søndag 20. oktober 2013

Vår neste? Kven.... ?

22.s. i treeiningstida. III. 20.10.2013
Biskopshavn
Lukas 10,25-37

Kanskje tenkjer ein og annan at vi skal ha søndagskule no. I lag med den barmhjertige samaritan. Dette er ei av dei klassiske søndagsskuleforteljingane. Her finn vi røvarar. Vi har ein såra mann. Vi har slemme og snille folk. Dette er barnebiblen. Eg håpar du tenkjer litt annleis når denne gudstenesta er over.
Dette er for born. Men det er mykje meir til oss vaksne.

For i dag las vi ikkje berre denne forteljinga, likninga, som Jesus løftar opp for oss. Vi har lytta til ord frå GT også. Ord frå Gud, formidla gjennom Moses. Ord som også ei kristen kyrkje må ta til seg og leve etter:
Herren sa til Moses:  Tal til hele Israels menighet og si til dem: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig. …..
Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham.  Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud. (3.Mos 19)

Så har vi lese frå Jakobs brev. Eit kort lite brev, langt bak i Bibelen. Berre fem kapittel. Skrive av Jakob, Jesu bror. Men lite kjent mellom vanlege bibellesarar.
Jakob seier i dag: (Jak, 2)
Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.
Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham?  Men dere har foraktet den fattige!

Men altså: Framfor alt - Vi møter samaritanaren i dag. Den barmhjertige, eller miskunnsame, samaritanaren. Han som Jesus har gjort verdensberømt. Kjent av born og vaksne over heile verda, langt utanfor kyrkjemurar og søndagsskuleklassar.

Men vi kjenner  andre samaritanar også.
Ein annan som vi hugsar var han som vart frisk etter eit møte med Jesus. Han - i lag med ni andre. Men denne eine samaritanaren var den einaste av dei ti som Jesus lækte som kom tilbake for å takke Jesus for det han hadde gjort. Han som var takksam, var han som Jesus omtala som «- denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren»
(Luk 17,18)

Samaritanarane var framande. Dei var av eit folkeslag som Jesus gjer til førebilete for sine jødiske landsmenn.
Ein av desse framande var samaritanaren som var miskunnsam, barmhjertig. Framande. Gjennom det vi les frå Guds ord denne søndagen er framand ein raud tråd. Framand. Fattig. Forakta.
Moses. Jakob. Jesus. Dei set lyskastaren på denne gruppa i dag. Dei framande. Dei fattige og forakta.

Framande. Eit lada ord i vår tid. Eit politisk vanskeleg ord. Eit ord dei sleit med, dei som rydda regjeringskontora sine i hovudstaden i veka som gjekk. Eit ord dei skal slite med, dei som fekk overrekt nøklar til dei same regjeringskontora då dei gamle flytta ut.

Dette er også eit ord dei veit kva betyr, dei få sjelene som bur på Lampedusa nede i Middelhavet, og som er vitne til framande lik som skyl i land på strendene. Eit ord den italienske statsministeren har måtte tenkje gjennom på ny. For mange av dei framande i verda, er flyktningar. I Italia har det vore forbode å hjelpe flyktningar. Vi får tru det vil endre seg når stasministeren kom på betre tankar etter kvart som  kistelagera tok til å tømmast.
I BT i veka som gjekk (15.10.2013) las eg at Sverige tek mot 15.000 flyktningar i året frå Syria. Irak tek mot 200.000,og fattige Libanon 700.000.
I vårt eige land, det rikaste på kloden, bråkar vi om å ta mot 1000 ekstra kvoteflyktnigar. Vi har ikkje råd.

Eg kjenner ikkje likningsattesten til den barmhjertige samaritan. Men han sa til herbergeeigaren om han som hadde falle mellom røvarar: «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»

Kvifor fortel Jesus denne likninga? Er det for å lære oss noko om kven som er god? Og kven som er skurkar? Er det for å gje nokre lettvinte poeng til bruk for dei som vil kaste skuggar over prestestanden? Jesus seier faktisk noko om at ein prest ikkje brydde seg, men gjekk forbi den skamslegne som hadde hamna mellom røvarar.

