2. søndag i fastetida. III -
24.02.2013
Åsane
Luk
13,22-30
Kan du sjå for deg den aller siste dagen i
denne tida? Dagen når Guds rike skal renne lik sola, slik Petter Dass syng om
det. Mange har sikkert sine tankar om korleis det då skal vere. Det er lett å danne seg all
verdens førestillingar om korleis det er heime hjå Gud. Det gjorde dei allereie
på Jesu tid. Også då var dei opptekne av korleis det skal gå med
menneskeslekta, heilt til slutt. Difor også dette spørsmålet som kan vere med
på å pirre også våre nyfikne sansar: «Herre,
er det få som blir frelst?»
Sjølvsagt kan ingen vite noko som helst
sikkert om korleis det skal verte den dagen. Likevel opnar Bibelen små gluggar
med innsyn til eit rom som stort sett ligg i nokså dunkel belysning. Men det vesle
vi får lov å sjå, gjer at det av og til må vere lov å våge å setje ord på litt
av det fantasien vår kan lage seg bilete av.
For min eigen del, les eg tekstordet for
denne 2.søndagen i fastetida, og ser for meg flokkar menneske som strøymer mot
himmelporten på den aller siste dagen - fra øst og vest og nord og sør skal mennesker komme....
Kan du sjå for den store flokken med
pinsevenner frå Korea som strøymer til den dagen? Og like ved deira side:
langskjegga ortodokse frå Russland, svarte baptistar frå ein av sørstatane i
USA saman med kortvaksne inkaindianarar frå Sør-Amerika som lærte om Jesus på
ein norsk misjonsstasjon. Eg ser for meg katolske kardinalar i flotte
presteklede, saman med fattige italienske bønder. Eg ser for meg undrande
nordnorske læstadianar i fargerike samedrakter. Dei er der dei òg, men dei
liknar lite på dei som rett bortanfor dansar i sørafrikansk rytme. Men begge
folkeslaga merkjer seg ut med sine sprakande fargar på kleda sine. Heldigvis er
det ikkje vanskeleg å mane fram bilete av trauste strilar som flokkar seg
framfor døra inn til himmelriket. I denne samanhangen kjenner dei seg heilt som
eitt med ein tilsvarande flokk bergensarar som dei blandar seg med, slik strilar
og bergensarar gjorde det i dette jordelivet. Eg høyrer ein nordmann og ein
svenske som pratar litt saman og undrar seg over at det er så få lutheranarar
der. Då må eg undre meg: Hadde dei trudd at dei lutherske skandinavane ville
verte åleine i Guds rike?
På denne dagen er det mykje spanande å
sjå. Og mykje spanande å høyre. Men aller størst inntrykk gjer det å oppdage at
her er det ubegripeleg mange menneske. Eg minnest noko eg las ein annan gong i
Bibelen. Ord av Johannes på Patmos: Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene (Johs. Opb.7,9)
Ingen kan telje kor mange det er der. Det
er altså eit svar på spørsmålet Jesus fekk om det er få som vert frelste. Det
er på ingen måte få. Det er ein tallaus flokk. Og det er altså slik at - fra øst og vest og nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.
Det er spanande å sjå alt som rører seg
like ved inngangen til himmelriket. Folk har trengt seg gjennom den tronge
porten. Det vart ein del knuffing og vanskar. Nokre måtte setje att bagasje dei
hadde tenkt å ha med seg inn dit, og det var smertefullt. Ein veldig rik mann
snudde i porten, mørk i ansiktet, då han forstod at alle pengane hans ville
vere verdilause på den andre sida. Eg synest eg høyrde foraktelege ord frå
munnen hans då han gjekk bort. Forakt for han som bad han leggje av seg
rikdomen og dei fine kleda sine og kle seg i ei kvit drakt som Jesus hadde klar
til han.
Endå meir inntrykk gjorde det då ei eg
kjende godt frå kyrkjeleg arbeid kom til porten. Ho prøvde å stige innanfor med
ei heilt sjølvsagt mine. Ho gjekk til og med kledd i kvite klede. Men ho måtte
ha gløymt at på ryggen hennar stod det skrive eit stort ord: Urett!
Det kling eit ekko frå Herrens ord i øyro
mine: "Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett"
Eg høyrer den høglydte diskusjonen som
etter kvart utviklar seg, men ser at ho til slutt innser at ho faktisk har
misforstått mens jordelivet skulle levast. Ho forstår at det ikkje er utan grunn
at ho går rundt med ein merkelapp det står skrive ”Urett”.
Eg ser for mitt indre auga korleis ho i
desperasjon set seg ned og prøver å sveipe gjennom livet sitt med tankane. Kva
gjekk galt?
Då lyder Herrens ord: Noen av de siste skal da bli de første, og noen av de første skal bli de siste.
Eg ser at det går opp for henne at hennar
urett var at ho alltid sette seg sjølv først. At andre alltid måtte stille bak
henne. At ho tok det som ein sjølvsagt ting at ho måtte vere blant dei fremste.
Det var ikkje berre slik i møte med vener og naboar i kyrkjelyden. Men slik
tenkte ho også i møte med dei som ville dele rikdommen ho hadde overflod av i
det landet ho budde i saman med bl.a. meg sjølv. Ho skreiv harde innlegg i
aviser om folk som kom til oss for å utnytte norsk rikdom og norske
skattebetalarar. -Vi har nok med oss sjølve, sa ho ofte. -Dei der ute ein stad
får greie seg sjølve.
Men no må ho stille seg heilt bak. Og
medan ho står der, vert døra stengd. Ho står ikkje berre bak. Ho står også
utanfor Guds rike.
Men innanfor, inne i Guds rike, der er det
likevel ubegripeleg fest og glede. For heldigvis er det faktisk mogeleg å kome
seg inn gjennom den tronge døra. Sjølv om døra er trong, er ho trass alt ikkje trongare
enn at det til slutt er ein veldig skare med menneske som er på innersida. Alle
desse, fra øst og vest og fra nord og sør - dei opplever oppfyllinga
av alt dei har lengta etter og vona på gjennom eit liv her på denne jorda.
Det forunderlege er å leggje merke til kor
omsnudd alt er på den andre sida.
Mange kom til himmelporten,
drassande med all verdens tunge bagasje. Men heldigvis
forstod dei i tide at dei måtte leggje frå seg både lommebøker, titlar, viktige
attestar, omtalar frå kjende menneske, ja til og med fromme botsøvingar. Ikkje
noko av dette var det vits i å dra med seg inn i Guds rike. Andre fekk leggje
av seg store berg av skam, ting dei hadde prøv å dekkje over her i livet med ei
kappe av sjølvgodheit. Ved himmelporten låg det att haugar av alt slikt. På
innersida gjekk dei som før var skamfulle no kledde i kvite rettferdskapper.
Akkurat dei same kleda som dei fekk på seg, dei som i dette jordelivet hadde
hatt så lite bagasje at dei smatt forbi alle dei andre like før dei skulle
gjennom porten. Fattige trong ikkje sørgje over rikdom som dei aldri hadde
hatt. Undertrykte hadde mindre bagasje av urett enn andre. Dei som tidlegare
var små og forakta, kom raskt til dei beste plassane og høgaste posisjonane når
Herren sjølv fekk plassere slik han meinte det sømde seg.
Slik kan vi halde fram lenge med å
fantasere om korleis det skal vere på den siste dagen. Slik fantasiar kan vi
gje oss sjølve lov til, så lenge vi held oss til det Bibelen sjølv opnar for.
Men vi har aldri lov til å opphøgje oss
til dommarar over livet til andre enkeltmenneske. Då står vi fare for å kome i
den kategorien menneske som Jesus løfter ein åtvarande peikefinger mot: Dei som
gjer urett.
Som prest er det sjølvsagt ikkje mi
oppgåve å gå rundt og stemple ”urett-stempelet” i ryggen på eit einaste
menneske eg møter i mi teneste. Mi oppgåve er tvert i mot å møte alle som kjem
i min veg med den glade bodskapen om at framleis står det ei open dør inn til
Guds rike. Gjennom den døra skal vi kvar for oss kjempe oss inn. For visst er
det mogeleg å kome inn dit. Om vi berre kan leggje frå oss alt som er i vegen,
alt som vil hindre oss.
Den einaste som har gått gjennom døra inn
til Guds rike utan å vere tilsmussa av synd, det var Jesus sjølv.
Når vi talar om at svære flokkar av menneske
skal kome inn dit til slutt, så talar vi altså om at svære flokkar av syndarar
skal kome gjennom døra. I prinsippet er det ikkje større syndarar som står att
på utsida når porten til slutt vert stengd, enn dei som kom seg gjennom og på
den rette sida.
Skilnaden på ”innafor og utanfor” går
ikkje mellom syndarar og ikkje-syndarar, men mellom dei som gjev slepp på
tanken om eiga forteneste og dei som vil hevde at eigne gode gjerningar skal
gjere Herren innstilt på å sleppe meg på innersida. Korkje gode gjerningar
eller innbilt venskap vil nytte på den dagen.
Alvorsordet frå Jesu eigen munn rungar mot
oss på denne fastsøndagen:
Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’
Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’
Høyrde du det: "Gå bort frå meg, alle de som gjer urett!"
Vi gjer urett alle som ein her i kyrkja i
dag. Difor vert det verkeleg kamp på liv og død for å sleppe inn gjennom den
tronge døra. Gjennom døra, inn til bordet, inn til fellesskapet. Inn til Guds
rike.
Og nettopp fordi vi gjer urett, vi som har
funne vegen til Åsane kirke i dag, så er det frigjerande at vi i fastetida vert
utforda av Bibelens ord til å kjempa ein reell kamp mot freistingar, vondskap
og alt som vil hindre oss i det nære livssamfunnet med Jesus. Vi må gjere noko
med den uretten vi har gjort. Med den synda vi har gjort. Med den skulda vi ber
på. Med den skam vi kjenner inne i oss. Med alt dette som vi veit skulle vore
annleis. Dette som er på tvers av Guds vilje med våre liv.
Dette må vi bere fram for Gud. I fastetidas
ettertanke. I bot og i bøn.
I ei kyrkja som ikkje er feilfri, vågar vi
i dag oss fram for Gud. Alle vi som ber med oss vår synd og vår skuld og vår
skam. Snart skal vi samle oss ved nattverdbordet. Knele ned. Bøye oss for
Gud. Ta mot han som ber bort synda i
verda.
Det at vi kjem fram for Gud på denne måten
er ein del av kampen. Kampen i døropninga. Kampen for å sitje til bords i Guds
rike.
Og det store er at på innersida av døra
står det ein og rettar handa ut mot oss. Han ser kor vi kjempar. Han ser at vi
er såra i kampen. At vi blør. Ikkje av skotskadar eller bomber. Men fordi vi
har falle og slege oss på vegen gjennom livet. Vi har rive oss opp på djevelens
tornekratt.
Det er plass til oss innafor. Dvs. det er
plass til dei som grip tak i denne handa. Handa med sårmerker frå
krossfestinga.
Men det er ikkje plass til dei som stolte
og eigenrådige krev at dørene skal opnast vidt opp: "Vi har ete og drukke i lag med deg". Ja, kan hende åt du
og drakk du ved Herrens bord ein gong. Men det i seg sjølv garanterer ikkje at
du slepp innfor på den siste dagen dersom du gjekk frå nattverdens bord og ut
or kyrkja for å gjere meir urett.
I dag er det altså ikkje tid for å slutte
å kjempe. Kampen mot vondskap og djevelskap skal halde fram. Og kampen for å
koma inn gjennom den tronge døra til Guds rike.
Sjå etter handa med naglemerke når du
kjempar denne kampen. Ta tak i den. Då får du kraft. Då skal du vinne. Då skal
han leie deg innafor til bordet og til fellesskapet før døra stengjest på den
siste dagen!