onsdag 25. november 2020

Ta riket i arv

 

GRAVFERD
(Tekst: Utdra frå Domssøndag/Kristi kongedag I)

«- Kom hit de som er velsigna av Far min, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dykk frå verda vart grunnlagd. For eg var svolten, og de gav meg mat; eg var tørst, og de gav meg drikke; eg var framand, og de tok i mot meg; eg var naken, og de kledde meg; eg var sjuk, og de såg til meg; eg var i fengsel, og de vitja meg.» (Matt.25, 34-36)

Vi står ved slutten no. Slutten på noko vi tar farvel med. Snart kjem det noko nytt.

Eg snakkar om det som kyrkja kallar for det kyrkjelege året. Neste søndag er det adventstida som startar. Då skiftar kyrkjeåret.
Sist søndag var den siste i det gamle kyrkjeåret som vi no stig ut av.

Vi står ved slutten no. Slutten på noko vi tar farvel med.
Slutten på eit heilt liv. Noko nytt skal ta til.
Livet utan ho/han vi sørgjer over i dag.
Livet med minner om eit menneske som var.
Livet som skal reise seg framfor oss, og som etter kvart skal få lys og farge, håp og framtid etter som sorga får tid til å bleikne. Lik eit sår som sakte gror til, og som vil gjere mindre og mindre vondt. Til slutt sit vi att med eit synleg arr, eit merke som ikkje vert sletta ut. Men smerten har slokna. Heldigvis er livet slik innretta i møtet med døden.

Denne veka skiftar kyrkja kalender. Eit gamalt år er brukt opp. Når det vert advent  kjem det nye over oss. Det skal vi ta i bruk. Det skal vi ha forventning til. Det skal vi gle oss over.
Slik vi i desse dagar gler oss til at pandemien skal gli bort bak ei sky. Slik vi ser fram til at eit stikk i armen på dei fleste av oss, skal skape ei framtid som synest å stå på vent i det vi har gjennomlevd i lag mesteparten av dette året.

Ein handfull menneske var samla til jubileum i ei av kyrkjene på Osterøy sist søndag Vi fekk ikkje lov å invitere kyrkjelyden som eigentleg skulle feire at kyrkja på Gjerstad var 150 år. Men nokre få av oss fekk vere i lag og skape ei gudsteneste som mange hundre har sett via overføring på internett.
I denne gudstenesta tala vår gamle biskop, Ole D. Hagesæther, til oss.

Han gjekk ut frå ein litt lang bibeltekst som var framme i alle kyrkjer i landet denne siste søndagen i det gamle kyrkjeåret. Der stod bl.a. dei orda eg har vald som andaktstekst nett no:
«- Kom hit de som er velsigna av Far min, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dykk frå verda vart grunnlagd. For eg var svolten, og de gav meg mat; eg var tørst, og de gav meg drikke; eg var framand, og de tok i mot meg; eg var naken, og de kledde meg; eg var sjuk, og de såg til meg; eg var i fengsel, og de vitja meg.»

Dette er ord som er forma av Jesus når han talar om dommen og om dei siste tider.
Mange er redde for å høyra slike ord om eit så vanskeleg tema.

Men lytt. Høyr kor venleg Jesus talar: «- Kom hit de som er velsigna av Far min, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dykk frå verda vart grunnlagd.»
Lytt også til korleis Jesus grunngjev denne vennlege innbydinga til å få kome inn til han; inn for å ta i eige dette evige riket som Far i himmelen har gjort i stand, det som ventar på oss bak død og grav.
Han knyter det til korleis vi har stelt oss i forhold til våre medmenneske, dei som har hatt trong for omsorg og omtanke.
På godt norsk kallast det å vise kjærleik mot vår neste.

På Osterøy brukte vår gamle biskop desse orda då han talte til oss:
«Det er eit kall å gå rundt i verda og renne over. Renne over av kjærleik.
Med kjærleiken er det som med vatnet. Den søkjer alltid det som er lengst nede.»

Det er mange som er langt nede nett no.
Nokre av dykk, fordi de ber på sorg.
Andre fordi tidene er mørke. Skyene er mange på himmelen. Vi er urolege og redde.
Andre er kanskje endå meir urolege og redde enn du og eg er.
Mange treng vår omsorg. Vår kjærleik. Alt dette som opnar opp. Som opnar veg inn til det Jesu kallar for
« -det riket som er gjort i stand for dykk frå verda vart grunnlagd».

Det er velkjende ord Jesus brukar nå han viser oss kva praktisk nestekjærleik er.
Det som er nøkkelen inn til det evige.
Nøkkelen til det som kan skape noko nytt, håpefullt og lyst no når tidene er tunge.
Når vi må ta farvel.
Når vi ser på det som ligg bak, og ikkje heilt veit kva som ventar der framme.
Då må vi nå fram til alle som er langt nede. Som er på botn. Som har dei tyngste og djupaste tankane.
Biskoporda er kloke, og til ettertanke: 
«Det er eit kall å gå rundt i verda og renne over. Renne over av kjærleik. Med kjærleiken er det som med vatnet. Den søkjer alltid det som er lengst nede.»

Kanskje talar eg nett no til noko av dykk som tenkjer:
Det er eg som er nede no. Som er i djupet fordi den store sorga kom til meg.
Eller kanskje talar eg til ein anna som ser at det er menneske i omgangskrinsen, blant vener og kjende, i familien, som treng at nokon viser omtanke og kjærleik i praksis.

Måtte de møte kvarandre på ein slik dag. Du som kjenner at du er djupt nede.
Og du som høyrer kallet til å gå rundt i verda og renne over. Renne over av kjærleik.

I Salme 85,11 står det eit nydeleg ord: «Miskunn og sanning skal møta kvarandre, 
rettferd og fred skal kyssa kvarandre.»

Med eit slik møte i miskunn og med sanning; med eit slikt kyss mellom rettferd og fred; tar vi farvel. Farvel med det livet som er slutt.
Vi har håp om noko nytt. Om å ta i eige eit rike som Jesus fortel oss er gjort i stand heime hjå vår himmelske Far.

AMEN

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv