søndag 23. november 2014

Mellom nakne tre

Domssøndagen / Kristi kongedag  I  -  23.11.2014
Biskopshavn
Matt.25,31-46

For eit år sidan gjekk vi inn i det nye kyrkjeåret som i dag ikkje er nytt, men utbrukt. Det manglar akkurat ei veke på at det er eit år sidan. Slik det enno er ei veke att før vi på nytt stig inn i adventtida. For eit år sidan, då vi gjekk inn i advent og dette kyrkjeåret som i dag er kome fram til siste vers, tala vi om å ta i mot kongen over kongane. Første søndag i advent handlar det om at Kristus kjem som konge og vil inn i våre liv. Då syng vi, slik vi sikkert kjem til å gjere det i den adventtida som vi så smått anar konturane av nokre dagar inn i  framtida: ”Rydd vei for Herrens komme, for frelsen fra vår Gud”

Så har søndagane gått gjennom dette året. Ein etter ein fall dei til jorda, slik haustlauvet no ligg på bakken under trea i skogen og i hagen. Eit nake år står igjen. Ribba for pynt, som eit tre utan lauv.
Men vi skal ikkje sjå etter lauvet på treet. Vi skal sjå etter frukta i dag. Vart det velsmakande frukt av det du fekk med deg frå kyrkja gjennom året som no er omme?

For i dag møter vi kongen enno ein gong. Den same kongen som vi for eit år sidan tala om då han kom ridande på ein eslefole, audmjuk og smålåten.
Men i dag er det ikkje den audmjuke kongen vi har lese om. Det er Majesteten på kongetruna. Der har han funne seg plass, og no i rolla som dommar.
I advent talar vi om kongen som rir på eselet mot fornedring og krossfesting.
Når kyrkjeåret ebbar ut er han å finne i himmelsk herlegdom i lag med alle sine englar. Og no samlar han alle folkeslag framfor truna si.

- alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side, og geitene på sin venstre.

Det er dramatisk dette.
Det sit litt langt inne å seie det for meg, men her handlar det faktisk om noko langt meir enn om det er Brann eller Mjøndalen som skal spele eliteserie neste år.
Det er ikkje noko mindre enn vår evige lagnad det dreiar seg om.

Frelse eller fortaping. Alle folk står for kongen som no er dommaren. Den rettferdige dommaren. Han som kjenner oss ut og inn. Som ser alt. Veit alt.

Kven er den velsigna?
Kven kviler det ei forbanning over?
Det er slike perspektiv over desse spørsmåla at det er knapt som om i vågar å gå vidare.
Kvar er min plass i dette? I kva for flokk høyrer eg heime? Til venstre, mellom die forbanna i den evige elden, eller til høgre der dei velsigna går inn og tek Riket i eige?

Vi får aldri vite nøyaktig kven som hamnar kvar. Ikkje før dagen renn:
Herre, når din time kommer,
åpenbarer du ditt rike,
og i klarhet får vi skue
alt det skapte, frigjort, fullendt!  
(NOS 510,1)

Slik song vi nett før preika.
Nettopp fordi ingenting vert openberra før på den aller siste dagen av vår tid, på sjølvaste Dommedag, skal vi ikkje bruke tida på å spekulere og gruble. Heller ikkje skulle kreftene våre gå med til å grue oss, eller til å leite etter utvegar, krokvegar og bakvegar inn til Gud. Slikt finst likevel ikkje.

I dag er det tid for å tru.
I dag er det tid for å sleppe trua laus i våre liv. Trua på at Kristus, kongen, han som kom på audmjukt vis gjennom fødsel i ein stall, på ein eselfole. Han som levde og verka, som døydde og stod opp, og som også sit ved Gud Faders høgre hand – som dommaren.
Trur du på han?
Vågar du å sleppe trua laus i livet ditt?

Du som bar barnet ditt til dåpen i dag?
Det var ei trushandling du gjorde. Du la den vesle i Guds hender. Du bar barnet ditt, gjennom den døra som heiter dåpen, inn i Guds rike. Du gjorde vel ikkje noko slikt utan å tru?
Men vågar du å la trua di leve i kvardagane som kjem. Vågar du å satse på å gje trua vekstvilkår hjå barnet som skal vekse til?
Lære barnet om Jesus. Lære barnet å leve ut si tru, for eksempel ved å gjere gode gjerningar mot sine medmenneske.

For det er i møte med våre medmenneske trua avspeglar seg. Det er der vi skal leite etter frukt. For dagane kjem til å gå. Kvar sjuande dag vert ein søndag. Då kallar Gud heilt spesielt på deg og meg. Han vil gjerne at vi skal stogge opp då. Finne vegen til forsamlinga av dei andre som trur. Slik at vi kan lære meir om Kristus, Kongen. Lære om våre medmenneske. Lære korleis vi skal leve. Korleis vi skal tru. Lære om samanhangen mellom tru og levd liv. For den samanhangen er tett. Tettare enn vi er villige til å skjøne.

På dommens dag vil kongen skilje alle folkeslag i to grupper.
Dei som hamnar i den velsigna gruppa, det var dei som trudde. Trua som viser seg som ei berande tru. Så berande at vi tek eit lite barn i armane og ber det Herren i den heilage dåpen. Så berande at vi sjølve faldar hendene våre og ber bøner til Gud. Ei tru som grip tak i det grunnleggjande som handlar om Jesu sonande død for synd og nederlag i levd liv.
Men framfor alt viser trua seg i  det heilt praktiske. At vi er der for våre medmenneske. Dei som svelt og tørstar. For framande og for fangar. For sjuke og for nakne. For det er desse menneska Jesus møter oss gjennom. Det er i møte med dei i alle våre kvardagar, dei seks dagane som kjem mellom kvar søndag,  at vi kan leve ut trua vår i praksis.

Og så har vi lese i dag at nettopp det vil kongen sjå etter på den yttarste dag. For når han ser ein truande som forbarma seg over dei som trong hjelp, så ser han samstundes ein truande som forbarma seg over han som er kongen, den audmjuke, han på eselfolen som reid mot pisking, spott, mishandling, tortur og drap.

Trea står nakne utan lauv i dag.
Slik spriker kyrkjeåret sin gamle greiner og kvister mot oss på denne siste søndagen i kyrkjeåret. Men det er ikkje så farleg. For det skal vekse nytt lauv til våren. Det som er farleg, er om det ikkje vart frukt på ditt tre i året som gjekk. Vart det slik for deg at du gjekk forbi dei svoltne, dei tørste, dei framande, dei nakne, dei sjuke eller fangane?
Vart det lite frukt i av trua di året som gjekk?

Då er det godt at dagen – den aller siste – enno ikkje har kome.
At det ligg eit nytt kyrkjeår, blankt og ubrukt framfor oss.
Det er godt at det kan spire på nytt. At trua kan få ny næring. At det grøne kan sprengje seg fram. At det kan bløme og vekse god frukt, også i ditt liv. For om du veit med deg sjølv at du ville hamna i feil flokk dersom Herrens dag var i dag, så har du sjansen til å gjere noko med det når den dagen er utsett, minst til i morgon.

For trua har du. I alle fall så pass tru at du fann det bryet verd å kome til kyrkje i dag. Og trua di kan få utfalde seg i fri dressur frå og med no. Allereie før klokkene ringer til utgang etter denne gudstenesta, skal vi samle oss i bøner til Gud. Du kan be med. Leggje hjarta ditt i bønene vi ber. Be med eigne, lydlause, ord. Be for deg sjølv. For borna dine – heilt spesielt for dåpsborna og for dei borna som vi har døypt i Biskopshavn sidan det var advent for eit år sidan.
.
Du kan be om at Gud må vise deg kven dei er, dei han vil du skulle vere noko for som truande kristen når du går ut att frå denne gudstenesta. For dei er der som ei konstant påminning til oss om å leve slik at vi på den store dagen får høyre Jesu velsigna ord til kvar og ein av oss:

«Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?» Og kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv