19.s. i treeiningstida. I – 11.09.2020
Biskopshavn og Eidsvåg
Matt. 5,20-26
Jesus tala ofte til farisearane og dei
skriftlærde og sa sanninga om deira liv. Han åtvara dei ofte. Farisearane og de
skriftlærde ville leve i samsvar med Bibelen, men dei ville samstundes vri på
meininga med det som stod i Bibelen, eller i GT som var den delen av Bibelen
dei kjende.
Dei levde tilsynelatande fullkomne liv,
men likevel var dei ikkje slik at Gud kunne godta deira liv. Kvifor var det
slik? Og kan det lære oss som lever i dag noko?
Det må vi snakke om denne søndagen.
Det vi kan lese ut frå teksten vi har lese
i lag – ein tekst som er ein del av Bergpreika – det er at farisearane og dei
skriftlærde sin religion, den var berre noko dei kledde på seg, noko dei pynta
seg med i det ytre. Den gjekk ikkje inn i deira indre liv. Deira tru og deira
religion var utan frukt. Den var utan kjærleik.
Slik står dei der som ei åtvaring til oss
som lever i dag. Vi som gjerne vil tru på Jesus.
Det første vi kan lære er at Jesus seier
noko om at vår rettferd må vere større enn rettferda til farisearane og dei
skriftlærde. Elles kjem vi ikkje inn i himmelriket.
La dette stå der som ei overskrift for det
vi skal snakke om. At vi må vere rettferdige. Så skal vi etter kvart kome
tilbake til kva dette betyr.
Denne teksten frå Jesu Bergpreike lærer
oss også noko spanande om tilhøvet mellom GT og NT.
Vi tenkjer ofte at vi som kristne ikkje
treng å bry oss om GT. Det overlet vi til jødane, det er noko som ikkje angår
den kristne kyrkje. Vi held oss til Jesus. Vi lar Paulus og dei andre apostlane
undervise oss om kristen tru. Men slik tenkjer ikkje Jesus. For han er GT
høgaktuelt. Han vil ikkje sjå bort frå innhaldet der. Tvert om. Han løftar det
opp og syner oss den djupe meininga med det som står der. Slik talar han det
berre tre vers før vår preiketekst tek til:
Tro ikke at
jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å
oppheve, men for å oppfylle. Matt 5:17
Jesus held fast på GT. GT inneheld ekte kristen tru og lære. Men dei
skriftlærde og farisearane, dei vrei på meininga med det som stod der. Særleg
dei viktige avsnitta frå Loven. Ikkje minst dei ti bod.
-Dei fordømde drap. Men dei hadde
hatefulle hjarto.
-Dei fordømde ekteskapsbrot, men dei gav
rom for syndige lyster.
-Ved å misbruke eid, gav dei rom for
løgna.
-Dei elska venene sine, men hata fiendane
sine.
Jesus var no komen for å lære kva som var
meininga med GT. Og kanskje heilt spesielt med Lova.
Han lærte at også hat er mord. Han sa at
til og med å lyste etter ei anna kvinne, det er hor. Og han synte dei at å
elske sin neste, også betyr å elske sin fiende.
Gjennom det han talte til sine samtidige,
farisearane og dei skriftlærde, lærer Jesus også oss som lever i dag noko om
korleis våre liv som kristne skal vere. Han plukkar av oss pynten vi heng
utanpå. Han set lyskastaren på vårt indre liv. Kva er det eigentleg som bur i
oss?
Er vi betre enn farisearane og dei
skriftlærde?
'Jjesus set ikkje berre søkelyset på våre
indre tankar, det som ingen andre kan sjå. Han går lenger enn til hat og til
syndige lyster.
Jesus peikar også på vår gudsdyrking. Vår
gudstenestegang. Han snakkar om å bere fram eit offer på altaret. Med det
meiner han sjølve det innarste i gudstenesta. Ikkje berre det å leggje ein
pengesum i offerskåla når det er kyrkjeoffer til misjonen.
Vår gudsdyrking er ganglaus dersom vi
lever i konflikt med vår neste, seier Jesus:
Om du bærer offergaven
din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå
først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Matt 5:23-24
Heilage gjerningar – vår gudstenestefeiring,
- er spotting når vi lever i uoppgjort
fiendskap med vår nabo. Det er meiningslaust å rope til Gud i bøner om vi ikkje
vil snakke med dei vi lever saman med, om det som ligg der som eit stengsel oss
i mellom.
Eigentleg talar Jesus om konsekvensane av
å leve eit liv der vi stengjer kjærleiken ute. Der vi gjev rom for hat, for
sinne, for baktaling, eller der vi lever i konflikt med vår neste, samstundes
som vi dyrkar vår Gud ved Herrens altar.
Konsekvensane av eit slikt liv, eit liv i
urettferd, dei er veldige i følgje Jesus. For han sa det altså slik:
Jeg sier
dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og
fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Matt 5:20
Vår rettferd må vere større enn rettferda
til farisearane og dei skriftlærde. Elles kjem vi ikkje inn i himmelriket. La
dette stå der som ei overskrift for det vi skal snakke om i dag.
Det sa eg ved innleiinga til denne preika. Og eg sa at det skulle vi kome
tilbake til dette. Vår rettferd må vere betre enn dei skriftlærde og
farisearane. Korleis kan det gå til?
Heldigvis har vi i dag, tidlegare i
gudstenesta, også lese om apostelen Paulus. Frå eit viktig avsnitt i hans brev
til kyrkjelyden i Galatia har vi lese.
I motsetnad til dei aller fleste av oss, men på line med dei aller frommaste
farisearar, levde Paulus lenge eit perfekt liv, i det ytre.
I brevet han skreiv, er det som om han vil løfte dei kristne i kyrkjelyden han
kjenner opp på eit høgare nivå.
Han hugsar tilbake til då han gjesta dei, men no har han høyrt at deira kristne
omvending synest å byggje på ein nokså sviktande grunn.
Tidleg i brevet skriv
han: «Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt
dere ved Kristi nåde, til et annet
evangelium.» (Gal 1,6)
Mot slutten av brevet, er det som om Paulus
vil samle trådane. Han vil vise vegen til eit nytt liv. Ikkje tufta på lovens
strenge krav som han var kjent med gjennom fariseismen.
Han seier i dagens lesetekst frå Gal 5: «Lev et liv i Ånden!» (Gal. 5,16)
Paulus viser kva det betyr, det som Jesus
i si tid tala om i Bergpreika, og som vi har vore inne på: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår
de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
Å leve rettferdig handlar ikkje om å streve
livet av seg for å halde bod og forbod. Eit rettferdig liv er eit liv i Anden. Noko som veks fram som ei god frukt som kjem frå Gud sjølv.
Paulus ramsar først opp ei heil rekkje med
gjerningar som kjem frå det han omtalar som «kjøtet» i oss: Han nemner i alt 15
døme på slike dårlege gjerningar, kanskje det vi i vår daglegtale ville kalla
for synd. Men det finst langt fleire enn 15, for han legg til: «-og mer av samme
slag» (Gal. 5,21)
Som eit lite apropos inn i vår lokale kamp
mot pandemien som har nådd også oss som bur i Bergen, høyrer vi at Paulus dreg
fram fyll og festing som gjerningar av kjøtet. Det er nr. 14 og 15 av omtalte
gjerningar av kjøtet.
Vi skal ikkje henge oss for lenge opp i
dei negative gjerningane.
Men heller lytte når apostelen vil lære oss om Andens gode gjerningar.
«Lev et liv i Ånden!»
Kva betyr det?
Det aller viktigaste vi skal merke oss er
at Paulus kallar eit slikt liv for eit liv som ber frukt. Frukt som rett og
slett veks fram som eit resultat av at vi lever nær Jesus. At vi lyttar til
hans ord og formaning. At vi tek til oss av hans nåde og tilgjeving. At vi lar
oss vegleie gjennom bøn og stille nærvær. Av å lese hans Ord. Lytte til
forkynning og formaning. Slik dei kristne i Galatia lytta når Paulus forkynte
og formana.
Skal di og mi rettferd, målt med Jesu rettferdige
auge, overgå rettferda til farisearane og dei skriftlærde, så må vi leggje til
rette for at frukta frå Den heilage ande skal få vekstvilkår. Andens frukter skal haustast få våre liv. Og
det er velsmakande frukt. Høyr enno ein gong Paulus sine ord:
«Åndens frukt er kjærlighet, glede,
fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, torfasthet, ydmykhet og
selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven.» (Gal 5,22-23)
Det er Paulus sine ord. Men for oss er det
storarta hjelp for å vite kva Jesus eigentleg formanar oss til når han ser etter
eit rettferdig liv som må overgå livet til farisearane og dei skriftlærde.
Så står vi på denne søndagen altså overfor
eit av paradoksa i den kristne lære.
På den eine side: Lovens krav til oss om å leve eit rett og rettferdig liv. Krav som
Jesus på ingen måte løfter av oss. Han seier ikkje at vi ikkje skal bry oss om
å leve rett. Tvert om. Han siterer bodorda: ”Dere har hørt det er sagt..” Og så skjerpar han faktisk innhaldet i
boda for oss ”-men jeg sier dere”
Han avlyser ingen krav. Vi skal leve
rettferdig.
På den andre sida: Bibelen ord gjer det også klårt at same kor godt vi lever, lever
vi ikkje godt nok til å gjere oss fortente til himmelriket. Difor må vi ved den
same tru som Paulus greip i sitt hjarte få del i det fullkomne og rettferdige
livet Jesus sjølv levde. Ved å leve nær han kan våre liv vere frukter av vår
tru. Andens gode frukter. Kjærleik – glede – fred.
På denne søndagen har vi altså snakka om
og lært noko av det mest grunnleggjande i den kristne trua. Noko av det som på
den eine sida er så lett. Men som på den andre sida er så vanskeleg å få tak i.
At vi skal leve rett. At vi skal prøve oss sjølve kva som bur i oss. Er det
vakre fasadar med rote innhald på baksida? Det må vi leggje av. Vi skal leve
rett. Andens frukter må få vekse fram.
Men samstundes som vi lever rett, skal vi
vite at det er ikkje livet vårt i seg sjølv som kvalifiserer for inngang i Guds
rike. Berre ein har levd så fullkome og rettferdig at det gjev tilgang der. Det
var Jesus sjølv. Ved å tru på han får vi del i hans fullkomne rettferd.
Så skal vi, ved å leve i kjærleik og i
rettferdige, Andens gode gjerningar, vise at vi trur. Gjennom denne levande
trua er det at mi rettferd overgår farisearane og dei skriftlærde. Gjennom
denne levande trua som ber frukt i form av Andens gode gjerningar er det at eg og
du får del i Jesu fullkomne rettferd.
AMEN