Utganspunktet for alt dette var noko mykje meir. Det var den lovkunnige sitt innsteg mot Jesus med det livsviktige spørsmålet: 
”Mester, …. hva skal jeg gjøre så jeg kan arve evig liv?”

Det var spørsmålet. Utganspunktet. Evig liv. Det handlar ikkje om noko mindre.
Svaret som Jesus gav, handla om å vere der når vår neste har bruk for hjelp. Om å stogge, og om aldri å oversjå eller ta lettvint på dei som ligg skamslegne langs vegen og har falle mellom røvarar.

Eg ser for meg mange vanlege nordmenn som er skamslegne av samfunnet rundt dei. Av arbeidskameratar som mobba, av klassevenninner som er ufine på Facebook. Ein gut har ein far som slår både han og mor hans. Eg ser nokre som er mishandla av kong alkohol. Andre av byråkratiet som var ugjennomtrengjeleg.  På ein grenseovergang vart nye nordmenn stogga av ein politisk knyttneve.
Rundt alle desse er vi der i dag. Vi frå kyrkja; både prestar, soknerådsmedlemer, kantor og konfirmantar som er under opplæring.
Og vi er der, alle vi som finn vegen til gudsteneste på søndagen.
Utfordringa til å gjere noko for alle desse som har hamna mellom røvar møter oss denne søndagen.  Vi går i oss sjølve og spør: Greidde vi det? Var vi til hjelp? Eller gjekk vi forbi?
Kven er vår neste? Eg spør oss alle som vil lytte, høyre og lese Jesu umåtelege utfordring gjennom forteljinga om den miskunnsame samaritanen

Eg spør opp att: Kven er vår neste? Kven har hamna mellom røvarar?

Kanskje er den som fall mellom røvar ingen andre enn han som vart krossfesta mellom røvarar. Han som fekk dødelege sår i hender og føter og side. Han som ikkje overlevde krossen, men som likevel overlevde døden.

Det står sterke ord i vår Bibel om å syne nestekjærleik. Og det står sterke ord om at den som viser kjærleik mot sin neste, samstundes viser kjærleik til Gud og til Jesus.
I dag har vi lese desse orda, første gongen uttala av Moses som ord frå Gud (5.Mos. 6,5) og seinare forsterka og repetert av Jesus sjølv:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Og når vi les dette, kan vi ikkje oversjå dei orda som Jesus ein annan gong sa om seg sjølv i Matt.25,40: « Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Det er ein uløyseleg samanhang mellom evig liv og han som fall mellom røvarar. Mannen mellom røvarar treng hjelp. Menn og kvinner på flukt treng hjelp. Dei fattige og forakta treng hjelp. Det er di og mi teneste. Det er å syne nestekjærleik. Det er nok av desse langs vår veg gjennom kvardagen.

Og så lærer altså Jesus oss: Det evige livet ligg m.a. i det å syna kjærleik mot desse som kjem i vår veg, såra, skada og nedbrotne.
Det handlar om vårt forhold til dei framande. Innflyttarane. Korleis møter vi dei?
Du kan vere der med di omsorg og di hjelp. Med dine bandasjar.
Eller også med di forakt. Dine harde ord. Med ei lukka lommebok.

Men til slutt: Det meste forunderlege: Han som vitterleg fall mellom røvarar, han som døydde i Jerusalem, han  møter oss både i vår neste, og han møter oss i kyrkja gjennom sitt ord, og med si velsigning og med sitt kall til etterfølging. Her skal vi skal følgja vår Herre og Meister.
Må Gud gje oss visdom og nåde til å sjå dei som ligg langs vegen.
Må Gud gje oss nåde til å vinne evig liv.
Han som fall mellom røvarar kan gje oss dette livet.

Jesus sa til den lovkunnige om samaritanaren vi har delt denne søndagen med: «Gå du og gjør som han.» Dette må vi lytte til på den 22.s. i treeiningstida.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv