fredag 25. desember 2020

Det sanne lyset

 

1.juledag 2020. 
Johs, 1,1-14
Åsane

Ordet, som var Gud, kom til oss i julenatta.
Dette er julemysteriet. Eit Ord. Eit skapande ord som omskaper seg sjølv til eit menneske. Gud vert menneske. Gud vert eit nyfødd barn.
Så uendeleg langt bortanfor det vi kan forstå med vår tanke.

Dette er for vår tru.
I dag kjem vi til kyrkje fordi vi trur. Vi kjem med tru. Vi kjem i trass. I trass mot ei verd som har vore gjennom eit år der vi møtte motbakken.
Eit år med frykt, for mange. Med redsel.
Nokre av oss opplevde kanskje også sorg i dette året.
Men vi trassar motbakkar. Vi strevar oss fram. Oppover mot ein topp der vi trur og håpar at det ikkje skal vere enno ein nedoverbakke, mot ein dalsøkk, før det kjem nok ein motbakke å forsere. For vi ser at det skin i ein blenkjande topp der framme. Dit vil vi.

Vi trur på Ordet. Vi trur på Gud, som var eit ord, som skapte gjennom eit ord, og som let Ordet verte menneske.
No lyttar vi, med tru, til orda om dette Ordet. Til det som er sagt om han som kom til oss frå Gud. Han som i julenatta, på ufatteleg vis steig ned mellom oss for å vere som oss. For å gå motbakkane saman med oss. For å føre oss dit det lyser.

I førebuingane til jula i år, gjennom heile adventstida, har det for meg vorte slik at Johannesevangeliet har ståla mot meg som om det var eit moderne julelys, av typen som blinkar. Dei har blinka til meg, alle orda om at han som kom, han kom til oss som lyset. Lyset i mørkret.
Kunne det passe betre?
Gjennom eit mørkt år, så er han der. Han som er lyset for oss alle.

På julaftan kan vi lese teksten frå profeten Jesaja: «Det folket som går i mørkret, ser eit stort lys. Over dei som bur i dødsskuggens land, strålar lyset fram» (Jes.9.2)

Har vi i som er fødde etter 2.verdenskrig, og det er dei aller fleste av oss, opplevd eit år med så mange trugande, mørke skyer over oss som pandemiåret 2020? Neppe!

 Kor godt er det ikkje då å lytte til juleorda om det store lyset som skin inn i verda.

Guds velsignande lys over oss alle.
«Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det.»
Slik talar Johannes i dagens evangelium om det veldige som hende i jula.
På Betlehemsmarkene veit vi at det står at Herrens herlegdom lyste frå englane som kom med gledesbod frå Gud. Bodet om frelsaren.

Difor: Det må handle om lyset på juledagen i år!

Lat oss flytte fokus frå mørkret som har lagt over, og som framleis kviler over vårt land, og over verda rundt oss gjennom 2020.

Lat oss flytte lyset inn til oss. lnn i heimane våre. Inn i kyrkjene våre. Gjere det til vårt.

Slik Jakob Sande har gjort det med Vestlandet sin julesong:
«Det lyser i stille grender, av tindrande ljos i kveld»

Korleis skal du og eg møte eit slikt lys? Guds lys. Himmellyset.

Mitt svar på den første juledagen, er at vi skal gle oss over han som kom til oss som eit lite barn, og som seinare sa om seg sjølv: «Eg er lyset i verda. Den som følgjer meg, skal ikkje vandra i mørkret, men ha livsens lys.» (Johs.8,12)

Han som er livsens lys, han skal vi også bøya oss for og tilbe.

Slik vismennene gjorde då dei kom til Maria med Jesusbarnet og fall på kne og hylla barnet (Matt,2,11)
Vi skal tilbe lyset i verda. Ikkje sola. Ikkje månene eller stjernene. Ikkje andre gudebilete. Ikkje vår tids menneskelege mediastjerner. Men det vesle barnet. Han som kom frå Gud. Han som var Gud: «Det sanne lyset, som lyser for kvart menneske, kom no til verda»

Kunsthistoria fløymer over av altertavler og måleri, skapt av kunstnarar som har tenkt seg korleis det eigentleg var då kongane, eller vismennene, tilbad barnet. Ingen var der med fotoapparat eller mobiltelefon med eit godt kamera. Her har fantasien får leike seg. Fritt og usensurert. Ingen har fått til å skildra det slik det verkeleg hende. Men mange kunstnarar har likevel formidla djupe sanningar til oss.

I eit kunstgallleri i Firenze i Italia heng eit bilete som har fasinert meg gjennom heile adventstida i år, sidan eg fekk augene opp for det gjennom ein avisartikkel eg kom over. Kunstnaren, Gentile de Fabriano, er frå 1400-talet, og har måla biletet «Kongane som tilber»

I vår mørketid dette året kan det vere godt å feste augo våre på eit gullglitrande bilde. Totalt fjernt frå den verkeleg verda. Slik var det ikkje i stallen med Maria, Josef og Jesusbarnet. Dert kan vi vere trygge på. Ingen av dei tre vismennene, eller kongane, som dei også blir omtala som, var kledde slik som på bildet. 

Men her ser vi dei i audmjuk tilbeding. Rangert etter alder.

Det som forbløffar er grepet kunstnaren har gjort. Den eldste kongen kneler framfor barnet og tilber.
Men barnet bøyer seg fram frå Marias fang og legg handa på hovudet til kongen. Barnet velsignar den tilbedande kongen.

Kjære kyrkjelyd.
Måtte «lyset frå det høge gjesta oss som ei soloppgang» (Luk.1,78) dette året.

Må vi oppleve at barnet bøyer seg fram og velsignar oss med sitt nærvær og sitt lys. Frelseslyset.
Slik at vi gjennom vår tilbeding, ved vår lovsong i julehøgtida, ser og opplever at det skin i ein soloppgang no. I våre liv. I verda som er tyngd under åket frå viruset.

Vi trur ikkje at det er mørkret som har vunne.
Tvert om: Vi kjenner eit lys som er større enn alt mørke. Det lovar og priser og tilber vi på denne store juledagen.
Og så ser vi for våre indre augo for oss at barnet bøyer seg fram og bøyer seg ned. Det skin i lyset frå barnekroppen. Det velsignande og tilgjevande lyset som jagar bort mørkret frå alle krokar i våre liv.

Takk for at du kom til oss med lyset, kjære Jesus!
Takk for at du er lyset - Livsens lys som lyser i all verdens dødsskugge og frykt.

Det er er dette vi klamrar oss fast til denne jula: «- i han, var liv, og livet vart lyset for menneska.»
AMEN

onsdag 25. november 2020

Ta riket i arv

 

GRAVFERD
(Tekst: Utdra frå Domssøndag/Kristi kongedag I)

«- Kom hit de som er velsigna av Far min, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dykk frå verda vart grunnlagd. For eg var svolten, og de gav meg mat; eg var tørst, og de gav meg drikke; eg var framand, og de tok i mot meg; eg var naken, og de kledde meg; eg var sjuk, og de såg til meg; eg var i fengsel, og de vitja meg.» (Matt.25, 34-36)

Vi står ved slutten no. Slutten på noko vi tar farvel med. Snart kjem det noko nytt.

Eg snakkar om det som kyrkja kallar for det kyrkjelege året. Neste søndag er det adventstida som startar. Då skiftar kyrkjeåret.
Sist søndag var den siste i det gamle kyrkjeåret som vi no stig ut av.

Vi står ved slutten no. Slutten på noko vi tar farvel med.
Slutten på eit heilt liv. Noko nytt skal ta til.
Livet utan ho/han vi sørgjer over i dag.
Livet med minner om eit menneske som var.
Livet som skal reise seg framfor oss, og som etter kvart skal få lys og farge, håp og framtid etter som sorga får tid til å bleikne. Lik eit sår som sakte gror til, og som vil gjere mindre og mindre vondt. Til slutt sit vi att med eit synleg arr, eit merke som ikkje vert sletta ut. Men smerten har slokna. Heldigvis er livet slik innretta i møtet med døden.

Denne veka skiftar kyrkja kalender. Eit gamalt år er brukt opp. Når det vert advent  kjem det nye over oss. Det skal vi ta i bruk. Det skal vi ha forventning til. Det skal vi gle oss over.
Slik vi i desse dagar gler oss til at pandemien skal gli bort bak ei sky. Slik vi ser fram til at eit stikk i armen på dei fleste av oss, skal skape ei framtid som synest å stå på vent i det vi har gjennomlevd i lag mesteparten av dette året.

Ein handfull menneske var samla til jubileum i ei av kyrkjene på Osterøy sist søndag Vi fekk ikkje lov å invitere kyrkjelyden som eigentleg skulle feire at kyrkja på Gjerstad var 150 år. Men nokre få av oss fekk vere i lag og skape ei gudsteneste som mange hundre har sett via overføring på internett.
I denne gudstenesta tala vår gamle biskop, Ole D. Hagesæther, til oss.

Han gjekk ut frå ein litt lang bibeltekst som var framme i alle kyrkjer i landet denne siste søndagen i det gamle kyrkjeåret. Der stod bl.a. dei orda eg har vald som andaktstekst nett no:
«- Kom hit de som er velsigna av Far min, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dykk frå verda vart grunnlagd. For eg var svolten, og de gav meg mat; eg var tørst, og de gav meg drikke; eg var framand, og de tok i mot meg; eg var naken, og de kledde meg; eg var sjuk, og de såg til meg; eg var i fengsel, og de vitja meg.»

Dette er ord som er forma av Jesus når han talar om dommen og om dei siste tider.
Mange er redde for å høyra slike ord om eit så vanskeleg tema.

Men lytt. Høyr kor venleg Jesus talar: «- Kom hit de som er velsigna av Far min, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dykk frå verda vart grunnlagd.»
Lytt også til korleis Jesus grunngjev denne vennlege innbydinga til å få kome inn til han; inn for å ta i eige dette evige riket som Far i himmelen har gjort i stand, det som ventar på oss bak død og grav.
Han knyter det til korleis vi har stelt oss i forhold til våre medmenneske, dei som har hatt trong for omsorg og omtanke.
På godt norsk kallast det å vise kjærleik mot vår neste.

På Osterøy brukte vår gamle biskop desse orda då han talte til oss:
«Det er eit kall å gå rundt i verda og renne over. Renne over av kjærleik.
Med kjærleiken er det som med vatnet. Den søkjer alltid det som er lengst nede.»

Det er mange som er langt nede nett no.
Nokre av dykk, fordi de ber på sorg.
Andre fordi tidene er mørke. Skyene er mange på himmelen. Vi er urolege og redde.
Andre er kanskje endå meir urolege og redde enn du og eg er.
Mange treng vår omsorg. Vår kjærleik. Alt dette som opnar opp. Som opnar veg inn til det Jesu kallar for
« -det riket som er gjort i stand for dykk frå verda vart grunnlagd».

Det er velkjende ord Jesus brukar nå han viser oss kva praktisk nestekjærleik er.
Det som er nøkkelen inn til det evige.
Nøkkelen til det som kan skape noko nytt, håpefullt og lyst no når tidene er tunge.
Når vi må ta farvel.
Når vi ser på det som ligg bak, og ikkje heilt veit kva som ventar der framme.
Då må vi nå fram til alle som er langt nede. Som er på botn. Som har dei tyngste og djupaste tankane.
Biskoporda er kloke, og til ettertanke: 
«Det er eit kall å gå rundt i verda og renne over. Renne over av kjærleik. Med kjærleiken er det som med vatnet. Den søkjer alltid det som er lengst nede.»

Kanskje talar eg nett no til noko av dykk som tenkjer:
Det er eg som er nede no. Som er i djupet fordi den store sorga kom til meg.
Eller kanskje talar eg til ein anna som ser at det er menneske i omgangskrinsen, blant vener og kjende, i familien, som treng at nokon viser omtanke og kjærleik i praksis.

Måtte de møte kvarandre på ein slik dag. Du som kjenner at du er djupt nede.
Og du som høyrer kallet til å gå rundt i verda og renne over. Renne over av kjærleik.

I Salme 85,11 står det eit nydeleg ord: «Miskunn og sanning skal møta kvarandre, 
rettferd og fred skal kyssa kvarandre.»

Med eit slik møte i miskunn og med sanning; med eit slikt kyss mellom rettferd og fred; tar vi farvel. Farvel med det livet som er slutt.
Vi har håp om noko nytt. Om å ta i eige eit rike som Jesus fortel oss er gjort i stand heime hjå vår himmelske Far.

AMEN

søndag 25. oktober 2020

Til bords

 

Innsetjing av Thor Haavik som kapellan i Salhus.
25.10.2020. Bots- og bønnedag.

Kjære Thor.

Velkomen heim igjen til livet i 2020. Velkomen hit til oss som har lært deg å kjenne som presten på Farmen. Den frimodige, glade og tillitsfulle unge presten som på ein så flott og nær måte har representert kyrkja og det heilage inn i ei setting som slett ikkje framstår som spesielt heilag og kyrkjenær. Men gjennom deg har vi også fått eit glimt av det prestar til alle tider har sett og veit: Bak fasaden hjå heilt vanlege folk bur det mykje meir enn det som vanlegvis kjem til syne av tru og tillit til den Gud vi vedkjenner oss når vi er samla som kyrkjelyd til gudsteneste.

Du stig inn mellom oss her i Salhus, der du no skal verke som prest, på ein spesiell dag i kyrkjeåret. Bots- og bønnedag. Det er sant å seie ikkje ein jubeldag i kyrkja vår. Snarare det motsette. Likevel er det ein glad dag for oss i Salhus som får ta mot Thor som vår nye prest.

Då eg las evangelieteksten for denne dagen, ord som eigentleg ber i seg eit tungt alvor, så festa eg meg ved eit par vers frå Lukasevangeliet som for mitt indre auge var eit lite speilbilete av scener frå Framensendingane. Der har vi sett dykk samla rundt bordet i hovudhuset på den idylliske garden, langt til skogs. Ute ligg vatnet og speglar seg i sommarsola. Blomster, grønsaker, kyr og kalvar kan nesten gje assosiasjonar til eit Paradis som er skildra i 1.Mosebok. Men Paradiset har openberre, mørke flekkar.  Likevel: Stundene rundt bordet synest, i alle fall for oss som ser på TV, å vere prega av harmoni og fred. Eg ser for meg Thor som skuffar i seg havregrauten og drikk av flaska med vatn. Det same gjer dei andre vestlendingane, samen frå Finnmark, trøndarane, og dei frå Østlandet.

I Lukasevangeliet les vi på denne søndagen: «Frå aust og vest og nord og sør skal menneske koma og sitja til bords i Guds rike. Då skal nokre av dei som er dei siste, bli dei første, og nokre som er dei første, skal bli dei siste.» (Luk.13,29-30)

Kjære Thor! Som prest vert det di viktigaste oppgåve å by inn til bords i Guds rike. Til den store himmelfesten der Gud bur. Der vi ikkje skal ete så mykje graut, og for det meste berre drikke vatn. Fortel om Guds rike til dei du møter i Salhus. Ikkje minst: Rop det ut til konfirmantane. Til dei unge som gjerne vil møte deg og lytte til deg.
Fortel om alt som er snudd opp-ned der Gud bur. Om at dei siste skal bli dei første. Det er ord til menneske som har trakka feil, eller som har fått ein skeiv start i livet, som ofte står bak i køen når goder skal fordelast. Alle desse har ein privilegert plass som ventar på dei hjå Gud. Thor – fortel om dette. Forkynn!

Vi skal snart syngje fleire ord frå ein gamal salme som summerer opp ditt kall når du skal forkynne:

«Gud hjelp oss å høre med kjærlighets brann / vår hyrde som lokker så blide,
så vi kunne skyde oss, kvinne og mann / og samle oss hos ham i tide!

Da toner det gjennom den himmelske hall / en lovsang med fryd uten like.
For tronen og Lammet de salige skal / få juble i himlenes rike.»

                                                                                                            NoS 261, v.3 og 7

Så er det også slik at kvart vers i salmen vi har sunge frå, og som vi straks skal syngje litt meir av, dei har alle ei siste, felles, verselinje.
Eg tenkjer at dei orda skal vere di og mi bøn for vår presteteneste.
Eg tenkjer at orda skal vere kyrkjelyden si bøn for alle oss som vil høyre til i hans kyrkje her mellom oss. Det er denne setninga frå salmeversa: «Miskunne deg over oss, Jesus!»

Vi ynskjer alt godt for deg som ny prest i Salhus, og ber deg no om å knele ved altarringen, slik at vi kan få leggje deg og di teneste som prest fram for Gud i bøn.

 

 

Den som innsettes, kneler på alterringen.

Den som foretar innsettelsen, fra alteret, vendt mot menigheten

La oss be om Guds velsignelse over vår nye medarbeider.

Vendt mot alteret

Evige Gud, du som kan bruke svake og syndige mennesker i din tjeneste, vi takker deg fordi du kalte apostlene og grunnla din kirke på jorden. Vi ber deg, velsign Thor Haavik ved din Ånd, så han forkynner ditt ord klart og rent og forvalter de hellige sakramenter med troskap. Hjelp oss alle å tjene deg med våre nådegaver og evner, så vi sammen kan bygge vår menighet på den ene sanne grunnvoll, Jesus Kristus, vår Herre.
Amen

torsdag 8. oktober 2020

Vår rettferd

 

19.s. i treeiningstida. I – 11.09.2020 
Biskopshavn og Eidsvåg
Matt. 5,20-26

Jesus tala ofte til farisearane og dei skriftlærde og sa sanninga om deira liv. Han åtvara dei ofte. Farisearane og de skriftlærde ville leve i samsvar med Bibelen, men dei ville samstundes vri på meininga med det som stod i Bibelen, eller i GT som var den delen av Bibelen dei kjende.

Dei levde tilsynelatande fullkomne liv, men likevel var dei ikkje slik at Gud kunne godta deira liv. Kvifor var det slik? Og kan det lære oss som lever i dag noko?

Det må vi snakke om denne søndagen.

Det vi kan lese ut frå teksten vi har lese i lag – ein tekst som er ein del av Bergpreika – det er at farisearane og dei skriftlærde sin religion, den var berre noko dei kledde på seg, noko dei pynta seg med i det ytre. Den gjekk ikkje inn i deira indre liv. Deira tru og deira religion var utan frukt. Den var utan kjærleik.
Slik står dei der som ei åtvaring til oss som lever i dag. Vi som gjerne vil tru på Jesus. 

Det første vi kan lære er at Jesus seier noko om at vår rettferd må vere større enn rettferda til farisearane og dei skriftlærde. Elles kjem vi ikkje inn i himmelriket.
La dette stå der som ei overskrift for det vi skal snakke om. At vi må vere rettferdige. Så skal vi etter kvart kome tilbake til kva dette betyr. 

Denne teksten frå Jesu Bergpreike lærer oss også noko spanande om tilhøvet mellom GT og NT.

Vi tenkjer ofte at vi som kristne ikkje treng å bry oss om GT. Det overlet vi til jødane, det er noko som ikkje angår den kristne kyrkje. Vi held oss til Jesus. Vi lar Paulus og dei andre apostlane undervise oss om kristen tru. Men slik tenkjer ikkje Jesus. For han er GT høgaktuelt. Han vil ikkje sjå bort frå innhaldet der. Tvert om. Han løftar det opp og syner oss den djupe meininga med det som står der. Slik talar han det berre tre vers før vår preiketekst tek til: 

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.  Matt 5:17 

Jesus held fast på GT. GT  inneheld ekte kristen tru og lære. Men dei skriftlærde og farisearane, dei vrei på meininga med det som stod der. Særleg dei viktige avsnitta frå Loven. Ikkje minst dei ti bod.

-Dei fordømde drap. Men dei hadde hatefulle hjarto.
-Dei fordømde ekteskapsbrot, men dei gav rom for syndige lyster.
-Ved å misbruke eid, gav dei rom for løgna.
-Dei elska venene sine, men hata fiendane sine.

Jesus var no komen for å lære kva som var meininga med GT. Og kanskje heilt spesielt med Lova.
Han lærte at også hat er mord. Han sa at til og med å lyste etter ei anna kvinne, det er hor. Og han synte dei at å elske sin neste, også betyr å elske sin fiende. 

Gjennom det han talte til sine samtidige, farisearane og dei skriftlærde, lærer Jesus også oss som lever i dag noko om korleis våre liv som kristne skal vere. Han plukkar av oss pynten vi heng utanpå. Han set lyskastaren på vårt indre liv. Kva er det eigentleg som bur i oss?

Er vi betre enn farisearane og dei skriftlærde?

'Jjesus set ikkje berre søkelyset på våre indre tankar, det som ingen andre kan sjå. Han går lenger enn til hat og til syndige lyster.
Jesus peikar også på vår gudsdyrking. Vår gudstenestegang. Han snakkar om å bere fram eit offer på altaret. Med det meiner han sjølve det innarste i gudstenesta. Ikkje berre det å leggje ein pengesum i offerskåla når det er kyrkjeoffer til misjonen.

Vår gudsdyrking er ganglaus dersom vi lever i konflikt med vår neste, seier Jesus:

Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg,  så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Matt 5:23-24    

Heilage gjerningar – vår gudstenestefeiring, - er spotting  når vi lever i uoppgjort fiendskap med vår nabo. Det er meiningslaust å rope til Gud i bøner om vi ikkje vil snakke med dei vi lever saman med, om det som ligg der som eit stengsel oss i mellom.

Eigentleg talar Jesus om konsekvensane av å leve eit liv der vi stengjer kjærleiken ute. Der vi gjev rom for hat, for sinne, for baktaling, eller der vi lever i konflikt med vår neste, samstundes som vi dyrkar vår Gud ved Herrens altar.
Konsekvensane av eit slikt liv, eit liv i urettferd, dei er veldige i følgje Jesus. For han sa det altså slik: 

Jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Matt 5:20 

Vår rettferd må vere større enn rettferda til farisearane og dei skriftlærde. Elles kjem vi ikkje inn i himmelriket. La dette stå der som ei overskrift for det vi skal snakke om i dag.
Det sa eg ved innleiinga til denne preika. Og eg sa at det skulle vi kome tilbake til dette. Vår rettferd må vere betre enn dei skriftlærde og farisearane. Korleis kan det gå til?
 

Heldigvis har vi i dag, tidlegare i gudstenesta, også lese om apostelen Paulus. Frå eit viktig avsnitt i hans brev til kyrkjelyden i Galatia har vi lese.
I motsetnad til dei aller fleste av oss, men på line med dei aller frommaste farisearar, levde Paulus lenge eit perfekt liv, i det ytre.
I brevet han skreiv, er det som om han vil løfte dei kristne i kyrkjelyden han kjenner opp på eit høgare nivå.
Han hugsar tilbake til då han gjesta dei, men no har han høyrt at deira kristne omvending synest å byggje på ein nokså sviktande grunn.
Tidleg i brevet skriv han: «Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, til et annet  evangelium.»
(Gal 1,6) 

Mot slutten av brevet, er det som om Paulus vil samle trådane. Han vil vise vegen til eit nytt liv. Ikkje tufta på lovens strenge krav som han var kjent med gjennom fariseismen.
Han seier i dagens lesetekst frå Gal 5: «Lev et liv i Ånden!»
(Gal. 5,16)

Paulus viser kva det betyr, det som Jesus i si tid tala om i Bergpreika, og som vi har vore inne på:  Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. 

Å leve rettferdig handlar ikkje om å streve livet av seg for å halde bod og forbod. Eit rettferdig liv er eit liv i Anden.  Noko som veks fram som ei god frukt som kjem frå Gud sjølv.

Paulus ramsar først opp ei heil rekkje med gjerningar som kjem frå det han omtalar som «kjøtet» i oss: Han nemner i alt 15 døme på slike dårlege gjerningar, kanskje det vi i vår daglegtale ville kalla for synd. Men det finst langt fleire enn 15, for han legg til: «-og mer av samme slag» (Gal. 5,21)

Som eit lite apropos inn i vår lokale kamp mot pandemien som har nådd også oss som bur i Bergen, høyrer vi at Paulus dreg fram fyll og festing som gjerningar av kjøtet. Det er nr. 14 og 15 av omtalte gjerningar av kjøtet.  
Vi skal ikkje henge oss for lenge opp i dei negative gjerningane. 

Men heller lytte når apostelen vil lære oss om Andens gode gjerningar.
«Lev et liv i Ånden!»
Kva betyr det?
Det aller viktigaste vi skal merke oss er at Paulus kallar eit slikt liv for eit liv som ber frukt. Frukt som rett og slett veks fram som eit resultat av at vi lever nær Jesus. At vi lyttar til hans ord og formaning. At vi tek til oss av hans nåde og tilgjeving. At vi lar oss vegleie gjennom bøn og stille nærvær. Av å lese hans Ord. Lytte til forkynning og formaning. Slik dei kristne i Galatia lytta når Paulus forkynte og formana.

Skal di og mi rettferd, målt med Jesu rettferdige auge, overgå rettferda til farisearane og dei skriftlærde, så må vi leggje til rette for at frukta frå Den heilage ande skal få vekstvilkår.  Andens frukter skal haustast få våre liv. Og det er velsmakande frukt. Høyr enno ein gong Paulus sine ord:

 «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, torfasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven.» (Gal 5,22-23) 

Det er Paulus sine ord. Men for oss er det storarta hjelp for å vite kva Jesus eigentleg formanar oss til når han ser etter eit rettferdig liv som må overgå livet til farisearane og dei skriftlærde.

 Så står vi på denne søndagen altså overfor eit av paradoksa i den kristne lære.
På den eine side: Lovens krav til oss om å leve eit rett og rettferdig liv. Krav som Jesus på ingen måte løfter av oss. Han seier ikkje at vi ikkje skal bry oss om å leve rett. Tvert om. Han siterer bodorda: ”Dere har hørt det er sagt..” Og så skjerpar han faktisk innhaldet i boda for oss ”-men jeg sier dere”
Han avlyser ingen krav. Vi skal leve rettferdig.

På den andre sida: Bibelen ord gjer det også klårt at same kor godt vi lever, lever vi ikkje godt nok til å gjere oss fortente til himmelriket. Difor må vi ved den same tru som Paulus greip i sitt hjarte få del i det fullkomne og rettferdige livet Jesus sjølv levde. Ved å leve nær han kan våre liv vere frukter av vår tru. Andens gode frukter. Kjærleik – glede – fred. 

På denne søndagen har vi altså snakka om og lært noko av det mest grunnleggjande i den kristne trua. Noko av det som på den eine sida er så lett. Men som på den andre sida er så vanskeleg å få tak i. At vi skal leve rett. At vi skal prøve oss sjølve kva som bur i oss. Er det vakre fasadar med rote innhald på baksida? Det må vi leggje av. Vi skal leve rett. Andens frukter må få vekse fram.

Men samstundes som vi lever rett, skal vi vite at det er ikkje livet vårt i seg sjølv som kvalifiserer for inngang i Guds rike. Berre ein har levd så fullkome og rettferdig at det gjev tilgang der. Det var Jesus sjølv. Ved å tru på han får vi del i hans fullkomne rettferd.

Så skal vi, ved å leve i kjærleik og i rettferdige, Andens gode gjerningar, vise at vi trur. Gjennom denne levande trua er det at mi rettferd overgår farisearane og dei skriftlærde. Gjennom denne levande trua som ber frukt i form av Andens gode gjerningar er det at eg og du får del i Jesu fullkomne rettferd. 

AMEN

fredag 18. september 2020

Andakt på bestilling

 

Gravferd 18.09.20  - Aud 
Møllendahl, store kpl.
Johs opb 21, 3b-4

Kjære sørgande.
Det er ikkje ofte at andakta ved ei kiste vert halden på bestilling frå den vi tar farvel med.  Men Aud ville det slik. Ho ville at orda om den nye himmel og den nye jord skulle lyde ved denne anledninga.

I minneorda som vi nettopp las, har de, hennar pårørande, sagt det på denne måten om Aud: «Sin kristne tro beholdt hun til det siste ( … ) Og himmelen ville hun ikke til. Hun håpet å få en plass på den nye jorden som Johannes Åpenbaring taler om»

Slike ord må gjerne lyde også over mi kiste når den dagen ein gong kjem.

For kva er det vi har lese som ein del av ritualet her i dag? Eg les dette i så å seie alle gravferder eg har ansvar for som prest. Og i dag tek vi det fram også som tekst i andakta:

«Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei …»

Mange, mange menneske trøystar sørgande med ord om at den døde no er i himmelen.
Men Bibelen lærer noko anna. Noko om at ein gong skal himmelen koma til oss. Himmel på jord. Ei ny jord og ein ny himmel skal nyskapast ved enden av tida.
Så skal vi som budde på jorda framleis få bu i lag med vår Herre og skapar, han som vi ber til og seier: «Vår Far i himmelen» Han kjem til den nye jorda:
«Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei …»

Korleis kan dette gå til?
Korleis skal ei ny jord kunne stå fram, nyskapt og fullkomen? Og kan det verkeleg vere plass til alle menneske som har levd på jorda sidan opphavet, når det måtte vere?

Slikt har vi rett og slett ikkje svar på.
Like lite som vi ved å lese i Bibelen finn svar på korleis skapinga skjedde.
Ingen teolog med integritet vil hevde at vitskapen ikkje er overtydande når vi får vite om evolusjon og ei tidsrekning langt bak det 1.Mosebok fortel oss.
Men ingen vitskapsmann kan likevel sløkkje den kristne trua på at bak opphavet, i starten av evolusjonen, før «the big bang» så var det ein styrande Skapar, ei allmakt utanfor det vi kjenner. Det er kyrkja si faste tru, slik vi vedkjenner det kvar søndag i kyrkja:
«Eg trur på Gud Fader den allmektige, som skapte himmel og jord»

Den kristne trua er ei tru på den Allmektige. Den kristne trua har ikkje alle svara på kvifor den allmektige ofte kan synast å vere vanmektig.
Likevel trur vi. På Skaparen. Og på Frelsaren.
Tru er overtyding om det vi ikkje heilt veit; det vi aldri kan bevise heilt sikkert.

Personleg deler eg Aud si tru på den nye jorda. På ei nyskaping av den jorda vi i vår tid er redde for at menneskeslekta rett og slett  er i ferd med å øydeleggje.
På bakgrunn av det vi kan lese i Bibelen tenkjer også eg at den himmelen som vi gjerne talar om når vi snakkar om livet bak død og grav, eigentleg er ei nyskapt jord, som på ein eller annan måte skal framstå fullkomen og i samsvar med Guds gode skaparvilje.

I vår kyrkje er det framfor alle ein person som har undervist om denne delen av teologien. Det er han som var biskop i Agder mellom 1973 og 1983. Han heitte Erling Utnem.
Det første året eg studerte teologi på MF var hans siste år som lærar der, før han vart biskop. Etter at han slutta som biskop, gav han i 1987 ut ei bok som har vore veldig viktig for alle som vil setje seg inn i dette temaet. Boka heitte «Visst skal jorden bli ny!». Det er ein stor og grundig gjennomgang av kva Bibelen lærer om dette, og eg vil tru at nesten alle som i dag er prestar i landet vårt er påverka av det som står der.

Noko av det viktigaste vi lærte i denne boka var at Guds plan ikkje er å øydeleggje jorda for så å føre dei frelste til ei heilt ny jord ein annan stad, til det vi kanskje forstiller oss som himmelen.
Eit klassisk, kort, sitat frå denne boka er kanskje det Erling Utnem i ettertid er mest kjent for å ha sagt: «
Det er ikke vi som skal til himmelen. Det er himmelen som skal hit.»

Aud håpa altså å få ein plass på den nye jorda.
Det håpar eg sjølv, for min eigen del, også.
Eg eg ynskjer inderleg at det kunne vere vårt håp for oss alle som i dag sørgjer ved denne kista.

På den nye jorda, der Guds bustad skal vere mellom menneska, der skal mykje verte annleis enn det vi kjenner i dag. Der handlar det om ei fullkomen jord. Utan synd. Utan konsekvensane av synda – f.eks alle miljøproblema vi har påført oss sjølve og jorda og fellesskapet mellom menneska. Og kanskje aller størst: Vår aller verste fiende, det som samlar oss her i kapellet nett no, døden, skal vere borte.

Vi har lese det i andaktsordet som Aud ville vi skulle løfte fram i dag.
Det er verkeleg eit trøystefullt ord som ei siste helsing frå henne:
«Sjå, Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei, og dei skal vera hans folk. (…)
Han skal tørka kvar tåre frå augo deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pine. For det som ein gong var, er borte.»

AMEN

onsdag 16. september 2020

Forventning

 

16. s. i treeiningstida I – 20.09.2020
Salhus. Dåp og konfirmantjubileum
Mark.7,31-37

For nokre av dykk er dagen i dag fylt med forventningar knytte til seg. Å bere eit barn til dåpen er ei høgtidsstund, sprengfull av fortetta forventning. Forventning til det nye livet som er midtpunkt i ein familie. Glede over, og forventningar knytte til ansvaret ein har fått som foreldre. Ei veldig glede og forventning til den rikdom ein har fått mellom hendene - umåleleg i materielle verdiar. 

Eit nytt barn ber i seg så ubegripeleg mykje av spaning og ordlaus forventning at berre dei nybakte foreldra har ord som kan dekkje dette.
Og kanskje er det nettopp det som er så stort på ein slik dag. Det at orda eigentleg ikkje strekk til. Vi må gje uttrykk for forventningane våre gjennom handlingar som løfter seg over språklege uttrykk. 

Dåpshandlinga vi har vore vitne til, er ei slik stund der vi utan ord kan tale gjennom handlingar. Ved å løfte opp barnet, bere det fram til dåpsvatnet og leggje det over i Guds hender, signaliserer vi at vi ynskjer det aller beste for dette vesle livet.
Vi legg barnet i skaparhendene, hendene som skapte liv, som skapte den nyfødde og som skaper håp om evig liv gjennom den heilage handlinga vi har vore med på.

Difor seier eg i dag til dykk som har halde dåp for barnet dykkar. Ser du kva du har vore med på? Ser du kor stort det er?
Og ser du den andre hovudpersonen ved sida av det vesle barnet – ser du Jesus som slik tek barnet til seg?
”Han tok dei fanget, la hendene på dei og velsigna dei” las vi som ein del av dåpsritualet då vi høyrde korleis Jesus tok i mot småborna som dei bar til han.

Dei hadde også forventningar til Jesus, folk som stod rundt den døve som altså hadde vondt for å tala. For vi las at dei førte bort til Jesus denne mannen og bad Jesus om å leggje hendene på han. 

Det vi no snakkar om, kallar vi gjerne for religiøs lengt. Forventningar til nyfødd liv, dåp, konfirmasjon med handspålegging, alt kan samlast i det vi kallar for religiøs lengt. Det som også kjem opp i dagen når døden gjestar oss, og vi vert tvinga til å tenkje gjennom kva vi tenkjer, trur og håpar om livet etter dette. 

For heile 65 år sidan var det fleire av dykk som var her i kyrkja som unge konfirmantar.
Den gongen knela de ved altaret, og prest og kyrkjelyd bad for framtida dykkar.
Eit ungt liv låg i Jesu hender. Tillitsfullt vart framtida di lagt fram for Gud.

Jesus ville forma livet ditt ved å røre ved deg. Være nær deg. By deg inn til å kome litt avsides med han frå tid til anna. Vere stille for han i bøn og lytte til det han vil seie deg.
Andre gonger inviterte Jesus deg til å møte han i fellesskapet med andre som trur, for å tilbe og lovsyngje han.

Tiår på tiår har gått. Dei eine kalenderen etter den andre er bytta ut. De er komne langt inn i pensjonisttida som 80-åringar. De har vore i mange konfirmasjonar, til barneborn, og kanskje også oldeborn. 

Eg ser Jesus for meg i dag. Eg trur hans auge er fokuserte på Salhus kyrkje og alle oss som er her no. Jubilantar, eller pårørande, saman med dåpsborna.
Så mange fleire er det ikkje rundt oss i ei pandemitid.

Men eg trur han ser oss, kjenner oss, og vil røre ved oss, alle som ein.
Det er som eg kan høyre sukket hans mellom kyrkjeveggene her i Salhus denne haustsøndagen: Effata, lyder det frå Jesu munn. Lat deg opp!

Lat opp øyra ditt og lytt. Lat opp hjarta ditt og tru. Lat opp munnen din til takk og lov.

For framleis ser han. Framleis kjenner han deg og meg og oss alle.
Han ikkje berre kjenner oss. Han har også medkjensle med oss. For han veit om det som er vanskeleg i livet til deg og meg.

Det er ikkje sikkert det er så mange stumme og døve mellom oss. Men han ser oss med det som er vår bør. Det som er vanskeleg i ditt og mitt liv.
Han vil ta deg ut or flokken som driv rundt i velstandslandet Norge og er forblinda av løn og status, hus og bil. Han vil ta oss til side og opne øyrer og augo så vi høyrer han, ser han, og takkar han.
 

Den døvstumme hadde heldigvis nokre tolmodige menneske som stod han nær. Som, når dei berre tok seg tid til å konsentrere seg, også forstod litt av det han freista å seie.

Så ein dag kom familien hans og drog han med seg. Han forstod ikkje heilt kvar dei skulle. Men dei førte han fram til ein mann i trettiåra. Mannen heldt seg for seg sjølv. Borte frå der folkemengda i byen heldt til.
Familiemedlemene peika på den døvstumme. Jesus lytta. Han nikka. Den døve forstod ikkje kva som skulle skje.
 

Så kom Jesus bort mot han. Han la handa rundt skuldra til den døve og førte han endå litt lenger bort frå familiemedlemene. Han kjende varmen frå Jesus. Han lurte på kven Jesus var. For den døve var Jesus ikkje nokon anna enn ein ukjend mann med ei forunderleg utstråling. Det var merkeleg å vere åleine med han.

Den gongen var det ingen koronarestriksjonar. Ikkje noko smittevern  Så Jesus løfta armane og mannen kjende at Jesus rørte ved han. Han tok inn i øyro hans. Fingrane til Jesus var lette å kjenne inne i øyregangane. Så tok han spytt på fingeren og vette tunga til mannen som ikkje kunne tala tydeleg.

Jesus talte til mannen med teikn. Med handlingar som var til å forstå for ein som ikkje kunne høyre eller tale sjølv. Dette var nærspråket. Kroppsspråket. Han såg med augo kva Jesus gjorde. Han kjende med huda si. Han fornemma med tunga.

Han såg også korleis Jesus løfte augo og involverte himmelen. Han såg at Jesus opna munnen og ropa eit ord.
Underet hende. Der alle tidlegare hadde tala til døve øyro, tala Jesus no brått til opne øyro. Mannen kunne høyre og forstå kva Jesus sa. 

Jesus hadde oppfylt forventningane til dei som førte mannen fram til han som var Meister og Herre. Dei kunne ikkje forklare. Deira ynskje var at Jesus skulle leggje hendene på den funksjonshemma mannen. Dei fekk eit under i svar. 

Slik kan Jesus oppfylle forventningane til dykk som bar borna dykkar fram til Jesus i dåpen i dag. Han har så mykje å gje til det livet som vart bore fram for han som er Meister og Herre også for oss. Men ser vi? Høyrer vi? Forstår vi? Eller har det proppa seg til for oss? Vågar vi å forvente eit under i barnets liv? Eit trusunder? 

I møtet med den døvstumme les vi om Jesus at han: såg opp mot himmelen, sukka og sa til han: «Effata!» – det tyder: «Lat deg opp!»

I dag vil eg utfordre oss alle på våre forventningar: Våg å forvente at Jesus vil møte deg, og at han vil opne stengde kanalar, slik at hans velsigning får strøyme over deg og ditt liv. Våg å forvente at Jesus vil møte din ordlause lengsel. Din religiøse lengsel. Våg å tru at han vil høyre bønene for borna som vi i dag har lagt i Guds hender, og for dei born som mange av oss tidlegare gjorde det same med. Våg å forvente velsigning over eit liv som skal forme seg gjennom åra som ligg framfor.

Og de som har så mange år av livet å sjå tilbake på – kan du sjå at Jesus var der?
At han velsigna deg? At han let deg kome gjennom også det som var dagar i mørke, motgang og med vondt å bere?

Slik det var i byen der Jesus stogga og var tett i lag med ein som ikkje kunne høyre, slik kan det også verte for alle som vil våge seg nærare han der han er. For eksempel i kyrkjehuset. Til øyro som lenge har vore proppa igjen, vil han tale sine gode ord. Ord som kan forløyse gleda og lovsongen i livet. Ord som kan fornye og reise opp.

Jesus kan kome opp på sida di. Ta deg til sides frå flokken av menneske rundt deg og tale så du høyrer og forstår. Tale sitt ”effata” inn i ditt liv, slik at du svarar som det vart svart ved Galileasjøen: ”Han har gjort alle ting vel”.  
Det var ordet som lydde om Jesus etter at underet skjedde.

Det er dette vi vil vise kvar einaste av dykk som er i kyrkja i dag, dåpsfamiliar, konfirmantjubilantar og de som er dei trufaste kyrkjegjengarar her i kyrkjelyden vår:
Jesus gjer alle ting vel!

Berre han får sleppe til. Berre vi vågar å la han opne opp der det er stengde kanalar som fører inn i mitt og ditt liv.

Effata, sa Jesus. Lat deg opp! 

Lat opp livet ditt for Jesus slik at ekkoet frå det som hende den gongen også kan lyde mellom oss som lever i dag. Ekkoet av lovsong og lovprising. Han har gjort alle ting vel!

Vi får løyste tunger som takkar og lovsyng fordi vi forstår og begrip at det er Gud som vil oss noko. Han vil oppfylle våre lengsler og våre forventningar.

fredag 11. september 2020

Dømmekraft og innsikt

 

15. s. i treeiningstida I. 13.09.20
Fil. 1, 9-11
Hamre kyrkje. Konfirmasjon

Kjære konfirmantar. Kjære pårørande.
Det vart haust og regn på denne dagen. Det skulle vore vår og ventande sommar. Mykje er snudd på hovudet dette året. Men noko er like vel på rett kjøl. Konfirmasjon og fest kan det vere, sjølv med regn og med restriksjonar, og berre halvfull kyrkje.
Konfirmasjon kan det vere, også med ein prest de ikkje kjenner.
Men heldigvis er ikkje presten hovudpersonen i dag.
Du som er konfirmant er hovudpersonen.
Og viktigare enn at du kjenner presten, er at du kjenner Gud.
Og aller viktigast er det at du er kjend av Gud. Det vil vi framfor alt formidle til deg i dag.
Gud kjenner deg. Ved namn. Han gjorde deg til sitt barn i dåpen. Han vil vere din gode himmelske Far for deg så lenge du lever. Gjennom ungdomstida. Inn i ung, vaksen alder. Når du stiftar familie, og når du får barnebarn, og etter kvart blir så gammal at du forstår at livet her har ei avgrensa lengde. Gud kjenner deg.

På denne konfirmasjonsdagen vil vi, som det aller viktigaste vi gjer, be til Gud for deg.

Du skal knele her på altarringen, og til Gud vil vi nemne namnet ditt.
Og så ber vi for deg med nokre korte ord.

Men på denne søndagen er det også slik at vi, og alle andre som samlar seg i kyrkjene i landet vårt, no har høyrt lese frå Bibelen, frå eit brev apostelen Paulus for lenge sidan skreiv til dei kristne i byen Filippi, ein by som i dag ligg i Hellas.
Til desse aller første kristne i vår del av verda, Europa, skreiv Paulus i brevet sitt:
«Dette bed eg om ….»

Vi las ei bøn for dei første kristne i Europa.
Vi har lese denne bøna også til dykk konfirmantar i Hamre i dag.

Ei bøn om at «kjærleiken dykkar må bli rikare og rikare på dømmekraft og innsikt, så de kan skjøna og avgjera kva som er viktig …. »

Fantastisk flotte ord til konfirmantar!

Bøn om at kjærleiken dykkar må bli rikare.
At de skal få god dømmekraft. Så de forstår kva som er viktig.

Eg trur mange av oss no er grundig leie av alt styret med antibac, og all handvasking, og av lite klemming, og av saknet av fotball ,og av å halde på meteren til Erna. Eg trur vi føler med dei som inne i byen vår, Bergen, i dag ikkje får ta med seg alle gjestane som var inviterte til konfirmasjonar denne søndagen, slik vi trass alt fekk lov til her på Osterøy.

Likevel må eg seie at det var oppløftande å høyre om at unge menneske er flinkare enn meir vaksne personar til å praktisere og å etterleve smittevernet som desse siste månadene er påtvinga oss alle. Dei unge har dømmekraft; dei forstår kva som er viktig. 

Dømmekraft. Vite kva som er viktig.
Eigentleg er det gamle ord. Men det er ord som er veldig aktuelle. Og så viktige at dei står i Bibelen.

I dag har vi også lese nokre endå eldre ord i den gamle boka. Frå profeten Mika.
Ord som også er gullord på ein konfirmasjonsdag:

« - kva krev Herren av deg?
Berre at du gjer rett, viser trufast kjærleik og vandrar audmjukt med din Gud.»
(Mika 6, 8b)

Igjen handlar det om at Gud, Herren, vil at du skal vise kjærleik.
Slik Paulus skreiv om det: «- kjærleiken dykkar må bli rikare og rikare på dømmekraft og innsikt»

Og då handlar det om å gjere rett.
Kva er så rett? Til oss alle vil eg på denne dagen løfte fram det som ei samla kyrkje i landet vårt dei siste dagane har ropa til styresmaktene våre om: Det er rett å hente hit til landet vårt flyktningar frå den brannherja flyktningeleiren på Lesvos. «50 er ikke nok» er eit slagord som vi no ser gå igjen på haugevis Facebook-profilar. Også på min profil!

Eg er overbevist om at det er å vise kjærleik, rik på dømmekraft, å opne landet vårt for folk som er i desperat naud. Kristen kjærleik er for konfirmantar. Kristen kjærleik er for konfirmantfamiliar. Kristen kjærleik er for politikarar.
Vi ber i dag om at «- kjærleiken dykkar må bli rikare og rikare på dømmekraft og innsikt.»

Eller som også den gamle profeten sa det: « - kva krev Herren av deg?
Berre at du gjer rett, viser trufast kjærleik og vandrar audmjukt med din Gud.»

Eg står her og ser dykk konfirmantar. De er pynta til fest. Og det er fest. Det er glede. Men også ein snert av alvor. Det trur eg at de også kjenner på, bak festkleda.

Eg står og ser at utanpå festkleda, bunadene, dei nye dressane, så har de også på dykk dei kvite kappene. Desse kvite kappene er eit vakkert symbol som har samanheng med det som hende, i alle fall med dei av dykk som vart døypte som små born. Då bar de ein kvit dåpskjole på dykk.
Den kvite drakta er eit symbol på at Gud gjennom dåpen, der de fekk del i alt det Jesus gjorde for dykk med si frelsargjerning på krossen, er blitt «reine og ulastelege» slik Paulus også nemner noko om i denne bøna vi har lese i dag.

I bøna er desse orda brukte om at de må «- stå reine og ulastelege på Kristi dag … »

Kjære konfirmant: Hald fast på det du fekk i dåpen. Du fekk eit levande fellesskap med din skapar og med din frelsar. Han gjorde deg til sitt barn. Han vil at du skal «- vandre audmjukt med din Gud»

Og han vil at du på denne vandringa gjennom livet skal vere fylt av kjærleik, dømmekraft og innsikt slik at du og alle konfirmantane ein gong kan
«- stå reine og ulastelege på Kristi dag … »

Til lukke med dagen, og må Gud velsigne framtida di.

torsdag 3. september 2020

Meir enn vi fortener

 

Vingardssøndagen I. 06.09.2020
Matt. 20, 1-16
Åsane kirke

 Likninga om arbeidarane i vingarden.

Vi har høyrt dette mange gonger før. Eg har tala over dette temaet ei rekkje gonger. Før denne søndagen las eg gjennom fleire av preikene eg har halde over temaet, og det meste har dreia seg om fokus på to ulike sider som likninga gjer aktuell:
Anten: Kallet til å vere ein medarbeidar i Guds rike.
Eller: Er ikkje Jesus urettferdig når han gjev same løn for ulik mengde arbeid?
Dette er heilt relevante tema å leggje ut om på denne søndagen.
Eg vil også i dag kome inn på dei.

Men framfor dagen i dag oppdaga eg likevel noko nytt. Eg las nøyare den teksten vi alle høyrde lese frå profeten Jesaja tidlegare i denne gudstenesta.
I min Bibel har denne fått overskrifta: Herren vaktar vingarden sin.
I desse orda frå GT handlar det ikkje om arbeidarane i vingarden, men om sjølve Vingarden.

Ei første tilnærming eg vil gjere i dag, er difor å identifisere Vingarden.
Den som Herren vaktar.
Den som vi er sende ut i som hans medarbeidarar.

 Kva er Vingarden som treng arbeidarar?
Det er aldeles opplagt at Jesus ikkje har bruk for folk til å sanke druer her i Åsane. Men han har bruk for folk. Han har bruk for arbeidarar.
Og Jesus treng sjølvsagt arbeidarane vi høyrer om til å gå inn i teneste i kyrkja vår. 
Eller rettare: I kyrkjelydane våre.

Vingarden er den kristne kyrkja. Lokalt, men òg i den store verdensvide samanhangen.

Men akkurat no vil eg seie til kyrkjelyden her i Åsane: Tenk om vi som gjerne vil vere hans tenarar her i Åsane med opne hjarto kan lese hjå profeten Jesaja. Der står orda om Vingarden, som altså er orda om  kyrkjelydane våre:
«Eg, Herren vaktar han og vatnar han til alle tider»

Herren vaktar og vatnar han, står det. «Han» – det er vingarden.
Herren vaktar og vatnar kyrkjelyden, forkynner GT på denne søndagen.

Ja visst: Er det nokon stad kyrkjelydane og kyrkjehusa og arbeidarane vert vatna, så må det vere her. Her i regnversbyen. Han vatnar og vaskar oss. Regnet strøymer i tide og i utide, synest vi. Maktar vi å kjenne også det som noko godt?

Tenk på det neste gong du står utan paraply i denne byen, og skyene tømmer seg over deg.
Kanskje kan du hugse ordet frå den gamle profeten om at Herren vaktar og vatnar?

Men Vingardsherren gjer meir enn å vatne. Han vernar oss også.
Og han velsignar oss.
Han velsignar ved å vatne.
Han renner sin Ande ut over tenarar. Over kyrkja. Kyrkjelydane. Over deg og meg.

Eg trur at vi er glade i kyrkjelyden vår. Alle saman. Glade i Åsane kyrkjelyd og i Åsane kyrkje. Kyrkja midt på torget. Kyrkja i denne svære kyrkjelyden. Kyrkjehuset som i haust får nye, flotte naboar. Vi vert omringa av kultur og skule, av idrett i gigaskala. Av nye gedigne uteområder som gjer at bilar må vike for park og skulptur.

Dette er vår stad. Dette er vår kyrkjelyd. Dette er vår vingard.

Samstundes er Vingarden, kyrkjelyden, ei gåve til å bu i, ein stad til å leve ut fellesskapet som kristne og som truande.

Til alle oss som bur her, som høyrer med i kyrkjelyden, lyder kallet frå Jesus: Eit kall til å tene.

Men han som kallar oss til teneste, kallar oss ikkje til ei einsam nattevakt i mørke, kulde og storm, eller i bergensregn.
Han er med oss på vakta. Han er med oss i tenesta i Vingarden.

Herren vaktar vingarden sin, lyser med raud skrift i min Bibel over dern teksten vi høyrde lesen frå profeten Jesaja. Nokon i Bibelselskapet har skrive denne overskrifta.

Men profeten skreiv altså desse orda om vingarden: «Eg, HERREN, vaktar han og vatnar han til alle tider. Eg vaktar han dag og natt så ingen skal skada han.»

Når Herren sjølv ser til si kyrkje; når Herren sjølv har si vernande hand over, under og rundt  sine døypte og sine truande, då er det inspirasjon for alle oss som går ut på vingardsmarka i lag med dei andre i kyrkjelyden, i lag med alle som byggjer kyrkjelydar i tru og tilbeding, med eller utan ordinasjon, med eller utan løn. Saman med oss er Herren. «Eg vaktar han dag og natt så ingen skal skada han.»

Vi ser Vingarden.
Vi kjenner kyrkjelyden vår.
Tenesta er er stor. Løna er stor.

Men størst er Vingardseigaren; han som ropar på oss. Men som også vaktar oss dag og natt så ingen skal skade oss.
Det er han som heile tida går ut. Tidleg om morgonen. I den tredje timen, i den sjette timen, i den niande timen og i den ellevte timen. Heile tida søkjer han medarbeidarar. Heile tida spør han om nokon vil gå ut og arbeide for han.
Men merkeleg nok ber han ikkje om attestar. Om eksamenspapir. Han leitar ikkje i bakgrunnen og fortida til dei som står der.
Berre dette: Gå bort i vingarden, de òg.
Difor må vi alle tenkje gjennom dette: At Gud tilsynelatande kan bruke alt og alle.

Han kallar oss. Han kallar på deg. Han lovar til og med at vi skal få løn.
Men hans lønspolitikk er det uråd å hoppe heilt bukk over.

Er Jesus urettferdig? Vi kan ikkje unngå å ta opp eit slikt påtrengjande spørsmål som melder seg i møtet med evangelieteksten. For oss som vaks opp med Gerhardsen & Co, er denne måten å avløne arbeidarar på som teksten legg fram heilt uråd å begripe.
Folk flest vert snart opphengde i avløninga.
Vi må ikkje bli verande der.

Vi må sjå på Gud som er vår arbeidsgjevar som ein som utelukkande er god.
Jesus brukar slik ord når han vert konfrontert med det arbeidarane opplevde som urettferdig:
«Har ikkje eg lov å gjera som eg vil med det som er mitt? Eller ser du med vonde auge på at eg er god?»

Vi må altså ta inn over oss at denne teksten handlar om løn.
Kva er løna for den som tener i Herrens vingard?
Er det rimeleg med lønsskilnader i presteskapet? Eller mellom biskop og kyrkjetenar?
Er det skilnad på oss som har gudsrikearbeid som levebrød og dei som har andre kjelder til Mammon?

Enno ein gong i dag vil eg løfte fram profeten Jesaja som i si gamaltestamentlege ånd ber oss om dette: «Syng om den herlege vingarden!»

I lys av dette seier eg til meg sjølv, og til oss alle:
Reflekter over at han som ber oss om å syngje og lovprise vingarden, at han er fullstendig annleis enn andre som kallar og ropar på oss.
Eller som byr oss til å gå inn i ei teneste. Det ser vi i evangelieteksten der Jesus kallar oss vener:

Lytt til Jesu eigne ord: «Ven, eg gjer deg ikkje urett. Var vi ikkje samde om ein denar?»

Kanskje skal vi fokusere på ordet ven?
Det ligg noko inkluderande i dette ordet. Ordet som er brukt på gresk heiter hetaire. Greskleksikonet brukar også omsetjinga kompanjong. Eller kamerat. I tillegg til ordet «ven».
Vi er Jesu vener. Hans kompanjongar. Hans kameratar.
Slike ord ville vel til og med gamle Gerhardsen likt?

Arbeidarane i vingarden er vener. Ikkje først og fremst med kvarandre. Men jordeigaren kallar dei vener. Og han er god. Han vaktar vingarden sin. Han vatnar og vernar. Si kyrkje og sine vener. Sine medarbeidarar som han har kalla.

Jordeigaren er god. Og han betalar løn i samsvar med inngått avtale. Ikkje fordi han er urettferdig. Men fordi han er god. Han gjer med sitt som han vil. Og han vil gje alt det gode han har til alle. Like mykje til alle.

Gud er urettferdig god! God mot deg og meg. For han gjev oss løn når vi vil vere i teneste for han. Han gjev alle menneske det same: Evig liv i lag med han.

Slik er Gud mot den som vil vere i teneste for han.

Løna for dei som vil vere i Jesu teneste, dei som han kallar for vener, det er frelse og evig liv. Det er dette som Jesus har kjøpt og betalt for oss alle, og som vert delt ut som løn til kvar einaste som kjem for å vere med i hans vingard, hans arbeidsgjeng.

Vi måler rettferd med millimeterblikk.
Gud måler rettferd med kjærleg blikk.
Gud står ikkje ved himmelporten og sorterer ut flittige og mindre flittige medarbeidarar og løner nokre med meir enn andre når ein kjem på innersida i Guds evige rike.

I dag er Guds augo retta mot oss alle. Det er gode augo som ser på oss. Skaparaugo med skaparens forventningar. Han treng oss. Han har gjort seg avhengig av oss. Han vil løne oss. Løna kallast evig liv. Løna er det same som vi kallar nåde. Her får alle mykje; ufortent mykje. Slik sett er Gud urettferdig, for han gjev oss så mykje meir enn vi alle fortener.

 

AMEN

 

fredag 14. august 2020

Bøn frå "Din lilla kyckling"

 

11. søndag i treeiningstida I. 16.08.20
Salhus kirke
Matt 23, 37-39

Jesus er lei seg. Han er fortvila.
Slik ein mor eller ein far kan vere lei seg eller fortvila når barnet ikkje vil gjere som det får beskjed om. Når guten trassar. Når jenta skrik i protest. Når tenåringen smeller med døra. Når ungdomsrommet er låst for foreldre som så gjerne vil snakke.

Det er ikkje alltid det er den yngste generasjonen som er det største problemet i slike situasjonar. Men ofte er det i alle fall slik at foreldre ynskjer å nå inn med det aller beste for borna sine. Difor vil dei snakke, formane, megle, finne nye vegar der eit eller anna har låst seg fast.

Ei mor som har det slik, kan av og til verte kalla ei hønemor. Då vert ho gjerne sett på som i overkant ivrig etter å beskytte, vakte og passe på borna sine.
Av ein eller annan grunn kjenner vi ikkje til omgrepet hanefar!

Vi har lese ord frå evangeliet i dag som nesten er oppsiktsvekkjande.
Det når Jesus samanliknar seg sjølv med ei hønemor.
Til dei trassige borna av Israelsfolket som bur i Jerusalem bryt han ut:
«Kor ofte ville eg ikkje samla borna dine som ei høne samlar kyllingane sine under vengene sine. Men de ville ikkje.»

Dette biletet av Jesus som ei hønemor er eit nydeleg bilete.
Mange teologar, særleg dei som er opne for det vi gjerne kallar feministteologien, finn i dette eit uttrykk for at Jesus rommar i seg meir enn den maskuline framstillinga av guddommen som vi må innrømme pregar mange bibelske tekstane.

Kjønnsaspektet synest eg personleg ikkje er det vesentlege. Derimot omsorga hans.
Omsorg er ikkje noko som er meir typisk for det eine eller det andre kjønn.
Likevel må det seiast at det som truleg må tilskrivast ein eller annan mann, ein svenske, rett og slett er lite kjekt å vite om.
Vi skal snart syngje Lina Sandells vakre kveldssalme: «Bred dina vida vingar»
I sitt første utkast på svensk brukte Lina Sandell desse orda:
«Bred dina vida vingar, / o Jesu, över mig / och låt din lilla kyckling / få gömma sig i dig.»

Desse gamle, svenske salmeorda skulle aldri blitt redigert om. Anten ho har gjort det sjølv, eller vart utsett for press til å gjere det. For her får ho verkeleg fram omsorgsperspektivet som Jesus på så strålande måte gjev oss eit møte med på denne sommardagen.
Hans kjærleik som viser seg i at han sjølv samanliknar seg med hønemora som breier vengene sine over dei små kyllingane.
Det store problemet med desse kyllingane, borna hans, var dette: «Men de ville ikkje.»

Eg har ei aning om at det sit fleire hønemødre i kyrkjebenkane nett no. Nokre av dykk bar nettopp desse to borna fram til døypefonten og la dei over i Guds hender. I Jesu hender.
Hjarta til hønemor var varmt av kjærleik. To stolte hanefedre var med i glede over den vesle kyllingen de er sette til å vakte, verne og å gje ei trygg framtid.

Ein gong for lenge sidan vart vi kvar for oss lagde inn under Jesu trygge venger då dåpsvatnet rann over hovuda våre.

Korleis har det gått med oss alle, seinare i livet?
Til folket i Jerusalem måtte han skuffa bryte ut: «Men de ville ikkje»
Difor var han lei seg. Difor var han fortvila. Over sine eigne. Sitt eige folk.

I dag skal vi alle tenkje godt etter: Er kvar av oss å samanlikne med guten som trassar? Eller med jenta som skrik i protest? Er vi som tenåringar som smeller med døra? Som låser for døra inn til livet der han vil møte oss, han som så gjerne ha alle sine i tale?
For alle vi som ein gong vart døypte, vi vart døypte for å «tilhøyre den krossfeste og oppstadne Jesus Kristus og tru på han»

Vi må våge å vere villige til å være ærlege mot oss sjølve.
Men det som er enno viktigare akkurat no, er å våge å vere opne.  Opne for å lytte etter bankinga på døra inn til ditt livsrom. Det står ein utanfor som så gjerne vil ha deg i tale. Ikkje for å vere innpåsliten. Men det er som med hønemora.

Dei gamle svenske orda er nettopp, gamle. Men dei har eit innhald som vi kunne våge oss på bere fram som ei stille bøn, kvar og ein av oss:
«Bred dina vida vingar, / o Jesu, över mig / och låt din lilla kyckling / få gömma sig i dig.»

Dette er ikkje akkurat orda vi ville valt i ein samtale over ein øl på ein brun pub.
Dette er ikkje orda vi tar fram på topptur med dei spreke turkameratane.

Men stille, inne i oss, som anerkjennande kviskring til han som er vår bror, han som er vår frelsar, han som har gjeve livet sitt for oss alle, kan vi våge å tenkje desse orda fullt ut – la dei forme seg som ei stille bøn som kan fullføre ein lengt som vi ikkje alltid har ord for:
«Bred dina vida vingar, / o Jesu, över mig / och låt din lilla kyckling / få gömma sig i dig.»

I møte med dei som bygde og budde i Jerusalem var Jesus lei seg. Han var fortvila.

På denne søndagen møter Jesus dei som byggjer og bur her i Salhus.
Han presenterer seg. Eller i det minste, han samanliknar seg med, Hønemor.
Neppe det namnet du ville valt på Jesus.

Men uansett namn – vi kan fylle han med glede i dag.
Glede, lik den dåpsfamiliane kjenner over sine nyfødde, små.
Han bli glad når vi kryp under hans omsorgsfulle venger. Når vi låser opp døra. Når vi sluttar med protest og skrik, lik det eit trassig barn kan finne på innimellom.

I staden opnar vi oss med ei stille bøn. Bruk gjerne gamle orda. Dei kan fornye livet ditt:
«Bred dina vida vingar, / o Jesu, över mig / och låt din lilla kyckling / få gömma sig i dig.»

AMEN

fredag 5. juni 2020

Eg er med


Treeinigssøndag I. 
07.06.20 Eidsvåg krk. 
Matt.28,16-20


"men somme tvila."
Dei var ikkje akkurat det vi førestiller oss som velutdanna, høgt kvalifiserte og fulle av pågangsmot desse elleve som var ferd med å ta avskil med Jesus, samstundes som dei vart pålagde det største oppdraget som er gjeven gjennom heile historia.

Dei tvilte - i alle fall gjorde nokre av dei det. Nølande og usikre, utrygge på om båten ville bere, omtrent som den gongen Peter gjekk på vatnet men vart fylt av tvil og tok til å søkkje. Slik hadde dei det inne i seg. Dette går ikkje bra; tenkte dei. Dei hadde nettopp gjennomlevd påskehelga. Dei hadde vore vitne til Jesu krossfesting. Dei hadde sett korleis han vart pint til døde på dette forferdelege torturinstrumentet som ein romersk kross var. Dei hadde sett at ein av kameratane deira hadde forrådt Jesus, og at Judas deretter tok sitt eige liv. Ein av dei elleve, Peter, hadde truleg enno klangen frå hanegalinga i øyro sine. Han kunne berre gremmast over sitt eige svik.

Og oppstoda som hadde skjedd; den hadde enno ikkje gått opp for dei. Rykta om ein levande Jesus var begynt å gå. Men det var nesten for usannsynleg til at det gjekk an å tru. Andre rykte gjekk ut på at Jesu døde lekam var røva av læresveinane for å innbille folk at Jesus var stått opp frå dei døde. Akkurat dette visste dei elleve berre var løgn og bedrag. Men likevel tvila dei. Til og med når dei her på fjellet i Galilea kunne sjå at Jesus sto lys levande framfor dei.

Sett med våre augo hadde dei grunn til å tvile også. Dei kunne tvile på om dei sjølve var i stand til å takle alt dette som møtet med den levande og oppstadne Jesus innebar.

Dei fleste av dei kunne truleg ikkje lese eller skrive. Eit einaste yrke hadde dei fleste av dei godt kjenneskap til. Det var fiske. Men å fange fisk, var liksom noko heilt anna enn det dei no stod overfor. Ei anna yrkesgruppe var også representert blant dei 11. Tollaren Matteus. Men ein tollar var ikkje akkurat det som vi i dag ville satsa på om vi var ute for å selje ein viktig bodskap til store folkemengder. På Jesu tid hadde ein tollar omtrent like stor tillit som dei fleste nordmenn i dag har til presidenten i USA.

Dei elleve, tvilande og usikre læresveinane, var altså i møte med den levande og oppstadne Jesus. I audmjuk tilbeding låg dei på kne framfor han. Audmjuke, men samstundes med ei indre uro over om dei ville vere i stand til å takle den utfordringa dei no stod overfor. Her var det langt igjen til skråsikre og overtydande trusheltar, som f.eks. dei vi møter i pinsehelga når Den Heilage Ande hadde fått fylle dei med kraft. Då stod dei fram og talte om Guds storverk på mange ukjende tungemål slik at folk i tusental vart omvende og let seg døype. Enno var utrenninga av Den Heilage Ande eit ukjent fenomen for dei. Lovnaden om at dette skulle skje, var gjeven, men på dette tidspunktet rådde spørjande tvil og usikker forvirring.

I denne situasjonen er det at Jesus står fram og talar til dei. Ikkje noko lang og innvikla teologisk utgreiing. Heller ikkje mange oppfordringar og forsikringar eller innvikla diskusjonar om føresetnader og tariffavtalar som først må inngåast.

Derimot ei eineståande proklamering.
Først av si eiga makt!
"Eg har fått all makt i himmelen og på jorda"

No hadde Jesus total fullmakt frå Gud. All makt i himmel og på jord. Her var det ikkje snakk om ein puslete terrorist som tiltvinga seg makt ved urettmessig bruk av trugsmål og våpen.
Det var Guds Son som verkeleg var den allmektige, og som ikkje hadde noko ynskje om å misbruke si makt, men som med eit herrevelde og med myndigheit som var utan grenser ville gje sine næraste medarbeidarar det oppdraget som eigentleg gjekk utover all menneskeleg fornuft.

Dei elleve tvilande og usikre, ulærde og vanvørde læresveinane fekk verdens største oppdrag midt i fanget denne dagen:
"-gjer alle folkeslag til læresveinar"

Her hjå oss strevar ei relativt velorganisert kyrkje som rår over all verdens moderne utstyr som datamaskinar og digitale koronatidsgudstenester på TV-skjermar eller mobiltelefonar. Vi har fargerike konfirmantlærebøker og fikse pedagogiske opplegg for dåpsborna. Men vi opplever likevel at det er krevjande å formidle ein tusen år gammal bodskap til nye generasjonar.

Der på fjellet i Galilea låg 11 tvilande og usikre læresveinar på kne framfor meisteren. Ytre sett mangla dei alt. Likevel hadde dei alt. For Jesus lova dei at han skulle vera med med si allmakt. Oppdraget dei fekk var ikkje umogeleg. Det var ikkje meiningslaust at desse få mennene skulle ta fatt på å vinne ei heil verd for bodskapen til han som stod der og tala til dei. Det gjekk an!

Heile kyrkjehistoria, frå dagen då oppdraget, misjonsbefalinga eller dåpsbefalinga, vart gjeven, og fram til dagen i dag, er eit ufatteleg sterkt vitnemål om at Jesus var i stand til å stå ved sine lovnader. Han var verkeleg allmektig. Han hadde all makt i himmel og på jord.

Difor nytta det. Difor kunne dei gå i gang med det same, slik dei også gjorde. Allereie første pinsedagen fekk kyrkja 3000 døypte medlemmer. Og seinare kom fleire etter. Hundrevis. Tusenvis. I millionar har folk flokka seg rundt Misjonens Herre og Meister.
Det var slett ikkje desse elleve som sjølve utretta slike mirakel. Det var Jesus sjølv som fylgde opp og som på praktisk vis viste at han aldri gjekk frå det han lova:
"- sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda står."

Jesus er med; alle dagar!
Det betyr at Jesus er med også i dag. På denne treeinigssøndagen 2020. Framleis vil Jesus at kyrkja hans skal vekse. F.eks. her i Eidsvåg. Og eg er nokså overtydd om at han finn mange av same slaget som dei elleve på fjellet i Galilea her i Eidsvåg eller i Åsane. At det ikkje finst så veldig mange fiskarar mellom oss, er ein ting. Men likevel finst det heilt sikkert folk med same tvilande og usikre innstillinga som desse elleve hadde.

Held det, det Jesus har sagt? Er han verkeleg med meg? Kan han bruke meg i teneste for seg her vi bur?

Dei elleve fekk snart erfare at Jesus hadde mykje meir å gje enn det dei hadde fantasi til å førestille seg.
Tenk på det du går glipp av om du dreg deg unna han som verkeleg har all makt i himmel og på jord? Tenk om du skal streve deg gjennom livet i eiga kraft, når krafta frå den allmektig er tilgjengeleg på ein armlengdes avstand?

Tenk om vi trauste og trygge medlemmer av vår norske kyrkje kunne lære av våre brør og søstre i vår katolske moderkyrkje. Utan den sjenanse og utryggleik som vi omgjev oss med, utan alle sideblikk til naboar og slektningar, teiknar dei seg med krossteiknet så kven som helst kan sjå det. Dei knelar på kalde steingolvet i kyrkjene og dei tek med smil og glede, og av og til endåtil med applaus, i mot Herrens lekam og blod som vert retta fram mot dei.

For snart to tusen år sidan kalla Jesus elleve tvilande og utrygge læresveinar til verdens største oppdrag: "-gjer alle folkeslag til læresveinar". Dei elleve utretta utrulege ting. 

Men dei elleve er forlengst vortne til støv. Deira gjerning er godt på veg til å verte fullført, men enno står ein del att. Framleis kallar Jesus nye til å gå inn i denne oppgåva. Han kallar nye til å verte fylte med den overveldande erfaring det er å oppdage at lovnaden framleis står ved lag:
"Eg har fått all makt i himmelen og på jorda"
"-Og sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda står."

I dag er det oss her i Eidsvåg som møter ordet frå Jesu munn. Det er sagt til kvar og ein i kyrkjelyden. Det er sagt til konfirmantar og til familiane deira. Til dåpsfolk; ja til kvart einaste menneske som har øyro å høyra med på denne søndagen, og som ikkje stengjer att alle luker for det Jesus har på hjarta. Til kvar einaste ein lyder det: Lat ikkje ordet frå den allmektige gå deg forbi. Han treng deg - like sterkt i dag her i Eidsvåg - som han trong dei elleve då oppdraget skulle setjast i gang. Dei elleve tok i mot utfordringa. Redde. Tvilande. Likevel med ja i hjarto.
Utfordringa til å gå i Jesu teneste går i dag vidare til deg!
Hans lovnad står fast:"-Og sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda står." 

AMEN

Bloggarkiv