torsdag 11. januar 2018

Under ein open himmel


2. s. i openberringstida. II. 14.01.2018
Gjerstad kyrkje
Mark.1.3-11

Bli med inn i mysteriet.
Mysteriet om kven Jesus er. Om kva han kom for å gjere. Korleis han viser seg for oss menneske. Openberringstida i kyrkjeåret; denne tida som starta sist søndag, og som avløyste juletida, er ei tid der vi i kyrkja søkjer inn i dei djupe løyndomane som vi må leite etter i Bibelen. Dette som ikkje er så tydeleg å sjå. Dette som må openberrast for oss i eit lys vi kanskje sjølve ikkje alltid har brytaren til. Nokon må tenne lyset for oss slik at vi kan sjå inn i det dunkle, i skuggane, i det som berre er antyda.

Framfor denne søndagen las eg i bøker for å sjå etter lys over ordet. Boksidene lyste opp for meg. Eg håpar eg kan reflektere litt av dette lyset i dag.
Ein svensk prest som heiter Bo Brander er ein «gudbenåda predikant»; i alle fall vert han omtala med desse orda av forlaget som gjev ut bøkene og preikene hans.
Eg las ei preike av Bo Brander[1] og vart forbløffa då han viste meg ein forunderleg samanhang mellom det vi lytta til i kyrkjene våre for ei veke sidan – vi høyrde då om Jesus som tolvåring i tempelet; og det vi har høyrt om i dag der Jesus vert døypt av Johannes.

Først tek Brander opp ei sak som mange undrar seg over og har vanskeleg å tru noko fast og sikkert om – nemleg farskapssaka angåande Jesus. Kven er Jesu far?
Den svenske presten seier det på denne måten: «Vi kan vite at Maria ikkje tok Jesus på fanget då han var fire år og sa: - Oss i mellom - Josef er ikkje pappaen din. Det er Gud.
Eg trur Maria tagde. Eg trur Maria såg på sonen sin og visste. Men ho tagde. Likevel har vi eit ekko av korleis det høyrdest ut i heimen i Nasaret når ein tala om og til kvarandre….»


Og så flyttar vi oss til situasjonen der Maria og Josef finn tolvåringen Jesus i tempelet i lærd samtale med dei skriftlærde. Bo Brander seier det slik: «Din far og eg har leita etter deg. – Nøyaktig der høyrer vi korleis Maria og Jesus omtalar Josef. Han er familiens pappa.
No er det Jesus sjølv som seier: - Men skjønar ikkje du, Maria, at eg måtte vere der Far min er? Ingen har sagt til Jesus at han er Guds son. Det er han sjølv som let Maria få vite at han veit. Han gjer det når han er tolv år. Han gjer det på jødane sin mest heilage plass – i tempelet.»

Så er det altså at Jesus stig inn i skuggane dei neste 18 åra.
På ei veke flyttar vi i vår kyrkje oss frå han var 12 til han var om lag 30 år slik evangelisten Lukas fortel oss om alderen hans då han tok til med si gjerning (Luk 3,23). Vi veit ingen ting om kva Jesus gjorde i desse åra, utover det som står om at «han gjekk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og menneske» (Luk 2,52)

Vi kan komprimere desse 18 åra og sjå føre oss Jesus som tenåring. Ein verkeleg tenåring, for det står om han at han var eit verkeleg menneske. (Fil 2,6-8). Vi kan sjå han som ein ung vaksen som gjekk i lære hjå Josef for å verte snekkar. Han skaffar seg omgangsvener som han går på besøk til. Nå vi møter søskena Marta, Maria og Lasarus seinare i evangelia, er det tydeleg at desse er gamle kjende av Jesus. Kanskje er det ungdomsvener frå tenåra?
Jesus var eit barn på flukt til Egypt i fanget til Josef og Maria. Han var ein tolvåring som forbløffa tempeleliten i Jerusalem. Han levde seg gjennom ein mognande oppvekst til han ein dag står i køen av syndarar på breidda av Jordan. Ein av dei mange som hadde søkt til slektningen hans, Johannes døyparen, for å gjennomgå Johannes sin omvendingsdåp.

Her får vi meir lys over mysteriet om kven Jesus eigentleg er. Kven han kom frå. Og kvifor han var der som eit menneske blant mange andre, likevel som eit menneske som ingen andre.
Bo Brander seier det på denne måten: «Han (Jesus) kjenner til kvardagslivets små trivialiteter, og tunge bører. Han har delt livet med menneska på jorda. Dette er eit evangelium til oss frå dei tause åra i Jesu liv. Han veit alt. Når vi ikkje forstår oss sjølve, når vi skammar oss over oss sjølve, over våre hemmelege fantasiar, våre rasande hemntankar, eller om vi skammar oss over vår eigen redsel, vår eigen angst eller depresjon, så hugs ei sak: Jesus veit og forstår kva det vil seie å vere menneske. Det er med ei djup røynsle av å vere menneske at han stig ned til slektningen Johannes for å verte døypt i vatnet i Jordan.»

Det vi no må halde fast i er at denne dåpen som Jesus går inn i ikkje er den same som dåpen vi døyper med i våre kyrkjer. Johannes døypte dei som ville omvende seg frå synd og starte eit nytt og betre liv.

Den dåpen vi praktiserer i kyrkja i dag som Jesus altså seinare, i samband med sin himmelfart, innstifta, er ein måte å bli fødd på nytt på. Det er gjennom den vi får del i Jesu død og oppstode slik apostelen Paulus forklarar det for oss i Romarbrevet. (Rom 6,4-5)

Men vi går tilbake til Jordan og ser nøyare på kva som skjer.
Det er to kjenningar som står der ved elvebreidda. To slektningar. To som begge kom til verda etter at englar frå Gud hadde stige ned og samtala med forskrekka komande foreldre.
Engelen tala med Sakarja, han som vart far, trass i at både han og Elisabeth, mora, var så langt oppe i åra, og at Elisabeth var «diagnostisert» med at ho «-kunne ikkje få born» (Luk.1,6). Engelen tala med Maria (Luk 1,26ff), og han tala med Josef (Matt1,20).

Og så tala Elisabeth og Maria med kvarandre. (Luk 1,39ff)

Ved Jordanelva tala desse to slektningane, Johannes og Jesus, med kvarandre. Desse to som vart fødde med eit halvt års mellomrom.

Dei var heilt spesielle, fødde på underfullt vis etter at englar hadde vore på jorda for å informere foreldra deira om det som skulle skje. Dei hadde ulike oppdrag. Johannes var vegryddaren: «Rydd Herrens veg, gjer stigane rette».
Vegen han rydda, var den som Jesus skulle gå på. Vegen han rydda var den menneske skulle gå for å finne fram til Herren.
Og bodskapen hans var ramsalt. «Ormeyngel» var ord han brukte for å tiltale tilhøyrarane sine. Dette ordet som Oslo nye biskop fekk som sitt første ord då ho skulle tale til konge og samfunnselite i Oslo domkirke ved bispeinnsetjinga 3.søndag i advent.

«Han forkynte ein omvendingsdåp» står det i litt meir forsiktige ordelag i vår tekst i dag.

Men Johannes forstod kor sterke orda hans var. Og difor er det som om denne kraftige kosten set seg fast i halsen hans når Jesus dukkar opp mellom dei som kjem for å omvende seg og bli døypte. Johannes vegra seg for å døype Jesus, men gjorde det likevel då Jesus insisterte.

Det er i samband med dette, at det overveldande skjer. Dette som berre hender når Jesu er innblanda. Han som kom frå himmelen, frå Gud.
Mysteriet blenkte mot dei som var vitne til hendinga. Mysteriet vil aldri kunne bevisast for oss som les om det. Men mysteriet kan gripast med trua vår.
Der ved Jordan får vi ein glimt inn i det himmelske, der Jesus eigentleg høyrer heime, og der vi trur han er i dag.

For vi kan lese at himmelen delte seg.
Kva det betyr, kan vi berre undre oss over. Slik vi undrar oss over kva som hende når vi les om at Moses fekk Raudehavet til å dele seg under Israelsfolket si flukt frå Egypt.
Men naturen understrekar også det ekstraordinære.

Og ikkje minst dette som vidare hende. Der ved Jordan får Jesus familiebesøk ved sin dåp. Slik det er vanleg i våre dagar at ein familie samlar seg når eit lite menneske vert døypt, slik hende det ved Jesu dåp. Då var den heilage treeinige Gud til stades i alle tre personar.
Jesus var der. Gud Fader var der. Røysta hans lydde frå himmelen som var open. Og Den Heilage ande var der i dua som dala ned over Jesus.

Kjære truande kyrkjelyd.
Dette er eit mysterium. Ingen kan forklare. Ingen kan begripe.
Vi kan berre gripe. Gripe i tru etter orda frå den opne himmelen. Halde fast i dei.
Her i Jordan, på den aller lågaste staden på jordkloden, så langt ned som det var råd å stige for eit menneske, steig mennesket Jesus for å gjere seg til ein av oss. Til ein syndar utan synd. Ein som gjekk inn i rekkja av andre syndarar som let seg døype til omvending når Johannes ropte på dei og kalla dei for ormeyngel.

Slik viste Jesus at han var som ein av oss, endå han var frå Gud. Heimen hans var hjå Far i den opne himmelen. Gud stadfesta det med ei røyst som klang over elvevatnet: «Du er Son min, som eg elskar, i deg har eg mi glede»

Men før Jesus igjen kunne innta plassen ved Fars høgre hand i den opne himmelen, hadde han ei oppgåve som eit menneske. Ein som var som deg og meg. Han skulle bere syndene våre. Difor stod han i rekkja av syndarar som let seg døype med Johannes sin omvendingsdåp.

Til slutt: Eg fann ei lita perle av ei oppsummering av denne storhendiga ved å lese i den gamle paven, Bendedikt XVI, eller Joseph Ratzingers bok om "Jesus fra Nasaret." Han seier det slik: «Vi skal bare trekke linjen fra denne sendelsen som utgjør starten på Jesu offentlige virke, til de utsendelsesord som han selv etter sin oppstandelse retter til disiplene: - Gå derfor og gjør alle folkslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Den dåp som Jesu disipler siden har meddelt, er delaktighet i Jesu dåp – i den virkelighet som han foregrep. Slik blir man kristen»


AMEN



[1] Bo Brander/Göran Skytte: «Ett år med jesus» Bnd I. S.328ff

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv