onsdag 26. desember 2012

Nåden og sanninga


Juledag 2012
Åsane
Johannes 1,1-14

Tenk på alt som er sagt og skrive om den natta vi nett har sove oss igjennom. Inga natt i året er så gjennomvevd av folkelege førestillingar om alt som liksom rører seg då, men som vi likevel ikkje heilt fattar og forstår.  I norsk juletradisjon veit vi at livet på låven med dyr og nissar har ein heilt eigen plass i folketrua omkring det som hender julenatta. Tilsvarande trur eg det er rundt om i mange andre land.
Vi veit også korleis det i hundreår etter hundreår var slik at det var juledags morgon, julotta, som var høgdepunktet i julefeiringa. Her i våre nordiske land var det i nattemørket dei drog til kyrkje for å feire julenatta sitt veldige mysterium tidleg på juledag. I litteraturen finn vi mange spanande skildringar av hendingar knytte til kyrkjeferd i julotta.

Etter kvart har den lette varianten med julaftans korte familiegudsteneste teke overhand her hjå oss. Eg synest det er litt leit. Ikkje at folk går til kyrkje julaftan, men at ikkje langt fleire finn vegen hit på denne gudstenesta. Juledagen. Når fokuset skal setjast på det som verkeleg hende denne natta. Det som ikkje handlar om julegraut og på låven sitter nissen. Det som hende julenatta har endra verda. Bokstavleg tala. Vi reknar tida vår ut frå det som hende. Vi tel åra etter Kristi fødsel. At nokon ein eller annan gong talde feil, slik at vi skulle vore fire-fem-seks år lenger ute på to-tusentalet no, det spelar inga rolle for det prinsipielle faktum at juledagshendinga er det store skiljet i vår tid. Skiljet vart så stort fordi hendinga var så stor. Det at Gud vart menneske. Ikkje noko mindre enn det.
Dette er det all grunn til å feire. Til å juble for. Til å syngje lovsong og høgtidsvers for. Slik vi no gjer det når vi reiser oss og stemmer i juledagens høgtidsvers på nr. NoS 47.

Tekstlesing: Johs. 1, 1-14

Det er eigentleg litt merkeleg at nissen er så seigliva her hjå oss. Denne figuren frå gamal norsk bondetradisjon har i sanning flytta med på lasset inn i moderne bustadblokker på Flaktveit eller i villaene i Ulsetskogen. Vi finn han i glitrande lyskatedralar på ultramoderne kjøpesentra i eit moderne norsk samfunn som i sterkare og sterkare grad gløymer bønder og alt deira vesen. Med unnatak av nissen då!
Har fjøsnissen i det heile ein stad i kristen julefeiring?
Eg trur ikkje at denne presten maktar å rydde han ut av julefeiringa i alle fall, og ikkje trur eg at eg orkar å prøve heller. Men ein aldri så liten fellesnemnar kan vi kanskje makte å spore. For slik vi feirar julaftan her hjå oss, så er mykje av det vi samtalar om, fortel om, forkynner om – det er hendingar i eit fjøs eller i ein stall.
Men om vi då kunne makte å ta steget over frå julaftans maleri av Betlehemsmarker, hyrdingar, sauer, krybbe og stall og vere med inn i den opphøgd teologien som evangelisten Johannes kastar lys på, så får vi kanskje jul både i pose og sekk. For sjølvsagt handlar jula om Betlehem og barnet i krybba.
Likevel: Takk og lov for at juleevangeliet har to sider. Den ytre sida. Den med dei mange fargane, dei mange innfallsvinklane, den sida der fokus er på Betlehemshendinga, eit lite nyfødd barn.
Men jula har også ei innerside. Ei side som ikkje er mangefarga. Ho er berre skinande, blank og lys. Jula er ei perle som er så verdifull at vi kanskje rett og slett overser at her handlar det om noko som ikkje er noko mindre enn eit under.
Vi har nett sove oss gjennom julenatta, natta der vi gjekk til køys med fanget fullt av gåver og magen full av mat. Det var i denne natta det ein gong hende:
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.”
No vender vi augo våre mot lyset og let det skina inn i våre liv. I dette lyset er det mykje som kan endre seg i vår tenkjemåte. I dette lyset kan vi sjå glimt av kva det heile handlar om – aller djupast.
Lyset kom til verda. Lyset som vart skapt av Ordet – det som lydde i opphavet, skaparordet. No lyser Ordet, det Ordet som er eit menneske.
I denne natt hende det. Inn i vår verd skein eit lys. Inn i vår verd lydde eit Ord. Inn i vår verd steig eit lite menneske. Dette vesle mennesket var den store Gud. Han som er lyset. Han som er Ordet. Han som talar Ordet til oss – i dag og alle juledagar og alle søndagar. Måtte dette lyset få det til å klarne for våre augo – slik at vi ser. Ikkje at vi fullt ut kan fatte det vi ser, men vi kan sjå og forstå nok til at trua vår får mat.
Vi stig ut or stallen, ut frå dyra og langt, langt unna alle folketruaktige idear om kva som måtte røre seg på låvar og i skogen og i skorsteinspiper. Vi stig inn i lyset. Der skin det frå barnet, og ingen annan. I denne eine personen, i Jesus frå Nasaret som no ligg nyfødd i Betlehem, var det sameina, alt det Gud er og alt det eit menneske er.
I barnet i Betlehem kan Gud og menneske sjå kvarandre inn i augo, og dei kan kjenne kvarandre igjen.
”Vi så hans herlighet” seier Johannes.
Kva var det dei såg?
Dei kunne sjå Guds herlegdom og dei kunne sjå menneskets herlegdom.
Barnet i Betlehem er biletet av den usynlege Gud, slik kvart einaste menneske er eit bilete av Gud. Han skapte oss då skaparordet lydde – ”i sitt bilde skapte han dem” står det i Bibelen om mennesket.

Er det nokon skilnad på bildet av Gud som vi får sjå i Jesusbarnet i Betlehem og det bildet av Gud vi får sjå når vi menneske ser kvarandre inn i augo?Ikkje anna enn at Jesus er eit bilde som ikkje er vansira av synd. Jesus har den likskap med Gud som kvar og ein av oss var skapt til. Han har ein likskap som er full av herlegdom:
”- vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.”
Gud kom til jorda då Jesus vart fødd. Han kom, ikkje for å gjere oss menneske til gudar, men for å gjere oss til heile menneske att, til menneske som skal sleppe å vere vansira av synda; til menneske som skal likne han vi er skapte til å likne, han vi speglar oss i når vi ser barnet i krybba.
I det skinande lyset frå Betlehemshendinga var det at du og eg skulle få sjå inn i dei største løyndomar, inn i det vakraste skattkammers, inn i det mest skinande kyrkjepalass som tenkjast kan. Der inne anar vi litt av guddommen. Guddommen som vart menneske. Gud er eit menneske som smiler mot foreldra frå krybba dei la han i.
Gud er eit menneske som vert tiljubla og lovsunge av englar i nattehimmelen og frå hyrdingar som forlét sauene sine. Gud er menneske når vismennene kneler for han og ber fram gull, røyklese og myrra.
Det var den natta det hende. Den natta vi har minnest no, og som vi gjekk inn i med gåver og feiring i går, og som vi har sove oss gjennom før vi gjekk til gudsteneste i dag.
Natta er omme no. Vi har lyset rundt oss og det er tid for å reflektere lyset. Det er tid for å tenkje over: Kva fekk vi med oss? Kva eig vi som vi fekk i den natta då djupaste mørket vart splitta av det sanne lyset?
Vi eig nåden.
Vi eig sanninga.
Nåden som kviler på det at synda som gjer oss ulike barnet i krybba, den synda kan vaskast av oss. Den kan vi reinsast frå ved dåp og tru når Ordet lyder.
Vi har sanninga om han som gav oss rett til å bli Guds born. Sanninga som knyter seg til å tru på namnet hans.
Måtte du bere dette synet med deg inn i resten av jula:
”- vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.”

tirsdag 25. desember 2012

Maria og bestemor Maria


Julaftan 2012
Ytre Arna kyrkje


- medan dei var der, kom tida
Slik var det for Maria som bar Jesus i ein kulerund, fødselsferdig mage. No var det tid for fødsel. No var det tid for verdens mest berømte fødsel. Den fødselen som har sett merke på tida du og eg også lever i, for vi har talt dagar og år med utgangspunkt i det som hende den gongen. No lever vi 2012 år etter denne fødselen.

Tida var inne for Jesu fødsel.
I dag er tida inn for deg og meg til å feire denne fødselsdagen. Vi har gjort det veldig mange gonger før, og som alltid, er det noko heilt ekstra med denne fødselsdagen.

Omtrent ingen av oss feirar slike fødselsdagar for vår eigen del. Mange av oss får kanskje eit lite besøk på vår fødselsdag. Kanskje er det dei andre i klassen som kjem heim til oss. Vi pyntar oss litt. Nokon syng kanskje bursdagssong? Vi et ei ekstra kake og får litt ekstra god mat på vår fødselsdag.

Men eg kjende ein gong ei som alltid fekk ein kjempestor fødselsdag. Ho heitte Maria. Og det var ikkje Maria i juleevangeliet. Ho heitte Maria Skauge og var mi bestemor. Ho var fødd for lenge sidan. I året 1891, altså for 121 år sidan. Men ho var fødd på julaftan, den 24.desember, og ho levde nesten i 100 år før ho døydde. 99 fødselsdagar feira ho, og mangla berre to-tre månader på å få oppleve at ho vart 100 år.
Heile min barndom budde eg i same huset som bestemor Maria. Alltid på julaftan feira vi to fødselsdagar. Bestemor sin fødselsdag og Jesus sin fødselsdag. Men bestemor var ikkje berre mi bestemor. Ho var bestmor til over 40 barnebarn, nesten like mange oldebarn, og ho var mor eller stemor til 14. Kan du tenke deg for eit berg av presangar ho sat med på julaftan? Alle skulle gje henne eit eller anna på denne dagen. Ho som etter kvart hadde levd så lenge. Ho som hadde alt ho hadde bruk for og ikkje brydde seg det aller minste om å samle seg meir av ting og tang. For etter kvart som ho kom nærare og nærare det å verte 100 år, så forstod både ho og alle vi rundt henne at ein gong må bestmor Maria forlate oss. Ho kunne ikkje få noko med seg her ifrå. Og ho hadde ikkje husrom til å samle seg meir av alle smågåvene som slekta så gjerne ville gje henne.


Maria i juleevangeliet fann heller ikkje husrom. Ho hadde inga svær slekt som ho var mor eller bestemor eller oldemor til. Tvert om; ho var veldig ung. Ho hadde aldri fått barn før. Men no skulle det første barnet fødast.
- medan dei var der, kom tida

Eg ser for meg Maria. Maria i juleevangeliet. Ho som ikkje fann husrom. Ho som mangla det meste. Ho var ikkje ein gong gift, og forstod ikkje heilt at ho venta barn. For barnet ho bar i magen var ikkje noko mindre enn eit under som Gud sjølv hadde skapt. No var ho til og med i ein framand by, langt heimanfrå. Betlehem var ei strevsam og lang reise unna heimbyen hennar, Nasaret.

Og no var det tid for fødsel.
Verdens mest berømte fødsel. Men det var ikkje husrom nokon stad.
Difor måtte Maria ta til takke med stallen. Difor fekk ikkje den nyfødde Jesus ei barneseng eller ei vogge til å sove i då han låg der, nyfødd som menneske, han som eigentleg kom frå Gud. Gud sov i eit matfat, berekna til eit dyr. Ikkje mykje stas. Ikkje mykje fest. Ikkje mykje som minnar om den jula du og eg feirar til minne om hans fødsel.

Dvs. det var lite festivitas akkurat med det same. Men det skulle snart endre seg, også det. For det gjekk ikkje så lenge før Betlehem vart opplyst av englar. Snart runga englesongen mellom kollane der sauene vanlegvis åt på beite. Det var berre sauegjetarane som såg englane. Det var berre dei som fekk høyre dei trøystande engleorda då dei vart aldeles oppskræmde av alt dette som hende på himmelen framfor dei:

Med eitt stod ein Herrens engel framfor dei, og Herrens herlegdom lyste kringom dei. Då vart dei gripne av stor redsle. Men engelen sa til dei: «Ver ikkje redde! Sjå, eg kjem til dykk med bod om ei stor glede, ei glede for heile folket:

Enno hadde ikkje Maria høyrt englesongen. Enno hadde ikkje Maria møtt gjetarane som leita seg fram til stallen og Jesusbarnet så snart englane var farne tilbake til himmelen.  Men Maria skulle snart få besøk av desse mennene som kunne fortelje om det himmelske oppstyret. Om englesong og lys. Om redsel og om trøystande ord. Ord om at barnet som var fødd ikkje var noko mindre enn frelsaren, Messias, Herren.

Kan du sjå henne for deg i tankane dine? Maria i juleevangeliet med Jesusbarnet i fanget. Med frelsaren i fanget.
Kan du forstå at dette barnet er det viktigaste barnet som nokon gong er fødd? Det er i glede over Jesusbarnet sin fødsel at vi feirar jul i Arna også dette året. Slik vi gjorde det i fjor og alle år før det igjen. Slik dei feirar det over heile verda på denne eine dagen i året. Dagen til minne om den store fødselen. Maria som vart mor til Jesus.

Men eg har ikkje gløymt bestemor Maria heller. Også ho feira denne dagen. Dagen som for henne var ein dobbel merkedag. For bestemor delte fødselsdag med Jesus. Og eg veit at for bestemor var Jesus langt viktigare enn henne sjølv. Ho fekk utruleg mange gåver på denne dagen. For det var så mange i den store slekta som hugsa på henne. Det var uråd å gløyme at ho hadde fødselsdag akkurat denne dagen. Ingen gløymde henne. Men eg veit at ho gjerne kunne droppa kvar einaste julegåve, for for henne vart det mykje viktigare at ho hadde Jesus i hjarta enn at ho hadde eit berg med julegåver i fanget og på golvet rundt stolen hennar på julekvelden.
For over 20 år sidan, rett før ho skulle feire fødselsdag nummer 100, døydde bestemor Maria. Eg har sjølv gravlagt henne på kyrkjegarden heime. Ho fekk ikkje ei einaste julegåve med seg då ho døydde. Men Jesus var med henne inn i døden.
Difor trur eg at ho feirar fødselsdagen sin saman med Jesus i dag. Difor trur eg ho og alle andre som fann Jesus og gav han husrom i hjarta sitt kan lytte til englesongen denne jula.

Eg håpar at du som kom hit til kyrkja denne julaftan vil gje Jesus husrom i ditt hjarta. For då kan du også ein gong feire jul saman med Jesus. I dag kan du gle deg over å ha ei fin høgtid saman med slekt og familie. I dag kan du gle deg over å gje gåver til dei du er glad i, og du kan takke for gåver du får frå alle som har hugsa på nettopp deg i dag. Men den aller største gåve, gåva som vi alle har del i på denne dagen - det er barnet som Maria fødde i byen som ikkje hadde husrom.

Må Jesus finne husrom i heimane i Ytre Arna denne jula.

søndag 16. desember 2012

Ord over jord


Vigsling av gravplass.
Åsane kirkegård, trinn 3
3.s. i adv, 16.12.2012

I dag les vi ord over jord.

Orda endrar ikkje jorda. Det er ikkje magi, det vi er med på når vi vigslar ein kyrkjegard, ein gravplass.
Folk i Åsane har vore lei seg, og kanskje også sinte, fordi det vart slik at vi måtte ta i bruk ein del av kyrkjegarden utan at den vart vigsla først. Gravleggje i uvigsla jord. Det er godt at vi omsider har kome til det vi no er med på – å vigsle kyrkjegarden og gravene her.

Men altså: Orda vi les over jorda, endrar ikkje noko. Difor kan vi spørje: -Kvifor er dette ei viktig handling? Kva er det eigentleg vi gjer når ein gravplass vert omgjort frå anleggplass til vigsla jord?
Vi gjer det ikkje først og fremst for dei døde, men for oss som skal leve vidare.

Vi trur at dei døde har fred fram til dagen kjem då Gud skal reise alle døde opp or gravene. Gud som er vår Skapar og Far har skapt alt livet. Det er kyrkja si faste tru at han ein gong skal nyskape det døden i mellomtida har teke hand om. Kyrkja forkynner eit evig liv til alle som lever og døyr i trua på Jesus Kristus, han som sjølv var i grava, men viste seg som Herre over dødens makt.Dei døde treng ikkje orda vi les over jorda dei kviler i, eller skal kvile i.
Men vi som lever treng å høyre orda vi nett har lese i lag. Orda om håp. Orda om oppstode. Orda om evig liv.
(Ps 90,1-6+12) (Johs 11,25-26) (1.Kor 15.35-38+42-44a)

Og det gjer godt for oss å samle oss i ei bøn til han som er Herre over livet og Herre over døden. Be til han slik vi snart skal gjere det: «Vi ber om ditt vern over gravplassen …. Våk over den, og la den være et hellig sted for dem som søker hit, og for dem som arbeider her..»

Når det gjeld å finne argument for å vigsle ein gravplass, så er det vanskeleg å gje ein teologisk argumentasjon for at dette er særleg viktig. Det kristne synet på døden, og trua på oppstode av grava på den siste dagen, står trygt på bibelsk grunn, heilt uavhengig av skikken med å reservere eit bestemt stykke jord til kristne graver. Hjå oss må vigsla graver framfor alt søkje si grunngjeving i tradisjon og historie. Men det er viktig nok i seg sjølv. I hundrevis av år er det slik nordmenn har gjort med sine døde – vi har gøymt dei i vigsla graver mens vi alle ser fram mot den store oppstandelsesdagen. Slik vil vi det skal vere også for dei som skal døy her i vår bydel, i Åsane, i åra som kjem.

Difor les vi ord over jord i handlinga som samlar oss nett no.
Men det viktige for oss er ikkje orda vi brukar i dag. Det viktige er at ein gong skal skaparordet lyde på nytt. Ikkje til jorda, ikkje over jorda som er teke i bruk til graver.
Skaparordet som lydde frå Jesu munn ved Lasarus si grav, det skal lyde over alle graver på den siste dagen. «Lasarus, kom ut» var ordet til den døde.
Eller ordet vil kanskje vere likt det Jesus sa til enkjesonene i Nain som vart boren mot grava, men som var kalla tilbake til livet av Herren over døden: «Stå opp!» sa han til den unge mannen.

Slik skal ord lyda – frå Jesus som kjem tilbake; slik vi formulerer det i vår truvedkjenning: «for å dømme levende og døde».
Då er det ikkje ord over jord.
Då er det ord til død. Ord som skaper liv.
Slik alt vart til ved at Ordet lydde ein gong i opphavet – Gud sa – og det vart slik;
slik skal skaparordet ein gong talast på nytt. Til dei døde. Og livet skal vert nytt og evig. Det er vår tru. Det er vårt håp. Difor samlar vi tankar og sinn i bøn for denne gravplassen og desse gravene.

Lat oss be.

mandag 10. desember 2012

Preike Eidsvåg kirke, 2.s. i adventtida III. 9.des. 2012


Johs. 16,21-24

Forventningens adventssøndag kallar vi gjerne dagen i dag. Forventning og håp.
Dette er gode ord. Dette er ord som smyg seg inn og legg seg rundt oss. Bokstavane i ordet formar seg nesten til varme hender og legg seg mjukt på skuldrene våre.
Forventning – noko å gle seg til. Noko å sjå fram til. Bortanfor dagen i dag ventar noko godt.
Eg skundar meg i møte, og håpar at det gode kjem til meg. Ikkje for å kollidere slik at det oppstår skade, men for å helse på, ta i handa og for å gå vidare i lag.

Håp – dette lysande ordet som uttrykkjer lengselen etter noko betre, kanskje noko som er fullkome. Håp – trua på at ein gong skal det skakke og skeive og mislukka rettast opp og stå fram slik vi ynskjer at det skal vere. I håpet ser vi fram mot oppfyllinga av våre aller beste ynskje.

Mens vi går inn i den aller mørkaste tida i året her oppe under polarnatta, har vi forventning til at lyset skal skine mot oss igjen slik det vert når sommarnatta tek opp i seg lyset frå dagen. Vi ynskjer oss varme når kulda kryp rundt føtene våre desse dagane. Håpet er at vi snart skal kunne kjenne varmen frå jorda når vi stig berreføtt på ein doggvåt plen, eller legg av isbadinga som nokre her i kyrkjelyden driv med, til fordel for sommarleg, behageleg badetemperatur.

Forventningens adventssøndag.
Forventning til høgtida som snart kjem over oss. Håp til at vi skal kome oss gjennom alle førebuingane slik at vi kan juble over privat juleglede og endå meir over kyrkjeleg fest for barnet som vart fødd.

Men søndagen i dag rommar endå mykje meir. Innhaldet på denne dagen må vi leite etter i orda vi har lese saman i Skrifta i denne gudstenesta. Vi må sjå kva det står om forventning og håp der. Og så må vi gå i møte med det som lyser opp framfor oss gjennom det vi har lese.

Denne søndagen handlar om han som kjem til oss.
«For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye» Slik las vi i Hebr.10,37

Det handlar om han som kjem.
Advent betyr nettopp dette. Å kome. Ankomst.
Det er knytt så mykje forventning til det at noko som vi ventar på kjem.

Framfor meg ser eg ut over dykk som har gått og venta i ni månader på barnet som omsider kom. Fem slike barn har vi bore inn i kyrkja på denne søndagen.
Kunne vi funne ein meir passande dag for å døype dei enn akkurat i dag?

Alle vi som ein gong opplevde lukka ved å verte foreldre kjenner oss att i det evangelisten Johannes skriv i sitt evangelium til oss i dag: «Når en kvinne skal føde, er hun engstlig, for hennes time er kommet.
Men når barnet er født,  har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden»

De som er kvinner og har født kan seie mest om dette. Men vi som vart fedre har også smaka angsten og delt forventninga til at alt måtte gå godt. Med mor og med barn.
Som så ofte elles har Bibelen funne dei heilt presise orda som illustrerer kva forventning er. Kva håp er. Og kva glede er. Det er her knytta opp mot ein fødsel.

Til alle dykk som har den nyfødde med dykk hit til kyrkja – kjenn på orda vi har lese i lag. Lat dei tale til dykk på forventningens adventssøndag.
Men prøv også å flytte alt det har i dykk av dette til det bibelorda eigentleg vil tale meir til oss om: Forventning til han som kjem til oss frå Gud.

Avsnittet vi har lese frå Johannesevangeliet er eigentleg eit lite utdrag av Jesu avskilstale til læresveinane. Det handlar om det han sa til dei ikkje lenge før han skulle lide, dø, stå opp igjen for så å fare opp til himmelen, dit han kom frå då han som eit lite barn vart fødd inn i vår verd av Maria.
Jesus tek altså utgangspunkt i ei engstleg, fødande kvinne, og han held fram til sine læresveinar: «Også dere er engstlige nå, men jeg skal se dere igjen og hjertet deres skal glede seg»

(For den som er interessert i litt finurlege språkdetaljar, er omsetjinga av dette verset interessant. På bokmål er verset altså omsett slik: «-dere er engstlige nå», men i nynorskomsetjing står det: «No er de fylte av sorg» Så langt eg kan sjå er det den nynorske varianten som er i samsvar med den greske grunnteksten. [ὑμεῖς λύπην ἒχετε.  λύπη = grief, sorrow, pain])

Men uansett om det handlar om å vere sorgfull eller å vere redd – læresveinane si forventning skal stå til han som kjem tilbake, til han dei skal møte igjen.
Om Jesus tenkjer på at dei skal møte han igjen etter hans død og oppstode, eller om han tenkjer på at han skal kome igjen på den siste dagen, det kan vere uklårt akkurat her. Men uansett: I sin avskilstale snakkar han om at hans fråvær er midlertidig. Ein gong kjem han tilbake. Vi skal møte Jesus igjen.
Det er adventforventninga!
Han som kom til oss som menneske den første jula, han kjem ein gong igjen som vår Herre og frelsar. Då kjem lyset. Då kjem varmen. Då kjem det fullkomne, det vi kan håpe på.

Forventning og håp. Håp til at det evige livet skal avløyse dette livet.
Det livet som er så uendeleg kontrastfylt. På den eine sida: Ufatteleg lukke, som når foreldre helsar det nye livet velkomen i form av barnegråt, barnesmil, nattevåk, bleieskift og store stunder ved barnesenga, i ammestolen, ved leikekassa og når barnet kjem mot deg på sin første vaklande steg ut i verda.

Eit liv som også kan vere proppa med bekymring, redsel, ja til og med sorg når draumar ikkje gjekk i oppfylling, når livet møtte motbakkar, eller det kom dagar med skodde, kulde eller storm i staden for solblanke sommardagar.

Midt i di lukke, men også ut av skodda; på festdagar og kvardagar så kjem han deg i møte. Han som vi vil styre våre forventningar mot på den andre adventssøndagen. Han kjem til deg og vil vere nær deg.
Han kjem og vil ta deg i handa og reise deg om du ligg nede. Han står ved døra inn til sitt evige rike og vil føre alle som trur på frelse og forsoning ved hans liding, død og oppstode trygt gjennom og inn dit der vi ikkje treng å tenne lys, fordi der inne skin han sjølv i et evig lys.

Vi er midt i adventsstida.

Vi opnar oss for forventninga på denne søndagen. Forventning til han som kjem.
Og vi strekkjer oss mot håpet.
Håpet om at ei heil verd skal sjå mot han som er vår Frelsar og Herre. Håp om at det ein gong skal skje det profeten Jesaia spådde og som vi også har lese i dag:
«Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier.»
(Jes.2,3)

Å ferdas på Herrens stigar, det er å gå i møte med han som kjem. Det er å vere der han kjem til oss for å lære oss om livet, om håpet, om det evige.
Og orda som då smyg seg inn i øyro våre er til å verte glade av. Ikkje minst for alle som i ei forventningsfull adventsstid og førjulstid må konstatere at vi skal feire fredeleg jul hjå oss mens det rasar av konfliktar i landa der Bibelen vart til. Men i forventing til han som kjem, stig det fram eit lysande håp midt i det som legg skuggar over vår adventtid. For det står om han som kjem:
Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. (Jes. 2,4)

Det er advent. Vi har all grunn til forventning til han som kjem. Vi ser på kvarandre på denne dagen og prøver å stemme i med profeten:
«Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!»
(Jes. 2,5)

Difor



Som prest står eg ofte framfor større eller mindre forsamlingar av menneske. Då er det som regel mi oppgåve å seie eit eller anna. Bere fram ord.

Ein prest ber alltid fram sine eigne ord og er ansvarleg for det som vert sagt.
Men ein prest må alltid tenkje at orda som vert sagt i ein slik situasjon må ha røtene sine også utanfor presten. Inspirerte av noko større enn denne prestens høgst avgrensa tankekapasitet.

I Johannesevangeliet les vi om Ordet. Logos. Ordet som vart menneske. Vi les om Jesus Kristus.

Ei preike eller ein tale som ein prest held når han står fram som prest, må vere inspirert av Ordet. Av Kristus. Difor vågar eg å bruke denne tittelen på bloggen: Når Ordet skapar ord.
Eg har lenge tenkt at når eg  først har våga meg til å halde ei preike eller ein tale offentleg, så bør ikkje steget derifrå og til stå ved dette i form av å gjere det offentleg tilgjengeleg, også i ei slik form som bloggen representerer.

Det er neppe så mange som orkar å lese dette på nytt, men kanskje ein eller annan, særleg interessert. Kanskje kan ein kollega eller to få ein idè til noko dei sjølve skal seie. I så fall har eg nådd det eg ynskjer. Ikkje noko meir pretensiøst.

Difor går eg i gang no ved inngangen til eit nytt kyrkjeår. I adventtida 2012.
Så får vi sjå etter kvart om dette er noko å halde fram med over tid.

Bloggarkiv