22.s. i treeiningstida. III.
20.10.2013
Biskopshavn
Lukas 10,25-37
Biskopshavn
Lukas 10,25-37
Kanskje tenkjer
ein og annan at vi skal ha søndagskule no. I lag med den barmhjertige
samaritan. Dette er ei av dei klassiske søndagsskuleforteljingane. Her finn vi røvarar.
Vi har ein såra mann. Vi har slemme og snille folk. Dette er barnebiblen. Eg
håpar du tenkjer litt annleis når denne gudstenesta er over.
Dette er for born. Men det er mykje meir til oss vaksne.
Dette er for born. Men det er mykje meir til oss vaksne.
For i
dag las vi ikkje berre denne forteljinga, likninga, som Jesus løftar opp for
oss. Vi har lytta til ord frå GT også. Ord frå Gud, formidla gjennom Moses. Ord
som også ei kristen kyrkje må ta til seg og leve etter:
Herren
sa til Moses: Tal til hele Israels menighet og si til dem: Dere skal være
hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig. …..
Når
en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren
som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham
som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres
Gud. (3.Mos 19)
Så har
vi lese frå Jakobs brev. Eit kort lite brev, langt bak i Bibelen. Berre fem
kapittel. Skrive av Jakob, Jesu bror. Men lite kjent mellom vanlege
bibellesarar.
Jakob
seier i dag: (Jak, 2)
Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.
Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige!
Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.
Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige!
Men
altså: Framfor alt - Vi møter samaritanaren i dag. Den barmhjertige, eller
miskunnsame, samaritanaren. Han som Jesus har gjort verdensberømt. Kjent av
born og vaksne over heile verda, langt utanfor kyrkjemurar og
søndagsskuleklassar.
Men vi
kjenner andre samaritanar også.
Ein annan som vi hugsar var han som vart frisk etter eit møte med Jesus. Han - i lag med ni andre. Men denne eine samaritanaren var den einaste av dei ti som Jesus lækte som kom tilbake for å takke Jesus for det han hadde gjort. Han som var takksam, var han som Jesus omtala som «- denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren» (Luk 17,18)
Ein annan som vi hugsar var han som vart frisk etter eit møte med Jesus. Han - i lag med ni andre. Men denne eine samaritanaren var den einaste av dei ti som Jesus lækte som kom tilbake for å takke Jesus for det han hadde gjort. Han som var takksam, var han som Jesus omtala som «- denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren» (Luk 17,18)
Samaritanarane var framande. Dei var av eit folkeslag som Jesus gjer til førebilete for sine jødiske landsmenn.
Ein av desse framande var samaritanaren som var
miskunnsam, barmhjertig. Framande. Gjennom det vi les frå Guds ord denne
søndagen er framand ein raud tråd. Framand. Fattig. Forakta.
Moses. Jakob. Jesus. Dei set lyskastaren på denne gruppa i dag. Dei framande. Dei fattige og forakta.
Moses. Jakob. Jesus. Dei set lyskastaren på denne gruppa i dag. Dei framande. Dei fattige og forakta.
Framande. Eit lada ord i vår tid. Eit politisk
vanskeleg ord. Eit ord dei sleit med, dei som rydda regjeringskontora sine i hovudstaden
i veka som gjekk. Eit ord dei skal slite med, dei som fekk overrekt nøklar til dei
same regjeringskontora då dei gamle flytta ut.
Dette er også eit ord dei veit kva betyr, dei få
sjelene som bur på Lampedusa nede i Middelhavet, og som er vitne til framande
lik som skyl i land på strendene. Eit ord den italienske statsministeren har
måtte tenkje gjennom på ny. For mange av dei framande i verda, er flyktningar.
I Italia har det vore forbode å hjelpe flyktningar. Vi får tru det vil endre
seg når stasministeren kom på betre tankar etter kvart som kistelagera tok til å tømmast.
I BT i veka som gjekk (15.10.2013) las
eg at Sverige tek mot 15.000 flyktningar i året frå Syria. Irak tek mot
200.000,og fattige Libanon 700.000.
I vårt eige land, det rikaste på kloden, bråkar vi
om å ta mot 1000 ekstra kvoteflyktnigar. Vi har ikkje råd.
Eg kjenner ikkje likningsattesten til den
barmhjertige samaritan. Men han sa til herbergeeigaren om han som hadde falle
mellom røvarar: «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale
deg når jeg kommer tilbake.»
Kvifor fortel Jesus denne likninga? Er det for å
lære oss noko om kven som er god? Og kven som er skurkar? Er det for å gje
nokre lettvinte poeng til bruk for dei som vil kaste skuggar over
prestestanden? Jesus seier faktisk noko om at ein prest ikkje brydde seg, men
gjekk forbi den skamslegne som hadde hamna mellom røvarar.
Utganspunktet for alt dette var noko mykje meir. Det var den lovkunnige sitt innsteg mot Jesus med det livsviktige spørsmålet:
”Mester,
…. hva skal jeg gjøre så jeg kan arve evig liv?”
Det var
spørsmålet. Utganspunktet. Evig liv. Det handlar ikkje om noko mindre.
Svaret
som Jesus gav, handla om å vere der når vår neste har bruk for hjelp. Om å
stogge, og om aldri å oversjå eller ta lettvint på dei som ligg skamslegne
langs vegen og har falle mellom røvarar.
Eg ser for meg mange vanlege nordmenn som er skamslegne av samfunnet rundt dei. Av arbeidskameratar som mobba, av klassevenninner som er ufine på Facebook. Ein gut har ein far som slår både han og mor hans. Eg ser nokre som er mishandla av kong alkohol. Andre av byråkratiet som var ugjennomtrengjeleg. På ein grenseovergang vart nye nordmenn stogga av ein politisk knyttneve.
Rundt
alle desse er vi der i dag. Vi frå kyrkja; både prestar, soknerådsmedlemer,
kantor og konfirmantar som er under opplæring.
Og vi er der, alle vi som finn vegen til gudsteneste på søndagen.
Og vi er der, alle vi som finn vegen til gudsteneste på søndagen.
Utfordringa
til å gjere noko for alle desse som har hamna mellom røvar møter oss denne
søndagen. Vi går i oss sjølve og spør:
Greidde vi det? Var vi til hjelp? Eller gjekk vi forbi?
Kven er
vår neste? Eg spør oss alle som vil lytte, høyre og lese Jesu umåtelege
utfordring gjennom forteljinga om den miskunnsame samaritanen
Eg spør
opp att: Kven er vår neste? Kven har hamna mellom røvarar?
Kanskje er den som fall mellom røvar ingen andre enn han som vart krossfesta mellom røvarar. Han som fekk dødelege sår i hender og føter og side. Han som ikkje overlevde krossen, men som likevel overlevde døden.
Kanskje er den som fall mellom røvar ingen andre enn han som vart krossfesta mellom røvarar. Han som fekk dødelege sår i hender og føter og side. Han som ikkje overlevde krossen, men som likevel overlevde døden.
Det står
sterke ord i vår Bibel om å syne nestekjærleik. Og det står sterke ord om at
den som viser kjærleik mot sin neste, samstundes viser kjærleik til Gud og til
Jesus.
I dag har vi lese desse orda, første gongen uttala av Moses som ord frå Gud (5.Mos. 6,5) og seinare forsterka og repetert av Jesus sjølv:
I dag har vi lese desse orda, første gongen uttala av Moses som ord frå Gud (5.Mos. 6,5) og seinare forsterka og repetert av Jesus sjølv:
«Du
skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din
kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Og når vi les dette, kan vi ikkje oversjå dei orda som Jesus ein annan gong sa
om seg sjølv i Matt.25,40: « Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot
én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Det er
ein uløyseleg samanhang mellom evig liv og han som fall mellom røvarar. Mannen
mellom røvarar treng hjelp. Menn og kvinner på flukt treng hjelp. Dei fattige
og forakta treng hjelp. Det er di og mi teneste. Det er å syne nestekjærleik.
Det er nok av desse langs vår veg gjennom kvardagen.
Og så lærer altså Jesus oss: Det evige livet ligg m.a. i det å syna kjærleik mot desse som kjem i vår veg, såra, skada og nedbrotne.
Det handlar om vårt forhold til dei framande. Innflyttarane. Korleis møter vi dei?
Du kan vere der med di omsorg og di hjelp. Med dine bandasjar.
Eller også med di forakt. Dine harde ord. Med ei lukka lommebok.
Men til
slutt: Det meste forunderlege: Han som vitterleg fall mellom røvarar, han som
døydde i Jerusalem, han møter oss både i
vår neste, og han møter oss i kyrkja gjennom sitt ord, og med si velsigning og
med sitt kall til etterfølging. Her skal vi skal følgja vår Herre og Meister.
Må Gud
gje oss visdom og nåde til å sjå dei som ligg langs vegen.
Må Gud
gje oss nåde til å vinne evig liv.
Han som fall mellom røvarar kan gje oss dette livet.
Han som fall mellom røvarar kan gje oss dette livet.
Jesus sa
til den lovkunnige om samaritanaren vi har delt denne søndagen med: «Gå
du og gjør som han.» Dette må vi lytte til på den 22.s. i treeiningstida.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar