søndag 19. januar 2014

Svært godt

3.s. i openberringstida. I. 19.01.2014
Åsane – dåpsgudsteneste
1.Mos 1,26-31

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.
Eg ser ut over dykk stolte og glade foreldre som ber fram borna dykkar til dåp i dag. Eg anar gleda i augo dykkar. Eg fornemmar kor stolt hjarta dykkar bankar. Eg trur de har den store og gode kjensla for at no er de med på noko stort.
Når eg slepper inn over meg det eg berre kan sjå for mitt indre auga, ser eg ei lita barneseng der guten eller jenta di søv. Og det stig fram eit bilete av far og mor, saman ved senga eller vogga, der de berre er stille og glade og takksame. Slik kan de stå. Når det er kveld. Når det er morgon. Stille i glede.

Slik det var med Gud i opphavet.
Skaparen av det vi ser rundt oss. Skaparen av universet. Lystennaren i opphavet. Den kreative anden som samlar vatnet og formar fjella og landet, og som plantar og fargar og lagar livet. I havet. I lufta. På jorda.
Og som krunar det heile med å skape menneska: Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.
Det var svært god. Guds skaparverk. 

I Skrifta, i det aller første kapitlet i Bibelen, som vi har lese i lag – her får vi skildra Gud omtrent som ein stolt far eller ei lukkeleg mor, som står ved barnesenga og nyt det vesle livet som ein har ansvar for og som ein kan glede seg over.
Også ditt barn er ein del av Guds skaparverk. Difor deler Gud dykkar glede over livet som no er nytt, og som vi ber  fram for han i Guds hus denne søndagen. I dag kviler Guds auga på desse borna. Også i dag vil det vere sant om Gud:
Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

Vi kan fort gli inn i ein nesten parodisk idyllisering om vi held fram å tale på denne måten.
På den eine sida er ein dag som i dag nettopp dagen for idyll, glede og fest. Det skulle berre mangle.
På den andre sida talar bibelteksten frå Bibelens første blad om meir enn idyll.
Framfor alt talar desse orda til oss om ansvar.
I teologistudiet lærer vi tidleg at desse eldgamle orda vi har lese i lag høyrer heime under ei overskrift som er veldig relevant for menneske som lever anno 2014. Den teologiske overskrifta er lett å forstå: «Kulturoppdraget»
Dette skriftordet er grunnleggjande for både kristen skaparteologi og det kristne menneskesynet.
Av dei viktige tema desse orda gjev grunnlag for, er ei grunnleggjande positiv kristen tilnærming til det fenomenet at menneska sitt arbeid på jorda resulterer i kultur. Det handlar om det som vi med eit litt foreldra begrep kallar for odling. Om dette er det skrive mange bøker i tjukke bind. Om dette er det mogleg å tale i dagevis for ein prest. Eg skal berre tale nokre få minuttar til, men då er det ikkje minst viktig å peike på at vi her får, svart på kvitt - frå skaparens munn - tildelt ansvaret for det Gud skapte til oss og for oss: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise.


Dere skal råde over … seier Gud. Og så ramsar han opp for oss det naturen er, og det naturen kan gje. Fyll jorda, seier Gud.
Det er Guds oppdrag, kulturoppdrag, til heile menneskeslekta som vert rulla opp for oss.


Året er 2014. I dette året ber vi nye liv inn i Guds hus. Desse nye menneska skal vekse opp i ei ukjend framtid. Vil fisken i havet vere like sunn og etande i morgon som i dag? Vil fuglane ha skogar å byggje reir i om 50 år? Vil det kry av dyr på jorda når vi skriv 2114? Vil isen fylle havet over Nordpolen, eller vil havet fylle landa som i dag berre så vidt løfter seg over bølgjene?

Vi er av Gud sette til å råde over. Råde over det som veks og lever og utgjer natur og kultur rundt oss. Men Gud gav oss ikkje lov til å forbruke. Til å bruke opp. Til å øydeleggje. 

Knapt nokon gong sidan skapinga har desse orda frå Bibelen hatt slik relevans og vore så viktige å tenkje gjennom og å ha som overskrift for politikk og samfunn, så vel som for kyrkje og tru, som orda har i dag.


I opphavet såg Gud på skaparverket sitt. Han såg noko som var svært godt. Like godt som borna vi har som midtpunkt på denne dåpsgudstenesta.

Når desse borna kjem i vaksen alder og skal ta kulturoppdraget vidare, vert det deira tur til å fylle jorda med nye slekter. Men vil dei kunne stå ved barnebarnet ditt si vogge og vere trygge for framtida som då skal opne seg?
I dag legg vi desse borna i Guds gode hender i tru og med håp om at han ser på dei  med glede i dag. Vi ber om at dei må få dele trua på Gud som skapar og på son hans, Jesus Kristus, som frelsar, slik at Guds glede vil vere like stor når livet deira ein gong kjem til enden av vegen.


I dag legg vi våre eigne vaksne liv inn under Guds nåde og Guds Ande, og ber om at han må lyse opp vegen vår vidare slik at vi med truskap kan råde over skaparverket utan å forbruke det på ein måte som tek håpet i framtida frå våre born og barneborn. AMEN

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar