søndag 3. november 2013

Trur du dette?

Allehelgensdag/Minnedag. III. 03.11.2013
Åsane gamle krk. (Kveldsgudst)
Johs. 11,19-27

Dei hadde ikkje funne opp flagget den gongen. Difor vaia det ikkje på halv stang då Jesus stod utanfor denne heimen han var så godt kjend i. Det var i Betania. Her budde venene hans. Dei to søstrene og den eine broren. Marta og Maria og Lasarus. No stod Jesus utanfor huset, fordi dei hadde sendt  bod etter han. Ordet frå søstrene nådde øyra til Jesus: «Herre, han som du er så glad i er syk».
Den sjuke var Lasarus. Han var meir enn berre forkjøla. Han var dødssjuk. Så då Jesus stod på trappa til denne familien kunne han høyra det med det same: Den såre gråten. Innanfor var dei fortvila. Dødsens fortvila, rett og slett. Sorg i huset. Sorg,  blanda seg med fortviling og sinne. Dei kunne ikkje anna enn å gråte, dei to søstrene. For bror deira Lasarus, var død.
Slik sett var det ikkje noko unormalt. Denne situasjonen kjenner vi alle. For ingen av oss kjem utanom dette. Før eller seinare bankar døden også på inngangsdøra til min heim. Vi har opplevd det alle saman. Mange av dykk som sit i kyrkjebenken i kveld opplevde det i året som har gått sidan sist Allehelgensdag. Vi skal oppleve det igjen. Like visst som nye menneske vert fødde og foreldre gler seg, slik vi har sett det når vi møter dei nyfødde ved døypefonten i kyrkja, like visst er det at vi alle før eller seinare skal følgjast til grava. Då sørgjer familien. Då er glede bytt ut med sorg og tårer. Lik det dei opplevde i Betania.

Men av og til er sorga meir enn berre sår gråt. Av og til er sorga blanda med sinne eller irritasjon. Også det er heilt vanleg. Eg har sett det mange gonger som prest i møte med pårørande. Oftast hender det når døden kjem brått og uventa. Kanskje særleg ved ulukker. Eller når unge menneske døyr. Dei sørgjande er sinte. Sinte på Gud, ikkje minst. Kvifor Gud?  Kvifor let du det hende?
«Eg ropa til Gud om at han måtte spare barnet mitt frå døden. Men barnet mitt døydde! Eg er så sinna. Eg er så fortvila.»  Slik kan ei ung, sørgjande mor pressa fram med bivrande røyst og augo som fløymer over i tårer.
På liknande vis kan ein mann uttrykkje seg når han stirer ned i den opne kista der ho han elska ligg kald og kvit, og borna som enno berre er i småskulealder står hjelpelause og gret med såre hikst.

Døden kan vere forferdeleg brutal. Rett nok kan han av og til også opplevast som ein utfriar. Men då har dødskreftene fått herje så lenge i ein levande kropp at alle opplever døden som ei kvile frå ein hjarteskjerande vond sjukdom.

Dei fleste av oss har opplevd dette. På nær hald. Eller sett det litt meir på avstand. Vi fattar difor lett at Marta og Maria hadde det vondt. Det var ingen grunn til dans og gladsong i den heimen. Døden i sin usminka fasong, slik vi les om han her, og slik døden verkeleg er, er vond og fråstøytande. Til å verte redd av. Til å grave ned slik, vi gjer det. Det er faktisk sant: ”Det luktar alt av han.” Døden røvar bort livet.

”Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død”
Det var Marta sitt såre og kanskje også litt irriterte utrop til Meisteren, til venen, som ikkje kom då ho først sende bod etter han.
Slik han tilsynelatande også let vere å kome så ofte seinare. Alle dei gongane fortvila menneske vende seg til han i bøn om å gripe inn og stogge døden.
Men døden kom i staden for Jesus.

Men stemninga i Betania skulle snart snu seg. For Jesus kom ikkje for seint. Jesus kom akkurat tidsnok. Tidsnok til å utfordre trua til søstrene. Tidsnok til å demonstrere si makt over døden. Tidsnok til å vise at dette også handla om at Guds son skulle herleggjerast (Johs.11,4)

Det hende eit ubegripeleg under i Betania då Jesus omsider dukka opp. Tilsynelatande fire dagar for seint. Fire dagar etter at Lasarus var lagt i grava. Likevel i tide til å vise at dødens vonde røyndom ikkje var sterk nok til å hindre Jesus i å demonstrere si veldig makt.
Med ein makelaus autoritet og med eit medvit om å vere send frå Gud sjølv, går Jesus til grava og ropar dødens fange ut att til livet. Bunden på hender og føter av likklede. Blinda av duken som dekka ansiktet, kom den døde ut att i lyset og til livet.

No kunne dei dansa. No kunne dei syngje av glede. No kunne festen ta til. Lasarus var enno ein gong mellom dei levande, han som døden hadde herja så stygt med. Han som det hadde lukta død av, han kunne ta ei søster i kvar hand og danse inn att i heimen i Betania.

Tenk om Jesus hadde kome nokre dagar før? Tenk om han hadde gjort Lasarus frisk att av tuberkulosen eller hjerneslaget eller kreften eller kva for sjukdom det var han døydde av?
Familien hadde nok vorten glad. Søstrene hans hadde sluppe ein del tårer, frustrasjon og kanskje også sinne. Men du og eg ville vore utan den veldige forsikring det inneber for vårt evige liv, det at Jesus demonstrerte si makt over døden.

Forteljinga om at Jesus gjev livet tilbake til Lasarus er difor eit veldig rop til alle oss, unge, vaksne eller gamle, som er redde for døden og som helst vil dytta heile temaet langt utanfor rekkevidde av sjølve livet:
Det finst håp!
Døden er likevel ikkje sterkast.

Bibelen talar eit språk som er til å forstå: Jesus ropte med høg røyst: "Lasarus kom ut! Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. Løs ham og la ham gå, sa Jesus."

Tenk deg forundringa, ja sikkert også vantrua, når folka ved grava såg det som hende. Eit større under enn at ein død vender tilbake til livet, kan vi ikkje førestille oss.
Og nettopp fordi dette er det største av alt som kan skje, er det at det er så stort å rope det ut til alle oss som er samla til gudsteneste i dag: Slik Lasarus vart ropt ut igjen til livet, slik skal også du og eg ein gong vekkjast opp att til evig liv.

Og det evige livet er sterkare enn døden. Det evige livet er viktigare enn alt anna å få del i. Men det er berre Jesus som har kraft til å gje oss del i dette.
Medan dei venta på at Jesus skulle dukka opp heime hjå dei, fekk Marta og Maria trøyst av venner dei hadde rundt seg. Slik skal også vi trøyste når vi møter folk i sorg.
Men berre Jesus kan gjera meir enn å trøysta. Han lovar oppstode og evig liv.

Det evige livet er ikkje ein garanti for alle som ynskjer det. Det evige livet er det dei har i vente som gjer som Marta og Maria: Søstrene stola på Jesus. Dei trudde på Jesus.
Aller tydelegast kjem dette fram i Jesu samtale med Marta:
"Jesus sier til henne: -Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør, og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø. Tror du dette? -Ja Herre, sier hun,-jeg tror at du er Messias, Guds sønn.."

Det hende for at vi skal tru. Tru på Herren Jesus som har makt over døden. Tru på han som seier: ”-hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø.”

Lasarus fekk nokre ekstra leveår. Han skulle enno ein gong sveipast i likklede og leggjast i grav. Oppvekkinga av Lasarus var ikkje eit teikn på at slik vil det normalt kunne hende når menneske vi er glade i døyr frå oss. Men oppvekkinga hende for å vise at når døden har kome til oss, så er han der, Jesus. Han gret. Han trøystar. Han talar sine ord. Han er nær oss med si utfordring til å tru. Han er nær med si veldige kraft. Den som skal vekkje oss opp att på de yttarste dagen.
«Tror du dette?» sa Jesus?

Vi vil gje vårt svar på det spørsmålet ved å reise oss og saman vedkjenne vår heilage tru:

Truvedkjenninga. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv