søndag 28. juli 2013

Tilgje - Lite ord. Stort innhald

10. s. i treeiningstida III. 28.07.2013
Åsane
Mark. 11, 25-26
To søndagar på rad har vi helsa på to brødrepar som har møtt oss gjennom tekstlesingane i kyrkjene våre. Sist søndag fekk dei som då var i kyrkja høyre om Kain og Abel. (1.Mos 4,8-15) Sønene til Adam og Eva. Det første søskenparet. Vi vart konfronterte med familieidyllen som rakna totalt. Om missunning. Om grunnlause mistankar som enda med at bror drap bror. Eit av dei styggaste ord i språket vårt fekk reelt innhald: Ordet brodermord. Kain drap Abel.

I dag er det to andre brør frå GT som har stige ut frå sidene i Bibelen og stått ansikt til ansikt med lyttande kyrkjefolk landet over. Det har handla om Esau og Jakob. (.Mos 33,1-11) Det var også to brør som fekk eit tynnslite forhold seg i mellom etter at yngstemann, Jakob, på finurleg vis hadde lokka den gamle far deira, Isak, til å velsigne Jakob i staden for Esau. Vi kunne brukt mykje tid til å filosofere kvifor Isak ikkje også hadde ei velsigning til Esau etter at luringen Jakob hadde vore ute med fantestrekane sine. Det kan vi ikkje gå inn på her. Men vi hugsar at Esau vart rasande slik at Jakob rett og slett måtte røme frå slekta si med reell frykt for at også han skulle verte offer for brodermord. ”Esau sa i hjartet sitt: Snart kjem dagane då vi skal sørgja over far min. Då skal eg drepa  Jakob, bror min” står det i 1.Mos.27,41

Mykje hende gjennom mange år der Jakob heile tida var på rømmen. Jakob vart rik. Jakob fekk familie. Det gjekk han godt, og det må ha gått godt også for Esau, for vi kan lese at det til slutt var to rike brør som skulle møtast att etter at det hadde gått årevis med fiendskap, flukt og mykje fortviling på grunn av uretten som Jakob i si tid gjorde mot Esau. Det var om møtet mellom dei to brørne vi las i ein av tekstane tidlegare i gudstenesta. Eit rørande møte. Om to brør som gret. Om to brør som tydeleg ville gjere opp. Jakob ville overause broren Esau med store gåver. Esau ville rett og slett berre  vise at han var i stand til å tilgje.
Eit møte heilt ulikt det som hende med katastrofen til Kain og Abel. Brodermordet. Det er fantastiske ord som Jakob seier til broren Esau. Framleis hadde Esau grunn til å bere hat til Jakob for hans urett. Men høyr desse orda av Jakob, sagt til Esau då brørne møttes igjen: ”- då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du  mot meg.” (1.Mos. 33,10)
På denne søndagen handlar det om eit av dei aller mest sentrale begrep i vår kristne tru. Det er alt som ligg i det vesle ordet med det store innhaldet: Tilgje.
Kor viktig det er, forstår vi bl.a. fordi det er Jesus som flytter ordet fram i sentrum av mykje av si forkynning.

Vi las den korte evangelieteksten i dag: ”Når de står og bed og har noko å klaga ein annan  for, så tilgjev han. Då skal òg Far dykkar i himmelen tilgje dykk misgjerningane dykkar.” (Mark.11,25)
Dette er, som vi snart forstår, omtrent akkurat det same som Jesus også legg vekt på når han skal lære sine vener å be. Ei av enkeltbønene i Herrens bøn lyder som kjent slik: ”Tilgjev oss vår skuld, slik vi òg tilgjev våre skuldnarar” (Matt.6,12)

Tilgjeving er eit veldig stort tema.
Nokre forkynnarar har gjort det til eit lettvint tema. Som om at det skulle vere like lett å tilgje dei grovaste overgrep som det er å tilgje 10-årige gutar på epleslang i ein bognande hausthage.
Urett kan vere forferdeleg å leve med. Eit aktuelt og skræmande eksempel på slik urett har vi sett i norske media den siste veka. Kvinna som gjekk til politiet i Dubai og melde frå om valdtekt. Så endå ho sjølv opp med å verte sett under tiltale og få ein dom på seg. Det er så himmelropande urettferdig og djupt krenkande at vi ikkje treng argumentere mot det ein gong. Men vi kan gle oss over at saka eit stykke på veg enda godt. Det vart ikkje fengsel på kvinna, men heimtur til Norge.
Men uretten? Og tilgjevinga? Gjev det meining å tale om det i slike tilfelle?

Ein prestekollega som nett har vorte pensjonist har skrive vesentlege bidrag til det vi no rører ved. Eg tenkjer på Harald Kaasa Hammer (son til tidlegare døveprest Ragnvald Hammer som budde her i Åsane, i Eidsvåg, fram til han døydde).
Harald Kaasa Hammer har ei omfattande nettside med mykje stoff til prestar som treng inspirasjon til preikene sine (http://www.preken.net/)

I sin gjennomgang av tekstane for denne søndagen er ei av tesene til Hammer denne:
Gud tilgir ikke ved å si: ”Vi bare glemmer det!”
Da ville han glemme konene som var bedradd, og han ville ikke brydd seg om barna som ble mobbet fordi faren deres drev hor. Gud tilgir ikke ved å glemme.
Gud tilgir ved å løfte synden fra vår samvittighet og over på korset. Han lar Jesus dø på korset i stedet for den som har synd på samvittigheten.

I dag har vi møtt Esau. Han hadde vore utsett for urett. Han hadde slett ikkje gløymt. Men han makta å tilgje. Jakob, syndaren i denne saka, sa det slik om broren: ”- då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du  mot meg.”
Det er godt at tilgjeving kan skje under slike forhold. Det er godt når missunning, urett, hat og årelang mistru ikkje endar som det gjorde med Kain og Abel – i full familiekatastrofe.

Men forteljinga om Esau og Jakob og deira strålande møte med tilgjeving etter alle bibelske prinsipp, synest likevel ikkje å bere i seg vanskane som ligg der når eit krenka menneske vert utfordra til å tilgje etter å ha vore utsett for djupaste urett. Kanskje handla det om mishandling? Kanskje vald? Kanskje tortur?
Maktar vi då å leve opp til Jesu utfordring? Går vår bøn til Vår Far i himmelen i oppfylling?: ”Tilgjev oss vår skuld, slik vi òg tilgjev våre skuldnarar”

I Sør-Afrika ser det ut for at levedagane til den politiske kjempa Nelson Mandela no går mot slutten. Ikkje mange menneske har i vår tid vist oss så mykje av kor viktig det er å arbeide med desse vanskelege spørsmåla. Å ta inn over seg at urett faktisk har hendt. Og at det ikkje er ein enkel veg ut av uretten ved ei overflatisk tilgjeving. Men Mandela viste veg utanom det overflatiske. Ein som har site 27 år i fengsel pga av rasehat og diskriminering går ingen lettvint veg utanom urett. Kva han tenkte dei lange åra han sat på fangeøya veit ikkje eg. Men då han slapp fri i 1985 resulterte det i alle fall i eit prosjekt av forsoning og tilgjeving som verda neppe har sett maken til.

Tilgje. Det er eit veldig ord. Det er eit ord som skal brukast når vi har vore utsette for urett. Ikkje all urett er like dramatisk som nokre av eksempla vi har snakka om så langt.
Urett kan vere langt meir kvardagsleg. Ofte er det forhold i nære relasjonar det handlar om. I familien. På arbeidsplassen. Økonomi. Litt skeiv fordeling av materielle goder. Eit usant ord her. Litt baktale der. Det er så mange ting som hender. Alt dette kyrkja og Bibelen kallar for synd. Nokre er syndarar. Andre vert offer for synda. Offera vil måtte tenkje gjennom om det er råd å tilgje. Og då må det handle om å ta inn over seg at Jesus talar orda til oss alle i dag. Orda om at det skal vere moglege å tilgje.

Lat meg enno ein gong ta fram litt av Det Harald Kaasa Hammer seier om dette:
Det kan føles temmelig lettvint å bare si ”Tilgi meg!” og så skal liksom alt være glemt. For ikke å snakke om hvordan det føles for den som er offer for mine synder. Hva må de tenke når jeg går til kirken? Og hva føler de hvis de kan høre hvordan jeg ber om tilgivelse?
Når vi ber om tilgivelse, bør vi se opp på korset, på hva som foregår når Gud tilgir. Gud glemmer ikke synden vår, han legger den på Jesus. Å tilgi er ikke å glemme, men å nagle synden til korset!
Det holder ikke å be om tilgivelse. Jeg må bekjenne synden først. Jeg må si meg enig i at det jeg gjorde var synd, og jeg må si meg enig i at det ikke må skje en gang til. Det er det vi kaller å angre!
Noen går og lurer på om de angrer nok til at Gud kan tilgi dem. Til deg vil jeg si: Når du bekjenner, angrer du nok. Når du sier deg enig i at det du gjorde var synd og at dette ikke må skje en gang til, - da angrer du nok. Selv om du har mange andre følelser inne i deg også.

Dette er ein søndag for dei store orda. No skal vi lytte til dei. Ta dei inn over oss. Leve etter dei.
Som alltid har vi ein som er vårt store forbilde. Han som makta det vi aldri heilt får til: Fullkomen tilgjeving også når den siste avgrunn opna seg framfor han. Han tilgav sine bødlar då han hang på krossen: «Far, tilgjev dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.» (Luk 23,34)


Vi avsluttar med endå nokre store ord. Ord av apostelen Paulus frå det vi i dag også las i lag (Ef.4,32): ”Ver gode mot kvarandre og vis medkjensle, så de tilgjev kvarandre, likesom Gud har tilgjeve dykk i Kristus”                                                                                    

AMEN

Bloggarkiv