torsdag 27. juni 2019

Vi skal bli like han

                                               Gravferd                                                                     

                                                           Gravferd                                                                           
    (Frå episteltekst 3.s i treeiningstida III)

1.Johs 3,2b :«Vi veit at når han openberrar seg, skal vi bli like han, for vi skal sjå han som han er.»  

Ved ei kiste får vi alltid eit bilete måla opp for augo våre. Det vi konkret ser her i kyrkja når vi møter fram i gravferd, er nettopp kista. Vi ser blomster. Vi ser lys. Og kanskje passerer ei mengd indre bilete for vårt indre auga. Kvar for oss hugsar vi den døde. Nokre hugsar det eine, andre hugsar noka heilt anna om den døde.

For meg som prest er det ofte det slik at eg ikkje ser noko for meg som har rot i eit minne. For eg møtte aldri den vi tar farvel med.
Likevel har også eg eit bilete inne i meg. Det har kome fram gjennom samtalar og notatar frå dykk som er pårørande.
Kor presist og rettferdig dette biletet er, veit eg ingen ting om. Meg eg set alltid mi lit til at strekane som slik vert rissa opp at eit liv, av eit menneske, er sanne.
Men eg trur at det berre er ein liten bit av sanninga.
For det er sjølvsagt så mykje meir. Det er aldeles uråd i løpet av 5-10 minuttar å teikne eit fullstendig bilete av eit menneske som kanskje levde så lenge som 80-90 år.
Uansett er det slik at det livet som var; det livet, og det mennesket, vi no tek farvel med, det var eit liv vi i dag takkar for, slik vi allereie har gjort det i minneorddelen av denne seremonien.

Det er alltid godt å kunne takke. Takke for minna. Takke for det biletet av NN som for mange av dykk er godt å tenkje på.


I dag vil eg gjerne setje fokus på noko som alltid har vore ein vesentleg bit av det kyrkja trur og tenkjer om det å vere menneske. Om det å leve mellom andre menneske, før vi ein dag vert teken heilt bort frå dette fellesskapet, og det einaste som lever vidare, er nettopp slike minner som vi no har snakka om.
Eg vil snakke om det som kyrkja trur er framhaldet av dette livet.


Om at det er mange vakre strekar av eit bilete som på ingen måte er teikna ned enno.
Han som mange trur er apostelen Johannes, skreiv i si tid fleire brev.
Tre av dei er bevarte, og den dag i dag kan vi lese dei i NT. I det første av desse breva skriv Johannes om alle dei som kan kalle seg Guds born. 


I vår kyrkje tenkjer vi at det er alle dei som er døypte inn i den verdsvide kyrkja, og som vil høyre kyrkja til ved å tru på kyrkja sin Herre, Jesus Kristus.
Om dei som er Guds born, skriv Johannes bl.a.: «Mine kjære, no er vi Guds born, og det er enno ikkje openberra kva vi skal bli»

Apostelen talar om eit «enno ikkje» - altså noko vi ventar på, noko der framme ein stad.
I dag opplever vi ein situasjon der vi vert sterkt påminna om dette «enno ikkje».
Med ei kiste i sentrum, med døden midt mellom oss, kan vi ikkje skuva unna den realiteten at døden er høgst verkeleg.
Og vi veit at ein dag er det min tur til å døy.
Kva då?


Då skal det teiknast eit nytt bilete av kvar enkelt av oss. Det vil seie, heilt nytt blir det ikkje. Men då skal biletet av oss fullførast.

Vi er allereie Guds skapningar.
Skapte i hans bilete. Skapte som menn og kvinner.
Kvar for oss unike. Men kvar for oss også med heilt ulike måtar å leve livet vårt på.
Nokre vart stamforeldre til ei stor etterslekt. Andre levde som einslege, men sette djupe spor i samfunnet dei var ein del av. Atter andre levde temmeleg anonymt gjennom tiår etter tiår, mens det også kunne verte slik at eit og anna liv berre varte i nokre korte dagar, eller i nokre få barneår.


Livet her på jorda er fullført for millionar av menneske. Livet her på jorda vert nett no levd av milliardar av ulike personar.

Men ein gong, enno ikkje – men der framme ein stad, når han vi trur på; vår Herre Jesus Kristus, openberrar seg for oss, då skal det skje noko.
Då skal skapinga fullførast ved ei total fornying. 


Alle vi som er skapte som menneske, som menn og kvinner, i Guds bilete, og som gjennom dåpen og trua har fått retten til å kalle oss for Guds born, vi skal då verte han like, står det i brevet frå Johannes.


Kva det betyr å verte Jesus lik, er ikkje så lett å vite noko heilt sikkert om. For mitt indre ser eg ikkje for meg at det som Bibelen med sin bilettale kallar for «Den store kvite flokk» er ei forsamling av kloningar av Jesus. At vi skal gå rundt med jesus-fjes alle saman.
Meir tenkjer eg at vi skal verte han like på den måten at det mørke og vonde som bur i oss er borte. Dette vi aldri vil omtale i eit minneord i kyrkja, men som også er eit bit av kvar einaste ein av oss – synda som bur i oss. Det skal verte borte når vi vert han like.
Vi skal verte han like –biletet av kvar og ein av oss skal fullførast.


Vi er skapte i Guds bilete. Likevel er det noko meir som enno står att.
Vi er enno ikkje komne dit, vi som er samla til gravferd i dag. Men ein dag, bak døden skal det skje – vi skal verte han like. Vi skal verte Jesus like. Han som vi no berre kjenner av omtale. Då skal vi sjå han som han er.
Vi skal få leve ut det nye, evige livet på ein måte vi her og no berre anar konturane av.
Eg trur det nye biletet som då får si fullføring, skal verte uendeleg vakkert.

AMEN



fredag 21. juni 2019

Nattprat i lyset


2. søndag i treeiningstida III.
Ytre Arna
Johs 3,1-13
Nattprat.
Nikodemus.
Ny fødsel.
Nytt liv.
Vi skal innom desse underoverskriftene i preika vår denne søndagen.

Nattprat.
Kvifor hende det om natta? Det er ikkje sikkert det finst eit oppsiktsvekkjande svar på det spørsmålet. Det er ikkje sikkert at spørsmålet er spesielt viktig ein gong. Men det er alltid sikkert at dette vert eit tema når denne forteljinga skal løftast fram. «Han kom til Jesus om natta», står det om Nikodemus.

Eg har mange gonger før tala over denne teksten. Då har eg ofte brukt ord som dette:
Mannen som oppsøkjer Jesus kjem ikkje i vanleg kontortid. For då kunne han risikere at nokon som kjende han ville få auga på at denne viktige personen gjekk til Jesus. Jesus som var så omstridt blant farisearane og rådsherrane til jødane.
Midt på natta snik Nikodemus seg ut.
Langs stille vegar og i tronge gater. Rundt hushjørne etter hushjørne kikkar han forsiktig for å forsikre seg at ingen han kjenner skal sjå at han er ute på nattevandring. Og slett ikkje må dei sjå at han bankar på døra i huset der Jesus bur.
Eg ser for meg Jesus som høyrer dørbankinga, som tek lampen med seg i handa, opnar for Nikodemus i den mørke natta, og at dei to set seg ned for å tale saman.

Kanskje er det litt for lettvint, dette med at Nikodemus er så redd for nabosnakket?
Eg les at andre meiner det rett og slett var slik på Jesu tid at det var vanleg å kome saman etter at det var mørkt for å drøfte religiøse og teologiske spørsmål. Då var
det rolegare, temperaturen var svalare, og ein kunne snakke i fred.

Men så opnar eg ei tjukk bok om Johannesevangeliet[1] og les ein spanande tanke:
«Det er rett og slett meir sannsynleg at han (evangelisten Johannes) har vilja å indikere det mørkret Nikodemus kom frå, som ein kontrast til nærværet av det sanne lyset.» Jfr. det evangelisten skriv lenger ute i kap. 3 der han i versa 19-21 talar om at «Lyset er kome til verda» (v.19) og at «-den som følgjer sanninga kjem til lyset» (v.20). Det er i alle fall sikkert at Nikodemus kom til Jesus, til han som i Johs 1,9 er omtala som «Det sanne lyset». Og i Johs 8,12 omtalar Jesus seg sjølv som «Eg er lyset i verda».
Nattpraten kan vi kanskje konvertere til ei forteljing om å stige inn i det store lyset. Det gjev djup meining.

Nikodemus
Kven var denne mannen som kom til Jesus i mørkret?
Han var «farisear, og sat i Rådet til Jødane» står det om han.
At han var farisear betyr at han var ein lærd mann. Skriftlærd. Dvs. at han var godt kjend med dei gamle lovene vi gjerne omtalar som Moselova, og som framleis står i GT. Og meir enn at han kjende lova – han levde heilt sikkert i samsvar med Moselova. Ivrig og nidkjær.
Vidare sat han i Rådet til jødane, Sanhedrin, gjerne omtalt som Det høge råd. Dette var jødane sin høgaste domstol. Nikodemus var altså ein skikkeleg storkar. Noko som hjå oss i dag kanskje ville vere ein miks av stortingsrepresentant og høgsterettsdommar.

Vi merkar oss at Nikodemus tiltalar Jesus som Rabbi, altså som ein lærar.
Frå evangelia veit vi at farisearane ofte kom i konfrontasjonar med Jesus. Dei ville setja han på prøve, står det gjerne. Og vi ser alltid korleis dei i staden for sjølve vert sette til veggs av Jesus. Men i samtalen mellom farisearen Nikodemus og Jesus, merkar vi oss at Nikodemus anerkjenner Jesus som ein likemann, minst. Tiltalen som Rabbi er teiknet på det.

Og vi ser at Nikodemus har skjønt at Jesus ikkje er nokon kven-som-helst.
«-ingen kan gjera dei teikna du gjer utan at Gud er med han» konstaterer Nikodemus.
Litt merkeleg er det at evangelisten Johannes her lar Nikodemus tala om teikn i fleirtal. For i følgje Johannesevangeliet har Jesus på det tidspunktet denne samtalen går føre seg, berre utført eit under, nemleg vinunderet Kana.

Vi møter Nikodemus igjen to gonger til i Johannesevangeliet. I Joh. 7,45-51 les vi om ein episode der tempelvakta prøvde å ta Jesus til fange, men utan å gjennomføre oppdraget. Grunnen til det, var at dei vart oppglødde av Jesu tale på ein slik måte at dei ikkje kunne tenkje seg å fengsle han. Når overprestane og farisearane kritiserer vaktene, tek Nikodemus parti for vaktene.

Vidare står det i Joh. 19,39-42 om då Jesus vart teken ned frå krossen for å gravleggjast. Då hadde Nikodemus med seg hundre pund med salve som vart brukt på linkleda Jesus vart sveipt i før han vart lagd i grava. Dette fekk dei til før sabbaten tok til.
Dette er altså Nikodemus, storkaren som i nattemørket vågar seg inn til lyset, og samtalen mellom han og rabbi Jesus kastar verkeleg nytt lys inn over livet som Nikodemus fram til den natta hadde levd.

Ny fødsel
Kanskje sit Jesus og Nikodemus ved ei bleik oljelampe og samtalar heime hjå Jesus denne natta? Kanskje byr Jesus på noko å drikke? Te? Vin? Eg veit ikkje. Men eg har lyst å førestille meg at han skjenka opp vanleg vatn til Nikodemus. For ganske snart vert i alle fall vatn ein viktig bit av det den skriftlærde Nikodemus får utvida sin kunnskap om. Han må lære noko av Jesus som handlar om å «sjå Guds rike», slik Jesus uttrykkjer det.

For ein lærdom!
Dette kan ikkje Nikodemus ha sett føre seg då han knakka på døra der Jesus budde denne nattetimen: «Den som ikkje blir fødd på nytt, kan ikkje sjå Guds rike.»
Det er ikkje rart at rådsherren hadde innvendingar At han hadde spørsmål. Eg er nokså trygg på at det vart sagt mykje meir i samtalen mellom Jesus og Nikodemus enn det som er referert her i evangeliet vi kan lese 2000 år seinare. Men det viktigaste står her.

Det om ein ny fødsel.
Sjølvsagt ikkje ein vanleg barnefødsel, slik Nikodemus tydeleg såg føre seg då Jesus sa desse merkelege orda.
«Ein kan vel ikkje kome inn i morslivet igjen og bli fødd andre gongen?» var hans innvending.

Det handlar om noko heilt anna.
Det er ein åndeleg løyndom Jesus openberrar. Noko om det himmelske. Det som har å gjere med å finne ein veg for å sjå inn i Guds rike. Om å kome inn i Guds rike.

Når Jesus talar om å bli fødd andre gongen, eller på nytt, som vi også har lese i norske bibelomsetjingar, så brukar han eit ord (ἄνωϑεν) som like gjerne kunne omsetjast med å bli fødd ovanfrå, på ein overnaturleg måte. Det handlar altså ikkje om ein fødsel nr. to, men om ein fødsel som skjer ovanfrå, frå Gud. Denne måten å tenkje og tale på var ukjent i jødisk og rabbinsk tankegang. Det som Nikodemus altså er ein representant for, som jøde, og som ein lærar for Israel, er noko som aldri vil kunne føre heilt fram til eit mål heime hjå Gud.

Den nye fødsel må difor skje ved vatn og Ande, seier Jesus.
Gjennom den går vegen inn til Guds rike.
Inn i denne verda, til det jordiske, kjem vi frå mors liv gjennom ein vanleg fødsel.
Inn i Guds rike kjem vi ved ein ny fødsel. Ein fødsel ovanfrå – ved vatn og Ande. Altså gjennom dåpen.

Nytt liv
Difor seier eg no: Kjære døypte! Eg går ut frå at den forsamlinga eg i dag talar til, er ei forsamling av menneske som ein gong vart døypte i namnet til den treeinige Gud.
I dag brukar vi m.a. desse orda når vi døyper born i kyrkja vår: «I dåpen tek Gud i mot oss og sameinar oss med den krossfeste og oppstadne Jesus Kristus» - og vidare, før vi les orda om Jesus og småborna: «Høyr kor venleg Jesus tek i mot borna og opnar Guds rike for dei»

Difor: Du fekk eit nytt liv i dåpen. Du fekk ein opna veg inn til Guds rike den dagen du vart døypt. Du vart sameina med den krossfeste og oppstadne. Dette var ein fødsel ovanfrå. Noko nytt. Ikkje ein ny fødsel frå eit morsliv, men ein ny fødsel av eit Guds barn som har ein opna veg inn til Guds rike. Ein veg du skal gå i vissa om at då lever du det nye livet. Livet i Kristus. Livet du må leve for å kunna sjå Guds rike. Eit liv i tru på Jesu ord om dei himmelske ting.

Det var dette Jesus underviste Nikodemus om. Ikkje noko enkel lærdom. Men derimot tale om dei himmelske ting, som Jesus seier sjølv.

Vi har nett feira pinse. Vi høyrde om Anden som kom. Om Anden som kom med sterk lyd. «-som når ein sterk vind blæs..» (Apgj 2,2) Denne Anden, denne vinden, kom som ei livskraft til deg då du vart døypt. I Andens medvind skal du leva livet ditt. I trygg forvissing om at du er fødd på ny. Av vatn. I dåpen. Fylt av Anden, også gjeven i dåpen.

Våg å gjere som Nikodemus – gå til Jesus og be han å lære deg meir om dette.
Slepp hans lys inn i livet ditt. Lat han få lyse inn i dei mørke krokane du gjerne vil låse av. Han som er det sanne lyset som gjer alle våre åndelege netter til lys dag.         
AMEN



[1]  C.K. Barrat: «The Gospel according to St. John»

fredag 14. juni 2019

På Areopagos


Treeiningssøndag. III – 16.06.2019
Eidsvåg
Apgj. 17,22-34
(Delvis omarbeida frå preike i 2013)
Det er sikkert feire enn eg som har vore i Hellas og beundra det verdensberømte Akropolis. Vi har stått og sett på dei gamle greske tempelruinane og samstundes kunne nyte utsikta over den gamle verdsbyen Aten.
Men like utanfor sperringane som losar turistar inn på Akropolisområdet idag, ligg Areopagos. Det er ikkje mykje meir enn ein steinhaug.
Der finn vi i dag ei stor bronseplate der preiketeksten på denne søndagen, det vi nett høyrde lese frå Apostelgjerningane, kap.17, er rissa inn. Dette er apostelen Paulus sin berømte Areopagostale.

I denne byen, Aten, verdensbyen nesten på linje med Roma, gjekk altså den første kristne misjonæren, Paulus rundt. Framleis kan vi sjå templa han såg. Gudebileta grekarane tilbad. Landskapet med slakke åssider og blømande tre. Og utsyn over ein by som i dag er stor og moderne og hovudstad i Hellas. Men det er likevel det same Aten som Paulus reiste til på si andre misjonsreise, den vi kan lese om i Apostelgjerningane kap.15-18.

Kvifor drog Paulus til Aten?
Kvifor risikerte han fengsel og tortur når han slik steig fram og heldt store offentlege talar? Kvifor la han ut på fleire dramatiske reiser, også ei reise til Roma, ei sjøreise som nesten kosta han livet?

Svaret: Han hadde møtt Jesus!
Han hadde opplevd kallet frå Jesus til å tene han, til å vitne om han, så sterkt at han aldri meir hadde noko anna val enn å bruke all tid og kraft og intellektuell kapasitet på å breie ut bodskapen om Jesus Kristus.

På denne søndagen har vi også høyrt lese ei anna veldig sterk kallsforteljing frå GT. (Jes.6,1-8)
I den står profeten Jesaja i sentrum. Eit voldsomt drama i Jerusalems tempel vert rulla opp gjennom Jesaias si kallsforteljing. Jesaia opplevde Gud sjølv som openberra seg på ei høg trune mens englar og røyk og rop fylde templet. Kallet frå Gud til Jesaia var dette: ”Kven skal eg senda, og kven vil gå for oss?” Svaret frå Jesaia - som med dette svaret steig inn i si profetgjerning – var kort og enkelt: ”Send meg!”
Jesaia vart profet. Paulus vart misjonær. Begge opplevde sterke og dramatiske kallsopplevingar. Jesaia sitt kall har vi lese om i dag. Og vi hugsar korleis Paulus, som tidlegare bar namnet Saul, og var ein ivrig forfølgjar av dei kristne, vart møtt av eit himmelsk syn utanfor Damaskus i Syria. Der fekk han sitt kall til ei eineståande pionerteneste som misjonær.

Kva er dette?
Det er resultatet av dagens evangelietekst. Det som hende den gongen Jesus tok farvel med læresveinane sine. Han hadde samla dei rundt seg i Jerusalem. Han tala til dei om det som nett hadde hendt – si eiga liding og død, og det at han no stod lys levande mellom dei like etter påske.

Det var neppe lett for desse mennene. Dramaet i påska var nær i tid. Det å skulle forhalde seg til ein dei var glad i, som døydde gjennom ei regelrett avretting, men som så vart levande, og som attpå til gjekk ut og inn av ein tilstand som veksla mellom å vere synleg og usynleg, dette var ubegripelege påkjenningar og utfordringar til deira forstand, rett og slett.  Kanskje tenkte dei med seg sjølve: Har eg gått frå vettet?
Men i dag las vi om Jesus: ”Han opna forstanden deira så dei kunne skjøna skriftene”
Det var nok nødvendig. Å opne forstanden til læresveinane, rett og slett, så dei ikkje skulle misse forstanden
.
Jesus tok seg av dei. Han opna forstanden, kan vi lese. Han forklara dei det som stod skrive om han i Skriftene, i GT. Ord om at Messas skulle lida og stå opp frå dei døde tredje dagen. Det var nettopp det han hadde vore gjennom og som læresveinane hadde vore vitne om.
Men no kom utfordringa til dei tolv: Å breie ut bodskapen om denne Jesus. Vere vitne om dette som hadde hendt med Jesus. Jesu eige ord til læresvenane lydde slik: ” – i hans namn skal omvending og tilgjeving for syndene forkynnast for alle folkeslag; de skal byrja i Jerusalem. De er vitne om dette.”

For læresveinane var det ei oppgåve utan sidestykke. Forkynne om Jesus til alle folkeslag. 
Forkynne omvending – syndsforlating.
I dag spør vi - er ikkje dette gammaldagse ord? Var det ikkje slik dei tala om på bedehusa for 50-60-70 år sidan?

På Areopagos stod Paulus fram i det som var eit møte mellom på den eine sida den jødisk-kristne tru, tanke og kultur, og på den andre sida den greske, klassiske filosofi og førestillingsverd.
Raag Rolfsen, direktør i Areopagos, ein norsk-dansk misjonsorganisasjon som har teke namnet sitt etter denne hendinga, seier i ei preike over denne teksten[1] at Paulus sitt møte med atenarane på Areopagos er sjølve arnestaden for vår europeiske kultur. Ikkje noko mindre. I løpet av dei første hundreåra av vår tidsrekning smelta idear og førestillinger frå desse to kulturane saman til éin kultur som etter kvart skulle kome til grunnleggjande å påverke heile kontinent vårt.
Men går det i dag an å tale meiningsfullt om slike ord som Paulus brukar? I ei tid der folk vel sine eigne vegar, der ingen spør etter normer, berre etter kva som passer for meg og mitt liv nett no.

Omvending. Det betyr som kjent ein ny kurs. Det betyr å snu ryggen andre vegen, men framleis gå vidare utan å stogge opp.
Omvending. Det kan bety å vende seg bort frå vegen der familie og vener vil ha deg med. Det kan verte aktuelt å vende seg bort frå fleirtalets sug når deira vegar fører bort frå den kursen som vart peika ut av Jesus den gongen han vart skild frå læresveinane sine, ved Betania, like utanfor Jerusalem. Det var denne hendinga vi har lese om i dag.

Dette kan i dag vere ein kraftig kulturkollisjon. Tida vi lever i vert gjerne omtala som postmoderne. Det er ei tid som er sterkt prega av individualisme. Av at vi skal styre livet vårt sjølv. At ingen andre skal lære oss kvar våre vegar skal gå. Postmoderniteten er kritisk til at eit livssyn er meir rett enn andre livssyn. Her plukkar ein religiøse og ideologiske tankar frå mange kjelder, utan å bry seg om desse passar logisk i hop.

Nettopp i møte med det postmoderne skal omvendinga forkynnast, også i 2019. Men samstundes som vi vågar å bruke Jesu eigne ord i dagens evangleium, kan vi lære av apostelen Paulus som altså våga seg inn i ein dialog med si samtid. Han tok dei religiøse atenarane på alvor. Han nærma seg deira tempel. Han gjekk inn der. Han stod framfor deira altar. Han siterte frå deira litteratur. Samstundes løfta han opp Jesus.

Også vi må vi i like sterk grad løfte fram det andre Jesus legg inn over læresveinane: Syndsforlating. Kvart einaste menneske i Eidsvåg, i Bergen, i Norge og elles i verda treng å omvende seg frå alt som kallar og lokkar og dreg i retning bort frå det som er midtpunktet for vår tru: Han som har syndsforlating å gje.

Og syndsforlating leitar vi ikkje etter på høgfjellet, i skjergarden på båttur, eller på trivelege hytteturar. Syndsforlating vert formidla gjennom Ord og sakrament – dvs. der Guds folk samlast i Jesu namn, og det er framfor alt i den kristne kyrkja.
«I han er det vi lever og rører oss, og er til,» seier Paulus om Jesus.
Det er dette kyrkja vitnar om. Om han som leid på krossen døydde og stod opp. Han som heiter Jesus. Han som har eit namn som skal forkynnast saman med orda om omvending og syndsforlating.

Det er den kristne sitt kall. Det var læresveinane sitt kall. Det var dette Paulus drog ut for å forkynne i heile Middelshavsområdet. Minst tre lange reiser av denne store misjonæren kjenner vi til. På ei av reisene kom han altså til Aten. Til Areopagoshøgda. Og her forkynte han til atenarar som hadde så mange gudar, så mange altar og så mange tempel at dei til og med reiste altar for ein ukjend Gud.
”Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk” sa Paulus i Aten – og så løfta han Jesus opp for augo deira. Han forkynte den krossfeste og oppstadne Kristus. Han som gav læresveinar den gongen og til alle tider ordren om å forkynne for alle folkeslag.

På Areopagos lydde orda om Jesus til verdensborgarane i Aten. Talen til Paulus er eit fantastisk døme på  forkynning inn i ei vantruande og vanskeleg samtid. Men i dag er vi ikkje i Jerusalem i lag med Jesus. Vi veit at mange år har gått etter at Paulus drog frå Aten, men at dei ruglete steinane står der som monument over ei storhending.
I dag er vi ikkje i Jerusalem, Aten eller Roma. Vi er i Eidsvåg.

Men orda frå Jesus er like aktuelle. Orda som kallar på oss. Som vil at vi skal vere vitne. Her hjå oss. Og til alle folkeslag: «– i hans namn skal omvending og tilgjeving for syndene forkynnast for alle folkeslag; de skal byrja i Jerusalem. De er vitne om dette.»
AMEN



Bloggarkiv