søndag 4. mai 2014

Om ulv og Jesus og sånn

3.s. i påsketida. I. 04.05.2014
Biskopshavn
Johs. 10, 11-18
Eg er glad eg ikkje står på preikestolen i ei av kyrkjene langt borte mot svenskegrensa denne søndagen.
Vi veit at på dei kantane av landet er det kvasse diskusjonar og oppheta meiningar som vert kringkasta for heile landet. Det handlar om ulven sin plass i naturen der borte. Skal bøndene som driv med sau inne i grenseskogane måtte tola at sauene vert utsette for ulven sine herjingar i flokkane deira?
Meiningane er mildt sagt sterke og delte.

Det er ikkje vanskeleg å forstå at ein bonde blir fortvila over at sauen vert rovdyrmat.
Men det går også godt an å skjøne at mange vil verne om ulven som ein dyrerase som skal vere ein bitte liten del av norsk fauna.
Hadde eg stått på preikestolen i Hedmark ville eg sikkert vorte ein omstridt prest same kva eg hadde meina om denne betente saka. Men no er eg ikkje der. No er eg i urbane Bergen, og eg vågar meg til å seie det: Ulven må kunne tolast i landet vårt!
Det er greitt å seie noko slikt i ein del av landet der dette spørsmålet stort sett berre er av akademisk interesse for dei aller fleste av oss.

Men samstundes aktualiserer dette kva vi som kyrkje og som kristne i det heile skal meine noko om.
Kvifor i all verda skal ein prest i det heile nemne ulvestrid, slik rett etter påske?
Er det noko å ta opp?
Kanskje er det ikkje det aller mest relevante på ein dag som i dag. Men prinsipielt skal og bør kyrkja meine noko om forvaltinga av naturen vår. Det er meiningslaust når politikarar som vert usamde med ein biskop som seier noko om oljeutvinning eller fiskeri eller miljøutfordringar av eit eller anna slag, melder seg ut av kyrkja med beskjed om at kyrkja versågod får halde seg til å snakke om det religiøse. Om Jesus og sånn!

Om Jesus og sånn!
Ja det er faktisk slik at på denne søndagen er det Jesus som skal vere i sentrum.
Og på denne søndagen talar Jesus om sauer og ulvar. Men poenget i det han seier har lite med ulvestriden ved den norsk-svenske grensa å gjere.

Likevel  brukar han eit bilde som er forståeleg, og som gav meg eit påskot til å seie litt om at Bibelen har relevante sider som gjer at det vert teologi, også å ta opp miljøspørsmål som eigentleg har eit soleklart politisk hovudpoeng.

Men lat oss gå tilbake til Jesus. Jesus som brukar bildet av ulven som jagar i saueflokken for å få fram det han vil setje i fokus nett no: At Jesus sjølv er gjætaren som skal vakte sauene mot ulvens herjingar. Jesus er til og med som ein gjætar som i si teneste for å verne sauene er klar til å ofre sitt eige liv i kamp mot ulven, og som vern for sauene.

Alle forstår at det er biletleg tale, dette.
Det første vi må forstå med dette biletet, er at sauene Jesus snakkar om – det er deg og meg. Det handlar om ein saueflokk som rett og slett er den kristne kyrkja.
Det er ikkje alle som er heilt komfortable med å verte samanlikna med sauer. Mange tenkjer at sauen er av dei mindre kloke dyra. «Dum som ein sau» er eit uttrykk mange vil kjenne att. Men sauene er uansett av dei aller mest vanleg dyra som fins. Og mennesket har vorte veldig gode vener med dette dyret. Borna som veks opp i nærleiken av grøne vestlandsbøar frydar seg over sprelske lam på denne årstida. Vi  ser på sauene, og vi gler oss over dei og mange tenkjer instinktivt: Dei må vernast mot alt som er vondt og vanskeleg i verda.

Ulvedebatten handlar ikkje berre om økonomi for sauebønder. Den er like mykje ureflekterte kjensler der uskuldige lam vert samanlikna med det vi gjerne kallar for glupske ulvar.
Men ulven er faktisk ein Guds skapning, den òg, og som ikkje er ute etter anna enn å ete seg mett. Ulven et ikkje lammelår frå eit sterilt slakteri, lagt ut for sal i den lokale Rema-butikken.
Men alle et vi sauene til slutt.

Sauene treng vern. Det forstår vi.
Ulvane er farlege. Det anar vi når vi ser blod i snøen etter eit måltid.
Blodet frå slakteriet ser vi ikkje. Det spørs om ikkje menneska er langt farlegare for sauene enn dei få ulvane vi har.

Eg sa at når Jesus talar om den gode hyrding, så er sauene eit bilete på deg og meg. På kyrkja. På dei kristne. Men ulven? Kven er det?
Kanskje er det også ulvar mellom oss?
I denne samanhangen som Jesus presenterer oss for ulven – her i det 10.kapitlet av Johs.evang – så er ulven ein skapning som skaper frykt og forvirring. Han jagar og spreier for alle vindar. Til slutt drep ulven for å ete.
Slike ulvar finst det også der dei kristne samlar seg.
Ulven er rett og slett den motsette av gjætaren. Ulven tenkjer på seg sjølv. Ulven bryr seg ikkje om skade, om skambitt og blodspor, om liding og om oppsplitting der mor vert skild frå son, der vener vert delte i småflokkar, utsette for alt som er vondt og vanskeleg og farleg.

No finst det også hyrdar eller gjætarar som ikkje er så mykje å skryte av. Leigekar er eit uttrykk Jesus brukar. Ein som ikkje eig. Ein som ikkje er der for anna enn å gjere ein jobb som vedkomande er temmeleg likegyldig til. Det viktigaste for ein del leigekarar er løna, ikkje korleis jobben vert utført. «Den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme…..»
Motsetnaden er den gode gjætaren. Det er Jesus sjølv. Han er den gode. Han er vaktaren mot ulven. Han er ikkje der for å slakte sauer. Han er ikkje der for å ete lammelår.
Han er lammet som let seg slakte.
Han er gjætaren som satsar livet.
Han er den gode. Han er den som eig suene.
Han forlèt ingen som er i vanskar eller i naud. Han samlar dei som er spreidde. Han vil skape einskap der oppsplitting rår. I kyrkja, mellom dei kristne.

Ein som har sagt noko om dette, og skrive noko om dette, er den avgåtte paven som framleis lever, pave Benedikt XVI, eller Joseph Ratzinger som er hans tyske namn og som han skriv under i sine tre glimrande bøker om «Jesus fra Nasaret»
Eit av avsnitta i bnd I av desse bøkene handlar om «Hyrden»

Lat meg sitere litt av det han skriv. Først om dette å samle ein oppsplitta og spreidd saueflokk, ei delt og usamd kyrkje. Den gamle paven skriv: «Det er bare én hyrde. Logos som ble menneske i Jesus, er alle menneskers hyrde, for alle er skapt ved det samme ord; de er alle ett – i all deres adspredthet – ut fra ham og til ham. Menneskeheten kan bli ett ut over alle forskjeller gjennom den sanne hyrde, gjennom Logos som ble menneske for å gi sitt liv og så gi liv i overflod.»
Og så oppsummerer pave Benedikt, Joseph Ratzinger, det som er sjølve søndagsskulebilete av den gode hyrding. Han skriv: «I sin inkarnasjon og i sitt kors der han bærer den bortkomne sauen – menneskeheten – hjem, bærer han også meg. Logos som ble menneske, er den sanne «sauebæreren» - hyrden som følger oss gjennom vårt livs tornekratt og ørken. Bæres vi av ham, kommer vi hjem. Han har gitt sitt liv for oss. Han er selv livet.»

AMEN

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv