Viser innlegg med etiketten Fastetida. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Fastetida. Vis alle innlegg

onsdag 20. mars 2024

"SALVESØNDAG"

 

Palmesøndag II. 24.02.2024
Matt 26. 6-33
Brekke kyrkje

Tekstane på palmesøndag som vi les dette året, når vi elles les tekstar frå det vi i kyrkja omtalar som andre tekstrekkje; dei tekstane er på ein måte ikkje tilpassa tankane våre når vi går til kyrkje denne dagen. Denne dagen skal vel vere som eit første steg inn i påskefeiringa i år.

Men: - Kvar vart det av Jesus på eselryggen? Vi høyrer ingen Hosiannarop. Ingenting om ei stor folkemengd ved byporten i Jerusalem som ville hylle Jesus når han kom til byen for å feire påske. For dei fleste av oss er dette det store temaet som har flytta inn i sinn og tankar på palmesøndag.
Med denne inngangen til påske får vi rett og slett ikkje med oss i år.

Jesus blir salva i Betania – det er overskrifta i Biblane våre over det vi nett har lese.

Eg las ein kommentar som ein prestekollega har skrive til denne teksten. Han set ei overskrift på dagen i dag som eg trur vi kan ta til oss og grunna nærare over.

Salvesøndag.[1]

Det er ei nemning som passar godt på det vi har lese om, og på det vi no skal sjå nærare på. Salvesøndag!
Og eg tenkjer at dette er ein framifrå inngang til å feira påske også i år.
Vi skal vere med Jesus på hans veg mot påske no.
Men når vi les om denne biten av påskehendingane i Jerusalem i Matteusevangeliet, så ligg palmeinntoget på eselryggen allereie bak oss. Det står omtala fem kapittel lenger framme hjå Matteus.

Jesus har allereie ridd inn i Jerusalem. Men så tar han ein avstikkar til Betania. Til den vesle byen der vi har helsa på Jesus fleire gonger. Der bur bl.a søstrene Marta og Maria, og bror deira, Lasarus, som Jesus vakte opp frå døden.
I Johannesevangeliet ser det ut som om denne hendinga vi har lese om i dag, gjekk føre seg heime hjå desse tre søskena.
Men her, i Matteusevangeliet, les vi at Jesus er heime hjå ein anna mann i Betania, som vi elles kjenner lite til: Simon den spedalske.
Kanskje er Simon ein av dei som vi andre stader i evangelia har lese om, og som Jesus lækte frå denne vonde sjukdommen?
Litt forvirrande, kanskje, men ikkje avgjerande for oss som høyrer om dette nett no.

Uansett, så handlar det altså om at ei kvinne som vi ikkje får vite namnet på gjennom det Matteus skriv, men som evangelisten Johannes fortel er Maria, søster til Marta og Lasarus; ho tek ei krukke med dyr salve, nardussalve, som ho heller over hovudet til Jesus og gnir den dyre salven inn i hår og hud på Jesus.

Vi kan gjerne seie at det i dag er Salvesøndag!

Men kva er det som skjer? Kva betyr denne salvinga?

Det skjer i alle fall i Betania. Der Lasarus budde. Han som Jesus hadde kalla ut or grava. Tilbake frå døden. Vi kan la oss forvirre av kronologien i det som skjer, at dette ikkje er synkronisert i dei fire evangelia. Men lat ikkje det forstyrre no.

Anten det var heime hjå familien Lasarus, eller heime hjå Simon den spedalske, så var dei samla rundt Jesus. Det hende i Betania.
Der var det fest for han som var sterkare enn døden. Han hadde gjeve livet tilbake til den døde Lasarus.
I Betania var det fest for han som skunda seg mot sin eigen død inne i Jerusalem.

Fest for livet.
Fest før døden.

Og så var det altså like før noko langt større enn underet med Lasarus skulle hende. Like før Jesus på endå meir overveldande måte skulle overtyde om at han kunne gjere noko med den vonde makta som døden representerer.

Det var påsketider. Men Jesus var ikkje komen til Jerusalem, for å la seg krona til hovding eller konge slik mange av jødane trudde om han.

Mange trudde at dette endeleg var Messias, frigjeraren, kongen, som kom.
Han som kunne ordne alle jødefolkets mange problem; han hadde altså til og med synt at han kunne sigra over døden.  Hossianna-ropa runga kraftigare enn hurra-ropa på slottsplassen i Oslo 17.mai då Jesus kom på eselet, på veg til påske i Jerusalem. Då hylla dei Jesus som konge.
Hadde dei tankar om å kruna han til Israels konge?

Det var like før, men ikkje like før ei kongekroning. Den krona Jesus skulle få nokre dagar seinare var ikkje av gull, men derimot av stikkande torner.

Det var like før Jesus skulle overgjevast til liding og til død. Han som hadde vist sine guddommelege krefter ved å ropa den døde Lasarus ut or grava; han som på palmesøndag vart hylla som ein konge, han kom eigentleg for å gje seg sjølv over i hendene på dei som stod han etter livet; dei som hata han.

Men der ved bordet heime hjå Simon den spedalske, skjer det likevel ei forunderleg kongehylling. Den namnlause kvinna, som vi trur heiter Maria, ho salvar Jesus.

Og det er viktig!

Viktig på fleire måtar.

For kva betyr det å verte salva, når vi les det i ein bibelsk samanheng?

I Israel var det vanleg at kongar vart salva til si gjerning, omtrent som våre kongar blir krona eller velsigna. Og no vert altså Jesus salva. Vi kan gjerne sjå det som at han blir salva til å vere konge. Vi veit at då Jesus seinare i påska vart ført fram før landshovdingen i rettssaka mot han, så spurde landshovdingen Jesus: «Er du kongen over jødane? Du seier det, svara Jesus» ( Matt.27,11)

Ja, Jesus var konge. Ikkje ein vanleg jordisk konge, men han var den som var Guds salva. Han var Messias.
Ordet Messias er hebraisk, og betyr rett og slett «Den som er salva».
Omset vi Messias til gresk, så heiter det Kristus.
Messias eller Kristus – eller Jesus. Han er den som er salva. Han er den dei skulle vente på, alle dei som venta at Messias skulle kome som utfriaren for jødefolket.

Salvesøndag - Jesus var salva med den dyre salven. Salva for å vere frelsarkongen.

Men salving er også noko anna enn salving som ei innviing til eit kongeembete.

Det var også vanleg å salve dei døde, salve lik, når dei skulle gravleggjast.

Og nettopp dette er det Jesus grip tak i, og talar om, når kvinna med den dyre salven vert kritisert for å sløse med dette dyrebare som heller kunne vore seld for store summar og pengar gjevne til fattige.

Det er nesten fantastiske ord Jesus brukar for å møte kritikken: «Kvifor plagar de henne? Ho har gjort ei god gjerning mot meg … Då ho slo denne salven ut over kroppen min, salva ho meg til gravferda mi.»

Palmesøndag – Salvesøndag.
Jesus er salva for å vere konge. Men han er også salva for å døy. Salva til si gravferd.

Det kan bli påske.

Livets Herre er på veg mot sin egen død. Det er bodskapen til oss på palmesøndag. Dette samlar vi oss i kyrkjene våre no ved inngangen til påska.

Det skal være påskefest. Fest for livet.
Vi gler oss over at vi veit at Jesus er sterkare enn døden.
Og på palmesøndagen held vi også, utruleg nok, fest før døden.
Vi hyllar og tilber han som no er salva og gjort klar til sin eigen død og si eiga gravferd.
Friviljug går han døden i møte på palmesøndag.
Han døyr for at vi skal leve. Leve evig.
AMEN



[1] Audun Opland. «Nytt norsk kirkeblad» 1/2021 s. 69ff

fredag 18. mars 2022

Motstandaren

 

3. søndag i fastetida III. 20.03.2022
Bardu krk
Luk. 22,28-34


Vi gjekk inn i fastetida på oskeonsdag. Fastetida varer fram til og med påskeaftan. I 40 dagar held kyrkja faste. Kvar dag, bortsett frå søndagane. Ei slags indre, åndeleg vårreingjering for oss som trur på den kristne bodskapen om Jesu liding, død og oppstode for vår skuld.
Gjennom denne tida prøver vi å kome tettare inn på forteljingane vi møter i Bibelen om Jesu veg mot Jerusalem for å kjempe den avgjerande kampen mot all vondskap; mot alle motstandarar, som vil hindre Guds gode vilje med menneskeslekta.

Jesu veg mot liding og død er ein veg i kamp og krig mot freistingar og sterke motstandar.
Dette har kyrkja som tema på ulikt vis alle dei 6 søndagane gjennom denne perioden i kyrkjeåret.
Slik har det vore så lenge kyrkja har eksistert, og dette, altså kamp og krig mot freistingar og sterke motstandar, det ser vi kanskje særleg godt akkurat på denne 3.søndagen i fastetida med dei bibeltekstane vi har lese i lag, og som vi skal seie meir om no.

Snart skal vi også syngje i lag det som er ein av dei aller viktigaste salmane i vår salmebok, skriven av han som vi reknar som vår åndelege kyrkjefar, sjølvaste Martin Luther. «Vår Gud han er så fast en borg» er den heilt sentrale salmen å syngje gjennom fastetida, og ikkje minst i dag. Den handlar om kamp:

Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.

Dette er ei god og presis omsetjing av Martin Luther sine tyske ord.
Dette er presise ord på det vi må snakke om i dag: «Om verden full av djevler var»

Ja, korleis var det i verda, om den var full av djevlar?
Korleis vart det rundt oss om alle bannorda, dei som faktisk er henta frå Bibelen, og som vi har lese fleire gonger i dag; om desse påkallingane av den vonde vart høyrt og oppfylte?
Fem gonger har vi ved å lese bibeltekstar i dag høyrt Satans namn nemnd. Ordet betyr rett og slett motstandar. Det er eit lite vakkert ord som vi skulle halde oss for gode til å sleppe ut av oss som rein bannskap, i dårleg selskap med det kanskje enno meir brukte f...-ordet.

Har Satan overtaket rundt oss?
Er verda full av djevlar?

Ja, vi kan verkeleg lure når vi brått har fått ein krig midt i fleisen.
Så himmelropande unødvendig. Så hjarteskjerande urimeleg. Så djevelsk vond. Og vi torer å namngje motstandaren, det som på hebraisk altså heiter Satan. Vi må over på russisk og hengje bjølla på katten. Eller heller bjørnen, den russiske bjørnen. Namnet er Putin.

Det er kamp mot ein despotisk motstandar. Eit heilt folk kjempar. Ei heil verd heiar på folket og på leiaren deira. Og, naturleg nok, vi ynskjer ikkje å dra fleire inn i krigen, vi ser med smerte på det vonde som skjer, men trur at det rette er å halde avstand.

Midt i dette kjem orda mot oss frå Bibelens sider: Orda frå Jesu munn: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte»
Det er mange som ber i dag. Som ber i desse dagane. Fastetida skal vere nettopp det: Ei tid for bøn, ettertanke og refleksjon. Ei tid for å gå tett inn på Jesus og spørje kva hans vilje med oss er.
Det er ingen tvil om Jesu vilje. Det er fred. Fred på jord. Fred mellom menneske. Fred i Ukraina.

Kan dette seiast vakrare enn med Jesu eigne ord i Bergpreika?:
«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matt. 5,9)

Kan det seiast meir håpefullt enn i profetien om dei siste dagar, der det står slik hjå profeten Jesaja?:
De skal smi sverdene om til plogskjær  og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. (Jes 2,4)

Då vi gjekk inn i fastetida med familiegudsteneste her i kyrkja på 1.s. i faste, var det eit barn som las høgt for oss denne tydelege bibelteksten om kva faste skal vere:

Dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, Du skal ikke snu ryggen til dine egne. (Jes 58, 6-7)

I dag møter vi Jesus i hans tette nærvær med sine læresveinar.
Det vi har høyrt om, hender i forlenginga av det aller siste måltidet som dei alle tok del i på skjærtorsdag. Nattverden var nettopp innstifta, men enno var det det att mykje av denne kvelden og denne natta.

Dei sit framleis rundt bordet, og samtalen mellom Jesus og dei tolv heldt fram, og Jesus seier «Det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere.»

Det at Jesus overdrar riket til venene sine, bety at han legg innover dei at no skal dei breie vidare ut bodskapen om Guds rike, og korleis det skal vere der.
Jesus starta heile si offentlege verksemd tre år tidlegare ved å halde si første store, offentlege tale i syngagoga i Nasaret der han hadde vakse opp. I den talen får vi første proklameringa av kva Gud hadde sett han til, kva Jesus var innvigd til å gjere her på jorda. Og orda hans er som eit ekko av profetorda om kva faste skal innebere. Men det er samstundes eit riss av korleis det skal vere i Guds rike, det riket Jesus overdreg til venene sine, til læresveinane.
Jesus brukte desse orda i si første offentlege tale som vi er kjenner frå NT:

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.
(Luk. 4,18-19)

Det er fastetid i vår kyrkje. I kyrkjer over heile verda.
Fastetid er kamptid.
Men i kyrkja kjemper vi ikkje med sverd eller våpen. Ikkje med bomber eller droner eller hangarskip.
Vi brukar  i staden ordet, og gjer som Jesus -  rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri.

Vi fokuserer på ei fastetid i samsvar med profetorda om korleis fastetida skal vere: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, Du skal ikke snu ryggen til dine egne.

Vi kan ikkje ignorere det vi opplever nett no. Vi kan ikkje oversjå krigsherjingane.
Men som kyrkje er våre kampvåpen av ein annan sort enn stridsvognene og kanonane som rullar på E6, ti meter frå kyrkjedørene våre her på Setermoen, gjennom den gigantiske militærøvinga Cold Response vi er midt oppe i. Det ser ut for at også stridsvognene, diverre, trengst i møte med motstandaren som vi ikkje vil sjå innafor våre grenser. Ein motstandar med eit ansikt og med eit namn.
Men motstandaren er ikkje folket og enkeltpersonane vi kjenner på den andre sida av grensa. Dei som kanskje er førte vill av meiningslaus propaganda.

«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» sa Jesus.
Det er ord med gullskrift.

Poeten Helge Torvund har skrive eit lite dikt som er til ettertanke når vi veit at det regnar krig over Europa sitt kornkammer, Ukraina:
 
«Eg prøvde å tenkja på
kva som er det motsette
av bomber
og enda opp
med å tenkja på korn.
Korn som veks så stille
og som kan vaia
så vakkert i vinden
og som kan
gje oss brød.»

Det er fastetid. Når fasten er over skal vi ete som aldri før.
Men i fastetida kan vi også ete. Ete brød. Nattverdbrødet. Laga av mjøl, som er laga av korn. Det som veks så stille. Det som veks i Ukraina – meir korn der enn dei fleste andre stader.
Korn som er det motsette av bomber!

Og så ein gong – når Guds rike renn i all sin strålande glans, er det vårt håp at vi ikkje skal kjempe lenger.
Då er vår motstandar, han som kallast Satan, gått på sitt siste og endeleg nederlag.
I lag med apostlane skal vi få oppleve det som står i vår tekst i dag, der Jesus lovar: «-dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike».

Då har også profetordet om dei siste dagane gått i oppfylling: De skal smi sverdene om til plogskjær  og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.

 

AMEN

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

torsdag 11. mars 2021

Forsoning

 

4. s. i fastetida. II - 14. mars 2021
Hamre kyrkje
2.  Kor.5, 18-21

Kjære kyrkjelyd, eller kanskje eg skal seie – Kjære kyrkjelydar. I alle fall: Kjære ostringar.
Eg dreg på åra, og det er på høg tid å bli pensjonist. Formelt skjer det 1.juni, og innan den dagen håpar eg å nå kyrkjelydane i prostiet med ei siste gudsteneste, og slik takke for meg. I dag er eg her på Osterøy, og gler meg over fellesskapet med dykk.

Eg hadde kanskje sett for meg at det å gå laus på «sisterunden» skulle verke litt meir på kjenslene mine. Men eg synest dette er heilt greitt. Slik skal det vere. Slik må det vere. Og eg har visst i over 41 år, sidan eg starta som prest, at det skulle vere over ein dag. Det har ikkje vore tid til å tenkje mykje på det gjennom alle desse åra, men tankane har lagt der inne i meg ein stad og vogga forsiktig på seg innimellom. Ei god visse om det vil kome nærare og nærare, det å slutte.
Eg har rett og slett for lenge sidan forsona meg med tanken. Og eg kjenner at det gjer det greitt å gå pensjonisttida i møte, med takk, og med forventning til at kanskje gøymer det seg enno meir spanande liv der framme ein stad. Det veit berre Gud!

Eg har forsona meg med tanken på å bli pensjonist, sa eg.

Og då brukte eg sjølve nøkkelordet i det som er preiketeksten i kyrkjene våre i dag, landet over.

Ordet er forsoning. Eit anna ord vi har lese er forsoningstenesta.
Desse orda gjev meg eit høve til å setje fokus på eit veldig viktig teologisk omgrep som eg knapt kan hugse å ha teke med meg opp på ein preikestol tidlegare.

Vi må snakke om forsoninga i dag!

Eg har forsona meg med å snart bli pensjonist, innleia eg med å seie.
Når vi brukar ordet slik, då vil eg tru at dei fleste av oss oppfattar at det betyr noko slikt som å avfinne seg med, eller å innsjå at slik må det vere; å slå seg til ro med det som måtte kome, anten det handlar om noko godt eller noko vondt som livet byr fram.
Det er på ein måte slik at eg og livet inngår eit forlik – slik skal det vere heretter!

Men når ein opnar den store nynorske ordboka, ser ein snart at dette ordet, forsone, det er eit religiøst ord. Eit teologisk omgrep. Orda Kristus og Gud dukkar opp i ordboka omtrent med det same når dette skal forklarast. Og så står det noko om at å forsone også betyr å mildne eller å forlike. Vi kjenner for eksempel uttrykket «Å halde eit forsonande innlegg».

Kven er det som må forsonast?
Det er Gud og eg. Det er du og Gud. Menneske, alle som ein, må bli forsona med Gud.

«Alt er av Gud, han som ved Kristus forsona oss med seg…»
Orda som Paulus i si tid skreiv til kyrkjelyden i Korint i det andre brevet hans til dei kristne i denne greske storbyen, dei orda er ikkje spesielt enkle å begripe for oss som les dette i dag.

Men om vi greier å trengje inn i dei, om vi kan få eit glimt inn i løyndomane som gøymer seg i desse innhaldsmetta setningane vi får servert på denne gudstenesta, så er det verkeleg ein skatt vi kan ta med oss heim att frå Hamre kyrkje denne søndagen.

«Det var Gud som i Kristus forsona verda med seg, så han ikkje tilreknar dei misgjerningane deira.»
Lat oss prøve å forstå kva vi les og høyrer.

Gud forsona verda med seg.

Ein annan måte å seie det på, er at Gud gjorde opp med eit fiendskap. Han bygde ei bru over ein avgrunn. Ei forsonande bru som du og eg kan gå over. Vi kan gå over frå eit liv i nederlag, synd og opprør mot Gud, til eit liv tufta på Guds tilgjeving, hans kjærleik, og håpet dette fører med seg.

Det er diverre alt for lenge mellom kvar gong vi prestar set ord på det som er det store alvoret med å vere menneske: Nemleg at vi har rota oss bort i alle følgjene av det vi omtalar som synd, f.eks nå vi kvar søndag seier fram syndsvedkjenninga.
Vi kallar oss for syndarar. Det kostar kanskje ikkje så mykje, så lenge vi aldri verkeleg stoggar opp og tek innover konsekvensen av synda – nemleg døden, og i verste fall, døden som blir eit evig skilje mellom meg og Gud.

Slik blir det, om vi ikkje vil la oss forsone med Gud.
Men altså, i dag kan vi gle oss over desse orda: «Det var Gud som i Kristus forsona verda med seg, så han ikkje tilreknar dei misgjerningane deira.»

Det har, heilt frå syndefallet, vore eit fiendskap mellom Gud og syndige menneske. Gud og synd passar ikkje saman. Synd er årsak til eit fiendskap som må ryddast bort for at livet skal bli heilt igjen.

Når vi har gjort urett mot våre medmenneske, urett som kan skape uvennskap, eller endå verre, hat og fiendskap, så kan vi i møte med dei vi gjorde urett, be om orsaking for eit vondt og uvennleg ord. Vi kan betale ei skuld vi har sett oss i. Vi kan reparere på det som har gått sundt eller har falle saman i vårt forhold. Men alltid i møte med eit medmenneske må vi gå til den verkelege rota for å rette opp det vi må forsonast om når det har oppstått fiendskap.

I forholdet mellom Gud og meg – mellom Gud og deg, har Gud teke initiativet. Han vil at vi skal bli forsona med han som våre liv står i motsetnad til fordi vi lever i synd, og med synd, i alt det vi er som menneske.

Han har bygd ei bru over ein avgrunn som skil meg og Gud. Brua er ein kross. Der let Gud son sin lida døden i staden for at eg skulle døy som ei følgje av syndene mine.
«Det var Gud som i Kristus forsona verda med seg, så han ikkje tilreknar dei misgjerningane deira.»

Moderne menneske har vanskeleg for å fatte alvoret i det å vere syndar. Vi er rett og slett ikkje uroa over å vere syndarar.  Vi trur at alt er bra med oss, så lenge vi gjer så godt vi kan. Vi lar oss forføre av polerte, fargerike reklamesnuttar som fortel at vi kan vere smilande og lukkelege «-fordi vi har fortent det»

Bibelen er nok meir tung på labben enn ein middelmådig såpereklame.

Vi ser at det er menneske som reagerer på framstillinga av Gud. Folk som opplever Gud som ein tyrann som let son sin døy på bestialsk vis. Folk som rett og slett ikkje vil tru at ein slik Gud faktisk finst. «Det er ikkje min Gud» vert det sagt, og så prøver dei å skape seg ein gud, konstruert etter eigne tankar og forstillingar.

Som prest har eg fått ei oppgåve som eg gjennom meir enn 40 år har gjort det eg kunne for å fullføre. Eg har prøvd å ta på alvor det Bibelen vitnar om Gud, og om sonen Jesus Kristus. Der er mi tru grunnfesta, og eg er veldig takksam for at eg skulle få denne sjansen her på Osterøy til å løfte fram det som står i denne korte bibelteksten for i dag:
«Så er vi no sendebod for Kristus, og det er Gud sjølv som formanar gjennom oss: Vi bed på Kristi vegner, lat dykk forsona med Gud! Han som ikkje visste av synd, har han gjort til synd for oss, så vi skal bli rettferdige for Gud i han.»

 

AMEN

tirsdag 16. februar 2021

Det Gud vil

 

1. s. i fastetida. II. 21.02.21
Ytre Arna kyrkje (Digital gudsteneste)
Matt.16,21-23

Fastetid er kamptid.
Kamp mot freistingar. Kamp for å vekse i tru. Kamp mot vantru.

Og i år: Kamp for å vinne tilbake fellesskapet i kyrkja som pandemien delvis har røva frå dei truande.
Evangelieteksten i dag introduserer oss for den kampen Jesus gjekk mot når det snart skulle bli påske: Jesus «- skulle … lida mykje. Han skulle bli slegen i hel, og tredje dagen skulle han reisast opp.»

Peter forstod ingen ting av det som var i ferd med å hende. Det var som om Peter fekk eit slag i ansiktet av Jesu refsande ord: «Vik bak meg Satan! Du vil føra meg til fall. Du har ikkje tanke for det som Gud vil, berre for det som menneska vil.»

Eg må tilstå at det er ikkje ofte eg les katolsk litteratur. Men for nokre dagar sidan fekk eg ei utgåve av «St. Olav»[1] i hendene. Det offisielle kyrkjebladet for den katolske kyrkja i landet vårt. Nyvigsla biskop i Trondheim, Erik Varden, har ein nesten utruleg innsiktsfull artikkel om ei tid med store prøvingar. Han spør kva vi kan få ut av Covid-krisa.

Biskop Erik samanliknar det vi no opplever, med det å måtte gå i eksil. Vi bli tvinga til å bryta opp frå vår heim. Biskopen viser i det han skriv korleis kyrkja, for den truande, er heimen vår i åndeleg forstand. Når vi no ikkje kan samlast slik vi alltid har gjort på søndagar og kvardagar, er det som å vere fordrivne, skriv han.

Eg trur mange kjenner seg igjen. Vi lengtar etter fellesskapet. Vi lengtar etter nattverden. Vi lengtar etter lovsongen i lag. Etter det sosiale. Kyrkjekaffien.  Born og vaksne i blanda selskap. Handhelsing og klemmar. Vi kan kjenne oss bortdrivne frå kyrkja vår. I eksil.

No er det fastetid for oss. Vi ville gjerne høyre litt meir trøyst frå Jesu munn i ei slik tid. Heller trøysteord, enn dette brutale: «Vik bak meg Satan! … Du har ikkje tanke for det som Gud vil, berre for det som menneska vil.»

Kva er det Gud vil med oss i denne tida? Kva tankar har han for oss?
Kan fastetida 2021 vere ei tid for det kyrkja eigentleg vil med faste – at vi skal gå i djupna i oss sjølve? Lære kva Skrifta seier om Jesu veg mot liding og død. Og å ane at lidinga kanskje er noko vi også skal kjenne smaken av. For å lære kva Gud vil.

Biskop Erik Varden viser i sin artikkel til tre ulike eksil som vi høyrer om i GT.
Først Abram som fekk kallet frå Gud til å bryte opp frå landet sitt, slekta si og farshuset (1.Mos.12,1) Gjennom dette oppbrotet fekk Abram kjenne det lova landet.  Ei velsigning over all forventning gjekk i oppfylling.

Vi får gjennom biskopens undervisning høyre om Israelsfolkets eksil i Egypt. (2.Mos.2,23ff) Eit beinhardt eksil med lengt etter samhald, einskap og identitet. Var det ikkje for dette eksilet, ville Abrahams ætt knapt kunne teke mot pakta, boda og lovnadene som gjorde ein flokk enkeltindivid til eit heilt folk. Til Guds folk.

Dert tredje gamaltestamentlege eksilet, er fangenskapet i Babylonia. Ei nasjonal katastrofe. Gudstenesta tok ein ende. Guds lovnader syntes gjort til ingenting.

Men gjennom alt dette, fann Israelsfolket likevel reiskapane dei trong for å kome seg gjennom trengslene. Vanskane. Utfordringane. Alt som truga deira forankring i Gud.

Dei lærte seg å la truslivet bløme i heimane. Gjennom liturgiske uttrykk i bøner morgon og kveld, og på sabbaten. Truslivet utfalda seg etisk. Ved å gjere godt mot medmenneska. Det som i vår kyrkje kallast for diakoni. F. eks Kirkens Nødhjelps fasteaksjon.
Dei tok ansvar for å formidle trua vidare til born og etterkomarar. Hjå oss tenkjer vi på dåp, trusopplæring eller konfirmasjon.

