1. påskedag ~
I – 05.04.2011
Eidsvåg
Matt 28,1-10
He Qi: "Easter morning"
Enkelte dagar er ikkje som andre dagar.
Påskedagen er ikkje som andre dagar. I kyrkja vår har vi mange dagar i året der vi gler oss og jublar fordi vi forkynner at store ting har hendt. Men ikkje noko kan måle seg med det vi har fått å rope ut på denne dagen. For dette er dagen der døden må vike for livet. Dette er dagen der vi les ord i Den heilage skrifta som gjev oss eineståande grunn til glede og smil.
I dag vil vi juble for
livet. ”Livet vant, dets navn er Jesus” Det er visjonen på denne dagen. Det er dette vi vil sjå som ei strålande påskesol over våre liv.
Det er dette vi ynskjer for ei heil verd: At livet skal sigre der døden har
fare fram.
Vi vil samle oss i lovsong og jubel for
han som vann over døden, han som steig ut or grava, for han som lever midt
mellom oss.
Vi reiser oss og syng våre høgtidsvers:
NoS 196, v.1-3 (Påskemorgen slukker sorgen)
Tekstlesing
"-Da sabbaten var over".. står det.
Sabbaten var jødane sin gamle kviledag. Ein dag med strenge
reguleringar. Mangt og mykje var ikkje tillate den dagen, og av den grunn hadde
ikkje dei to kvinnene som gjerne ville ha stelt Jesu døde kropp fått gjort
dette. Jesus vart gravlagt ved inngangen til sabbaten, fredag kveld. Fredag og
heile laurdag og litt inn i den tredje dagen - søndagen låg Jesus i grava. Men så var sabbaten slutt og dei
to som begge heitte Maria kunne gje seg i veg til grava.
Sabbaten
var til ende. Den gamle tida var over. Det er tidleg om morgonen, den første
dagen i veka. Det lysnar av dag, står det.
Ja i
sanning var det gamle til ende.
Ikkje
meir sabbat. Den er til ende, både i bokstavleg og i overført tyding. Men ei ny
tid renn; ei ny tid der Herrens dag - søndagen - avløyser den gamle jødiske kviledagen.
Dagen som Herren har gjort.
Det
hende medan det lysna av dag. Og jammen vart det også lyst. For det var eit
nytt lys som gjekk opp denne tidlege påskemorgonen.
Langfredagsmørkret
rår ikkje lenger. Ved det tidlege morgongry renn sola over ei ny tid, ei tid
der dødens krefter har måtte vika for Livet.
Dei to
som begge heitte Maria, var på veg til grava, for å stelle ein død, for å
minnast Jesus som hadde vore så viktig i deira liv. Men grava var tom! Dei
hadde gått til ei grav for å minnast. I staden for ein minnestad med døden i
sentrum, kom dei til ein møtestad med livet i sentrum. Ei tom grav, og ein
levande Jesus. Det var underet som varsla den nye tid. Det var dette Herren
hadde gjort på denne forunderlege dagen.
Og
kvinnene fekk meir å tenkje på enn kva som var i grava. For det hende mykje
dramatisk rundt dei.
Vi les
at det kom eit kraftig jordskjelv, der ved grava.
Og vi
spør: Kvifor eit jordskjelv?
Sjølvsagt
er det vanskeleg å gje eit definitivt og avgjort svar på dette spørsmålet, men ettersom
vi ikkje kan tru at noko av det som hende på denne historiske merkedagen som så
eintyding var signert med Herrens finger var tilfeldig, trur vi heller ikkje at
jordskjelvet var tilfeldig.
Var det
eit etterskjelv av jordskjelvet vi høyrer om langfredag? (Matt. 27,51.54).
Eller er
det dei veene som innevarslar endetida som tek til? (jfr. Matt.24,27f)
I alle
høve ser vi at oppstodeunderet var så mektig
at jorda rett og slett ikkje tolde vekta av Jesu gjerning. Allereie på
langfredag les vi at
Jorden skalv og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og kroppene
til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp. (Matt 27:51-52)
Kva var jordskjelvet?
Vi les at det kom "-et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel
steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side."
Jordskjelvet
kom ikkje frå jordas indre. Jordskjelvet kom frå himmelen. Jordskjelvet var eit
resultat av at Herrens engel steig ned. Det mektige som føregår ved Jesu
oppstode, føregår ikkje i jorda, men i himmelen. Det er Guds himmelske krefter,
representert ved engelen, som kjem til jorda og vekkjer Jesus opp att frå dei
døde.
På framsida av programarket for denne gudstenesta kan du sjå korleis den kinesiske kunstnaren He Qi forestiller seg denne hendinga.
På framsida av programarket for denne gudstenesta kan du sjå korleis den kinesiske kunstnaren He Qi forestiller seg denne hendinga.
Det
engelen gjer, er forunderleg. Han rullar steinen bort frå gravopninga. Ikkje
for å demonstrere kor sterk og mektig han er. Heller ikkje for at den døde
Jesus skulle kome seg ut or grava. Han var allereie ute. Han var mellom dei
levande. Men steinen måtte bort for at kvinnene skulle få sjå inn i den tomme
grava. Steinen måtte bort for at vi kan sjå inn på staden der døden tapte.
Det var veldige ting som hende på Herrens dag. Herrens eige verk vart
gjennomført. Og når Gud Herren handlar til frelse for ein heil menneskeslekt,
er det ikkje merkeleg om det vert sett sterke kjensler i sving.
Den
første kjensla som melde seg var redsle. Redsel. Frykt. Otte. Det står om
vaktmennene, som også såg engelen, at dei
"-skalv av redsel da de så ham, og de ble
liggende som døde."
Sjå ein
gong til på bilete i programmet; korleis kinakunstnaren har fått fram dette
forunderlege: Vaktene var sette til å vakta døden, men dei vart ramma av livet.
Det var vaktene
sjølve som vart liggjande som døde. Påskedagen vart styrkane til denne verda slegne
i bakken. Av redsel og i vanmakt.
Med makt og med sverd hadde soldatane og vaktene tvinga Jesus til rettarstaden. Dei hadde aldri merka seg Jesu profetiske ord i samband med at han vart teken til fange:
Med makt og med sverd hadde soldatane og vaktene tvinga Jesus til rettarstaden. Dei hadde aldri merka seg Jesu profetiske ord i samband med at han vart teken til fange:
"-
alle som griper til sverd, skal falle for sverd" (Matt. 26,52)
I møte med livet, låg vaktene att som døde.
I møte med livet, låg vaktene att som døde.
Men også
kvinnene var naturleg nok redde.
Dei vart
difor straks tekne inn i himmelsk sjelesorg av engelen sjølv:
"- Men engelen tok til orde og sa til
kvinnene: "Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han
er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han
lå!
Det er ikkje alltid lett å sleppe redsla på kommando. Men når det bydande
"-
frykt ikke!"
kjem frå englemunn, nærast som eit himmelsk bydeord, og når engelen samstundes
har ei grunngjeving som overgår alt som nokon gong har vorte sagt til sørgjande
menneske, då kan vi tenkje oss at kvinnene si redsle veik for undring og
forbløffing:
"- Jeg vet at dere søker Jesus, den
korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se
stedet hvor han lå!"
Det var litt av ein bodskap dei fekk å forkynne til Jesu læresveinar
desse to kvinnene. Her var det ikkje noko form for kvinneleg teieplikt i
forsamlinga. Desse to, som begge heitte Maria, -to kvinner- vart sendt av ein
engel for å forkynne for Jesu næraste vener dei viktigaste orda som kyrkja har
fått å forkynne: "Han er oppstått!"
"-Skynd dere av sted!" sa engelen.
Og dei så
gjorde. Dei skunda seg. Framleis redde. Men redselen var blanda med den
fantasiske kjensla av glede. "redde, men jublende glade", står
det om Maria og Maria.
Påskedagen er Herrens dag. Underet hende. Uforståeleg. Ulogisk. Men med
ettertrykkeleg himmelsk stempel på det heile. Grava var tom. Jesus lever. Og
kvinnene er forsongarar i eit verdsomspennande jublekor på Herrens dag.
Engelen fortalde det til kvinnene: " Han er stått opp fra de
døde og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham. Nå
har jeg sagt dere det."
Den oppstadne hadde allereie forlate gravstaden. Han høyrde heime i
livet. Det var tilbake til livet at kvinnene skunda seg. Bort frå grava og
tilbake til livet, sprekkeferdige med påskedagens nyhende, snubla dei seg ut i
verda for å fortelje om ei tom grav der døden hadde lidd eit endeleg nederlag. Redselen deira, forvirringa og
sorga, veik etter kvart plass for ei fast tru på at han som hadde lagt i grava,
verkeleg levde. Ei tru som også du og eg kan gripa tak i. Vi lyttar til
engelens vitnemål, til det kvinnene forkynner, og vi les vidare i evangeliet
enn det påskedagens preiketekst omfattar, og vi ser at den oppstadne Jesus
verkeleg møtte dei og helsa dei.
Dette er
det som kveikjer trua vår. Dette er det som gjev oss von om at døden verkeleg
er overvunnen. Til og med der krigen har herja. Der lidinga har overgått
forstanden. Der sjukdomen trugar. Livet er sterkare enn døden alle desse
stadene. Slik livet skal vise seg sterkare enn døden, også ved gravene i
Eidsvåg eller i Åsane.
Påskedagens
utfordring er å ta til seg dette i tru. At hans siger over døden skal gje oss
alle siger over døden på den yttarste dagen.
Ser du vegen ut att frå kyrkja og inn i verda der døden herjar? Vil du gå ut dit i dag i lag med kvinnene?
Frå påskehelg og inn i kvardagen med eit nytt ankerfeste for vår tru:
Ser du vegen ut att frå kyrkja og inn i verda der døden herjar? Vil du gå ut dit i dag i lag med kvinnene?
Frå påskehelg og inn i kvardagen med eit nytt ankerfeste for vår tru:
Jesus lever! Døden er overvunnen!
AMEN!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar