søndag 26. mai 2013

"De er vitne om dette.”


Treeiningssøndag. III – 26.05.2013
Arna
Luk.24,45-48


I fjor haust fekk eg sjansen til å stå framfor denne haugen eller steinknausen.Eg var ikkje åleine. Haugevis med turistar var rundt meg.

Dei fleste ville opp på verdensberømte Akropolis og sjå dei gamle greske tempelruinane og samstundes nyte utsikta over den gamle verdsbyen Aten.
Men like utanfor sperringane som losar turistar inn på Akropolisområdet, ligg Areopagos. Det er denne steinhaugen. Der finn vi i dag ei stor bronseplate der ein av tekstane vi i dag har lese frå Bibelen er rissa inn. Det er apostelen Paulus sin berømte Areopagostale.

I fjor haust var altså alle prostane i Bjørgvin og Møre bispedøme der. I lag med våre to biskopar. For prestar og teologar er dette ein pilegrimsstad. Areopagos i Aten.

I denne byen, Aten, verdensbyen nesten på linje med Roma, gjekk altså den første kristne misjonæren, Paulus rundt. Framleis kan vi sjå templa han såg. Gudebileta grekarane tilbad. Landskapet med slakke åssider og blømande tre. Og utsyn over ein by som i dag er stor og moderne og hovudstad i eit land som nett no kjempar i økonomisk motvind. Men det er likevel det same Aten som Paulus reiste til på si andre misjonsreise, den vi kan lese om i Apostelgjerningane kap.15-18.

Kvifor drog Paulus til Aten?
Kvifor risikerte han fengsel og tortur når han slik steig fram og heldt store offentlege talar? Kvifor la han ut på fleire dramatiske reiser, også ei reise til Roma, ei sjøreise som nesten kosta han livet?

Svaret: Han hadde møtt Jesus!
Han hadde opplevd kallet frå Jesus til å tene han, til å vitne om han, så sterkt at han aldri meir hadde noko anna val enn å bruke all tid og kraft og intellektuell kapasitet på å breie ut bodskapen om Jesus Kristus.

På denne søndagen har vi også høyrt lese ei anna veldig sterk kallsforteljing frå GT. (Jes.6,1-8)
I den står profeten Jesaja i sentrum. Eit voldsomt drama i Jerusalems tempel vert rulla opp gjennom Jesaias si kallsforteljing. Jesaia opplevde Gud sjølv som openberra seg på ei høg trune mens englar og røyk og rop fylde templet. Kallet frå Gud til Jesaia var dette: ”Kven skal eg senda, og kven vil gå for oss?” Svaret frå Jesaia - som med dette svaret steig inn i si profetgjerning – var kort og enkelt: ”Send meg!”

Jesaia vart profet. Paulus vart misjonær. Begge opplevde sterke og dramatiske kallsopplevingar. Jesaia sitt kall har vi lese om i dag. Og vi hugsar korleis Paulus, som tidlegare bar namnet Saul, og var ein ivrig forfølgjar av dei kristne, vart møtt av eit himmelsk syn utanfor Damaskus i Syria. Der fekk han sitt kall til ei eineståande pionerteneste som misjonær.

Kva er dette?
Det er resultatet av dagens evangelietekst. Det som hende den gongen Jesus tok farvel med læresvenane sine. Han hadde samla dei rundt seg i Jerusalem. Han tala til dei om det som nett hadde hendt – si eiga liding og død, og det at han no stod lys levande mellom dei like etter påske. Det var neppe lett for desse mennene. Dramaet i påska var nær i tid. Det å skulle forhalde seg til ein dei var glad i, som døydde gjennom ei regelrett avretting, men som så vart levande, og som attpå til gjekk ut og inn av ein tilstand som veksla mellom å vere synleg og usynleg, eller å vere ein dei kjende og andre gonger, som på vegen til Emmaus, ein mann dei ikkje kjende att – dette var ubegripelege påkjenningar og utfordringar til deira forstand, rett og slett. Kanskje tenkte dei med seg sjølve: Har eg gått frå vettet?

Men i dag les vi om Jesus: ”Han opna forstanden deira så dei kunne skjøna skriftene”

Det var nok nødvendig. Å opne forstanden til læresveinane, rett og slett, så dei ikkje skulle misse forstanden.

Jesus tok seg av dei. Han opna forstanden, kan vi lese. Han forklara dei det som stod skrive om han i Skriftene, i GT. Ord om at Messas skulle lida og stå opp frå dei døde tredje dagen. Det var nettopp det han hadde vore gjennom og som læresveinane hadde vore vitne om.

Men no kom utfordringa til dei tolv: Å breie ut bodskapen om denne Jesus. Vere vitne om dette som hadde hendt med Jesus. Jesu eige ord til læresvenane lydde slik: ” – i hans namn skal omvending og tilgjeving for syndene forkynnast for alle folkeslag; de skal byrja i Jerusalem. De er vitne om dette.”
For læresveinane var det ei oppgåve utan sidestykke. Forkynne om Jesus til alle folkeslag.
Forkynne omvending – syndsforlating. Gammaldagse ord? Var det slik dei tala om på bedehusa for 50-60-70 år sidan? Eller den gongen Hans Nielsen Hauge grunnla småindustri der han gjekk til fots rundt om i landet vårt, men samstundes etterlet seg åndelege brør som så i si tid samla folk med åndeleg kraft som har sett tydelege spor etter han heilt fram til våre dagar. Hans Nielsen Hauge hugsar vi som nordmannen som fekk den store kallsopplevinga ute på ein åker i Østfold i 1796. Vekkingane i hans fotefar gjekk over heile landet, og han er ein av våre landsmenn som har sett djupast fotefar etter seg. Den gongen han forkynte, så gjekk desse orda att: Omvending og syndsforlating.

Men går det an å tale meiningsfullt om slike ord i dag? I ei tid der folk vel sine eigne vegar, der ingen spør etter normer, berre etter kva som passer for meg og mitt liv nett no.

Omvending. Det betyr som kjent ein ny kurs. Det betyr å snu ryggen andre vegen, men framleis gå vidare utan å stogge opp.

Omvending. Det kan bety å vende seg bort frå vegen der familie og vener vil ha deg med. Det kan verte aktuelt å vende seg bort frå fleirtalets sug når deira vegar fører bort frå den kursen som vart peika ut av Jesus den gongen han vart skild frå læresveinane sine, ved Betania, like utanfor Jerusalem. Det var denne hendinga vi har lese om i dag.

På same måten som omvendinga skal forkynnast, må vi i like sterk grad løfte fram det andre Jesus legg inn over læresveinane: Syndsforlating. Kvart einaste menneske i Arna, i Bergen, i Norge og elles i verda treng å omvende seg frå alt som kallar og lokkar og dreg i retning bort frå det som er midtpunktet for vår tru: Han som har syndsforlating å gje.

Og syndsforlating leitar vi ikkje etter på høgfjellet, i skjergarden på båttur, eller på trivelege hytteturar. Syndsforlating vert formidla gjennom Ord og sakrament – dvs. der Guds folk samlast i Jesu namn, og det er framfor alt i den kristne kyrkja.

Det er dette kyrkja vitnar om. Om han som leid på krossen døydde og stod opp. Han som heiter Jesus. Han som har eit namn som skal forkynnast saman med orda om omvending og syndsforlating.

Det er den kristne sitt kall. Det var læresveinane sitt kall. Det var dette Paulus drog ut for å forkynne i heile Middelshavsområdet. Minst tre lange reise av denne store misjonæren kjenner vi til. På ei av reisene kom han altså til Aten. Til Areopagoshøgda. Og her forkynte han til atenarar som hadde så mange gudar, så mange altar og så mange tempel at dei til og med reiste altar for ein ukjend Gud. ”Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk” sa Paulus i Aten – og så løfta han Jesus opp for augo deira. Han forkynte den krossfeste og oppstadne Kristus. Han som gav læresveinar den gongen og til alle tider ordren om å forkynne for alle folkeslag. 

På Areopagos lydde orda om Jesus til verdensborgarane i Aten. Talen til Paulus er eit fantastisk døme på forkynning inn i ei vantruande og vanskeleg samtid. Slik sett er dette ein tale som sjølvsagt alltid vil vere pensum for prestar og forkynnarar. Og difor var det stort å stå på den staden og oppleve Areopagos for mindre enn eit år sidan.

Men i dag er vi ikkje i Jerusalem i lag med Jesus. Vi veit at mange år har gått etter at Paulus drog frå Aten, men at dei ruglete steinane står der som monument over ei storhending.
I dag er vi ikkje i Jerusalem, Aten eller Roma. Vi er i Arna.

Men orda frå Jesus er like aktuelle. Orda som kallar på oss. Som vil at vi skal vere vitne. Her hjå oss. Og til alle folkeslag: ” ” – i hans namn skal omvending og tilgjeving for syndene forkynnast for alle folkeslag; de skal byrja i Jerusalem. De er vitne om dette.”

AMEN









fredag 17. mai 2013

Kjære Gud, takk!

17.mai 2013. III
Luk 17,11-19
Åsane gamle kyrkje
Vi sat rundt eit konferansebord og skulle starte eit av dei mange kyrkjelege komitémøta som ein prost må vere med på. Møteleiaren tok ordet, men det vart liksom ikkje ein skikkeleg start, for ein eller anna sa noko slik at alle rundt bordet skrattlo. Det var vanskeleg å kome til ro, men møteleiaren måtte kome i gang, og det var naturleg at han sa: Vi må starte med å be. Fromme som vi var roa vi oss ned, og ho som bad gjorde det omtrent slik: Kjære Gud, takk for at vi får lov å le!

Kjære Gud, takk!
Det er overskrifta på denne preika på denne flotte dagen. Kjære Gud, takk!
Kjære Gud, takk for at vi får lov å le! Takk for alle smil og all glede vi ser rundt oss. Takk for alle gamle som hentar fram blådress eller bunad og går på trøytte bein og med stive ryggar gjennom ein lang festdag. Takk for borna som kjem mot oss i finstasen. For tutande trompetar av plast og for blå ballongar.
Det er til og med slik at vi vaksne kan gle oss over barnegråt på denne dagen, for mange born gret litt innimellom fordi dei opplever at dei går glipp av ein liten bit av det dei anar er veldig stort og flott. Dei gret fordi ein ballong sprekk eller fordi isen hamnar på fortauet eller på det nystrøkne bunadsforklede.
Dei er leie seg når gleda over denne dagen vert skjemd av eit eller anna skår.

Sjølvsagt er det ikkje kjekt at eit barn er lei seg. Men det kan likevel vere eit uttrykk for at dagen i dag er stor. Dagen i dag er ein glededag. Då er det ikkje alltid så langt frå latter til tåre for den som er liten.

Dagen er ein dag vil i lag takkar for. Kjære Gud, takk!

For kvar 17.mai vi feirar er det lenger og lenger sidan nokon mellom oss opplevde krig og ufred. Fleire og fleire av dei som har røynsler med det, kviler på kyrkjegarden, anten her i Åsane, eller ein anna stad i landet vårt. Ein større og større del av folket vårt har det som eg har det – vi har berre høyrt og lese om prøvingane nordmenn opplevde under den store krigen.

No er det ikkje denne krigen 17.mai handlar om, men vi ser også korleis det som hende for 199 år sidan i år, vert endå meir fjernt etter som åra går. Det som faktisk er grunnen til av vi samlar oss i barnetog og folketog og russetog med flaggborg og musikkorps og bunader og bjørkelauv som i år aldri ville spele på lag med 17.maikomiteen, nemleg hendingane då nasjonen vår fekk si eiga grunnlov; det er det ikkje mange som kan halde foredrag om, eller skrive ei god innlevering på ungdomsskulen om. Alt dette må likevel vere med oss inn i denne dagen. Nasjonaldagen.
Men ei preike frå kyrkja sin preikestol er ikkje staden for å undervise i historie. Det som lettare og lettare vert viska ut av våre personlege minne og vårt personlege engasjement for alt som samlar oss i dag, det må dei som styrer landet vårt gje oss tilbake frå skulebenken eller gjennom media og på anna måte gjennom opplysande informasjon om noko umåteleg viktig i vår historie.
Eg ser for meg at det året vi no går inn i, fram mot 17.mai 2014, vil vere eit år der vi skal få gode repetisjonar på kva som eigentleg hende. For det er alt varsla at til
200-årsjubileet for grunnlova vår om eit år, vil Storting og regjering satse stort, både på jubileumsfeiring og på folkeopplysning. Det skal vi ta med oss og inn over oss. Vi skal enno ein gong lære kvifor 17.mai er dagen der vi må seie: Kjære Gud, takk!

Kva skal vi takke for?
Sjølvsagt for landet vårt, for fridom, for demokratiet. For alle 17.mai-orda.
Men som nasjon har vi uendeleg mykje meir å takke for også. Ikkje minst fordi vi er så rike. Vi auser pengar opp frå havet. Vi ser dei gedigne, dyre båtane som ligg ved kaiane i Bergen. Vi veit at dei fleste av dei er eit bindeledd til plattformene lenger utanfor kysten. Vi ser ein og annan glinsande fiskebåt med eit styrehus så fullt av instrument og dyr teknikk at ein skulle tru båten skulle til månen. Men det er pengemaskiner som symboliserer vår nærleik til havet og dei ufattelege rikdommane vi som folk skal takke Gud for.

Vi skal takke for at dei aller fleste av oss kan setje oss på eit fly med kurs for varme strender eller gamal kultur ute i det store Europa. Vi dreg til det mystiske landet som ikkje står i eit Atlas, men som vi kallar Syden. Der brukar vi rikdomen vår. Den vi skal takke Gud for.
Det er ikkje rart om folk i Syden lurer på nordmennene.
- Kvar får dei pengane frå? Kanskje skulle vi reise dit, vi som ikkje har arbeid? Vi som er fattige. Vi som strevar så forferdeleg med å få endane til å møtast. 

Litt lenger sør rullar krigar over landa. Opptøyar. Flyktningar. Svolt. Det er kvardag i slike land. Også i desse landa går det etter kvart rykte om ein stad langt i nord. Der det er kaldt om vinteren og vått om sommaren, men der folk har det godt. Der dei er rike. Nokre tek sjansen og dreg av garde. Dei finn vegen mot nord. Norwegen, heiter landet vårt på tysk. Norway på engelsk.

Dei får lite takk, dei som kjem slik til oss og vil leve i lag med oss.
Vi forventar at folk der sør ein stad skal takke oss for at vi brukar pengar på strender og hotell og museum og vinterferie i Alpestroka.
Vi synes det er greitt om dei rike frå Paris eller London eller New York kjøper ei krabbeklo på fisketorget til 1800 kr., eller at tyskarane invaderer kysten vår på nytt, rett nok i våre dagar for å feriere med fiske og bubilar. Det er det pengar i.

Men rike nordmenn har ingen ting til tiggarane. Til dei fattige. Dei som luktar.
Dei får ikkje bu nokon stader. Dei får ikkje dusje eller vaske seg eller gå på do. Bort med dei. Dei er ekle. Påtrengjande. Nokre av dei til og med kriminelle.

Eg lurar på om dei takkar Gud i dag?

Vi las forteljinga frå Bibelen om Jesus og dei ti spedalske. Dei var i naud. Det stod slik: ”Dei vart ståande langt unna og ropa: Jesus, meister, miskunna deg over oss! Han såg dei og sa: Gå og vis dykk for prestane. Og medan dei var på veg dit, vart dei reine”

Jesus, meister, miskunna deg over oss! Slik ropa dei spedalske.
Slik ropar tiggarane frå Syden til deg og meg. Vi ser dei, men ser dei likevel ikkje. Jesus såg dei som ropa på han. Men vi går forbi. Med stive, kalde blikk og ei hand som lukkar seg ekstra godt om lommeboka. Vi vil ikkje ein gong gje dei ein sjanse til å verte reine. Vi vil kaste dei ut av landet vårt.
Eg høyrde ein velkjend gammal ringrev i politikken på Dagsrevyen frå Oslo for to-tre dagar sidan: ”Vi kan ikke bruke skattebetalernes penger for å gi dem overnatting”

Vel, han må gjerne få bruke mine skattepengar!

Vil flyktningane, dei lutfattige, dei arbeidslause, dei som serverer drinkane på bassengkanten til late og rike nordmenn, vil dei takke Gud for nordmenn, for det norske, eller for at dei gjekk nordvegen?

Eg sa tidlegare om born som gret på 17.mai: ”Dei er leie seg når gleda over denne dagen vert skjemd av eit eller anna skår.”
Det er lov for eit barn å gråte over ein is som hamna på fortauet.
Men er det lov for ein rik nordmann å vere sur og grinete over det vi opplever som skår i vår private velstanslukke, slik til dagleg når det vert 18.mai eller 18.juni eller ein annan dato, der vi ser at verda har sett oss og kjem for å oppleve landet vårt, nasjonen Norge?

Inga 17.maipreike løyser alle dei innfløkte problema eg her pirkar bort i. Eg er ikkje naiv og trur at nordmenns forhold til innvandrarar med eit glatt smil skal bli idyllisk over natta. Det er ikkje berre vårt land som slit med å finne ein veg vidare med alt dette.
Men i dag er det 17.mai. I dag har Jesus stogga opp framfor deg som valde å starte feiringa av dagen i kyrkja. Han lærer oss noko om å takke. ”Kjære Gud, takk for at vi får lov å le!” Tenk om nokre få av dei som ikkje går i bunad i dag, men som sit på kald asfalt med ein tiggarkopp på denne dagen, eller i morgon, kunne sjå deg i ansiktet med eit smil, med litt latter inne i seg, fordi litt av det som ikkje er dine skattepengar, men dine heilt private, vart delte med dei som er djupt fattige på rike nordmenns nasjonaldag.

mandag 6. mai 2013

"Når de bed"


6.søndag i påsketida. 5.mai 2013
Matteus 6,7-13
Haukås nærkirke/Haukås skole

”Når dere ber” seier Jesus til læresveinane sine.
Han er aldri spørjande til om dei ber. Jesus tek det som sjølvsagt at dei som vil leve nær han også går inn i bøn, slik vi sjølv også veit at han ba.
Vi hugsar korleis han ba med mange ord, med lange tankerekkjer og med vakre setningar i det vi kallar for Jesu øvsteprestlege bøn. Den er skriven ned i Johannes 17, og har i vår Bibel fått overskrifta: ”Jesus ber for alle sine”. Kapitlet vert innleia slik:  ”Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: ”Far, timen er kommet…”

Vi hugsar hans intense kamp i bøn inne i Getsemane. Bøn med sveitte av blod. Bøn mens hans nære som skulle vake i lag med han sovna. Men Jesus sa til dei ”Vak og be” (Matt.26,41)
Bøn er ein del av det å leve som kristen.

Nokre vil seie at bøn er ein allmenn del av religion, av det å utøve ein religion. For det er ikkje berre kristne som ber.
Vi i vårt land har dei siste tiåra vorte kjende med fredagsbøna som muslimane samlar seg til i moskeane.
Eg har vore inne i buddhistiske tempel langt i aust og sett flokkar av vanlege folk kome innom templet med sine offergåver og sin røykelse, og eg har fotografert dei på kne i bøn framfor tempelbileta og buddhafigurane.
Eg har vore på gamaldagse bønemøter på norske bedehus der dei truande sine bøner summa som humler mellom benkeradene der dei bedande låg på sine kne. Eg trur også at desse bønene nådde opp til Gud.

Eg såg ein nyvald pave stige fram for dei mange tusen som ville bli kjende med han. Det første han gjorde var å be. Først for sin forgjengar. Dinest, før han lyste velsigninga over dei mange frammøtte, bøygde han seg stille over balkongen med ynskje om at folkemengda skulle be for han.
Bøn er noko vi gjer som kristne. Bøn er noko Jesus ynskjer vi skal praktisere. Difor seier altså Jesus i dag: ”Når dere ber”.

Men samstundes som bøn er så allment, så sjølvsagt, i alle samanhengar der kristne er å finne, så er det også eit tema og ein praksis som slett ikkje er like enkel, slik til kvardags.
Difor veit vi at Jesu næraste læresveinar sovna mens han bad i drypande blodsveitte.
Difor kan vi lese ei litt anna innleiing til situasjonen der Jesus lærte dei å be Herrens bøn, Fadervår, eller Vår Far om vi slår opp i Lukas 11,1. Der står det slik: ”En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: ”Herre, lær oss å be”  Så er det at Jesus lærer dei Fadervår. Etter oppmodinga: ”Lær oss å be”


Det var trong for å lære om bøn på Jesu tid.
Det er trong å lære om det i dag også.
Kanskje fordi vi så ofte ber som heidningane? Jesus seier at dei trur dei vert bønhøyrde ved å bruke mange ord.
Eg har mange gonger høyrt bøner med mange ord. Eg har bede slike bøner sjølv også. Ikkje minst fordi så mange av dei bønene som er skrivne ned i kyrkja sine bøker til bruk i gudstenester har så mange ord.
Dette er ei side ved bøn som ikkje berre er ei side, men minst to.
På den eine sida: Når Jesus lærer oss Fadervår, lærer han oss altså ei enkel bøn med få ord.


Samstundes høyrer vi, på den andre sida, korleis han sjølv ber i hans eiga, lange og velformulerte øvsteprestelege bøn. Og vi møter han i nattleg bønekamp som drøyer så lenge at læresveinane rekk å sovne fleire gonger mens Jesus sjølv ber.
Eg har førebudd meg til denne søndagen ved å lese nokre av preikene og tankane som ein del av mine prestekollegaer har i møte med forteljinga om Jesus som lærer oss å be.
Det slår meg korleis dei fokuserer på at bøn ikkje er så lett. Og at nokre også meiner at bøn er i ferd med å gå ut på dato i vår tid. Det var noko dei gjorde før, når dei måtte be om materielle goder, om mat og om større velstand. Bøn var ein veg å gå for fattige og svake. Difor er det ikkje like relevant å be i eit rikt og moderne overflodsland som vårt eige.


Det siste er eg djupt usamd i. Bøn er alltid relevant. For bøn er sjølve livspusten i kvardagen for den kristne. Bøn er den daglege sjekken på at det er liv i mitt forhold til Gud. Og gjennom mange år som prest, etter mange samtalar med folk som kjem til kyrkja med born dei vil døype, eller når eit familiemedlem skal følgjast til grava, så har eg fått høyre om bøner. Bøner for borna. Bøner i sjukdom. Bøner i sorg.
Bøn er framleis levande. Og bøna skal leve vidare.

Men lat oss ta konsekvensen av at Jesus faktisk underviser om bøn.
Bøn er eit tema det går an å lære noko om. Deretter kan vi praktisere den. Til trøyst for oss sjølve. Til glede for oss sjølve. Og til velsigning for dei vi ber for.
Men i dag: Lat oss lære av det Bibelen løftar fram for oss om bøn. Først av det vi høyrde frå GT. I 1.Kong 3 møtte vi kong Salomo.
Salomo gjev oss ein god leksjon i ei rett bøn. Han ba til Gud om evne til å styre rett, om å kunne skilje mellom godt og vondt. Og då får han høyre frå Gud: ”Siden du ba om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller død over dine fiender, men om evne til å høre hva som er rett, så vil jeg gjøre det du har bedt om”


Bøn om evne til høyre og gjere rett. Bøn som ikkje går på å få meir rikdom eller om å få eit langt liv, det er bøn etter Guds vilje, går det fram av dette.  Dette er tankevekkande i vårt overflodssamfunn der våre bøner så ofte handlar om det materielle.
Men vi må ikkje stire oss fullstendig blinde på dette eine bibelordet heller. For vi veit at det andre stader i Bibelen står at vi kan gå i forbøn for sjuke. Og det er vel rimeleg å tolke det som ei bøn om eit lengre liv.
Bøn kan vere vanskeleg for mange kristne. Vanskeleg fordi det er knytt så store forventningar til å få svar på bøna. Vanskeleg fordi så mange står fram og brukar veldig store ord om kor rikt velsigna ein blir av å be. Og når andre ikkje opplever same grad av velsigning, så sig frustrasjonen inn i staden. Eller mismotet. Bøn nyttar ikkje likevel, er det ein del som tenkjer.

Eg vil gje dykk alle frimot på denne søndagen. Til å be, og til å be enkelt. Slik Jesus lærer oss når han opnar døra inn til bøna sitt skattkammer ved å lære oss dei få orda i hans eiga bøn: ”Vår Far i himmelen”
Vi kan bøna alle saman. Vi har hatt henne med oss gjennom år. Frå vogga. Men vi lærte den ein gong med andre ord enn slik vi har lese henne i dag, og slik vi skal be Herrens bøn litt seinare i gudstenesta. Den gongen for ganske lenge sidan bad nokre av dykk: ”Fader vår. Helliget vorde ditt namn”. Enno er det ein del som bed med dei orda.

Dei fleste av oss lærte å be med litt nye ord på slutten av 1970-talet, for omtrent 40 år sidan: La ditt namn holdes hellig bad vi. Eller dei av oss som bad på norsk og ikkje på bokmål, vi kunne halde fram med å seie: Lat namnet ditt helgast.
I dag ber vi alle med nye ord og vendingar. Først og fremst den nye tiltalen: ”Vår Far ”.

”Lær oss å be” – Kanskje kan det å øve seg på Herrens bøn med nye ord, med formuleringar som er slik vi faktisk snakkar til dagleg; kanskje kan det vere ein veg inn bønerommet på nytt. Lære oss dei nye formuleringane. Tenkje over dei, slik at denne bøna ikkje blir noko maskinmessig som vi ikkje tenkjer gjennom når orda glir over leppene våre.


Men ikkje minst: Nå Jesus lærer oss å be, så legg han ein bønegrunnvoll som vi må byggje på kvar einaste gong vi faldar hender, eller let att augo, eller bøyer kne, eller sender eit kjapt bønsukk opp bak rattet i bilen, ved kontorpulten eller i flokken av skulevener.
Den grunnvollen som alle bøner er tufta på, og som rett og slett gjev bønene legitimitet er desse orda av Jesus: ”- dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.”

Det er Far som veit alt vi ber til. Han veit kva vi treng.
Prøv å kvile i det. Han veit! Far veit. Slik far og mor veit kva som er godt for jenta eller guten sin, slik veit Vår Far i himmelen det same om deg og meg.
Difor er det ikkje ropet om hjelp som er så viktig. Men det er tiltalen. Det at vi viser at vi vil halde kontakt, vere nær, rette handa ut for å vere ferdig til å ta i mot når han vil svare.

Bøna er å opne seg for Gud.
Bøna er å opne livet sitt for dei vi ber fram for han i bøn, påkalling og takkseiing.
Bøna er pusten i kristenlivet vårt.
Difor har vi opne vegar inn til Vår Far i himmelen. Han som ser. Som veit. Som høyrer, - før vi ber. Ein slik Far opnar vi oss for gjennom bøna.


 

 

Bloggarkiv