søndag 20. januar 2013

"Ka' sa eg?"


3.s. i openberringstida III – 20.01.2013
Biskopshavn
Johs. 1, 15-18

Eit litt sjølvgodt uttrykk kjenner vi alle: «Ka’ sa eg?»
Om det er eit typisk bergensuttrykk er eg usikker på, men i mine øyrer er dette eit av dei uttrykka som kling særdeles godt på ekte bergensk.
Det er rundt 30 år sidan no. Eg var for første gong på prestane si generalforsamling i vår fagforeining, PF. Vi var samla her i byen, og festkvelden var lagt til sjølvaste Håkonshallen. Hovudtalar til dei mange prestane var den legendariske kyrkjejournalisten i BT, Rolf Tofte. Og hans tema var nettopp dette: «Ka’ sa eg?» Han heldt eit glitrande, tankevekkjande og humoristisk innlegg, der han ikkje minst minna oss prestane som stadig steig opp og ned av preikestolar om av og til å stogge opp og tenkje etter: «Ka’ sa eg?» «Ka’ sa eg?» - eigentleg?

I dette uttrykket ligg det vanlegvis ein litt meir hoverande undertone. Vi vender oss til andre som vi har diskutert med før. Vår advarsel om at det ville gå heilt gale om ikkje akkurat mine ord, mine tankar og mine åtvaringar vart lytta til; den advarselen viste seg å slå til. Det gjekk skeis fordi ingen ville lytta til det eg sa. Då kan det gjere godt å bryte ut i triumf: «Ka’ sa eg?»

Døyparen Johannes hoverer ikkje.
Døyparen Johannes vitnar derimot.

Johannes vitnar om han som kjem mot oss gjennom juledagens mektige evangelietekst. Johannes vitnar om han som er personifiseringa av Ordet. Johannes vitnar om at Ordet kom til oss og vart menneske, eit menneske som kledde seg i kjøt og fekk bustad mellom oss andre menneske. Johannes har sett. Han har sett hans herlegdom; som det står: «- vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Om Johannes står det i kap.1,6-8: «Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.»
Johannes vitnar om det han har sett og bryt ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

«Ka’ sa eg?» Rolf Tofte formana prestane i landet vårt til å stanse opp og tenkje gjennom det av og til.
«Ka’ sa eg?»
På preikestolen? I samtalen? Den gongen det baud seg ein sjanse til å peike ut over meg sjølv? Ikkje for å hovere, men for å vitne.

Johannes vitnar i alle fall. Han tek tak i det han ein gong har sagt, og han stadfestar: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Jesus kom etter Johannes. Bokstavleg tala. Jesus og Johannes, dei to slektningane, sønene til Maria og Elisabeth. Johannes kom først, fødd eit halvt år før Jesus. Johannes var på plass i øydemarka som den siste store profeten med røter også i den gamle pakt allereie før Jesus stod fram, vaksen og klar for sitt eigentlege oppdrag.

I øydemarka tala Johannes om han som skulle koma. Johannes forkynte omvending. Johannes tala om himmelriket som var nær. Johannes døypte med sin omvendingsdåp.

Jesus kom etter Johannes. Likevel var han før han. Johannes rydda vegen for han som skulle kome etter han: «- han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild» Matt.3.11

Jesus skulle gå forbi Johannes. Jesus var ikkje berre i ein anna klasse eller ein anna dimensjon. Jesus var av Gud. Jesus var Gud. Han kom frå Gud, mens Johannes, stor som han var, den største av dei som er fødde av kvinner iflg Jesus sine ord, så var Johannes likevel ikkje anna enn eit menneske.

 Døyparen Johannes veit kva han har sagt. Han stadfestar sitt vitnemål og talar heile tida slik at Jesus kjem i sentrum, han som gjev av si overflod til oss - «nåde over nåde» Johannes vitnar om Jesus som kjem med nåde og med sanning.

Men samstundes som Johannes på denne måten, med det han seier, med det han tek opp att av det han har sagt før, maktar å setje Jesus i fokus, så seier også døyparen viktige ord om kven Gud er.
Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

På denne 3.søndagen i openberringstida er det som om døyparen vil dra litt av forhenget som skil det jordiske frå det himmelske til side. Han vil vise oss kven han er, han som kom og som Johannes hadde tala om. Johannes vil også vise oss kven han er, han som Jesus kom frå. For Jesus kom frå Gud, og ingen anna enn Jesus har sett Gud Fader og kan lære oss kven Gud er.

Ein som kan fortelje oss kor grunnleggjande dette eigentleg er, er paven i Roma, Benedikt XVI, eller som han før var kjend som, teologen Joseph Ratzinger. Paven har dei siste åra gjev ut to bøker, begge med tittelen «Jesus fra Nasaret». To viktige fyrlys, grundige, og på mange måtar banebrytanede, for alle som vil trengje inn i den bibelske læra om kven Jesus er.

I innleiinga til den første av bøkene stoggar paven nettopp for dette bibelverset: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Paven skriv: «Det er her vi må begynne hvis vi virkelig vil forstå Jesu skikkelse slik vi møter den i NT. Alt som blir formidlet av Jesu ord, gjerninger, lidelser, herlighet, har sin forankring her. Hvis vi utelater dette kjernepunktet, ignorerer vi den egentlige Jesus-skikkelsen. Da blir den motsetningsfylt og i siste instans ubegripelig.»

Og paven held fram: «Jesu lære stammer ikke fra noen slags menneskelig visdom. Den stammer fra hans umiddelbare berøring med Faderen, fra dialogen ansikt til ansikt – fra en som hviler ved Faderens bryst. De er ord fra en sønn.»

Johannes vitnar om Jesus.
Jesus vitnar om Gud.
Johannes såg Jesus og sa også om han: «Se, Guds lam som bærer bort verdens synd»
Jesus som kjem frå Faderens fang. Som har sett Gud, ansikt til ansikt, som den einaste. Han som er full av nåde og sanning, han viser oss også kven Gud er.

Han viser oss kven han er, den Gud som vi i dag møtte gjennom tekstlesinga frå GT der han presenterte seg med det fantastiske namnet «Jeg er» eller «Eg er» som dei fleste av oss ville uttrykkje det.

Han som er, Gud som finst, eksisterer, og er til, gjennom alle tider, frå æve og til æve, som vi seier det i kyrkja; det er denne guddommelege som sender Jesus, og Jesus er den einaste som har sett Gud. Jesus kom for å vise oss dette. For å vise oss Gud Fader, skaparen, den allmektige, han som elskar verda slik at han sender sin einborne son til verda. Jesus kom for å gje oss alt dette. Det som Johannes omtalar som nåden og sanninga.

Han peikar på Jesus. Jesus peikar på Faderen som er. Som er, tvers gjennom alt som hender. Han er, verkeleg og reelt - Skapar, Herre og Allmektig, her hjå oss, og der gislar og terrorramma nordmenn og utlendingar ropar etter meining midt i vondskapen. Det vonde kjem ikkje frå Gud. For han kjem til oss med nåde og sanning.
Han heiter «Eg er» og han er der og skal vere der gjennom drama, død og skrekkopplevingar.

«Ka’ sa eg?»
Når eg no snart stig ned frå preikestolen vil det vere få av dykk som lyttar som vil vere i stand til å hugse kva presten sa.
Langt vitigare er at du hugsar kva Johannes sa. Kva han sa om Jesus.
Johannes sa om Jesus at han kom til oss med nåde.
Nåde over nåde. Han sa noko om at Jesus er full av nåde og sanning.

Johannes vitna om Jesus og lærte oss at Jesus viser oss kven Gud er.
Det er ord frå ein son.

Nåde – sanning – Jesus er frå Gud. Gud som er. Nå alt anna ramlar sundt rundt oss.

Vi stoggar der. Det var det eg sa.

Amen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv