onsdag 21. februar 2018

Syndefallet


2. s. i fastetida. GT II. 25.02.2018
Haus kyrkje
1.Mos 3,8-15

På Bibelens første sider les vi Urhistoria. Om skapinga. Om syndefallet. Om storflaumen.
I 1.Mos kap. 1 les vi om mennesket skapt i Guds bilete.
I kap. 2 les vi om Gud som pustar livsande inn i mennesket, og om livet slik det var for dei første menneska før syndefallet.
I kap. 3 kjem så syndefallforteljinga, som neppe skal oppfattast bokstavleg med ein talande slange, men som ei forteljing om mennesket som gjer opprør mot Guds vilje, som let seg lokke av den vonde til å stille spørsmål ved Guds gode vilje for sin skapning.
Adam og Eva har det først godt i lag. Dei første menneska lever i harmoni med kvarandre og med resten av skapinga. Dyra er til hjelp og til glede for dei. Framleis kan dei to første menneska smile av lammet og ulven som bur i lag og over kalven og ungløva som beitar saman. Men mellom buskene smyg det seg eit merkeleg dyr som enno ikkje har fått namn.
Slangen som kan snakke: - Har Gud verkeleg sagt… (2.Mos.3,1)
Slik er innleiinga til at Paradisets idyll vert brote. Slangen – biletet på han som vi møtte sist søndag, 1.s. i fastetida. Han som er vår motstandar. Jesus kalla han for Satan i det vi snakka om i kyrkjene våre for ei veke sidan. Satan som hadde fare inn i Peter som prøvde å lokke Jesus frå å fullføre sitt kall til å lide og døy i den føreståande påska.
Slangen, den vonde, djevelen, Satan, eller kva vi skal kalle han, er årsak til syndefallet.
Til at menneska, Adam og Eva, du og eg, alle menneske som har levd, at vi kjem i utakt med Guds vilje. 
Det startar med eit tilsynelatande uskuldig spørsmål: - Har Gud verkeleg sagt…

Konsekvensane vart enorme. Konsekvensane av at menneska let seg lure til å setje spørjeteikn ved det Gud hadde sagt til dei. Dei gjorde noko anna enn det Gud sa. Så uskuldig. Så lite. Ein eplebit sette alt over styr!

Først for Adam og Eva.Det første som hende var at dei såg at dei var nakne. Skamma kom inn i verda saman med synda. Uskulda mellom ektefellane vart brote. Adam var snar til å skulde på kona si då Gud kravde han til rekneskap for hans synd. Er det den første ekteskapskrangel vi ser ein flik av?

Konsekvensane vart dinest enorme for ætta som kom etter dei første menneska. For deg og meg. Synda smitta. Skamma føl med synda. Idyllen er broten. Ulven og lammet bur ikkje i lag lenger. Løva og kalven beitar ikkje saman. (Jfr. Jes.11,6)
Og Adam og Eva er ikkje lenger like lukkelege som dei var i Paradis før freistaren lokka dei til det som syntes å vere aldeles.

V
i møter dei på denne 2.s. i fastetida, desse to første menneska, i tekstordet vi har lese. Adam og Eva.
Kor lenge var Adam i Paradis?» Vi kjenner det folkelege spørsmålet.Det gjekk ikkje lenge før idyllen sprakk.Det høyrest framleis ut som om freden og roa kviler over hagen. «Dei høyrde lyden av Herren Gud som vandra omkring i den svale kveldsbrisen», står det.

N
ei, nei! Det er slett ikkje idyll over dette. Etter syndefallet kom redsla inn mellom menneska. Dei to gøymde seg. Dei var redde for å møte Gud.Familien er i krise. Den gode ordninga som ekteskapet skulle vere, er sett under press. Menneska spør slik slangen lærte dei å spørje. - Har Gud verkeleg sagt…

Guds skaparvilje er god. Men gjennom syndefallet har vi menneske øydelagt det gode. Og vi ser ruinane av det som gjekk sundt rundt oss kvar einaste dag.Vi kjenner kanskje på skamma over at vi ikkje fekk det til. I familielivet. I samfunnslivet. Når naturen ser ut til å slå tilbake mot vårt misbruk av Skaparverket. Vi kjenner oss nakne, slik Adam og Eva gjorde det då dei åt av den forbodne frukta.

Dette er situasjonen på denne søndagen. Vi er ikkje lenger i Paradis. Vi er i Haus kyrkje.

Har Gud verkeleg sagt?Desse enkle, tilsynelatande uskuldige, men likevel djevelske orda, er starten på menneskeslekta si vonde og vanskelege historie. Det starta med at idyllen i familielivet rakna. Neste steget vart brodermordet. Allereie i Bibelens første familie går det så langt.Framhaldet kjenner vi. Synda sine ufattelege følgjer med krig og opprør, død og sorg, tårer og fortviling.

Moderne menneske likar ikkje at kyrkja framleis talar om synd. Og om synda sine følgjer.«Middelalder», er det mange som fnyser. Tusenårige eventyr og myter står det skrive om i kritiske kommentarar til at kristne trur på, og tilber, denne Gud som vi møter i Urhistoria i 1.Mosebok.

Kritikarane og dei moderne vantruande kan kanskje fornekte han som dei kristne forsakar; djevelen med alt hans vesen. Dei kan blåse i barten av at vi talar om synd, og at vi seier fram ei syndsvedkjenning i gudstenesta vår.

M
en dei kan ikkje vere blinde for alt det vi med eit samlebegrep kallar for synd. Dette som fører enkeltmenneske og ei heil menneskeslekt til randa av samanbrot og fortviling.
Også for ein teolog og for ei kristen kyrkje er det meiningsfullt og nyttig å nærme Urhistoria i 1.Mosebok med kritiske blikk. Det er neppe god teologi å lese alle desse forteljingane kritikklaust og utan å ta inn over seg at mangt og mykje som står her kan ha litterære trekk som kan kallast for mytiske. Det er dumskap å fornekte at vi finn liknande, nesten parallelle forteljingar i andre religionar.

Dette går det godt an å leve med for kristne. Men for den kristne gjeld om å tru det grunnleggjande og bakanforliggjande – det at Gud skapte, at skaparverket var godt, og at mennesket var sentrum i det skapte.

O
g så at vi held fast ved at mennesket på eit eller anna vis gjorde det syndige brotet som fekk slike fatale konsekvensar.
Ei anna forteljing i Urhistoria handlar om Noah. Om båten. Om dyra. Om han og ho av alle slags skapningar som gjekk om bord i Arka.

F
or Noah hadde fått vite at Gud angra på det han hadde gjort i skapinga.Vi les om regnet. Det er som om vi kjenner oss att, vi som bur her på Vestlandet. Det står at det regna i førti dagar og førti netter. Sant å seie er vi lite imponerte over det. Men uansett kor mykje regn vi er vane med, så fortel i alle fall Bibelen om at vatnet steig, og at liv vart utrydda. Menneske, dyr og plantar vart utrydda. Gud følgde opp sin anger over skaparverket.Verda går tilbake til det kaos som var før Gud i si skaparakt ordna i kaos.
Det er som om strukturane bryt saman under vekta av menneska si synd.

O
g vi som lever i dag må våge å spørje oss sjølve: Er det noko liknande som held på å skje med oss? Med vår tid? Med menneska som lever i denne generasjonen og som skal leve vidare i den neste generasjonen?

Strukturar som bryt saman. Klima som endrar seg. Ekstremvêr kallar vi det for i dag. ”Menneskeskapt” seier dei fleste om det som hender rundt oss. Vi ser i fortviling på alt som skjer. Vi spør oss: Er det botnventilane som vert dregne ut og toppventilane som vert opna slik at kaoset på nytt strøymer over oss?

Men midt i kaoset under storflommen i Bibelsk urtid fantes det altså eit håp. Ei øy – ei ark av håp. Ein båt bygd i trass og tru av denne merkelege mannen som av ein eller anna grunn fann nåde for Herrens augo.

I vår moderne tid må vi speide etter håpet. I vår tid må vi lese oss til håpet ved å opne vår Bibel. Håpet om at Gud aldri meir vil la noko så forferdeleg som ein ny storflom skje.Difor skal du gle deg når du kan sjå regnbogen ute i naturen. Dette nydelege synet som fortel om regn og sol som sameinar seg til fargeprakta i bogen.

Tenkjer du då på det Gud sa til Noah og familien hans?- Eg gjer mi pakt med dykk: Aldri meir skal alt som lever, tynast av storflaumen; aldri meir skal det koma ein flaum som legg jorda i øyde.» Og Gud sa: «Dette er teiknet på pakta eg skipar mellom meg og dykk og kvar levande skapning som hjå dykk er, for ætter som kjem i alle tider: Eg set bogen min i skyene;  han skal vera eit teikn på pakta  mellom meg og jorda.” (1.Mos 9,11-13)

Du skal sjå på regnbogen, Guds boge i skyene som er teiknet på pakta Gud har gjort, på hans lovnad til oss. Aldri meir, seier Gud!
Aldri meir, fordi Gud også har gjort ei ny pakt med menneska. Den nye pakta. Den som vart skriven av Jesus. Skriven med blod.

V
i høyrde om det for ei veke sidan: «Frå den tid tok Jesus Kristus til å gjera det klårt for læresveinane at han laut fara til Jerusalem, og at dei eldste, overprestane og dei skriftlærde skulle la han lida mykje. Han skulle bli slegen i hel, og tredje dagen skulle han reisast opp.» (Matt 16,21)

Difor kunne vi også lese det slik i orda frå Paulus tidlegare i gudstenesta: Difor: Slik som ein manns fall vart til fordømming for alle menneske, slik fører ein manns rettferdige gjerning til frikjenning og liv for alle menneske. (Rom 5,18)

Jesu rettferdige gjerning, då han gjekk til Jerusalem, vart slegen i hel og stod opp att – det fører med seg frikjenning  og liv for alle oss som var sette i bås med Adam og Eva då redsla tok dei etter  syndefallet.

A
MEN!

fredag 16. februar 2018

Ut i øydemarka


1.s. i fastetida II ~ 18.02.2018

Eidsvåg

Matt.16,21-23

Dersom menneskelivet kan symboliserast ved det fruktbare landet i Midt-Austen og i Israel – gjerne med oasen – så er ørkenen eller øydemarka rundt det fruktbare, og rundt oasen, det som trugar menneskelivet.
Fordi ørkenen trugar menneskelivet, så er det ein stad dei fleste vil unngå. Vindane frå øydemarka kan blåsa inn over oss, fine sandkorn finn vegen inn gjennom dørsprekker og dei dekkjer til vindaugo. Men dører og vindauga og hus kan hjelpe mennesket til å halde ørkenen borte. Det er staden vi ligg unna. Den vil vi skjerme oss frå. Ingen sender born ut i slike farlege omgjevnader.

Men i fastetida derimot, skulle vi våge oss ut i øydemarka. Saman med Jesus. Han gjekk ut dit i 40 dagar og 40 netter og fasta. Utan mat og drikke i dødens føregard – i øydemarka. Han førebudde seg til liding og død. Og han førebudde seg til å møte Satan i nærkamp.

Slik vil vi i den kristne kyrkja også nærme oss denne tida vi no går inn i. Vi vågar oss ut i det farlege og konfronterer det som kan vere eit trugsmål mot oss: Død og djevel, liding og sjukdom, synd og svik.
Vi står ansikt til ansikt med livets ørkenlandskap.
Vi pustar ut, og ventar med å puste inn.
Vi et mindre, og kjenner at vi vert svoltne. Kanskje også tørste?
Vi held ut i det stille, og ser slik djupare innover enn elles. Vi held ut lidinga, og slik får vi innsikt i livet til våre søsken andre stader i verda som lever i konstant liding, svolt og naud.
Vi forsakar, og ser kva livet er utan fornøyelsar og pynt, men berre som livet, i si reine form, utan tilsetjingar, kamuflasje og parfymering.

Og så gjer vi som Jesus: Vi ber!

Slik var det i alle fall at fastetida kunne ha vore.
Om vi var litt meir idealistar. Om vi ville våga oss ut or det vi er så bunde fast til, nemleg eit liv i nyting og i diskret, tilbaketrekt egoisme. For det er det vi er smitta av. Som einskildmenneske og som kyrkje.
Difor opplever vi også så lite i våre kristenliv. Vi held oss til den trygge og fruktbare oasen der det bognar av mat og drikke, der vi kan gøyma oss i skuggen av svalande tre i staden for øydemarkas stikkande sol eller ørkenens piskande, sandfulle vind.

Difor går vi glipp av den viktige røynsle dei har gjort, dei som tok sjansen på å følgja Jesus ut i øydemarka for å faste, nemleg at det går ein veg tilbake til oasen. Jamvel ein trygg veg, der ein kjenner seg berika nå ein er tilbake.
Dei som våga seg inn i fastetida si øydemark kom tilbake med færre ting dei var urolege for, med ei djupare glede og med ny kraft til å leve kristenlivet i Herrens nærleik.

På denne første søndagen i faste, var det kanskje på tide om vi våga å stille oss spørsmålet: Tok vi feil, når vi som kyrkje og som einskildmenneske aldri våga oss ut or oasens trygge slaraffenliv og ut i den utfordring som den barske øydemarka representerer?

Torer vi ikkje å stole på at Jesus er der med si kraft slik at han vil føre oss rikare inn att i kvardagen?
Er det i realiteten slik at vi overser at det sit ein liten djevel bak øyra vårt og kviskrar: Hald deg til dei trygge og opptrakka stigane. Der ute er det farleg å leve.

Det er lett å tenkje slik. Det er lett å stire seg blind på ei trygg kyrkje med innøvd liturgi, og berre med ein og annan ny salme som utfordring innimellom. Dert er lett å putte nokre kroner i kollektkorga å tru at ein kan kjøpe seg ein person som kan vere eit vitne om Jesus i misjonens teneste eller ein tenar i kvardagen for våre medmenneske, i staden for sjølv å by seg fram: ”Jesus, her er eg! Send meg!”

Det er så velmeint, det å gje pengar til misjonen eller diakoni eller kyrkjeleg barne- og ungdomsarbeid. Snart skal vi vere med på Kirkens Nødhjelp sin årlege fasteaksjon. «Ja, vi elsker dette vannet» er temaet i år. Det handlar om arbeidet med vatn og sanitær i utsette område rundt om i verda. - Vi skal nok vite å legge vår skjerv i bøssene som konfirmantane kjem rundt med når påska nærmar seg, tenkjer mange.

Men ærleg tala: Er dette faste? Er dette anna enn kamuflerande deodorant på ei litt vond lukt av ansvarsfråskriving eller travelheit eller manglande engasjement og vilje til å stå på?

Eg kjenner at det stikk i mitt eige hjarta når eg stiller spørsmålet. Det er nærgåande, også for presten. Så får du svare for din del.

Og så skal vi i fellesskap på denne første gudstenesta i fastetida sjå kva Jesus gjorde nå djevelen møtte han for å få han til å svikte det som var hans store kall:
Matt 16:21 «-at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.»

Dette var Jesu oppgåve. Dette forkynte Jesus for sine næraste, mellom dei Peter. Peter som nett hadde fått høyra dei store orda or Jesu munn: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke” (Matt.16,17)
Men altså: På vegen til Jerusalem for å fullføre si oppgåve med å lide og døy, er det at Peter grip ordet: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»

For eit sjokk det måtte vera for Peter då Jesu svar gav han både øyreverk og hjarteverk: "-Vik bak meg, Satan!" Tenk at Peter vart kalla for Satan av Jesus sjølv. Han som Jesus nettopp hadde utvald til hjørnestein der den kristne kyrkja seinare skulle byggjast. "Vik bak meg, Satan!"

For oss som les dette i dag, tener desse orda til eit veldig varsku. Freistaren og freistingane er over alt. Djevelen er listig og sløg. Han freistar Jesus. Han brukar Peter nærmast som eit medium. Han gjer alt han kan for å skapa kaos der han måtte sleppa til.

Og for meg og deg gjeld det i dag at vi ikkje trekkjer på skuldrene; at vi ikkje let som om dette ikkje angår oss. Det nyttar lite å kaste seg på ein moderne tankegang om at djevelen høyrer middelalderen til og at Satan ikkje har makt lenger. Hugsar du for 25 år då Åsane gamle kyrkje vart sett i brann? Av ein som kalla seg satanist.

Satan er ingen kuriositet. Han er vår farlegaste motstandar som kristne. Han legg ut sine snarer for å freista oss, for å lokka oss til fall; ja til fråfall, frå han som er "Messias, den levende Guds sønn." (Matt.16,16)

Når til og med Peter kunne brukast av Satan for å freiste Jesus til å svikte sitt gudgjevne kall, kor lett trur du ikkje då det er for at han kan bruke deg og meg i si teneste. Apostelkappe eller prestekjole er inga rustning som nyttar i kampen mot den vonde. På same måte som Peter fekk eit slag i ansiktet då Jesus forkynte rett ut; "Vik bak meg, Satan!", slik er det også eit sviande og smerteleg nederlag når eg som prest innimellom står att etter eit grovt fall i freisting. Djevelen var sterkare enn meg. Trua mi og forsakinga mi var ynkeleg svak. Nederlaget svir.

Og slik er eg overtydd om at kvar einaste kyrkjegjengar som vil vera ærleg overfor seg sjølv, vil sjå tilbake på audmykjande nederlag der den vonde vart for sløg og for sterk.
Og aller verst er det når freistaren vil lokke oss frå å følgje Jesus. Til å halde oss der det synest trygt og behageleg. Han vil ikkje ha oss ut i øydemarka og inn i faste. Kanhenda tenkjer den vonde på det som står skrive om Jesus som fasta i øydemarka:
”Straks etter drev Ånden ham ut i ødemarken, og der var han i førti dager og ble fristet av Satan. Han holdt til blant villdyrene, og englene tjente ham.” (Mark.1,12-13)

Englane tente han! Den vonde hadde all grunn til å vere redd for fastetida. For der er englane tenarskap! Då vert det vanskeleg for den vonde å nå fram med sine sløge og listige angrep.

Korleis er det med deg og meg i den tida vi går inn i?
Vågar vi oss ut i livets ørken for å hente styrke, slik Jesus gjorde det? Vågar vi oss ut i det landskapet der englane er våre tenarar?

Det er faste. Vi skal følgje Jesu på hans veg mot liding, død og oppstode. På denne vegen er det kraft og styrke å hente. Men vi har ein motstandar som vil hindre oss.
Jesus har i dag lagt oss orda i munnen når motstandaren syner seg: ”Vik bak meg Satan!”
Det skal vere vårt svar når den vonde vil hindre oss i å gå inn i ei fastetid i tett følgje med han som går mot liding og død. For den vegen fører til liv og frelse for alle som følgjer Jesus i tru.

fredag 9. februar 2018

Vi ville så gjerne sjå Jesus


Fastelavnssøndag II. 11.02.2018
Salhus
Johs.12.20-33

 «Herre vi ville gjerne få sjå Jesus»

Det var ynskje til grekarane som var komne for å feire påske i Jerusalem. Ryktet om mannen frå Nasaret hadde nådd langt. Kven var denne merkelege mannen? Det gjekk ord om at han til og med hadde vakt opp døde. Hendinga med Lasarus låg berre nokre dagar tilbake i tid. Dei ville møte han. Sjå Jesus.

Ser du Jesus i Salhus kyrkje i dag?
Vi ser i alle fall det klassiske krusifikset over altaret. Det hjelper oss til å fokusere på Jesus. Men det er ikkje noko anna enn ein trefigur.
I andre kyrkjer ser vi ofte malte bilete. Kunstnarar har sett føre seg ein situasjon dei las om i Bibelen. Vi ser deira tolking gjennom meir eller mindre vellukka kunstverk.
Gjennom mange år stod eg regelmessig framfor altaret og altartavla i Fore kirke i Nordland der eg var sokneprest. Altartavla var eit relativt enkelt maleri med eit motiv som ein sjeldan ser avbilda. Det var av Jesus i Getsemane. Nettopp det er eit vanleg motiv, men akkurat dette biletet er uvanleg fordi vi ser at Jesus lener hovudet inn til ein engel som støttar han og trøystar han. Jesus i bønekamp i Getsemane, same kvelden som han vart sviken. Det står om denne situasjonen i Luk 22,43: ”Ein engel frå himmelen synte seg då for han og styrkte han.”
Det er denne augneblinken som er motivet for altartavla i Fore kirke.

N
år vi i dag les teksten for Fastelavn frå Johs. 12, er vi ikkje komen så langt som til Getsemane i Jesu lidingssoge. Men no nærmar vi oss. No er første steget på lidingsvegen teken, og Jesu veit kvar det skal enda.

Johannesevangeliet skil seg litt frå dei tre andre evangelia i kronologien i det som hende i samband med påska. Og i høvet mellom Getsemanehendinga, slik vi f.eks les om det i Matt.evang kap 26, og vår preiketekst, ser vi at orda liknar kvarandre veldig.
I vår preiketekst heiter det v.27: No er sjela mi fylt av angst.
Men i Matteusversjonen (Matt.26, 37b-39) les vi om Getsemanehendinga:
…han vart gripen av sorg og gru. Då sa han til dei: «Mi sjel er sorgtyngd til døden. Ver her og vak med meg!» Så gjekk han eit lite stykke fram, kasta seg ned med andletet mot jorda og bad: «Far, er det råd, så lat dette begeret gå meg forbi! Men ikkje som eg vil, berre som du vil.»
Vi som er komne til kyrkje i dag, skal i alle fall høyre at fastetida nærmar seg for oss dette året. Saman med Jesus skal vi i tida som no kjem følgje han på lidingsvegen. Kanskje skal vi våge å seie som grekarane: «Herre vi ville gjerne få sjå Jesus»

Og då skulle eg så inderleg ynske at eg var som engelen på altartavla som eg så mange gonger stod framfor: Engelen som kunne støtte Jesus i hans redsel. Engelen som kunne styrkje Jesus når angsten tok tak med si iskalde hand om hjarta hans.

Men eg er ingen engel. Eg kan aldeles ikkje hjelpe Jesus. Tvert om. Eg kan berre vere med på å auke børa som kviler på skuldrene hans der han er på veg mot liding og død, berande på all verdens synd og skuld og skam.

Men Jesus talar sterke ord til oss i dag. Han seier noko til meg som så gjerne vil vere tenaren hans: ”Den som vil tena meg, må han følgja meg, og der eg er, der skal tenaren min òg vera.” (v.26)

Det handlar om å følgje Jesu når fastetida brettar seg ut.

Men maktar eg det? Maktar du å vere med han? Vågar vi å sjå? Sjå Jesus?
Meinar vi alvor med orda: «Herre vi ville gjerne få sjå Jesus»

Korleis skal det gå når vi kjem til Getsemane? Jesus låg på kne der og bad. Med ei sjel tyngd til døden av sorg. Men læresveinane hans sov!

Korleis er det med deg og meg?
Har vi søvn i kroppen og søvn i augo og søvn i hjarto når vi skal gå inn i faste?
Eller er det slik at vi alltid er lys vakne, lys levande? Livlege fordi livet vårt kjennest så ubegripeleg rikt og godt at vi må nyte livet. Nyte i fulle drag. Nyte så sterkt at det ikkje er plass til faste. Til bøn. Til å fylgje frelsaren på lidingsvegen.

Vi er tørste. Tørste etter liv. Tørste etter å elske. Elske oss sjølve. Elske våre eigne. Elske livet.
Men elskar vi Jesus? Og elskar vi nesten vår?
Korleis vert det med oss når vi i fastetida som startar på onsdag vert møtte med utfordringa frå Kirkens Nødhjelp om å redusere på privat forbruk og heller gje til dei som er fattige, dei som ikkje har vårt rike liv å vakne opp til kvar morgon?
Tema for Fasteaksjonen 2018 er Kirkens Nødhjelp sitt arbeid med vatn og sanitær i utsette område omkring i verda.

