fredag 17. mai 2013

Kjære Gud, takk!

17.mai 2013. III
Luk 17,11-19
Åsane gamle kyrkje
Vi sat rundt eit konferansebord og skulle starte eit av dei mange kyrkjelege komitémøta som ein prost må vere med på. Møteleiaren tok ordet, men det vart liksom ikkje ein skikkeleg start, for ein eller anna sa noko slik at alle rundt bordet skrattlo. Det var vanskeleg å kome til ro, men møteleiaren måtte kome i gang, og det var naturleg at han sa: Vi må starte med å be. Fromme som vi var roa vi oss ned, og ho som bad gjorde det omtrent slik: Kjære Gud, takk for at vi får lov å le!

Kjære Gud, takk!
Det er overskrifta på denne preika på denne flotte dagen. Kjære Gud, takk!
Kjære Gud, takk for at vi får lov å le! Takk for alle smil og all glede vi ser rundt oss. Takk for alle gamle som hentar fram blådress eller bunad og går på trøytte bein og med stive ryggar gjennom ein lang festdag. Takk for borna som kjem mot oss i finstasen. For tutande trompetar av plast og for blå ballongar.
Det er til og med slik at vi vaksne kan gle oss over barnegråt på denne dagen, for mange born gret litt innimellom fordi dei opplever at dei går glipp av ein liten bit av det dei anar er veldig stort og flott. Dei gret fordi ein ballong sprekk eller fordi isen hamnar på fortauet eller på det nystrøkne bunadsforklede.
Dei er leie seg når gleda over denne dagen vert skjemd av eit eller anna skår.

Sjølvsagt er det ikkje kjekt at eit barn er lei seg. Men det kan likevel vere eit uttrykk for at dagen i dag er stor. Dagen i dag er ein glededag. Då er det ikkje alltid så langt frå latter til tåre for den som er liten.

Dagen er ein dag vil i lag takkar for. Kjære Gud, takk!

For kvar 17.mai vi feirar er det lenger og lenger sidan nokon mellom oss opplevde krig og ufred. Fleire og fleire av dei som har røynsler med det, kviler på kyrkjegarden, anten her i Åsane, eller ein anna stad i landet vårt. Ein større og større del av folket vårt har det som eg har det – vi har berre høyrt og lese om prøvingane nordmenn opplevde under den store krigen.

No er det ikkje denne krigen 17.mai handlar om, men vi ser også korleis det som hende for 199 år sidan i år, vert endå meir fjernt etter som åra går. Det som faktisk er grunnen til av vi samlar oss i barnetog og folketog og russetog med flaggborg og musikkorps og bunader og bjørkelauv som i år aldri ville spele på lag med 17.maikomiteen, nemleg hendingane då nasjonen vår fekk si eiga grunnlov; det er det ikkje mange som kan halde foredrag om, eller skrive ei god innlevering på ungdomsskulen om. Alt dette må likevel vere med oss inn i denne dagen. Nasjonaldagen.
Men ei preike frå kyrkja sin preikestol er ikkje staden for å undervise i historie. Det som lettare og lettare vert viska ut av våre personlege minne og vårt personlege engasjement for alt som samlar oss i dag, det må dei som styrer landet vårt gje oss tilbake frå skulebenken eller gjennom media og på anna måte gjennom opplysande informasjon om noko umåteleg viktig i vår historie.
Eg ser for meg at det året vi no går inn i, fram mot 17.mai 2014, vil vere eit år der vi skal få gode repetisjonar på kva som eigentleg hende. For det er alt varsla at til
200-årsjubileet for grunnlova vår om eit år, vil Storting og regjering satse stort, både på jubileumsfeiring og på folkeopplysning. Det skal vi ta med oss og inn over oss. Vi skal enno ein gong lære kvifor 17.mai er dagen der vi må seie: Kjære Gud, takk!

Kva skal vi takke for?
Sjølvsagt for landet vårt, for fridom, for demokratiet. For alle 17.mai-orda.
Men som nasjon har vi uendeleg mykje meir å takke for også. Ikkje minst fordi vi er så rike. Vi auser pengar opp frå havet. Vi ser dei gedigne, dyre båtane som ligg ved kaiane i Bergen. Vi veit at dei fleste av dei er eit bindeledd til plattformene lenger utanfor kysten. Vi ser ein og annan glinsande fiskebåt med eit styrehus så fullt av instrument og dyr teknikk at ein skulle tru båten skulle til månen. Men det er pengemaskiner som symboliserer vår nærleik til havet og dei ufattelege rikdommane vi som folk skal takke Gud for.

Vi skal takke for at dei aller fleste av oss kan setje oss på eit fly med kurs for varme strender eller gamal kultur ute i det store Europa. Vi dreg til det mystiske landet som ikkje står i eit Atlas, men som vi kallar Syden. Der brukar vi rikdomen vår. Den vi skal takke Gud for.
Det er ikkje rart om folk i Syden lurer på nordmennene.
- Kvar får dei pengane frå? Kanskje skulle vi reise dit, vi som ikkje har arbeid? Vi som er fattige. Vi som strevar så forferdeleg med å få endane til å møtast. 

Litt lenger sør rullar krigar over landa. Opptøyar. Flyktningar. Svolt. Det er kvardag i slike land. Også i desse landa går det etter kvart rykte om ein stad langt i nord. Der det er kaldt om vinteren og vått om sommaren, men der folk har det godt. Der dei er rike. Nokre tek sjansen og dreg av garde. Dei finn vegen mot nord. Norwegen, heiter landet vårt på tysk. Norway på engelsk.

Dei får lite takk, dei som kjem slik til oss og vil leve i lag med oss.
Vi forventar at folk der sør ein stad skal takke oss for at vi brukar pengar på strender og hotell og museum og vinterferie i Alpestroka.
Vi synes det er greitt om dei rike frå Paris eller London eller New York kjøper ei krabbeklo på fisketorget til 1800 kr., eller at tyskarane invaderer kysten vår på nytt, rett nok i våre dagar for å feriere med fiske og bubilar. Det er det pengar i.

Men rike nordmenn har ingen ting til tiggarane. Til dei fattige. Dei som luktar.
Dei får ikkje bu nokon stader. Dei får ikkje dusje eller vaske seg eller gå på do. Bort med dei. Dei er ekle. Påtrengjande. Nokre av dei til og med kriminelle.

Eg lurar på om dei takkar Gud i dag?

Vi las forteljinga frå Bibelen om Jesus og dei ti spedalske. Dei var i naud. Det stod slik: ”Dei vart ståande langt unna og ropa: Jesus, meister, miskunna deg over oss! Han såg dei og sa: Gå og vis dykk for prestane. Og medan dei var på veg dit, vart dei reine”

Jesus, meister, miskunna deg over oss! Slik ropa dei spedalske.
Slik ropar tiggarane frå Syden til deg og meg. Vi ser dei, men ser dei likevel ikkje. Jesus såg dei som ropa på han. Men vi går forbi. Med stive, kalde blikk og ei hand som lukkar seg ekstra godt om lommeboka. Vi vil ikkje ein gong gje dei ein sjanse til å verte reine. Vi vil kaste dei ut av landet vårt.
Eg høyrde ein velkjend gammal ringrev i politikken på Dagsrevyen frå Oslo for to-tre dagar sidan: ”Vi kan ikke bruke skattebetalernes penger for å gi dem overnatting”

Vel, han må gjerne få bruke mine skattepengar!

Vil flyktningane, dei lutfattige, dei arbeidslause, dei som serverer drinkane på bassengkanten til late og rike nordmenn, vil dei takke Gud for nordmenn, for det norske, eller for at dei gjekk nordvegen?

Eg sa tidlegare om born som gret på 17.mai: ”Dei er leie seg når gleda over denne dagen vert skjemd av eit eller anna skår.”
Det er lov for eit barn å gråte over ein is som hamna på fortauet.
Men er det lov for ein rik nordmann å vere sur og grinete over det vi opplever som skår i vår private velstanslukke, slik til dagleg når det vert 18.mai eller 18.juni eller ein annan dato, der vi ser at verda har sett oss og kjem for å oppleve landet vårt, nasjonen Norge?

Inga 17.maipreike løyser alle dei innfløkte problema eg her pirkar bort i. Eg er ikkje naiv og trur at nordmenns forhold til innvandrarar med eit glatt smil skal bli idyllisk over natta. Det er ikkje berre vårt land som slit med å finne ein veg vidare med alt dette.
Men i dag er det 17.mai. I dag har Jesus stogga opp framfor deg som valde å starte feiringa av dagen i kyrkja. Han lærer oss noko om å takke. ”Kjære Gud, takk for at vi får lov å le!” Tenk om nokre få av dei som ikkje går i bunad i dag, men som sit på kald asfalt med ein tiggarkopp på denne dagen, eller i morgon, kunne sjå deg i ansiktet med eit smil, med litt latter inne i seg, fordi litt av det som ikkje er dine skattepengar, men dine heilt private, vart delte med dei som er djupt fattige på rike nordmenns nasjonaldag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv