av hat når man blir angrepet. Vi kan ikke fornekte at noen terrorister bekjenner seg til onde makter og ønsker å gjøre ondt i verden, men vi må stå fast på det kristne budskapet om nestekjærlighet, og holde våre hjerter varme.»[1]
På krossen langfredag heng han som kan tilgje meg. Her er han som ber for mi frelse.
Eg stig ut av folkehopen. Eg teier med mine krossfest-rop.
Med eit ordlaust sukk ber eg til Frelsaren:
"-Far, tilgjev meg. Eg veit kva eg har gjort!" 
Jesus seier:
"-I dag skal du vera med meg i paradis."
Røvaren på krossen bad ikkje om så mykje. Han bad om ein vennleg tanke når Jesus kom i sitt rike. Røvaren hadde innsett si skuld. Han visste at han hadde fått ein fortent dødsdom. Men han hadde ikkje forstått at Jesus hadde ufortent nåde og tilgjeving å gje.
At krossfestinga vart vegen til frelse for denne røvaren, kunne ingen tenkje. Men slik vart det.
Og dette gjev meg von.
"Far tilgjev meg.." bed eg. 
Eg høyrer Jesu stemme som kjempar sin siste dødskamp:
"-I dag skal du vera med meg i paradis ". 

Eg forstår ikkje at det er mogeleg. Men eg retter ut handa og tek tak i ei blodig og naglemerka hand. Det er denne handa som skal føre meg frelst gjennom dommen. Han døydde for mi skuld. Eg fattar i paradis det ikkje. Men med ei trassig tru held eg fast i handa. Ein syndar på veg til Paradis.

Jesus sa:
"-Far, i dine hender gjev eg mi ånd!
Frelsarverket var fullført. Syndene var sona. Alt kunne kvile i Gud Faders hand.

Der, i Gud Faders hand, legg også eg på langfredag meg sjølv, mi skuld og mine synder.

                                                     Det er fullført!



                                                          AMEN!



[1] VL 11.04.2017

Bloggarkiv