fredag 14. desember 2018

Inn for landing


3. s. i adventstida. III. 16.12.2018
Johs 5, 31-36
Biskopshavn

Vi nærmar oss no. Landingshjula er ikkje ute enno, men vi har fått meldinga om å rette stolryggar og slå saman borda i stolryggen. Snart er vi der, men ikkje heilt. Eit lite stykke står att.
Nett no rettar vi ryggen fordi vi er så nær som den tredje adventssøndagen. Den fjerde vil vi neppe merke så mykje til dette året, fordi den fell saman med vesle julaftan, og då er f.eks Biskopshavn ei av dei mange kyrkjene som droppar å markere den dagen med tanke på alt som skjer dagen etter.
Tredje adventssøndagen er søndagen der vi som alltid helsar på han som kanskje er den store attraksjonen i adventstida. Det er profeten, Johannes døyparen. Han som bur i øydemarka.
Lat oss, på vegen mot høgtid og den endelege landinga av adventstida følgje med profeten, døyparen Johannes, ut i øydemarka.
For der er det så stille, seier dei som har vore der.
Her vi går, midt i jaget mellom handelshus og heim, her er det støyen som rår. Dei travle rop: Kom og kjøp!
Her vi går, midt i førebuingar til ei fargerik fest, her er det lydane som pressar seg på oss. Lydane frå julebordsskrålet og julemusikken og julekonsertane.

Midt i alt dette, ta tid til å leite opp ein stille stad. Våg deg ut i ei øydemark der dei mange røystene og dei mange lydane og dei mange tonane kunne stilne.
Vi treng å vere stille i landingsminuttane. For vi maktar ikkje å lytte skikkeleg utan at vi er stille. Og har det stille rundt oss.
Difor skulle vi våge oss ein tur ut i øydemarka. Der er det ein som ventar på oss. Ein som har ein bodskap til oss. Derifrå lyder ei sterk og klår røyst. Den eine røysta. Profetrøysta. Adventrøysta:
Ei røyst ropar i øydemarka: Rydd Herrens vei, gjer stigane hans rette!
Kvar dal skal fyllast, kvart fjell og kvar haug skal jamnast ut.
Dei krokete vegane skal bli rette
, dei steinete stigane bli slette.

Og alle menneske skal sjå Guds frelse (Luk.3, 4b-5)

Rydd Herrens vei, gjer stigane hans rette!

Dette er den aller viktigaste bodskapen kyrkja har å forkynne når det er advent.
Det handlar om å rydde veg for Herren.
Om å reinske bort alt som hindrar oss i å sjå kva som er på gang: Herren kjem til oss. Han kjem til oss som eit lite barn. Eit barn som skal verte ein vaksen mann. Ein mann som skal kjempe med døden. Vinne over døden. Ein mann som skal bane veg inn i Guds rike for alle som vil følgje med. For dei som høyrer profetrøysta. Kallet til etterfølging, omvending og eit nytt liv.

Det er når profetrøysta har fått reinske øyregangane våre, når vi har fått roe oss ned, late fråværet av ståk der i øydemarka få sige inn over oss; då kan vi høyre den stille voggesongen frå ei pur ung mor som sit med det vesle barnet i fanget. Barnet som profeten ryddar veg for. Han som du og eg vert kalla til å rydde veg for.
Profeten frå øydemarka vil hjelpe oss til å roe ned slik at vi kan ta blikket bort frå alt det prangande, det travle, det støyande. Han vil fylle dalar og senke fjell og haugar som tek bort utsynet vårt. Det som stengjer for det vakraste synet:
- alle menneske skal sjå Guds frelse seier profeten.

Og kva skal vi sjå etter, der ute i det stille, der vi kan konsentrere forventningane våre om det det heile dreiar seg om?
Jesus hjelper oss i dag til å forstå litt meir av kva det dreier seg om.
Vanlegvis tenkjer vi at Johannes skal peike på Jesus. Vise oss kven han er.
Men i teksten vi har lese saman nettopp, er det det motsette som skjer. Jesus peikar på Johannes og omtalar han med desse orda:
«Johannes var ei lampe som brann og lyste, og ei lita stund ville de gleda dykk i lyset hans.»

Johannes var ei lampe, seier Jesus. Han talar i fortid. Det ser altså ut som om Johannes, på det tidspunktet Jesus seier dette, allereie er avretta.
Men poenget er altså – lampa. Den som lyser opp.
Kanskje ville det i denne samanhengen vore greitt om vi, i vår tid, kallar Johannes for ein spotlight, ein som skal rette lyset og fokuset på noko bortanfor seg sjølv.
På Jesus.
Det er litt underleg dette, korleis desse to slektningane, kanskje var dei tremenningar, på ein slik gjensidig måte fokuserer på den andre. Jesus løftar fram Johannes som den største av alle menneske som er fødde av kvinner. Johannes på si side, seier at han ikkje ein gong er verdig til å sandalane av Jesus.

Men lat oss følgje Jesu tankegang litt vidare. Lat oss halde fast i utsegna om at Johannes var ei lampe som brann og lyste. Og lat oss vidare halde fast på at han heldt seg ute i øydemarka, i det stille og rolege, der asketen i kamelhårskappe, med grashopper og villhonning på menyen, stod fram med si kraftige forkynning som heile tida var retta inn mot Jesus og det han stod for.
Kva ser vi då? Kva høyrer vi då? Kva gjer dette med oss, akkurat i dag når vi snart skal lande og vere framme dit vi har tenkt oss desse siste vekene –  framme ved jula og alt som ventar på Guds kyrkje då?

Når vi dreg oss unna julerushet, reklamen, handleorgiane, og det vi kanskje er mest glade for i vårt vintermørke, nemleg alle lysa som pyntar trær og hus og stover og barnerom; når vi vågar oss bort frå dette; når vi flyttar oss ut i det rolege, aude landskapet der vi søkjer stilla og konsentrasjonen. Der ser vi eit anna lys. Lampen som lyser. Lyset og lampen som er Johannes sjølv. Profeten. Mannen med dei kraftige orda. Den buldrande stemma. Men også med den tydelege bodskapen: «Sjå, Guds lam, som ber bort synda i verda!» (Johs 1,29)

Lenger framme i preika, omtala eg Johannes døyparen som den store attraksjonen i adventstida. Grunnen til det, er at det han representerer og er i seg sjølv, det vi skal oppsøkje og la oss inspirere av i tida fram mot jul. Han er framfor alt den som vil løfte jula sin hovudperson fram i lyset. Han vil på alle mogelege måtar vere eit vitne om Jesus. Sjå! seier han. Sjå at dette skjer:
Kvar dal skal fyllast, kvart fjell og kvar haug skal jamnast ut.
Dei krokete vegane skal bli rette
, dei steinete stigane bli slette.

Og alle menneske skal sjå Guds frelse

No skal vi snart lande. Vi høyrer at landingshjula klikkar på plass under oss.


Vi speidar utover landingsstripa. Augo våre søkjer mot det profeten, døyparen Johannes, vil vise oss. Vi vert minna om det som hende på den tida Frelsaren vart fødd.
For ein som fekk oppleve nettopp dette, å sjå Guds frelse, det var gamle Simeon i Jerusalems tempel. Ei veke etter at Jesus var fødd, tok Maria og Josef det vesle barnet med til tempelet for at han skulle omskjerast. Der i tempelet møtte dei Simeon. Anden hadde late han få vite at han ikkje skulle døy før han hadde sett han som Herren hadde salva, altså Messias, frelsaren. I møtet med Maria og Josef tok Simeon Jesusbarnet i hendene og lovprisa Gud: «- Herre, no let du tenaren di fara herifrå i fred, slik som du har lova. For mine auge har sett din frelse …..» (Luk 2,30-31)

Tenk at Simeon, den gamle mannen, stod der med den nyfødde og forstod kva for ein skatt han heldt i hendene sine. Det var Guds frelse.

Det er dette vi skal gle oss til å sjå enno ein gong når vi stig ut or førebuingstida i advent, og inn i sjølve høgtida. Sjå at det lyser frå ein lampe ute i det stille. Ein spotlight som retter fokuset mot han som kom for å frelse. Han som kom for å bere bort synda i verda – som Johannes uttrykte det.

Og så skal du snart også få halde frelsa i hendene dine.
Snart skal vi, før vi går fram til Herrens altar i dag, på den siste gudstenesta før julehøgtida, syngje slik vi alltid gjer når vi feirar nattverd: «Å, du Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss.»

Dette er Johannes sine ord.
Men det skal også vere dine og mine ord.
Ord vi uttrykkjer i glede og med forventning til det vi får oppleve kvar søndag når nattverdbordet er dekka. Vi går fram, kneler og et og drikk. Det vi tek i mot, det vi ser og smakar, det er ikkje noko mindre enn Guds frelse, det er Jesus kropp og blod, gjort til eitt med brødet og vinen. Han som kom i jula, kjem oss i møte i advent, og i denne gudstenenesta. Vi skal sjå han, og vi skal rope til han: «Å, du Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss.»

Desse orda skal vi også å ta i vår munn med glede og takk når kyrkjeklokkene ringjer høgtida inn om ei dryg veke.

AMEN.

torsdag 6. desember 2018

Han kjem


2. s. i adventstida. III. 09.12.2018
Åsane kirke (≈ Eidsvåg kirke 2012)
Johs. 16,21-24

Forventningens adventssøndag kallar vi gjerne dagen i dag. Forventning og håp.
Dette er gode ord. Dette er ord som smyg seg inn og legg seg rundt oss. Bokstavane i ordet formar seg nesten til varme hender og legg seg mjukt på skuldrene våre.
Forventning – noko å gle seg til. Noko å sjå fram til. Bortanfor dagen i dag ventar noko godt.
Eg skundar meg i møte, og håpar at det gode kjem til meg. Ikkje for å kollidere slik at det oppstår skade, men for å helse på, ta i handa og for å gå vidare i lag.

Håp – dette lysande ordet som uttrykkjer lengselen etter noko betre, kanskje noko som er fullkome. Håp – trua på at ein gong skal det skakke og skeive og mislukka rettast opp og stå fram slik vi ynskjer at det skal vere. I håpet ser vi fram mot oppfyllinga av våre aller beste ynskje.

Mens vi går inn i den aller mørkaste tida i året her oppe under polarnatta, har vi forventning til at lyset skal skine mot oss igjen slik det vert når sommarnatta tek opp i seg lyset frå dagen. Vi ynskjer oss varme, når kulda kryp rundt føtene våre desse dagane. Håpet er at vi snart skal kunne kjenne varmen frå jorda når vi stig berrføtt på ein doggvåt plen, eller legg av isbadinga som eg veit nokre her i vår bydel driv med, til fordel for sommarleg, behageleg badetemperatur.

Forventningens adventssøndag.
Forventning til høgtida som snart kjem over oss. Håp til at vi skal kome oss gjennom alle førebuingane slik at vi kan juble over privat juleglede, og endå meir over kyrkjeleg fest for barnet som vart fødd.

Men søndagen i dag rommar endå mykje meir. Innhaldet på denne dagen må vi leite etter i orda vi har lese saman i Skrifta i denne gudstenesta. Vi må sjå kva det står om forventning og håp der. Og så må vi gå i møte med det som lyser opp framfor oss gjennom det vi har lese.

Denne søndagen handlar om han som kjem til oss.
«For enno er det berre ei lita stund, så kjem han som skal koma, og han skal ikkje dryga» Slik las vi i Hebr.10,37

Det handlar om han som kjem.
Advent betyr nettopp dette. Å kome. Ankomst.
Det er knytt så mykje forventning til det at nokon som vi ventar på kjem.

Framfor meg ser eg ut over dykk som har gått og venta i ni månader på borna som omsider kom. To slike born har vi bore inn i kyrkja på denne søndagen.
Kunne vi funne ein meir passande dag for å døype dei enn akkurat i dag?

Alle vi som ein gong opplevde lukka ved å verte foreldre kjenner oss att i det evangelisten Johannes skriv i sitt evangelium til oss i dag: «Når ei kvinne skal føda, er ho uroleg, for tida hennar er komen. Men når ho har fått barnet, hugsar ho ikkje lenger kor vondt ho hadde, så glad er ho fordi eit menneske er fødd til verda»

De som er kvinner og har født, kan seie mest om dette. Men vi som vart fedre har også smaka angsten og delt forventninga til at alt måtte gå godt. Med mor og med barn.
Som så ofte elles har Bibelen funne dei heilt presise orda som illustrerer kva forventning er. Kva håp er. Og kva glede er. Det er her knytta opp mot ein fødsel.

Til alle dykk som har dei nyfødde med dykk hit til kyrkja – kjenn på orda vi har lese i lag. Lat dei tale til dykk på forventningens adventssøndag.
Men prøv også å flytte alle forventningane de ber på, over til det bibelorda eigentleg vil tale meir til oss om: Forventning til han som kjem til oss frå Gud.

Avsnittet vi har lese frå Johannesevangeliet er eigentleg eit lite utdrag av Jesu avskilstale til læresveinane. Der handlar det om det han sa til dei ikkje lenge før han skulle lide, døy, stå opp igjen for så å fare opp til himmelen, dit han kom frå då han som eit lite barn vart fødd inn i vår verd av Maria.
Jesus tek altså utgangspunkt i ei redd, fødande kvinne, og han held fram til sine læresveinar: «No er de fylte med sorg, men eg skal sjå dykk att, og hjarta dykkar skal gleda seg»

Det handlar om å vere sorgfull fordi læresveinane si forventning til Jesus vert blanda opp med ord om at han også skal forlate dei. Men her forkynner Jesus at ein gong kjem han tilbake, dei skal møte han igjen.
Om Jesus, når han seier dette, tenkjer på at dei skal møte han igjen etter hans død og oppstode, eller om han tenkjer på at han skal kome igjen på den siste dagen, det kan vere uklårt akkurat her. Men uansett: I sin avskilstale snakkar han om at hans fråvær er midlertidig. Ein gong kjem han tilbake. Vi skal møte Jesus igjen.
Det er også vår adventforventning!

Han som kom til oss som menneske den første jula, han kjem ein gong igjen som vår Herre og frelsar. Då kjem lyset. Då kjem varmen. Då kjem det fullkomne, det vi kan håpe på.

Forventning og håp. Håp til at det evige livet skal avløyse dette livet.
Det livet som er så uendeleg kontrastfylt. På den eine sida: Ufatteleg lukke, som når foreldre helsar det nye livet velkomen i form av barnegråt, barnesmil, nattevåk, bleieskift og store stunder ved barnesenga, i ammestolen, ved leikekassa og når barnet kjem mot deg på sine første vaklande steg ut i verda.

Eit liv som også kan vere proppa med bekymring, redsel, ja til og med sorg når draumar ikkje gjekk i oppfylling, når livet møtte motbakkar, eller det kom dagar med skodde, kulde eller storm i staden for solblanke sommardagar.

Midt i di lukke, men også ut av skodda; på festdagar og kvardagar så kjem han deg i møte. Han som vi vil styre våre forventningar mot på den andre adventssøndagen. Han kjem til deg og vil vere nær deg.

Han kjem og vil ta deg i handa og reise deg om du ligg nede. Han står ved døra inn til sitt evige rike og vil føre alle som trur på frelse og forsoning ved hans liding, død og oppstode trygt gjennom og inn dit der vi ikkje treng å tenne lys, fordi der inne skin han sjølv i et evig lys.

Vi er midt i adventsstida.

Vi opnar oss for forventninga på denne søndagen. Forventning til han som kjem.
Og vi strekkjer oss mot håpet.
Håpet om at ei heil verd skal sjå mot han som er vår Frelsar og Herre. Håp om at det ein gong skal skje det profeten Jesaia spådde og som vi også har lese i dag:
«Kom, lat oss gå opp til Herrens fjell, til huset åt Jakobs Gud, så han kan læra oss sine vegar og vi kan ferdast på hans stigar.» (Jes.2,3)

Å ferdast på Herrens stigar, det er å gå i møte med han som kjem. Det er å vere der han kjem til oss for å lære oss om livet, om håpet, om det evige.

Og orda som då smyg seg inn i øyro våre er til å verte glade av. Ikkje minst for alle som i ei forventningsfull adventstid og førjulstid må konstatere at vi skal feire fredeleg jul hjå oss.
Men: Samstunds rasar konfliktar i landa der Bibelen vart til. Tenk på orda i juleevangeliet der Jesu fødsel er knytta opp mot året då Kvirinius var landshovding i Syria.
Syria, nabolandet til der det hende. Der alle forventnigar i dag ligg i ruinar.

Vi må aldri tape våre forventningar til Fredsfyrsten, som Jesus også er kalla.
Vi vågar å halde fast på dette og knyte våre håp til at han som kjem ber med seg eit lysande håp midt i det som legg skuggar over vår adventtid.
For vi las i dag desse orda om han:
Han skal dømma mellom folkeslag og skifta rett for mange folk.
Dei skal smi sverda om til plogskjær og spyda til vingardsknivar.
Folk skal ikkje lyfta sverd mot folk, ikkje lenger lærast opp til krig. (Jes. 2,4)

Det er advent. Vi har all grunn til forventning til han som kjem. Vi ser på kvarandre på denne dagen og prøver å stemme i med profeten:
«Kom, Jakobs hus, lat oss vandra i Herrens lys!» (Jes. 2,5)




Bloggarkiv