søndag 5. april 2015

Møtestad med livet



1. påskedag ~ I – 05.04.2011
Eidsvåg
Matt 28,1-10



He Qi: "Easter morning"

Enkelte dagar er ikkje som andre dagar.
Påskedagen er ikkje som andre dagar. I kyrkja vår har vi mange dagar i året der vi gler oss og jublar fordi vi forkynner at store ting har hendt. Men ikkje noko kan måle seg med det vi har fått å rope ut på denne dagen. For dette er dagen der døden må vike for livet. Dette er dagen der vi les ord i Den heilage skrifta som gjev oss eineståande grunn til glede og smil.
I dag vil vi juble for livet. ”Livet vant, dets navn er Jesus” Det er visjonen på denne dagen. Det er dette vi vil sjå som ei strålande påskesol over våre liv. Det er dette vi ynskjer for ei heil verd: At livet skal sigre der døden har fare fram.
Vi vil samle oss i lovsong og jubel for han som vann over døden, han som steig ut or grava, for han som lever midt mellom oss.
Vi reiser oss og syng våre høgtidsvers:

NoS 196, v.1-3 (Påskemorgen slukker sorgen)
Tekstlesing

"-Da sabbaten var over".. står det.
Sabbaten var jødane sin gamle kviledag. Ein dag med strenge reguleringar. Mangt og mykje var ikkje tillate den dagen, og av den grunn hadde ikkje dei to kvinnene som gjerne ville ha stelt Jesu døde kropp fått gjort dette. Jesus vart gravlagt ved inngangen til sabbaten, fredag kveld. Fredag og heile laurdag og litt inn i den tredje dagen - søndagen låg Jesus i grava. Men så var sabbaten slutt og dei to som begge heitte Maria kunne gje seg i veg til grava.

Sabbaten var til ende. Den gamle tida var over. Det er tidleg om morgonen, den første dagen i veka. Det lysnar av dag, står det.
Ja i sanning var det gamle til ende.
Ikkje meir sabbat. Den er til ende, både i bokstavleg og i overført tyding. Men ei ny tid renn; ei ny tid der Herrens dag - søndagen - avløyser den gamle jødiske kviledagen. Dagen som Herren har gjort.
Det hende medan det lysna av dag. Og jammen vart det også lyst. For det var eit nytt lys som gjekk opp denne tidlege påskemorgonen.
Langfredagsmørkret rår ikkje lenger. Ved det tidlege morgongry renn sola over ei ny tid, ei tid der dødens krefter har måtte vika for Livet.

Dei to som begge heitte Maria, var på veg til grava, for å stelle ein død, for å minnast Jesus som hadde vore så viktig i deira liv. Men grava var tom! Dei hadde gått til ei grav for å minnast. I staden for ein minnestad med døden i sentrum, kom dei til ein møtestad med livet i sentrum. Ei tom grav, og ein levande Jesus. Det var underet som varsla den nye tid. Det var dette Herren hadde gjort på denne forunderlege dagen.

Og kvinnene fekk meir å tenkje på enn kva som var i grava. For det hende mykje dramatisk rundt dei.
Vi les at det kom eit kraftig jordskjelv, der ved grava.
Og vi spør: Kvifor eit jordskjelv?
Sjølvsagt er det vanskeleg å gje eit definitivt og avgjort svar på dette spørsmålet, men ettersom vi ikkje kan tru at noko av det som hende på denne historiske merkedagen som så eintyding var signert med Herrens finger var tilfeldig, trur vi heller ikkje at jordskjelvet var tilfeldig.
Var det eit etterskjelv av jordskjelvet vi høyrer om langfredag? (Matt. 27,51.54).
Eller er det dei veene som innevarslar endetida som tek til? (jfr. Matt.24,27f)

I alle høve ser vi at oppstodeunderet var så mektig  at jorda rett og slett ikkje tolde vekta av Jesu gjerning. Allereie på langfredag les vi at
Jorden skalv og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp.  (Matt 27:51-52)

Kva var jordskjelvet?
Vi les at det kom "-et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side."

Jordskjelvet kom ikkje frå jordas indre. Jordskjelvet kom frå himmelen. Jordskjelvet var eit resultat av at Herrens engel steig ned. Det mektige som føregår ved Jesu oppstode, føregår ikkje i jorda, men i himmelen. Det er Guds himmelske krefter, representert ved engelen, som kjem til jorda og vekkjer Jesus opp att frå dei døde.
På framsida av programarket for denne gudstenesta kan du sjå korleis den kinesiske kunstnaren He Qi forestiller seg denne hendinga.

Det engelen gjer, er forunderleg. Han rullar steinen bort frå gravopninga. Ikkje for å demonstrere kor sterk og mektig han er. Heller ikkje for at den døde Jesus skulle kome seg ut or grava. Han var allereie ute. Han var mellom dei levande. Men steinen måtte bort for at kvinnene skulle få sjå inn i den tomme grava. Steinen måtte bort for at vi kan sjå inn på staden der døden tapte.

Det var veldige ting som hende på Herrens dag. Herrens eige verk vart gjennomført. Og når Gud Herren handlar til frelse for ein heil menneskeslekt, er det ikkje merkeleg om det vert sett sterke kjensler i sving.

Den første kjensla som melde seg var redsle. Redsel. Frykt. Otte. Det står om vaktmennene, som også såg engelen, at dei
"-skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde."
Sjå ein gong til på bilete i programmet; korleis kinakunstnaren har fått fram dette forunderlege: Vaktene var sette til å vakta døden, men dei vart ramma av livet.
Det var vaktene sjølve som vart liggjande som døde. Påskedagen vart styrkane til denne verda slegne i bakken. Av redsel og i vanmakt.
Med makt og med sverd hadde soldatane og vaktene tvinga Jesus til rettarstaden. Dei hadde aldri merka seg Jesu profetiske ord i samband med at han vart teken til fange:
"- alle som griper til sverd, skal falle for sverd" (Matt. 26,52)
I møte med livet, låg vaktene att som døde.

Men også kvinnene var naturleg nok redde.
Dei vart difor straks tekne inn i himmelsk sjelesorg av engelen sjølv:

"- Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: "Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!   

Det er ikkje alltid lett å sleppe redsla på kommando.  Men når det bydande 
"- frykt ikke!" kjem frå englemunn, nærast som eit himmelsk bydeord, og når engelen samstundes har ei grunngjeving som overgår alt som nokon gong har vorte sagt til sørgjande menneske, då kan vi tenkje oss at kvinnene si redsle veik for undring og forbløffing:

"- Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!"

Det var litt av ein bodskap dei fekk å forkynne til Jesu læresveinar desse to kvinnene. Her var det ikkje noko form for kvinneleg teieplikt i forsamlinga. Desse to, som begge heitte Maria, -to kvinner- vart sendt av ein engel for å forkynne for Jesu næraste vener dei viktigaste orda som kyrkja har fått å forkynne: "Han er oppstått!"

"-Skynd dere av sted!" sa engelen.
Og dei så gjorde. Dei skunda seg. Framleis redde. Men redselen var blanda med den fantasiske kjensla av glede. "redde, men jublende glade", står det om Maria og Maria.

Påskedagen er Herrens dag. Underet hende. Uforståeleg. Ulogisk. Men med ettertrykkeleg himmelsk stempel på det heile. Grava var tom. Jesus lever. Og kvinnene er forsongarar i eit verdsomspennande jublekor på Herrens dag.

Engelen fortalde det til kvinnene: " Han er stått opp fra de døde og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham. ­ Nå har jeg sagt dere det."

Den oppstadne hadde allereie forlate gravstaden. Han høyrde heime i livet. Det var tilbake til livet at kvinnene skunda seg. Bort frå grava og tilbake til livet, sprekkeferdige med påskedagens nyhende, snubla dei seg ut i verda for å fortelje om ei tom grav der døden hadde lidd eit endeleg nederlag. Redselen deira, forvirringa og sorga, veik etter kvart plass for ei fast tru på at han som hadde lagt i grava, verkeleg levde. Ei tru som også du og eg kan gripa tak i. Vi lyttar til engelens vitnemål, til det kvinnene forkynner, og vi les vidare i evangeliet enn det påskedagens preiketekst omfattar, og vi ser at den oppstadne Jesus verkeleg møtte dei og helsa dei.

Dette er det som kveikjer trua vår. Dette er det som gjev oss von om at døden verkeleg er overvunnen. Til og med der krigen har herja. Der lidinga har overgått forstanden. Der sjukdomen trugar. Livet er sterkare enn døden alle desse stadene. Slik livet skal vise seg sterkare enn døden, også ved gravene i Eidsvåg eller i Åsane.

Påskedagens utfordring er å ta til seg dette i tru. At hans siger over døden skal gje oss alle siger over døden på den yttarste dagen.
Ser du vegen ut att frå kyrkja og inn i verda der døden herjar? Vil du gå ut dit i dag i lag med kvinnene?
Frå påskehelg og inn i kvardagen med eit nytt ankerfeste for vår tru:

Jesus lever! Døden er overvunnen!                                                              

AMEN!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv