søndag 21. desember 2014

4.s. i adv.tida II. 21.12.2014
Arna ~ Samisk gudsteneste i Skrudhuset, Bergen domkirke
Luk.1,39-41

Forventning. Det ligg i lufta
Maria har nett fått vite at ho skal bli mor. Eit svangerskap på ni månader ligg framfor henne. Så skal det bli fødsel.
Ein fødsel utanom alle andre fødslar. Maria veit at ho og Josef aldri har vore saman slik at det kan bli barn av det. Og heller ingen anna mann har rørt henne. Likevel skal det ufattelege hende.

Først vart ho redd. Så kom forventninga. Og gleda. Og lysten til å dele forventninga med nokon.  Ho hadde så mykje på hjarta, Maria. Og ho bar så mykje under hjarta, Maria.
Ho hadde hatt englebesøk. Kven kunne ho snakke med?
Josef, sjølvsagt. Han var alt innvigd i det som hadde hendt. Og ubegripeleg nok – Josef hadde akseptert. Han skulle bli far, utan at han var far. Han ville ta Maria til seg og leve med henne som si kone.

Forventning.
Stega oppover i fjellbygdene dit Maria visste at slektningen hennar, Elisabet, no gjekk gravid i sjette månaden, dei stega var lette. Maria hadde undra seg over at den gamle Elisabet kunne vere i slike omstende. Ho måtte snakke med henne. Dele forventinga. Få høyre om englebesøket som Sakarja hadde opplevd. Elisabet og Sakraja budde i prestebustaden, men Sakarja var prest i tempelet. Sakarja hadde hatt englebesøk der, i tempelet. Ein engel som til og med hadde sagt namnet på barnet dei to gamle skulle verte foreldre til. Johannes skulle han heite.

To nye liv var på veg,. To kvinner skulle verte mødre.
Men desse to borna var heilt spesielle. Det viser også namna deira:
Johannes  betyr Gud er nådig.
Jesus betyr Herren frelser.
Kvinnene var utvalde. Velsigna av Gud sjølv til å innta sine plassar i Guds plan for å frelse verda.
Dei bar på nåden og frelsa under sine hjarto: Johannes = Gud er nådig og Jesus = Herren frelser.
Snart skulle ho føde, Elisabet. Ho skulle føde guten med namnet nåde. Han som vaks til mannen som møtte unåde. Hovudet hans vart til slutt servert på fat i eit vanstyrt kongehus.
Elisabet skulle føde han som rydja vegen for slektningen sin. For Jesus. For frelsa.
I Elisabets hus var Maria lukkeleg. Herrens tenarinne. Men sverdet  skulle stikkast i hennar sjel. (Luk.2,35). Ho skulle kome til å gråte tunge tårer ved ein kross nokre og tretti år seinare.

Men der og då: I fjellbygdene i Juda, i Elisabets hus, prestebustaden for henne og Sakarja, og kan hende med den stumme presten Sakarja som tilhøyrar i ein krok i huset, der var det glede og jubel i kvinneleg lag. To glade kvinner i Herrens teneste. To forventningsfulle kvinner.  Med nåden og frelsa i sine morsliv. Dette var deira gåve til ei heil menneskeslekt. Å bere Guds under inn i vår verd.
Dette er julegåvene vi kan gle oss til på denne dagen den siste i adventtida. Tida med forventing i fokus.
Nåden er komen frå Gud. Frelsa er komen frå Gud. Elisabet og Maria var med å føre Guds gåver til oss. Om dette ber vi fram vitnemål i denne kyrkja i dag.
Men det er meir å ta med seg no tett opp under jul når vi les forteljinga om kvinnemøtet i fjellbygda der Elisabet budde.
For Elisabet var meir enn ei gamal kvinne som endeleg bar på eit barn i sitt morsliv, eit etterlengta barn. Elisabet var også ei kvinne som der og då steig inn i den rolla vi kanskje kunne forvente at mannen hennar, Sakarja heller skulle hatt: Ho tala profetisk til Maria. Fylt av Den heilage ande, står det.
Her var det kvinna som tala. Mannen, presten, var stum fordi han ikkje hadde trudd då engelen tala til han. Men viktigare enn det er:  Elisabet hadde ein bodskap vi skal ta inn over oss når jula nærmar seg for oss. Om Maria seier den åndsfylte Elisabet:
”Sæl er ho som trudde, for det Herren har sagt henne, skal oppfyllast”

Det Herren har sagt…
Elisabet talar om at Herrens ord om Jesus er sanne. Dei skal oppfyllast.
Barnet Maria ventar er ei fullkomen oppfylling av dei mest grenselause forventningar det går an å ha når ein ventar eit barn.

For kva hadde Herren sagt til Maria? Kva ord bar engelen med seg frå Herren?

For det første namnet – Han skal heite Jesus. Det som betyr: Herren frelser.
Elisabet stadfester det, fylt av ånd og kraft: Herrens ord skal oppfyllast. Maria ber verdens frelsar  som eit foster i sitt morsliv.
Kan vi tenkje oss ein større grunn til forventing?
Maria hadde fått høyre meir om barnet ho venta frå engelen. Det var meir som skulle gå i oppfylling.
Barnet skulle bli stort, og kallast Son til Den høgste. … Han skal vere konge over Jakobs hus til evig tid. (Luk 1,32-33)
Dette er engleord om Jesus som no er på veg inn i vår verd. Engleord som samstundes er Herrens ord. Ord frå himmelen om Jesus som snart skal fødast.

Men lenge før englebesøket til både presten Sakarja og til Maria, hadde Herren tala ord om barnet som no var i fokus.
Vi har lese desse orda i gudstenesta i dag. Orda frå profeten Mika om han som skal fødast i Betlehem. Dei orda var gamle. Kanskje hadde det på Elisabet og Maria si tid gått så mykje som 750 år sidan profeten hadde tala dei orda. Orda vi i dag har lese frå det 5.kapitlet i Mikaboka.

Også desse orda, orda frå profetens munn, er ord som skal gå i oppfylling slik Elisabet talar om det.
Mika sa fleire viktige ting om han som skulle fødast i Betlehem, ein gong langt inne i framtida.
Det som eg vi løfte fram i denne gudstenesta, er den siste setninga vi las frå Mikas profeti om denne fødselen: ”Og han skal vera fred”  (Mika 5,4a)
På Betlehemsmarkene, hundrevis av år etter at Herrens ord lydde gjennom profeten Mika, og ni månader etter at Elisabet tala, fylt av Ande, til sin slektning, Maria, så kom englane på nytt og stadfesta Herrens ord. ”Ære være Gud i det høgste, og fred på jorda, blant menneske Gud har glede i!” Slik lydde englesongen Då alt vart oppfylt.

Fredsfyrsten, som ein annan profet kalla han, (Jes. 9,6) han som i flg Mika ”skal vera fred”, han kom med fred til Betlehem og til jorda vår.
Med frelse og med fred.
Ikkje noko treng vi meir til i dag enn frelse og fred. Fred med Gud. Og fred mellom menneske.
Det var forventning og spaning i lufta der desse to kvinnene møttest i fjellbygda. Ei gamal og ei ung kvinne. Men kvart sitt gutebarn i morsliva sine. Med Guds nåde og Herrens frelse.

Det er forventning i lufta på den siste adventsøndagen også. Juleforventning.
Vi rettar hendene våre ut mot frelsa frå vår Gud. Vi tek mot han. Vi gleder oss over at han kom, og at han framleis kjem.

Men så må vi også bruke denne glade forventning til å be fram det Jesus kom for å gje oss.
Be fram frelse for vår medmenneske.
Be fram fred mellom våre medmenneske. Ikkje minst fred i Betlehem, dit han kom. Der det hende. Der forventningane først vart innfridde då Gud vart menneske.
I dag har vi menneske vendt Gud ryggen slik at ufreden rår, ikkje minst ved Betlehem. Difor ropar vi med håp og forventning på han også i år:
Kjære Jesus: Kom til oss på nytt. Kom med di frelse. Kom med din fred.
Kom - i denne jula vi snart skal gå inn i.
Amen




søndag 23. november 2014

Mellom nakne tre

Domssøndagen / Kristi kongedag  I  -  23.11.2014
Biskopshavn
Matt.25,31-46

For eit år sidan gjekk vi inn i det nye kyrkjeåret som i dag ikkje er nytt, men utbrukt. Det manglar akkurat ei veke på at det er eit år sidan. Slik det enno er ei veke att før vi på nytt stig inn i adventtida. For eit år sidan, då vi gjekk inn i advent og dette kyrkjeåret som i dag er kome fram til siste vers, tala vi om å ta i mot kongen over kongane. Første søndag i advent handlar det om at Kristus kjem som konge og vil inn i våre liv. Då syng vi, slik vi sikkert kjem til å gjere det i den adventtida som vi så smått anar konturane av nokre dagar inn i  framtida: ”Rydd vei for Herrens komme, for frelsen fra vår Gud”

Så har søndagane gått gjennom dette året. Ein etter ein fall dei til jorda, slik haustlauvet no ligg på bakken under trea i skogen og i hagen. Eit nake år står igjen. Ribba for pynt, som eit tre utan lauv.
Men vi skal ikkje sjå etter lauvet på treet. Vi skal sjå etter frukta i dag. Vart det velsmakande frukt av det du fekk med deg frå kyrkja gjennom året som no er omme?

For i dag møter vi kongen enno ein gong. Den same kongen som vi for eit år sidan tala om då han kom ridande på ein eslefole, audmjuk og smålåten.
Men i dag er det ikkje den audmjuke kongen vi har lese om. Det er Majesteten på kongetruna. Der har han funne seg plass, og no i rolla som dommar.
I advent talar vi om kongen som rir på eselet mot fornedring og krossfesting.
Når kyrkjeåret ebbar ut er han å finne i himmelsk herlegdom i lag med alle sine englar. Og no samlar han alle folkeslag framfor truna si.

- alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side, og geitene på sin venstre.

Det er dramatisk dette.
Det sit litt langt inne å seie det for meg, men her handlar det faktisk om noko langt meir enn om det er Brann eller Mjøndalen som skal spele eliteserie neste år.
Det er ikkje noko mindre enn vår evige lagnad det dreiar seg om.

Frelse eller fortaping. Alle folk står for kongen som no er dommaren. Den rettferdige dommaren. Han som kjenner oss ut og inn. Som ser alt. Veit alt.

Kven er den velsigna?
Kven kviler det ei forbanning over?
Det er slike perspektiv over desse spørsmåla at det er knapt som om i vågar å gå vidare.
Kvar er min plass i dette? I kva for flokk høyrer eg heime? Til venstre, mellom die forbanna i den evige elden, eller til høgre der dei velsigna går inn og tek Riket i eige?

Vi får aldri vite nøyaktig kven som hamnar kvar. Ikkje før dagen renn:
Herre, når din time kommer,
åpenbarer du ditt rike,
og i klarhet får vi skue
alt det skapte, frigjort, fullendt!  
(NOS 510,1)

Slik song vi nett før preika.
Nettopp fordi ingenting vert openberra før på den aller siste dagen av vår tid, på sjølvaste Dommedag, skal vi ikkje bruke tida på å spekulere og gruble. Heller ikkje skulle kreftene våre gå med til å grue oss, eller til å leite etter utvegar, krokvegar og bakvegar inn til Gud. Slikt finst likevel ikkje.

I dag er det tid for å tru.
I dag er det tid for å sleppe trua laus i våre liv. Trua på at Kristus, kongen, han som kom på audmjukt vis gjennom fødsel i ein stall, på ein eselfole. Han som levde og verka, som døydde og stod opp, og som også sit ved Gud Faders høgre hand – som dommaren.
Trur du på han?
Vågar du å sleppe trua laus i livet ditt?

Du som bar barnet ditt til dåpen i dag?
Det var ei trushandling du gjorde. Du la den vesle i Guds hender. Du bar barnet ditt, gjennom den døra som heiter dåpen, inn i Guds rike. Du gjorde vel ikkje noko slikt utan å tru?
Men vågar du å la trua di leve i kvardagane som kjem. Vågar du å satse på å gje trua vekstvilkår hjå barnet som skal vekse til?
Lære barnet om Jesus. Lære barnet å leve ut si tru, for eksempel ved å gjere gode gjerningar mot sine medmenneske.

For det er i møte med våre medmenneske trua avspeglar seg. Det er der vi skal leite etter frukt. For dagane kjem til å gå. Kvar sjuande dag vert ein søndag. Då kallar Gud heilt spesielt på deg og meg. Han vil gjerne at vi skal stogge opp då. Finne vegen til forsamlinga av dei andre som trur. Slik at vi kan lære meir om Kristus, Kongen. Lære om våre medmenneske. Lære korleis vi skal leve. Korleis vi skal tru. Lære om samanhangen mellom tru og levd liv. For den samanhangen er tett. Tettare enn vi er villige til å skjøne.

På dommens dag vil kongen skilje alle folkeslag i to grupper.
Dei som hamnar i den velsigna gruppa, det var dei som trudde. Trua som viser seg som ei berande tru. Så berande at vi tek eit lite barn i armane og ber det Herren i den heilage dåpen. Så berande at vi sjølve faldar hendene våre og ber bøner til Gud. Ei tru som grip tak i det grunnleggjande som handlar om Jesu sonande død for synd og nederlag i levd liv.
Men framfor alt viser trua seg i  det heilt praktiske. At vi er der for våre medmenneske. Dei som svelt og tørstar. For framande og for fangar. For sjuke og for nakne. For det er desse menneska Jesus møter oss gjennom. Det er i møte med dei i alle våre kvardagar, dei seks dagane som kjem mellom kvar søndag,  at vi kan leve ut trua vår i praksis.

Og så har vi lese i dag at nettopp det vil kongen sjå etter på den yttarste dag. For når han ser ein truande som forbarma seg over dei som trong hjelp, så ser han samstundes ein truande som forbarma seg over han som er kongen, den audmjuke, han på eselfolen som reid mot pisking, spott, mishandling, tortur og drap.

Trea står nakne utan lauv i dag.
Slik spriker kyrkjeåret sin gamle greiner og kvister mot oss på denne siste søndagen i kyrkjeåret. Men det er ikkje så farleg. For det skal vekse nytt lauv til våren. Det som er farleg, er om det ikkje vart frukt på ditt tre i året som gjekk. Vart det slik for deg at du gjekk forbi dei svoltne, dei tørste, dei framande, dei nakne, dei sjuke eller fangane?
Vart det lite frukt i av trua di året som gjekk?

Då er det godt at dagen – den aller siste – enno ikkje har kome.
At det ligg eit nytt kyrkjeår, blankt og ubrukt framfor oss.
Det er godt at det kan spire på nytt. At trua kan få ny næring. At det grøne kan sprengje seg fram. At det kan bløme og vekse god frukt, også i ditt liv. For om du veit med deg sjølv at du ville hamna i feil flokk dersom Herrens dag var i dag, så har du sjansen til å gjere noko med det når den dagen er utsett, minst til i morgon.

For trua har du. I alle fall så pass tru at du fann det bryet verd å kome til kyrkje i dag. Og trua di kan få utfalde seg i fri dressur frå og med no. Allereie før klokkene ringer til utgang etter denne gudstenesta, skal vi samle oss i bøner til Gud. Du kan be med. Leggje hjarta ditt i bønene vi ber. Be med eigne, lydlause, ord. Be for deg sjølv. For borna dine – heilt spesielt for dåpsborna og for dei borna som vi har døypt i Biskopshavn sidan det var advent for eit år sidan.
.
Du kan be om at Gud må vise deg kven dei er, dei han vil du skulle vere noko for som truande kristen når du går ut att frå denne gudstenesta. For dei er der som ei konstant påminning til oss om å leve slik at vi på den store dagen får høyre Jesu velsigna ord til kvar og ein av oss:

«Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?» Og kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

søndag 2. november 2014

- dei skal sjå Gud

Allehelgensdag I. 2.nov 2014
Åsane
Matt 5,1-12
For ein god dag Allehelgensdag er!
Det er dagen for å minnast. Dagen for å hugse på dei som ikkje lenger er mellom oss. Våre nære og kjære som kviler på kyrkjegarden. Dei vi sørgjer over. Gret for.
Det er så godt å minnast med takk.
Til og med tårene kan av og til vere gode, sjølv om dei også er såre.
Jesus seier til dykk som kom hit med desse kjenslene langt framme på denne dagen:
”Salige er de som sørger, for de skal trøstes”

Men denne Allehelgensdagen vil eg flytte fokuset litt bort frå dei døde.
For dagen har så mykje meir i seg.
Det er i endå større grad ein dag for å løfte blikket. Til å sjå framover.  Til å gle seg seg over alt det som Jesus set ord på når han talar desse fantastiske orda til oss – sæleprisnigane. Dette er orda som speglar av himmelen for oss.

Og då vil eg først av alt seie noko til dykk som kom hit med dåpsborna.
Gratulerer med desse små! Dei representerer i aller høgste grad kontinuiteten i den livssyklusen som Allehelgensdagen er knytta så sterkt opp mot.
Når vi ser dei små er det ikkje for å minnest. Men for å gle oss til ei framtid i lag med dei. Det handlar om dei som kjem med nytt liv og nytt håp inn i ei verd der vi har meir enn nok sorg og tårer.

Dei små gjer oss glade. Takksame. Og i augo deira speglar Gud himmelen som er spent over oss alle. Det er kyrkja si faste tru at det vi nett var vitne til då soknepresten vår døypte desse fire borna, det var at noko langt større enn prestens hand som rørte ved borna. Gud var der. Gjennom orda som lydde. Gjennom vatnet som var vigsla til dåpsvatn. I kraft av sin lovnad tok Jesus dei til seg. Gjorde noko med dei. Noko vi kallar for frelse. Det som også ber namnet nåde.

I dåpen fekk borna retning for sine liv. Kursen er staka ut. Ein gong skal dei nå eit mål heime hjå Gud. I himmelen.
Det er det målet vi må fokusere på når vi feirar Allehelgensdag.

Korleis kan vi vere trygge på at borna når fram til målet?
Korleis kan du som vart døypt for 30 år sidan, - for 50 år sidan, -for 80 år sidan; korleis kan du vita at du skal nå målet heime hjå Gud?

Jesus talar til oss i dag.
Høyr orda hans om kven som skal verte sæle, eller salige! Det står skrive:
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Mange vil hevde at det kan ikkje finnast noko reinare og meir uskuldig enn eit lite barn.
Langt på veg er det sant.
Barnet har enno ikkje tenkt dei vonde tankane. Gjort det som er vondt og urett.
Samstundes veit både foreldre og besteforeldre som har sett at borna veks til, at nokså snart openberrar det seg at det ligg noko latent som vi gjerne kunne vore forutan.
Sinne. Ulydnad. Trass. Det kjem snart til overflata.

I dåpen ber vi alt dette fram for Gud. Han rører ved oss og opnar veg for oss som i dåpen får våre liv reinsa. Han gjev oss nye hjarto i ein ny fødsel, for at vi skal få leve nær han.
Han vil vere ved vår side, livet igjennom, og ta oss inntil seg, reinse oss og leie oss vidare når vi snublar, fell og skitnar oss til.  Også når sinne, ulydnad, og trass er retta mot sjølvaste Gud. Når det ikkje lenger er noko å diskutere, men vi berre må slå det fast – synda bur i oss alle.

Men eit barnehjarta som får trua med seg som bagasje, kan vere eit hjarte som dagleg vert reinsa av Gud, som slik kan leve i forventning om at ved enden av vegen, då skal dei få sjå – sjå Gud! Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Det er dette synet vi set i fokus på Allehelgensdagen.
Då handlar det om vona som ligg i dette å bli ein del av det vi las om tidlegare i gudstenesta, den store kvite flokken som tilber Gud framfor hans himmelske trune. Bibelen brukar mange underlege bilete på korleis det er å verte frelst eller sæl/salig. Nokre av desse bileta heng framfor oss i sine rammer i dag.
Ramma er orda vi les i Bibelen. Ikkje alt er like enkelt å forstå, men så pass mykje anar vi, at det er tydeleg at det å vere med der – det er maksimum av alt godt det er moglege å tenkje for eit menneske.

Difor er det viktig for oss å leve i trua på at dei som gjekk føre oss i tidlegare generasjonar, og som vi no saknar og minnest – dei nådde fram dit.
Difor er det viktig at vi peikar på vegen dit for dei som enno knapt har teke eit einaste steg på ei livslang ferd med mange ukjende dagar.

Og framfor alt er det viktig at vi kvar for oss seier til oss sjølve: Det framme, hjå Gud, der vi også eg vere med når livet her på jorda ikkje har meir tid for meg.
På Allehelgensdagen glimtar det i håpet om å få vere med, når Jesus seier det slik:
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

AMEN

søndag 26. oktober 2014

Kampen i døropninga

Bots- og bønedag I - 26.10.2014
Åsane
Luk.13,22-30

Det er så mykje kamp og strid rundt oss.
Verst og vondast er det med dei som kjempar med våpen i hand. Dei som skyt og drep. Dei som sprengjer terrorbomber og drep uskuldige. Vi ser det på TV. Det er ekkelt. Det smertar å sjå at det skjer!
Og vi ser dei som krigen har jaga på flukt. Frå Syria strøymer millionar av flyktingar over grensene til Libanon, Tyrkia og Jordan. FN melder i haust om at over tre millionar har forlate heimlandet sitt, Syria, og er på flukt. Flukt frå vondskap, djevelskap og islamistisk terror. I flyktningeleirane kjempar dei fordrivne om eit minimum av mat, vatn, klede eller telt.
Dette skjer i dei områda av verda der dei første kristne fann jord for sine røter. Ikkje langt frå der Jesus sjølv drog frå by til by for å undervise, og der han ein gong stogga og tala til læresveinane sine dei orda vi i dag har lese i lag. Orda om å kjempe.

All kamp og strid er vond og vanskeleg.
Men for dei fleste av oss som fann vegen til Åsane kyrkje denne bots- og bønedagen, er dette uverkeleg langt unna. Det er så fredeleg her hjå oss. Det er ikkje så mange som skyt. Vi høyrer av og til om sjuke og sinnsforvirra som kjem i fengsel for slike ting. Vi har ikkje gløymt 22.juli for tre år sidan. Men vi er lite urolege. Vi slepp å blø. Vi slepp å verta rivne sund av valden som herjar andre stader i verda.

Likevel er det som om det riv og slit i oss. Ikkje fordi det er så brutalt å leve og å bu her hjå oss. Men fordi vi lever i ei tid og i eit samfunn og i ei kyrkje der det trass i velstand, fred og ro ulmar av noko som ikkje er lett å setje namn på. Noko inne i oss som gneg og ikkje gjev oss heilt ro.

Kanhende er det velstanden som vi alle vil ha ein størst mogeleg del av som riv aller sterkast i oss.
Ein velstand som gjer oss lite imøtekomande mot dei som kjempar der ute. Grensene våre er heilage. Vi synest det er vanskeleg å bruke millionar av våre mange milliardar til å rydde opp i utanlandsk kriminalitet her hjå oss. Eg kjenner irritasjonen sjølv når vi høyrer om slikt.
Men kva er dette, mot dei som kjempar for livet der ute ein stad?
Og kampen rullar vidare. Kven taper? Kven vinn?

Vi har vunne! Vi har vunne velstandskampen. Vi har vunne oss fridom, rikdom og demokrati. Vi skal ikkje sleppe dette.
Men eit påtrengjande spørsmål gneg oss:
Kvifor vert vi ikkje lukkelege når velstanden flyt rundt oss?
Kan det ha noko med at vi innerst inne anar at vi er ein del av noko som skulle vore heilt annleis. At den Gud som vi sannar trua på når vi samlast her i kyrkja eigentleg rettar ein åtvarande peikefinger til velståande nordmenn som kjempar ein kamp som den fattige del av verda stiller seg totalt uforståande til.

Kva som er rett oppskrift for å rette opp alt som er skeivt i tilhøvet mellom fattige og rike i verda, det veit ingen av oss. Men eg trur vi er samde om at den vegen vi no går på i alle høve går i feil retning. Og at vi veit med oss sjølve at Gud vil stemple veldig mykje av det vi er ein del av, som synd.
Sjølv om vi ikkje skyt eller sprengjer bomber.

Og det er mykje anna av det vi er med på som også må kallast for synd.
Vi er t.d. med på å øydeleggje klima, miljø og natur.
Vi stel rett og slett naturgrunnlaget frå dei som skal kome etter oss.

Og som vi alt har vore inne på: Vi let att augene og gjer hjarto harde når flyktingar bankar på grenseportane til landet vårt. "Reis heim att. I beste fall skal vi gje deg nokre almisser der du bur. Men her hjå oss har vi berre plass til oss sjølve. For om det skal bu flyktningar i mitt nabolag, då vil verdien på huset mitt minke. Så kom ikkje for nær meg!"

I den kristne kyrkja er det også vanskeleg å halda fred. Av og til vert kyrkjeleiarar tvinga til å tale i saker der media vil setja dagsorden. Og når kyrkjeleiarane ikkje talar slik media innbyr til, så vert kyrkja skulda for å vere kald og avvisande. Kanskje er det sant? Kanskje er kyrkja for kald og avvisande. I så fall er det synd og skam.
Men sanneleg må media også stå til rette og til ansvars for at synda og skamma veltar inn over oss.
Men vi kjøper og betaler for synd og skam. Vi gottar oss over "Se og Hør." I staden skulle vi slege augo skamfulle ned når blada sine forsider avslører kva vi er ein del av. Synd og skam.

Det er alt dette vi i dag skal bere fram når vi lagar til skriftemålsgudsteneste. Synd og skuld og skam handlar det om i våre liv. I dag er ein god dag til å leggje av oss hjå Gud. Og til å lytte med hjarta når Guds ord om syndstilgjeving lyder frå prestens munn.

Men også det er ein kamp. Ein kamp mot djevelens makt over mitt liv. Han kjempar i mot meg når eg skal fram for Gud med synd og skuld og skam. Difor trur eg at djevelen er i dårleg humør akkurat på denne søndagen. For i dag gjer vi det i kyrkjene våre som vi skulle gjort langt oftare. Vi går fram for Gud i bøn og bot. Vi sannar syndene våre gjennom det allmenne skriftemålet. Vi set ord på skamma. Vi ber Gud om å løfta bort vår skuld.
Det er bots- og bønedag. Det er skriftemålsgudsteneste. Då vert det også ein kampdag.

 «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! seier Jesus.

I dag står vi i døropninga. Døra inn til Guds rike. Og vi legg merke til at det er tumultar her i døropninga. Her er det kamp om å kome seg inn. Og ingen ynskjer å verte ståande utanfor. For innanfor døra ser vi festbordet. Vi høyrer musikken som skaper feststemning. Vi ser ein glimt av han som byr inn til fest. Han som vi kjenner så godt. Han som vi så gjerne vil vere ven med.
Her vil vi verkeleg vere med. Kanskje har vi allereie vore ein tur innom døra. Difor veit vi at det er der vi høyrer til. Men vi fekk lyst på ein liten luftetur utanfor. Vi vart lenger ute enn vi hadde tenkt. Vi gjekk lenger bort enn vi hadde tenkt. Men no er vi tilbake. Og vi ser at vi er mange som vil inn. Det er trengsel i døropninga. Her er det rett og slett fare for å bli ståande utanfor når husbonden stengjer døra.

Kven er det som får kome inn, og kven er det som vert ståande utanfor når dørlåsen smell i frå innsida? Når det er endeleg stengetid?

I tekstordet på Bots- og bønedag gjer i allefall Jesus det klårt at dette selskapet ikkje utan vidare er ope for kven som helst. Det er ikkje ein gong nok at ein har vore innanfor tidlegare og teke til seg av rettane ved Herrens bord. Eller at ein har site ved læremeisterens føter og lytta til kva han har sagt.  Skal ein til sjuande og sist vere på innersida av den tronge døra, må ein ikkje vere mellom dei som gjer urett, seier Jesus.
Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’  Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’

Høyrde du det: " Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’

Vi gjer urett alle som ein her i kyrkja i dag. Difor vert det verkeleg kamp på liv og død for å sleppe inn gjennom den tronge døra. Gjennom døra, inn til bordet, inn til fellesskapet. Inn til Guds rike.

Og nettopp fordi vi gjer urett, vi som har funne vegen til Åsane kyrkje i dag, så er det frigjerande at vi denne eine gongen i året kan få ta del i bots- og bønedagens nærgåande skriftemålsgudsteneste.
For vi må gjere noko med den uretten vi har gjort. Med den synda vi har gjort. Med den skulda vi ber på. Med den skam vi kjenner inne i oss. Med alt dette som vi veit skulle vore annleis. Dette som er på tvers av Guds vilje med våre liv.

Dette må vi bere fram for Gud. I bot og i bøn. I skriftemålet.
Dette er noko av det som er denne dagens heilt spesielle kjenneteikn. Vi sannar for Gud at vi har synda. At vi er ein del av ei syndig verd. At vi er ein del av ei kyrkje som langt frå er feilfri.
Men i denne kyrkja som ikkje er feilfri, vågar vi i dag oss fram for Gud. Med vår synd og vår skuld og vår skam. Vi kjem for å få høyre dei gode orda om syndstilgjeving. Om nåde. Om oppreising og ein ny start.
Det at vi kjem fram for Gud på denne måten er ein del av kampen. Kampen i døropninga. Kampen for å sitje til bords i Guds rike.

Og det store er at på innersida av døra står det ein og rettar handa ut mot oss. Han ser kor vi kjempar. Han ser at vi er såra i kampen. At vi blør. Ikkje av skotskader eller bomber. Men fordi vi har falle og slege oss på vegen gjennom livet. Vi har rive oss opp på djevelens tornekratt.

Det er plass til oss innafor. Dvs. det er plass til dei som grip tak i denne handa. Handa med sårmerker frå krossfestinga.
Men det er ikkje plass til dei som stolte og eigenrådige krev at dørene skal opnast vidt opp: " Vi har jo spist og drukket sammen med deg ".
Ja, kanhende åt du og drakk du ved Herrens bord ein gong. Men det i seg sjølv garanterer ikkje at du slepp innfor på den siste dagen dersom du gjekk frå nattverdens bord og ut or kyrkja for å gjere meir urett.

I dag er det altså ikkje tid for å slutte å kjempe. Kampen mot vondskap og djevelskap skal halda fram. Og kampen for å kome inn gjennom den tronge døra til Guds rike.
Sjå etter handa med naglemerke når du kjempar denne kampen. Ta tak i den. Då får du kraft. Då skal du vinne. Då skal han leie deg innafor til bordet og til fellesskapet før døra stengjest på den siste dagen!

AMEN

søndag 28. september 2014

Lat deg opp!

16. s. i treeiningstida. I. 28.09.2014
Haus
Mark 7,31-37

Han var døv og hadde vondt for å tale.
Vi kjenner folk som har det slik den dag i dag. Vi kunne brukt mykje tid på å prøve å seie noko om korleis det er å leve med ei slik funksjonshemming.
Det vil eg ikkje gjere nett no.
Ikkje har eg spesielt gode føresetnader for å seie så mykje om det heller.
Ikkje meir enn at eg anar at dette er noko som er tungt å leve med for den som er ramma. Eg er takksam for at eg sjølv høyrer, og for at ingen av dei som står meg nær må leve med ei slik liding.

Derimot vil eg gjerne seie noko om det vi høyrer at Jesus gjer for denne mannen som var døv og hadde vondt for å tale.
Kort kan vi seie at han gjorde mannen frisk. Jesus gjorde eit under. Det skjedde eit himmelsk mirakel. På eit eller anna vis greip Gud inn.
Også i dag høyer vi om folk som står fram og fortel at dei har opplevd det dei forklarar er eit mirakel. At Jesus på ein eller annan måte kom inn i livet deira med lækjedom og oppreising etter tung liding.

Heller ikkje det vil eg seie så mykje om. Eg vil ikkje bortforklare vitnemåla vi høyrer om at slike ting skjer. Eller forklare det. Men lytte, og ta det til meg som vitnemål om trua på Jesus.
Det eg vil løfte fram i dag er noko eg fekk augene mine opp for ved å lese ei enkel andakt av ein som var min studiekamerat gjennom alle åra på MF.

Mange vil kjenne Knut Grønvik frå hans andakter i radioen eller frå det han har skrive i Vårt Land og i ei rekkje andaktsbøker.  Han har bl.a skrive ei bok med ei kort andakt for kvar dag i året. Boka heiter «Alle dager. 366 enkle betraktninger»
På ein av dagane har han nokre tankar om det som er vår samlande tekst i dag.
Der peikar Knut Grønvik på tre viktige faktorar som vi skal sjå litt på. Faktorar som gjer at menneske får opne øyre for evangeliet, og at det vert naturleg for dei å lovprise Gud med si tunge.

Han peikar på det Jesus faktisk gjer med den døve og stumme mannen:
-nær berøring
-sterk medkjensle
-tillitsfull bøn

Det står i tekstordet at folk førte den døve bort til Jesus og bad han leggje hendene sine på den døve.
Det Jesus gjorde var at han tok mannen med seg bort frå folket.
Legg merke til det.
Hadde det vore i dag, ville ikkje Jesus stilt opp for ope kamera frå ei spektakulær scene i ei eller anna megakyrkje.
Han gjekk avsides med han. Han var åleine med han.
Det er ikkje utan grunn at vi i kyrkja vår oppmuntrar til at sjelesorg og samtale skal skje i det stille. På tomannshand.
Eg er lite begeistra for dei som reklamerer med møtearrangement der dei lovar lækjedom og helbreding i Jesu namn, like lett som om dei kan love innslag av ein musikar eller songartist i det same møtet.

Jesus var nær den døve. Så nær at han tok på han med hendene sine. Han rørte ved han. Det står til og med at han stakk fingrane inn i øyra han, og at han brukte spytt til å røre ved den stumme tunga hans.

Jesus vil gjerne være nær oss. Røre ved oss. Berøre hjarta vårt slik at vi kjenner at det er han som er der. Han vil tale til oss ved sin heilage ande. Når han talar, kan til og med døve høyre. For han talar ikkje berre gjennom trommehinner.  Han gjer det òg når forkynninga om Jesus lyder. Men Jesus talar til heile kroppen vår. Ved det vi ser, når vi les i Ordet hans. Ved det vi kjenner når dåpsvatnet væter hender og hovud, ved det vi smakar når vi et og drikk brød og vin der vi også får del i Jesus kropp og Jesu blod.

For 50 år sidan var det fleire av dykk som var her i kyrkja som unge konfirmantar. Den gongen knela de ved altaret, og prest og kyrkjelyd bad for framtida dykkar.
Eit ungt liv låg i Jesu hender. Tillitsfullt vart framtida di lagt fram for Gud.

Jesus ville forma livet ditt ved å røre ved deg. Være nær deg. By deg inn til å kome litt avsides med han frå tid til anna. Vere stille for han i bøn og lytte til det han vil seie deg. Andre gonger inviterte Jesus deg til å møte han i fellesskapet med andre som trur, for å tilbe og lovsyngje han.
Tiår på tiår har gått. Dei eine kalenderen etter den andre er bytta ut. Pensjonisttida står for døra, og barneborna er klare til å konfirmerast.

Eg ser Jesus for meg i dag. Eg trur hans auge er fokuserte på Haus kyrkje og alle oss som er her no. Jubilantar eller pårørande. Faste kyrkegjestar, eller ein som er meir tilfeldig innom Guds hus denne søndagen.
Eg trur han ser oss, kjenner oss, og vil røre ved oss alle som ein.
Det er som eg kan høyre sukket hans mellom litt malingslitne kyrkjevegger her på Osterøy denne haustsøndagen: Effata, lyder det frå Jesu munn. Lat deg opp!

Lat opp øyra ditt og lytt. Lat opp hjarta ditt og tru. Lat opp munnen din til takk og lov.
For framleis ser han. Framleis kjenner han deg og meg og oss alle.
Han ikkje berre kjenner oss. Han har også medkjensle med oss. For han veit om det som er vanskeleg i livet til deg og meg.

Det er ikkje sikkert det er så mange stumme og døve mellom oss. Men han ser oss med det som er vår bør. Det som er vanskeleg i ditt og mitt liv.

Han vil ta deg ut or flokken som driv rundt i i velstandslandet Norge og er forblinda av løn og status, hus og bil, ferieturar til eksotiske stader eller av at born og barneborn skal gjere endå betre karriere i livet enn det vi sjølve fekk til.

Effata. Lat deg opp – lyder det frå Jesus når han ser deg og meg.
Lat opp livet ditt for han som tok deg ut or kvardagsmaset og sette deg på kyrkjebenken denne søndagen. Her møter han deg og legg armen på skuldra di og seier: «Her er eg». Han vil vere her. Nær deg. Røre ved deg. Vere god på ein annan måte enn det er råd for familie eller samfunn å vere god.

Framleis ser Jesus mot himmelen og ber for oss. Tillitsfullt går Jesu bøn til hans Far i himmelen. For dykk som jubilerer for ein konfirmasjonsdag for lenge sidan. For du som har det travelt med småborn heime. For ungdomar som vert dregne mot spanande utfordringar der viktige vegval ventar bak kvar sving. Han ber for deg som er gammal og veit at enden på livsvegen kanskje nærmar seg.

Han som er god, han som vil hjelpe, han som i det stille vil ta oss ved handa, føre oss ut og gjennom tunge eller vonde dagar, han løfter blikket mot himmelen i denne stund. Han har sett deg.

Og du? Måtte du sjå Jesus i dag. Lytte til han. Høyre på han.
Måtte di tunge verte løyst så du kan takke Jesus. Lovprise han. Gå han i møte når han i dag byd deg til bords. Der er han nær deg.
Det er ikkje berre hans finger som rører ved øyra ditt, der ved altarbordet.
Der er Jesus kropp og blod i brødet og vinen. Det er gjeve for deg. Så synder vert tilgjevne.
«-de har smaka at Herren er god» (1.Pet 2,3) Eg unner deg også, å kjenne denne smaken,

AMEN.

søndag 14. september 2014

Urettferdig nåde

Vingardssøndagen/14. s. i treeiningstida. 14.09.2014
Haukås (nytt kyrkjelokale ved NLA Høgskulen)
Matt.20,1-16
Kva er rettferd?

Når vi tenkjer på rettferd, så tenkjer vi ofte på lik løn for likt utført arbeid. Det skulle berre mangle at det ikkje var slik når vi skal ut og gjere ein jobb.
Men det vi les i søndagens preiketekst er noko heilt spesielt. Det handlar om Gud. Om han som ikkje gjev deg og meg det vi hadde fortent. For dersom Gud skulle løne deg og meg for det vi gjorde for han, då vart det ingen ting på nokon av oss. Rett og slett av den grunn at ingen av oss er i stand til å gjere det Gud vil vi skal gjere godt nok. Gud vil vi skal vere fullkomne. Det er ingen av oss.
Alle er ufullkomne.

Men Gud treng oss likevel. Gud vil at alle menneske skal høyre han til og vere hans arbeidsfolk. Same kor mykje eller kor lite vi maktar å gjere for han, så er han så glad i oss at han gjev oss full løn, alt det beste han har å gje oss. Han gjev alle mykje meir enn dei fortener. Fordi Gud er god!

Kva er rettferdig?
Det er for eksempel rettferdig at den som gjer noko gale vert straffa.
Vi har gjort mykje gale mot Gud. Men fordi Gud er glad i deg og meg, og fordi han ikkje orka å gje oss den straff vi fortente, så straffa han Jesus i staden for deg og meg. Han måtte dø for at vi skal få leve evig i lag med Gud.
Jesus var behandla urettferdig. Vi slapp å verte behandla rettferdig. For det vi fortente var ikkje løn, men straff. Fordi vi så ofte er ulydige.

Gud er urettferdig god! God mot deg og meg. Han gjev oss løn når vi vil vere i teneste for han. Han gjev alle menneske det same: Evig liv i lag med han.
Slik er Gud mot den som vil vere i teneste for han.

Alle får frelse og evig liv. Dette som Jesus har kjøpt og betalt for oss alle, og som vert delt ut som løn til kvar einaste som kjem for å vere med i hans vingard, hans arbeidsgjeng.
Vi måler rettferd med millimeterblikk. Gud måler rettferd med kjærleg blikk.
Gud står ikkje ved himmelporten og sorterer ut flittige og mindre flittige medarbeidarar og løner nokre med meir enn andre når ein kjem på innersida i Guds evige rike.

I dag er Guds augo retta mot oss alle. Det er gode augo som ser på oss. Skaparaugo med skaparens forventningar. Han treng oss. Han har gjort seg avhengig av oss. Han vil løne oss. Løna kallast evig liv. Løna er det same som vi kallar nåde. Her får alle mykje; ufortent mykje. Slik sett er Gud urettferdig, for han gjev oss så mykje meir enn vi alle fortener.

Lat meg no ta dykk med til ein engelsk storby. I ein av dei store kyrkjelydane i byen, ein kyrkjelyd med mykje folk og med ressurssterke folk, starta dei med gudstenester også i byens slumområde. I dette området av byen hende det gledelege at fleire av dei kriminelle; tjuvar, innbrotsmenn og dei som verre var, omvende seg og vart kristne.
Og når det vart halde gudsteneste kom desse kriminelle til kyrkje og gjekk til nattverd i lag med byens betrestilte borgar som også møtte opp på desse gudstenestene.

Ved eit slikt høve kunne presten i kyrkja observere at ein tidlegare innbrotstjuv knelte ved nattverdutdelinga side om side med ein dommar i Englands høgsterett. Denne dommaren hadde tidlegare dømt mannen ved sida av til fengsel i sju år. Men då han kom ut or fengselet, vart forbrytaren omvendt og ein ivrig kristen medarbeidar.
Under nattverden, medan dei knela, såg det ikkje ut som om korkje dommaren eller den andre let seg merke av kvarandre.

Etter gudstenesta gjekk dommaren heim att i lag med presten. Dommaren sa til presten:
- La du merke til kven som knela ved sida av meg ved altarringen i dag?
- Ja, sa presten, - men eg var ikkje klar over at du sjølv la merke til det.
Dei to gjekk stille vidare ei lita stund, og så sa dommaren: - For eit under av nåde! Presten nikka og var samd. - Ja, for eit fabelaktig under av nåde!
Då sa dommaren: - Men kven snakkar du om?
Presten svara: - Om omvendinga til denne kriminelle.
Då sa dommaren: - Men eg tenkte ikkje på han. Eg tenkte på meg sjølv.
Presten vart nesten sjokkert og svara: - Tenkte du på deg sjølv? Eg forstår ikkje.
- Jau, sa dommaren, - det kosta ikkje den innbrotstjuven så mykje å omvende seg då han kom ut or fengselet. Han hadde ikkje noko anna enn eit kriminelt rulleblad bak seg, og då han såg Jesus som sin Frelsar, visste han at det var frelse, håp og glede for han.
Men sjå på meg. Heilt frå tidleg barndom vart eg opplært til å leve som ein fin mann. Eg lærte å be, å gå til kyrkje, gå til nattverd o.s.v. Eg gjekk på Universitetet, tok mine eksamenar, vart advokat og til slutt dommar.
- Difor, prest, - ingenting anna enn Guds nåde kan ha fått meg til å innsjå at eg er ein syndar på line med denne kriminelle.
Det trongst uendeleg mykje nåde å tilgje at eg var så stolt og så full av sjølvbedrag, til å få meg til å innrømme at i Guds augo var ikkje eg betre enn den kriminelle som eg sende i fengsel.

I dag handlar det ikkje om rettferdig løn. Om forteneste for det vi har prestert. Det handlar om nåde. Om Guds uendelege godleik mot oss. Om at Gud gjev oss så mykje meir enn vi fortener. Det gjeld dei som kan vise til lang og tru teneste! Dei skal vi gjerne løfte fram og gje både takk og ære oss i mellom. Men dei som kjem seint inn i Guds rike, inn i arbeidet, inn i tenesta, dei får den same løna og den same æra: Dei får Guds nåde dei og.
Det er ein likeverdig plass ved nådens bord både for høgsterettsdommaren og for tjuven. Slik er det også i Guds evige rike.

På vingardssøndagen handlar det om at Gud kallar arbeidarar til teneste for seg. Han vi ha oss i teneste. Men han lønar oss ikkje etter forteneste. Han lønar oss med nåde.


søndag 7. september 2014

Talentane

13. s. i treeiningstida. I. 07.09.2014
Hosanger
Matt.25,14-30
Eit hol i jorda er ein dårleg gøymestad for verdfull eigedom. For pengar eller verdisaker. Eit hol i jorda er ikkje staden der vi stikk unna det som kan skaffe oss leveveg og gode, lyse dagar. Til det er holet for mørkt og trist.
Og han hadde det sikkert mørkt og trist i sinnet også, han vi møter i tekstordet vi nett har lese. Det er som om vi ser han for oss, der han står med jord under naglane og sveittar over spaden. No skal han grave opp att det han ein gong la i holet. Skatten hans. Skatten han gravla saman med redselen han bar på inne i seg. Redsel for ein streng herre som hadde sett han til forvaltar over verdfull eigedom.
Ein heil talent, ei årsløn, hadde herren hans gjeve han før han drog utanlands. Han hadde ikkje sagt så mykje før han fòr, men mannen forstod at det ville vere ille om han sløste bort det han fekk. Best å gøyme det unna. Så fekk heller dei to andre medtenarane hans, som fekk mykje meir pengar enn han, berre styre med sitt. Han skulle i alle høve ta vare på det han hadde fått. Djupt nede i holet i jorda.
Stakkars mann! Han forstod ikkje at dette var som å gravleggje ein død. Han forstod ikkje at hans angst og redsel for herren hans også vart til dom over han sjølv.
I dag møter vi denne mannen der angsten gjev han krefter til å ta tak i spaden som han grev i jorda med. Den same angsten som gjorde at han aldri kom så langt at han brukte dei mange pengane til å investere slik at det kunne vekse og spire og gro rundt han. Han orka ikkje å kalkulere med risiko. Berre med det han syntes var sikkert. Å gøyme bort det han hadde.
Men etter kvart fekk han vaska jorda av hendene, og vi møter han att når han står med bøygd hovud bak i kroken og ser dei to medtenarane sine gå fram for husbonden som er komen heim etter utanlandsferda. Han kan ikkje anna enn å verte imponert. Fem talentar hadde vakse til ti. Ti årsløner kunne den eine levere tilbake.
Og den andre? Sanneleg hadde ikkje også han fordobla det han var betrudd. To talentar – to årsløner – hadde vakse til fire.
Vel. Det han hadde fått var i alle fall ikkje sløst bort. Han hadde ikkje tapt noko som helst, sjølv om han heller ikkje hadde vunne. Og han merka seg husbondens rosande ord til dei to andre:
”Bra, du gode og trugne tenar! … Du har vore tru i lite. Eg vil setja deg over mykje. Kom inn og gled deg i lag med herren din!”


Denne teksten handlar altså ikkje berre om lammande angst og redsle for å gjere noko. Sjølv om det fort vert slik at vi fokuserer på han det gjekk ille med. Han som slett ikkje fekk høyre ord om ein god og trugen tenar, men som i staden vart kalla dårleg og lat og kasta ut der dei  græt og skjer tenner.
Men det finst fest og glede i teksten vår også. Vi må ikkje oversjå det. Det ligg rett og slett eit ufatteleg potensiale i det vi les.
Husbonden delte ut i alt åtte talentar fordelt på tre tenarar. Fem + to + ein. Og han fekk att femten talentar. Det mangla ein på at husbonden hadde fordobla det han sette tenarane til å forvalte. Eit fabelaktig resultat. To tenarar var kjempeflinke. Ein var berre litt redd.
Vi kan diskutere straffa han fekk, han som var redd. Men det er ikkje noko hovudpoeng i dag. Poenget er å sjå kva som opnar seg av framtid og von for den som vert sett til å forvalte Guds rikdomar. Vi må ha augo våre opne for å våge noko for han som er vår herre og vår husbond; vår far i himmelen.
Han har gjeve oss ufatteleg mykje. Han har sett oss til å forvalte; til å vere hushaldarar over alt det han har skapt her på jorda. Han har gjeve kvar av oss evner og anlegg. Nokre av oss har fått rik utrustning. Andre har fått mindre. Men alle har fått noko.
Kva gjer vi med det vi har fått?
Hamnar det i eit hol i jorda? Nesten som når vi gravlegg dei døde?
Eller brukar vi det vi skal forvalte til å skape ny vekst? Nytt liv. Meir liv. Som når vi legg noko i jorda, ikkje med redsel og avmakt eller med sorg, men i håp om grøde og spiring og avkastning.
Då kan vi gjerne verte skitne på nevane. Det er slik det skal vere når vi gjer meir enn å ta vare på og å gøyme bort. Vi forvaltar med tanke på avkastning.

Eg skulle gjerne ynskje at vi var mange, mange som ville våge meir for han som har gjeve oss utrustning og ressursar som vi skulle forvalte på vegne av Gud.
Vi er med i ei kyrkje der vi må ha lov å seie at det på sett og vis hanglar og går. Om det går opp eller ned er ikkje alltid like lett å måle. Men om vi vågar å ta på oss dei brillene som har glas av ærlegdom, så er det neppe så mange av oss som kan påstå at det Gud  sette oss til å forvalte med våre liv, det er vi klare til å gje tilbake med dobbel avkastning dersom vi fekk krav om å gjere det i dag.
Difor etterlyser eg meir vågemot for Gud.
Difor ropar eg på større frimot for den kyrkja vi er ein del av og som vi høyrer til i.
Difor utfordrar eg oss alle til å engasjere oss med truskap for ein Gud som gav oss alt han hadde for at vi skulle forvalte det, medan vi ventar på at han ein gong kjem tilbake.
Vi lever i ei tid der vi er opptekne av oss sjølve og av våre eigne. Vi er opptekne av pengar og av det som kan kjøpast for pengar. Vi bryr oss mindre om fellesskapet  med dei vi har rundt oss.
Kyrkja er slett ikkje åleine om å etterlyse engasjement. Vi har så smått teke til å ana at det er kommuneval om eit år. Vi skal i kyrkja vår setje fokus på at det samstundes skal veljast nye sokneråd. Mange politikarar kjem til å vere frustrerte over kor vanskeleg det er å få folk på bana, båe til aktivt politisk engasjement, til praktisk å hjelpe til, til å få folk til å møte fram når folkemøta skal arrangerast. Folk er tunge å be.
Mange ropar på oss, og oftast vel vi då det som gjev størst og lettast personleg utbyte for minst mogeleg innsats.
Her i kyrkja på denne søndagen spør Gud etter di hand. Etter dine føter. Etter din munn. Etter ditt hovud. Etter dine idear. Dine talentar! Det er trong for nettopp deg. Du har fått så mykje.

Nokre av dykk er her i kyrkja i lag med oss for å dele ei intens glede over den største gåva av alle. De har bore eit barn til dåpen. Barnet er ei Guds gåve til dykk.
Barnet skal vekse opp. Kva vil det møte i heim og kyrkje av undervisning og kunnskap og kristent fellesskap?
Spanande oppvekstår ligg framom. I dag vert talentane delte ut. Som foreldre får de ei gåve å forvalte på borna sine vegne. Gåva er den kristne trua.
Kva vil du gjere med dette slik at barnet ditt skal få lære om Jesus i oppveksten?
Fleire av dykk vart konfirmerte for 50 år sidan.
Talentar vart delte ut her i Hosanger til dykk alle som jubilerer i dag. Gåver frå Gud.
Kall og kunnskap for at du skulle leve eit liv i Herrens nærleik.
Enno er ikkje rekneskapsdagen komen.
Men kanskje er dette ein dag til å sjå etter i dei bøker som handlar om ditt liv. Berre du kjenner innhaldet. 
Kva vil herren din sjå når han ber deg opna boka og vil halda rekneskap for deg som hans tenar?
Hosanger kyrkjelyd treng at du brukar talentane dine mellom alle som har ein heim i denne kyrkja. Her treng vi fleire enn dei profesjonelle som får betalt for å arbeide i kyrkja.
Det sit mange menneske rundt om på Osterøy som ville verte glade om ein medkristen kom innom for ein kopp kaffi, litt prat og kanskje til og med for å dele Guds ord saman.
Difor spør eg i dag: Kvar er du, du som kunne vore ein medtenar i din eigen kyrkjelyd? Gud gav deg munn og mæle og armar og bein. Med ditt liv og med dine enkle ord kan du få sagt meir enn ein prest rekk å seie i mange talar frå ein preikestol.
Vågar vi som kyrkje å oversjå dei som strevar med livet sitt? Vågar vi?
Ser vi kallet til diakonal innsats som ligg i å nå fram til denne gruppa menneske som vi heilt sikkert også finn her i denne kyrkjelyden? 
Nokre av dei er born. Born som har det vanskeleg. Born som opplevast vanskelege, av skulen, av kameratane,  - kanskje også av foreldra?
Andre er unge. Unge som politiet har eit særleg auga til.
Men har kyrkja og kyrkjelyden auga til desse ungdomane?
Nokre av dei drikk øl og dram i slike mengder at dei er i ferd med å øydeleggje seg sjølve og familiane sine. Var det ikkje betre om kyrkja såg dei og fortalde dei om eit bord der dei fekk drikke den heilage nattverdvinen i staden, slik at dei såkalla festane som lett utartar til fyll, kunne bytast med eit mål om ein gong å få ta del i ein større fest i det evige Guds rike?
Dei som har ansvar for misjonens sak i landet vårt melder om tyngre tider. Gjevarane sviktar. Rekrutteringa sviktar. Våre private inntekter aukar, men vi gjev ikkje meir i kollektkorgene i dag enn for ti år sidan. Korleis forvaltar du og eg det Gud gav oss?
I dag står vi framfor Gud. Enno krev han oss ikkje til rekneskap for det han har sett oss til å forvalte. Enno har vi tid til å gå i oss sjølve, til å tenkje gjennom det kvar av oss har gjort med det vi har fått av talentar, av evner og nådegåver.

Lat ikkje angsten og otten, korkje for Gud som den store og utilnærmelege og strenge, eller redselen for at du skal rive grunnen unna ditt eige eksistensgrunnlag, gjere at du finn deg eit mørkt hol og grev talentane dine ned der.
Heller vil vi glede oss over at Gud ser på deg og meg som sine tenarar.
Lat dette frigjere deg til teneste for han, til teneste for kyrkja og til teneste for din neste.
Og lytt så til ekkoet av tiltalen til dei to som var dei gode forvaltarane i likninga vi har lese:

”- Du har vore tru i lite. Eg vil setja deg over mykje. Kom inn og gled deg i lag med herren din!”
Måtte desse orda ein gong lyde for øyro til kvar og ein av oss!                                      AMEN

lørdag 23. august 2014

Tru mot trugsel

Appell: Solidaritetsaksjon for forfølgde i Irak, Syria og Kurdistan
Torgalmenningen, Bergen 23.08.2014

I den kyrkja eg representerer trur vi.
Vi trur på ein kjærleg Gud. Vi trur på vår Herre og meister sin bodskap om å vise nestekjærleik; på han som sa: «Sæle dei som skaper fred, dei skal kallast Guds born»
Vi trur på evig liv.
Men vi trur også på eit verdig liv her og no.
Difor kan vi ikkje sjå på det uverdige.

Med vår tru vil vi møte dei som trugar oss, og dei som trugar liv, fridom og menneskeverd i Midtausten.
Men hjartelause fanatikarar som påstår at dei også trur, dei trur vi slett ikkje på.
Dei som vil truge sine mørke og einsretta tankar på andre, dei som vil tvinge til konvertering og fornekting av kristen tru eller det som bli oppfatta som avvikande tolkingar av islamsk lære, dei skræmer ei heil verd i desse dagar.

Vi kan ikkje lenger tole å sjå TV-bileta av vald. Vi har sett at kristne, kurdarar, moderate sunnimuslimar, sjiamuslimar, og den vesle minoritetsgruppa av jesidiar vert møtte med sverd. Med avretting, halshogging eller deportasjon. Overgriparane er dei fanatiske IS-tilhengjarane. Dei har stått fram frå djupet av eit despoti med grotesk vald.

Som truande, vel vi enno å tru på våre eigne styresmakter. Vi vel å tru at dei vil vise hjartelag og opne pengesekken slik at vi her hjå oss kan opne grenser og ta mot eit anstendig tal fortvila og fordrivne flyktningar.
Vi har enno ei strime av tru på at pengar frå ein aller annan stad djupt i den olja pengebingen vår kan hentast fram til hjelp for dei lidande i områda der flyktningar samlast i eit ufatteleg omfang. 

Slik må vi alle stå saman mot dei som terroriserer og skapar vondskap.
Som kyrkje rettar vi i denne stunda hender mot søstre og brør som ikkje deler vår tru, men som ber til Allah.

Her i Bergen i dag står vi samla fram og tar avstand frå overgrepa vi ser. Det gjev forventing om at kan vi leve side om side med ulik tru. At vi kan leve i fred med kvarandre.
Men vi kan ikkje leve i fred med dei som terroriserer, mishandlar og vil tvinge oss eller andre til å forlate vår tru. Trua lar seg ikkje true. Difor ropar vi i Den norske kyrkja til Gud i bøn for våre kristne medtruande som enno held ut i desse områda der dei kristne har sine aller eldste røter.

Ei grense er no passert for det vi kan tole.
Våre grenser må difor opnast for dei som er jaga frå heim, land og folk.

Det vil kyrkja løfte fram. I tru ber vi i dag om at våre styresmakter må bevise at landet vårt, Norge, er eit av dei beste land i verda å bu i. Her kan vi ta mot fleire av dei verst forfølgde.
Som kristne, som kyrkje  og som nasjon er tida komen for oss til å handle i møte med dei som gjennom trugslar og vald vert fordrivne og tvinga til å gje opp trua, forlate landet sitt, og som får smake terroren på kroppen.


Tru kan flytte fjell. Tru skal vinne på Sinjarfjellet!

søndag 3. august 2014

Tre bryllup og ei gravferd

Framfor 8.s. i treeiningstida hadde eg gravferd på fredagen og tre vigsler på lørdagen.
Eg valde same andaktsord både for gravferda og vigslene med utgangspunkt i eit av versa i preiketeksten for søndag. Då vart det slik
:



Gravferd

For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera. (Matt.6,21)

Døden fekk hjarta til å stogge.
Det er dødens natur.
Hjarta ditt bankar. Då er det liv. Hjartet stoggar. Då er det død.
Dette veit vi godt. Difor lyttar vi også godt etter når vi høyrer signal frå hjartet vårt om at noko er i vegen der inne der det normalt berre skal tikke og gå utan at vi elles reflekterer over det.
Hjarta er sentrum for livet.

Men hjarta vert også ofte omtala som sentrum for tankar og kjensler. Hjarta vert eit symbol for heile personlegdomen vår.
I hjarta bur det kjærleik, seier vi. Hjarta er fylt av hat, kan det også seiast når noko har skore seg i forholdet til medmenneska.

Hjartesorg kan ein tale om når forelskinga ikkje er gjensidig.

- Det var som om hjarta mitt vart knust, kan eit menneske i sorg tale om mens tårene renn ved eit dødsleie.


I vår kyrkje går vi no mot ei helg der hjarto våre skal setjast i fokus. Difor har eg valt eit kort andaktsord som er ein liten setning, henta ut frå komande søndags preiketekst:
For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera.

Hadde vi lese alt som vi skal ta opp komande søndag, ville vi forstått at dette handlar om kor lett det er for oss menneske å la oss leie og forføre av jordisk rikdom, pengar og velstand, og slik gløyme det himmelske – gløyme Gud.

No vart det altså slik at vi framfor denne søndagen møtte døden. Døden gjesta dykkar familie.

Eit hjarta har slutta å slå. Men samstundes lever vi andre vidare. Utan han/ho som døden tok frå dykk. Men med alle minne. Med all vemod. Med takk. Med tårer.
Ingen ting av alt dette som no kjem fram for dykk skal de sleppe. For alt slikt er ein del av det å sørgje. Ein del av det å ta farvel.


Gjev plass for dette som de kanskje vil uttrykkje ved å seia dette bur i hjarto dykkar no, sjølv om det faktisk er i hjernen at slike tankar og kjensler eigentleg sit.
Gjev rom for sorga. For vemodet. For takk og for tårer. Det er difor vi er her no.

Men så skal livet gå vidare etter dette. Gradvis skal vi kjenne at den døde kjem meir på avstand. Framfor oss reiser seg eit liv utan han/ho vi tar farvel med.

Hjarta ditt skal finne ein ny rytme. Litt annleis.
Livet ditt skal få ein ny farge. Kanskje ikkje så veldig forandra.
Men ein del av det som var viktig og stort for deg, er ikkje meir.

Korleis skal framtida di formast vidare?
Du skal sjølv fylle den. Du skal ta med deg dei finaste minna du har om han/ho som er borte, og så skal du leve. La hjarta ditt banke og slå. Livet kjem framleis mot deg.

Kan livet bli rikt og fint igjen etter eit dødsfall?Om det ikkje var råd, var det vanskeleg å vere menneske. For alle døyr, før eller sidan. Og var det ikkje råd å kome gjennom sorga, ville vi alle gått rundt med brostne hjarto kvar dag, for vi har alle våre som ikkje lenger er mellom oss.

Difor skal hjarta ditt på nytt banke på ein god måte. Slik at du kan leve. Slik at du kan oppleve livet som rikt. Ja, som ein skatt.

Men så var det altså at Jesus i dag tek eit lite tak i deg om minner deg om desse orda:
For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera.

Når vi forstår at dette er ord som kjem frå Jesu munn, ord henta frå hans berømte Bergpreike, som må vi lytte ekstra godt etter og spørje: Kva betyr dette, Jesus? Kva er det du vil seie oss?


Jesus vil med desse orda om skatten og hjarta vårt seie noko om at den store skatten, den finn vi ikkje her mellom oss. Den er ikkje jordisk gull og glitter, pengar og velstand. Den er ikkje ein gong familie og vener.

Den store skatten for deg om meg ligg og venta på oss i himmelen. Hjå Gud.Samla dykk ikkje skattar på jorda, der møll og makk øydelegg og tjuvar bryt seg inn og stel. Men samla dykk skattar i himmelen, der verken møll eller makk øydelegg og tjuvar ikkje bryt seg inn og stel. For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera.

Når døden har stogga hjarta vårt, då må hjarta finne sin stad i livets skattkiste. Den er hjå Gud. Dit kan Jesus bere deg, gjennom døden.
Jesus var sjølv i døden og vann over alle dei mektige dødskreftene. Han stod opp att or grava og lever i dag for å vere i stand til å ta oss alle til himmelen. Der skatten er.
Dit hjarta mitt lengtar. Dit eg vonar eg skal flytte når hjarta i kroppen ikkje vil slå meir.

Må vi alle be Jesus ta hand om hjarta vårt. La han vere skatten i livet, skatten i døden og vår skatt i himmelen. AMEN

Vigsel

For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera.

«Skatten min»
Eg veit ikkje om det er eit uttrykk som de som i dag er hovudpersonar vil finne naturleg å bruke når de vil seie noko fint til kvarandre eller om kvarandre.
Men eg veit at dette er ord som ofte blir bruk av to som er glade i kvarandre. Som elskar kvarandre. De må gjerne ta orda i munnen i løpet av denne dagen, og slik gje uttrykk for gleda over å verte ektefolk ved å kalle den andre for «skatten min».

Dette er dagen for å la hjarte tale. La Jesu ord gå i oppfylling nå han uttrykkjer det slik:
- det hjartet er fullt av, det seier munnen. (Matt 12,34)

Dette er dagen for å la hjarte banke. Heftig og kraftig i takk og i glede over det som skjer når eit samliv på denne måten får velsigninga ved Herrens altar – i Guds hus.
Dette er dagen for å la hjarte banke og munnen tale.

La det kome fram at i hjarta ditt bur det ein skatt. Den skatten er din ektefelle. Den skatten må vaktast og vernast og passast på. Dette er livets store rikdom.

Vi er i kyrkja nett no. Det er laurdag. I morgon er det søndag, og då er det også mange som vil ta ut på kyrkjeveg. Over heile landet er det slik denne helga at vi i vår kyrkje går mot ein kyrkjesøndag der hjarto våre skal setjast i fokus.
Difor har eg valt eit kort andaktsord som er ein liten setning, henta ut frå morgondagens preiketekst:
For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera.

Hadde vi lese alt som vi skal ta opp i morgon, ville vi forstått at dette handlar om kor lett det er for oss menneske å la oss leie og forføre av jordisk rikdom, pengar og velstand, og slik gløyme det himmelske – gløyme Gud.

No vart det altså slik at de framfor denne søndagen har vore opptekne med dette som nett no er så veldig viktig for dykk to. Bryllaupet. Stadfestinga av kjærleiken dykkar til kvarandre. Porten til ei felles framtid for å byggje vidare på heimen og å grunnfeste familielivet som sjølve pilaren i framtida dykkar.

I dag opnar det seg opp, alt dette som lenge har budd i hjarto dykkar. Dagen er her. Stunda er her. Eg trur de opplever at dette er ein skatt til å gle seg over som tek opp all plass i hjarto dykkar nett no. Slik skal det vere på bryllaupsdagen.

Men så skal livet gå vidare etter dette. Gradvis skal vi kjenne at kvardagane kjem tilbake. Festen tek slutt. Men du har skatten din der heile tida. Ektefellen din. Den skal ingen få ta frå deg.
Framfor dykk reiser det seg eit nytt liv med band som bind dykk saman i ei felles framtid.
Vi veit ikkje korleis dei dagane skal verte, men vi håpar og ber om mange og gode dagar i lag for dykk to.

Når så kvardagen kjem, skal hjarta ditt skal finne ein ny rytme. Litt annleis.
Livet ditt skal få ein ny farge. Kanskje ikkje så veldig forandra. Men forpliktinga ved det å leve som ektefolk, gjer noko med dykk som endrar framtida.

Korleis skal framtida dykkar formast vidare?
De skal sjølv fylle den. De skal ta med dykk alt det livet fram til no har gjeve dykk, men de skal få oppleve at livet opnar seg for dykk på ein ny måte.
Difor skal også hjarta ditt banke vidare på ein god måte. Banke for den andre.
Slik kan du oppleve livet som rikt. Ja, som ein skatt.

Men så var det altså at Jesus i dag tek eit lite tak i deg om minner deg om desse orda:
For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera.

Når vi forstår at dette er ord som kjem frå Jesu munn, ord henta frå hans berømte Bergpreike, som må vi lytte ekstra godt etter og spørje: Kva betyr dette, Jesus? Kva er det du vil seie oss?

Jesus vil med desse orda om skatten og hjarta vårt seie noko om at den aller største skatten, større enn den du i dag vil kalle for «skatten min» den finn vi ikkje her mellom oss. Den er ikkje jordisk gull og glitter, pengar og velstand. Den er ikkje familie og vener.
Ikkje ein gong ektefellen som du går ut or kyrkja i lag med i dag.

Den store skatten for deg og meg og oss alle ligg og ventar på oss i himmelen. Hjå Gud.

Samla dykk ikkje skattar på jorda, der møll og makk øydelegg og tjuvar bryt seg inn og stel. Men samla dykk skattar i himmelen, der verken møll eller makk øydelegg og tjuvar ikkje bryt seg inn og stel. For der skatten din er, vil hjartet ditt òg vera.

Dette er samanhangen som orda om skatten og hjarta ditt står i.
Det er om dette vi skal tale meir om i kyrkjene våre i morgon.

«Skatten min» Ta med deg den nye skatten du får her i kyrkja i dag.
Men gløym ikkje skatten i himmelen.
Av alle stader er det der hjarto dykkar må finne eit felles feste.

Gratulerer med dagen, og lukke til som ektefolk som kvar for dykk skal vere skatten til den andre. AMEN.

Bloggarkiv