Høyr kva Jesus seier i dag: "Den
som elskar livet sitt, mistar det. Men den som hatar liv sitt i denne verda, skal berga det og få evig liv."

For meg er dette utruleg utfordrande ord. Eg veit noko om kor høgt eg set meg sjølv og mitt og mine. Eg har lova å følgje han. Lova å vere hans tenar. Vere prest for hans kyrkjelyd.

Men likevel: Eg elskar livet mitt, og kan stå i fare for å misse det. Det er ikkje mykje som liknar engelen i meg. Engelen som styrkjer Jesus i hans kamp og bøn og forsaking når han ligg på kne i Getsemane.

I det vi les om i vår tekst, er Jesus på veg inn i Jerusalem, ridande på eit esel, vel vitande om kva som ventar han. Dette hender eigentleg på palmesøndag.
Jesus kjem, som sagt, frå ei storhending i Betania. Der har han vakt Lasarus til live. Han har gjort eit av sine aller største under. Men dette underet skjer altså like før påske. Ikkje lenge etter er Jesus i lag med Lasarus og søstrene hans til ein stor fest heime i Betania. Der vert Jesus salva, før han dagen etter set seg på eselet og rir inn i hovudstaden Jerusalem.
Ei stor folkemengde, inkludert utlendingar frå Hellas, har høyrt om underet om at han kunne vekkje døde til nytt liv. Difor er folkemengda på føtene og står langs vegen for å hylle han. I denne situasjonen talar Jesus dei orda vi har lese saman. Orda som viser kjenslene hans medan han lar seg hylle som livets sigerherre. Han er redd. Han har ei sjel fylt av angst. Men har er klar for det som ventar:

No er sjela mi fylt av angst. Men skal eg så seia: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle eg koma. (v.27)

- til denne timen skulle eg koma!

Han er ferdig. Ferdig til å lida. Ferdig til å dø:
Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eit korn. Men døyr det, gjev det stor grøde. (v.24)

Det er til si dødsstund at Jesus er komen. Det er til dette han er på veg. Han er kveitkornet som skal leggjast i jorda. Han skal dø. Men det skal spire nytt liv. Det skal kome grøde. Frukt. Frelsefrukt. Evig liv.

Det er gåva han kjem med til meg. Og til deg.
For han som no skal lide og dø, han som har ei sjel, fylt av angst for det som ventar han, har gjer alt dette fordi han ser at du og eg er totalt avhengige av at han ikkje dreg seg unna.
Han ropar ikkje til sin himmelske far om å sleppe lidinga, om frelse frå den tyngste stund nokon har vore gjennom her på jorda.
Han veit så inderleg vel at det er til dette han er sendt av Gud.

Og han veit så inderleg vel at det er det han skal gjennom når han kjem inn i Jerusalem, det må gjerast for mi skuld. For han ser meg. Han ser at eg ikkje er ein engel som kan styrkje han. Han ser at eg er eit syndig menneske som berre har skuld å kome med. Han ser meg, men er likevel viljug til å døy for meg. Han veit at eg og du, til liks med læresveinane i Getsemane, ikkje kan vake med han gjennom bønekamp og påskedrama. Han ser oss alle. Han ser oss med sine gode frelsaraugo.

Han ser oss.
Ser du Jesus i dag?
I dag var det om å gjere at du kunne sjå kva han har gjort for deg. I dag var det godt om dine augo kunne kvile på eit bilete som kanskje ingen målar enno har festa til eit lerret. Eit bilete av han som sig i kne i bønekamp, i redsel og fortviling, men som likevel aldri har ein tanke om å vike tilbake eller trekkje seg unna. No er stunda hans nær. Han er komen til denne timen. Han er komen for å døy. For å leggjast i jorda som kornet vi sår om våren.

I dag bøyer vi våre hovud i takksemd for at det ligg eit slikt korn i jorda og spirer. Det ligg der og veks slik at vi anar at det er nytt liv i emning når døden har gjort si gjerning med dette kornet. Det er nytt liv i emning for Jesus. Det er von om nytt liv for deg og meg. Grøda skal haustast inn. For når kveitekornet døyr og vert lagt i jord gjev det stor grøde. 

AMEN

Bloggarkiv