Allehelgensdag/Minnedag.
III. 03.11.2013
Åsane gamle krk. (Kveldsgudst)
Johs. 11,19-27
Dei hadde ikkje funne opp flagget den
gongen. Difor vaia det ikkje på halv stang då Jesus stod utanfor denne heimen
han var så godt kjend i. Det var i Betania. Her budde venene hans. Dei to
søstrene og den eine broren. Marta og Maria og Lasarus. No stod Jesus utanfor
huset, fordi dei hadde sendt bod etter
han. Ordet frå søstrene nådde øyra til Jesus: «Herre, han som du er så glad i er syk».
Den sjuke var Lasarus. Han var meir enn berre forkjøla. Han var dødssjuk. Så då Jesus stod på trappa til denne familien kunne han høyra det med det same: Den såre gråten. Innanfor var dei fortvila. Dødsens fortvila, rett og slett. Sorg i huset. Sorg, blanda seg med fortviling og sinne. Dei kunne ikkje anna enn å gråte, dei to søstrene. For bror deira Lasarus, var død.
Den sjuke var Lasarus. Han var meir enn berre forkjøla. Han var dødssjuk. Så då Jesus stod på trappa til denne familien kunne han høyra det med det same: Den såre gråten. Innanfor var dei fortvila. Dødsens fortvila, rett og slett. Sorg i huset. Sorg, blanda seg med fortviling og sinne. Dei kunne ikkje anna enn å gråte, dei to søstrene. For bror deira Lasarus, var død.
Slik sett var det ikkje noko unormalt.
Denne situasjonen kjenner vi alle. For ingen av oss kjem utanom dette. Før
eller seinare bankar døden også på inngangsdøra til min heim. Vi har opplevd
det alle saman. Mange av dykk som sit i kyrkjebenken i kveld opplevde det i
året som har gått sidan sist Allehelgensdag. Vi skal oppleve det igjen. Like
visst som nye menneske vert fødde og foreldre gler seg, slik vi har sett det
når vi møter dei nyfødde ved døypefonten i kyrkja, like visst er det at vi alle
før eller seinare skal følgjast til grava. Då sørgjer familien. Då er glede
bytt ut med sorg og tårer. Lik det dei opplevde i Betania.
Men av og til er sorga meir enn berre sår
gråt. Av og til er sorga blanda med sinne eller irritasjon. Også det er heilt
vanleg. Eg har sett det mange gonger som prest i møte med pårørande. Oftast
hender det når døden kjem brått og uventa. Kanskje særleg ved ulukker. Eller
når unge menneske døyr. Dei sørgjande er sinte. Sinte på Gud, ikkje minst.
Kvifor Gud? Kvifor let du det hende?
«Eg ropa til Gud om at han måtte spare
barnet mitt frå døden. Men barnet mitt døydde! Eg er så sinna. Eg er så
fortvila.» Slik kan ei ung, sørgjande
mor pressa fram med bivrande røyst og augo som fløymer over i tårer.
På liknande vis kan ein mann uttrykkje seg
når han stirer ned i den opne kista der ho han elska ligg kald og kvit, og
borna som enno berre er i småskulealder står hjelpelause og gret med såre
hikst.
Døden kan vere forferdeleg brutal. Rett
nok kan han av og til også opplevast som ein utfriar. Men då har dødskreftene
fått herje så lenge i ein levande kropp at alle opplever døden som ei kvile frå
ein hjarteskjerande vond sjukdom.
Dei fleste av oss har opplevd dette. På
nær hald. Eller sett det litt meir på avstand. Vi fattar difor lett at Marta og
Maria hadde det vondt. Det var ingen grunn til dans og gladsong i den heimen.
Døden i sin usminka fasong, slik vi les om han her, og slik døden verkeleg er,
er vond og fråstøytande. Til å verte redd av. Til å grave ned slik, vi gjer
det. Det er faktisk sant: ”Det luktar alt av han.” Døden røvar bort livet.
”Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død” Det var Marta sitt såre og kanskje også litt irriterte utrop til Meisteren, til venen, som ikkje kom då ho først sende bod etter han.
Slik han tilsynelatande også let vere å
kome så ofte seinare. Alle dei gongane fortvila menneske vende seg til han i
bøn om å gripe inn og stogge døden.
Men døden kom i staden for Jesus.
Men døden kom i staden for Jesus.
Men stemninga i Betania skulle snart snu
seg. For Jesus kom ikkje for seint. Jesus kom akkurat tidsnok. Tidsnok til å
utfordre trua til søstrene. Tidsnok til å demonstrere si makt over døden.
Tidsnok til å vise at dette også handla om at Guds son skulle herleggjerast (Johs.11,4)
Det hende eit ubegripeleg under i Betania
då Jesus omsider dukka opp. Tilsynelatande fire dagar for seint. Fire dagar
etter at Lasarus var lagt i grava. Likevel i tide til å vise at dødens vonde
røyndom ikkje var sterk nok til å hindre Jesus i å demonstrere si veldig makt.
Med ein makelaus autoritet og med eit
medvit om å vere send frå Gud sjølv, går Jesus til grava og ropar dødens fange
ut att til livet. Bunden på hender og føter av likklede. Blinda av duken som
dekka ansiktet, kom den døde ut att i lyset og til livet.
No kunne dei dansa. No kunne dei syngje av
glede. No kunne festen ta til. Lasarus var enno ein gong mellom dei levande,
han som døden hadde herja så stygt med. Han som det hadde lukta død av, han
kunne ta ei søster i kvar hand og danse inn att i heimen i Betania.
Tenk om Jesus hadde kome nokre
dagar før? Tenk om han hadde gjort Lasarus frisk att av tuberkulosen eller
hjerneslaget eller kreften eller kva for sjukdom det var han døydde av?
Familien hadde nok vorten glad.
Søstrene hans hadde sluppe ein del tårer, frustrasjon og kanskje også sinne.
Men du og eg ville vore utan den veldige forsikring det inneber for vårt evige
liv, det at Jesus demonstrerte si makt over døden.
Forteljinga om at Jesus gjev
livet tilbake til Lasarus er difor eit veldig rop til alle oss, unge, vaksne
eller gamle, som er redde for døden og som helst vil dytta heile temaet langt
utanfor rekkevidde av sjølve livet:
Det finst håp!
Døden er likevel ikkje sterkast.
Bibelen talar eit språk som er
til å forstå: Jesus ropte med høg røyst: "Lasarus kom ut! Da kom den
døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over
ansiktet. Løs ham og la ham gå, sa Jesus."
Tenk deg forundringa, ja sikkert
også vantrua, når folka ved grava såg det som hende. Eit større under enn at
ein død vender tilbake til livet, kan vi ikkje førestille oss.
Og nettopp fordi dette er det
største av alt som kan skje, er det at det er så stort å rope det ut til alle
oss som er samla til gudsteneste i dag: Slik Lasarus vart ropt ut igjen til
livet, slik skal også du og eg ein gong vekkjast opp att til evig liv.
Og det evige livet er sterkare
enn døden. Det evige livet er viktigare enn alt anna å få del i. Men det er
berre Jesus som har kraft til å gje oss del i dette.
Medan dei venta på at Jesus skulle dukka opp heime hjå dei, fekk Marta og Maria trøyst av venner dei hadde rundt seg. Slik skal også vi trøyste når vi møter folk i sorg.
Medan dei venta på at Jesus skulle dukka opp heime hjå dei, fekk Marta og Maria trøyst av venner dei hadde rundt seg. Slik skal også vi trøyste når vi møter folk i sorg.
Men berre Jesus kan gjera meir
enn å trøysta. Han lovar oppstode og evig liv.
Det evige livet er ikkje ein
garanti for alle som ynskjer det. Det evige livet er det dei har i vente som
gjer som Marta og Maria: Søstrene stola på Jesus. Dei trudde på Jesus.
Aller tydelegast kjem dette fram
i Jesu samtale med Marta:
"Jesus sier til henne: -Jeg er
oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør, og hver
den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø. Tror du dette? -Ja Herre,
sier hun,-jeg tror at du er Messias, Guds sønn.."
Det hende for at vi skal tru. Tru på
Herren Jesus som har makt over døden. Tru på han som seier: ”-hver den som
lever og tror på meg skal aldri i evighet dø.”
Lasarus fekk nokre ekstra leveår. Han
skulle enno ein gong sveipast i likklede og leggjast i grav. Oppvekkinga av
Lasarus var ikkje eit teikn på at slik vil det normalt kunne hende når menneske
vi er glade i døyr frå oss. Men oppvekkinga hende for å vise at når døden har
kome til oss, så er han der, Jesus. Han gret. Han trøystar. Han talar sine ord.
Han er nær oss med si utfordring til å tru. Han er nær med si veldige kraft.
Den som skal vekkje oss opp att på de yttarste dagen.
«Tror
du dette?» sa Jesus?
Vi vil gje vårt svar på det spørsmålet ved å reise oss og saman vedkjenne vår heilage tru:
Vi vil gje vårt svar på det spørsmålet ved å reise oss og saman vedkjenne vår heilage tru:
Truvedkjenninga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar