1.juledag 2020.
Johs, 1,1-14
Åsane
Ordet, som var Gud, kom til oss i
julenatta.
Dette er julemysteriet. Eit Ord. Eit skapande ord som omskaper seg sjølv til
eit menneske. Gud vert menneske. Gud vert eit nyfødd barn.
Så uendeleg langt bortanfor det vi kan forstå med vår tanke.
Dette er for vår tru.
I dag kjem vi til kyrkje fordi vi trur. Vi kjem med tru. Vi kjem i trass. I
trass mot ei verd som har vore gjennom eit år der vi møtte motbakken.
Eit år med frykt, for mange. Med redsel.
Nokre av oss opplevde kanskje også sorg i dette året.
Men vi trassar motbakkar. Vi strevar oss fram. Oppover mot ein topp der vi trur
og håpar at det ikkje skal vere enno ein nedoverbakke, mot ein dalsøkk, før det
kjem nok ein motbakke å forsere. For vi ser at det skin i ein blenkjande topp
der framme. Dit vil vi.
Vi trur på Ordet. Vi trur på Gud, som var
eit ord, som skapte gjennom eit ord, og som let Ordet verte menneske.
No lyttar vi, med tru, til orda om dette Ordet. Til det som er sagt om han som
kom til oss frå Gud. Han som i julenatta, på ufatteleg vis steig ned mellom oss
for å vere som oss. For å gå motbakkane saman med oss. For å føre oss dit det
lyser.
I førebuingane til jula i år, gjennom heile adventstida,
har det for meg vorte slik at Johannesevangeliet har ståla mot meg som om det
var eit moderne julelys, av typen som blinkar. Dei har blinka til meg, alle
orda om at han som kom, han kom til oss som lyset. Lyset i mørkret.
Kunne det passe betre?
Gjennom eit mørkt år, så er han der. Han som er lyset for oss alle.
På julaftan kan vi lese teksten frå profeten Jesaja: «Det
folket som går i mørkret, ser eit stort lys. Over dei som bur i dødsskuggens land,
strålar lyset fram» (Jes.9.2)
Har
vi i som er fødde etter 2.verdenskrig, og det er dei aller fleste av oss,
opplevd eit år med så mange trugande, mørke skyer over oss som pandemiåret
2020? Neppe!
Guds velsignande lys over oss alle.
«Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det.»
Slik talar Johannes i dagens evangelium om det veldige som hende i jula.
På Betlehemsmarkene veit vi at det står at Herrens herlegdom lyste frå englane
som kom med gledesbod frå Gud. Bodet om frelsaren.
Difor: Det må handle om lyset på juledagen i år!
Lat oss flytte fokus frå mørkret som har lagt over, og som framleis kviler over vårt land, og over verda rundt oss gjennom 2020.
Lat oss flytte lyset inn til oss. lnn i heimane våre. Inn
i kyrkjene våre. Gjere det til vårt.
Slik Jakob Sande har gjort det med Vestlandet sin julesong:
«Det lyser i stille grender, av tindrande
ljos i kveld»
Korleis skal du og eg møte eit slikt lys?
Guds lys. Himmellyset.
Mitt svar på den første juledagen, er at
vi skal gle oss over han som kom til oss som eit lite barn, og som seinare sa
om seg sjølv: «Eg er lyset i verda. Den som følgjer meg, skal ikkje vandra i
mørkret, men ha livsens lys.» (Johs.8,12)
Han som er livsens lys, han skal vi også
bøya oss for og tilbe.
Slik vismennene gjorde då dei kom til Maria
med Jesusbarnet og fall på kne og hylla barnet (Matt,2,11)
Vi skal tilbe lyset i verda. Ikkje sola. Ikkje månene eller stjernene. Ikkje
andre gudebilete. Ikkje vår tids menneskelege mediastjerner. Men det vesle
barnet. Han som kom frå Gud. Han som var Gud: «Det sanne lyset, som lyser
for kvart menneske, kom no til verda»
Kunsthistoria
fløymer over av altertavler og måleri, skapt av kunstnarar som har tenkt seg
korleis det eigentleg var då kongane, eller vismennene, tilbad barnet. Ingen
var der med fotoapparat eller mobiltelefon med eit godt kamera. Her har
fantasien får leike seg. Fritt og usensurert. Ingen har fått til å skildra det
slik det verkeleg hende. Men mange kunstnarar har likevel formidla djupe
sanningar til oss.
I eit
kunstgallleri i Firenze i Italia heng eit bilete som har fasinert meg gjennom
heile adventstida i år, sidan eg fekk augene opp for det gjennom ein
avisartikkel eg kom over. Kunstnaren, Gentile de Fabriano, er frå 1400-talet,
og har måla biletet «Kongane som tilber»
I vår mørketid dette året kan det vere godt å feste augo våre på eit
gullglitrande bilde. Totalt fjernt frå den verkeleg verda. Slik var det ikkje i
stallen med Maria, Josef og Jesusbarnet. Dert kan vi vere trygge på. Ingen av
dei tre vismennene, eller kongane, som dei også blir omtala som, var kledde
slik som på bildet.
Men her ser vi dei i audmjuk tilbeding. Rangert etter alder.
Det som forbløffar
er grepet kunstnaren har gjort. Den eldste kongen kneler framfor barnet og
tilber.
Men barnet bøyer seg fram frå Marias fang og legg handa på hovudet til kongen.
Barnet velsignar den tilbedande kongen.
Kjære kyrkjelyd.
Måtte «lyset frå det høge gjesta oss som ei soloppgang» (Luk.1,78) dette
året.
Må vi oppleve at
barnet bøyer seg fram og velsignar oss med sitt nærvær og sitt lys.
Frelseslyset.
Slik at vi gjennom vår tilbeding, ved vår lovsong i julehøgtida, ser og
opplever at det skin i ein soloppgang no. I våre liv. I verda som er tyngd
under åket frå viruset.
Vi trur ikkje at
det er mørkret som har vunne.
Tvert om: Vi kjenner eit lys som er større enn alt mørke. Det lovar og priser
og tilber vi på denne store juledagen.
Og så ser vi for våre indre augo for oss at barnet bøyer seg fram og bøyer seg
ned. Det skin i lyset frå barnekroppen. Det velsignande og tilgjevande lyset
som jagar bort mørkret frå alle krokar i våre liv.
Takk for at du kom
til oss med lyset, kjære Jesus!
Takk for at du er lyset - Livsens lys som lyser i all verdens dødsskugge og
frykt.
Det er er dette vi
klamrar oss fast til denne jula: «- i han, var liv, og livet vart lyset for
menneska.»
AMEN