Jesus sa: «Vik bak meg Satan! … Du har ikkje tanke for det som Gud vil, berre for det som menneska vil.»

-Det som Gud vil!
Kva er det Gud vil med oss i denne tida? Kva tankar har han for oss?

Det er ikkje slik at eg som prest har alle svara på kva Gud vil med det vi opplever som tungt og vanskeleg i desse dagane.
Men å ha tanke for det som Gud vil, det må i alle fall vere å søkje til den kjelda der Guds vilje er openberra for oss. Der, i Bibelen, har eg ikkje noko ynskje om å leite etter konspirasjonar. Men å lytte til stemmene som gjev lyd frå seg når Skrifta får tale.
Ein katolsk medkristen har lånt si røyst til det urgamle, og vist at Det gamle testamentet må få klinge i lag med det nye testamentet. Der møter vi evangeliet om Jesus som  «- skulle … lida mykje. Han skulle bli slegen i hel, og tredje dagen skulle han reisast opp.»
Dette er ikkje enkelt å skjøne med våre tankar. Det er ikkje lett å få sansen for dette. Sansen for at dette er det Gud vil.

Men kanskje kan Gud bruke pandemikrisa til å føre oss inn i djupare ettertanke? Til å trengje lenger ned i bibelske hendingar og bibelske sanningar som det er så lett å gløyme, eller til å oversjå.

Fastetida opnar seg framfor oss.
Faste er ikkje feiring som det var med karneval og fastelavnsbollar.

Det er å grave djupare inn der Gud vil vise seg for oss. I Ordet. I sakramenta. I det vi kan få med oss av kristent fellesskap, som for eksempel digitale gudstenester.
I fastetida kan vi lære oss tankar om det Gud vil for oss. I ei vanskeleg tid. Og i alle æve.

AMEN



[1] St. Olav. Katolsk kirkeblad 04/2020

mandag 6. april 2020

Engelen styrkte han


Nykirken. 07.04 2020.
Bønn/Andakt for Bjørgvin bispedøme. Streaming.
Luk. 22, 29-44 (Getsemane)

Den stille veka.
Men meir stille enn nokon gong. Heimeliv. Hytta er lenger borte enn vi synest om. Isolasjon for nokre.
Men største problemet vårt nett no er likevel noko anna. Dette at inni i oss er det så mykje angst og uro. Vi maktar ikkje å kvile i stilla. Den usynlege fienden har skaka oss.

I Jerusalem var det desse dagane fokus på Jesus. Gjennom år hadde han gått rundt i det heilage landet. Halde store talar for veldige folkemengder. Gjort under og teikn. Lækt sjuke. Til og med hadde han vakt Lasarus opp frå døden.

For nokre dagar sidan kom han til Jerusalem, ridande på eselet, mens folk hylla han.
Knapt nokon hugsa orda han ein gong sa - at han snart skulle lida. Døy. Stå opp.
Og om dei hugsa, så forstod dei ingen ting. Ikkje ein gong venene hans forstod.

Det er nesten så vi som lever i dag må lure: Forstod Jesus sjølv?
For rett etter innstiftinga av nattverdmåltidet på skjærtorsdag møter vi Jesus og læresveinane hans i Getsemane.
Les: Luk 22, 39-44
Kjære urolege medmenneske. Kjære truande kristne. Vi skal inn i påskehelga no.
Redde, vi og. Vi ropar som Jesu gjorde: «- ta dette begeret frå meg!»
For slik Jesus hadde det i Getsemane, slik kjenner også mange truande på at Gud synest så lengt borte i det vi opplever denne påska.

Visste ikkje Jesus kva som venta han?
Han hadde på førehand tala tydeleg nok om at Menneskesonen skulle lida. No var tida inne.
Det vart tøft – også for Jesus. «Far, om du vil, så ta dette begeret frå meg! Men lat det bli som du vil, ikkje som eg vil.»
Jesus forstod at det venta han noko tungt og vanskeleg. Difor bar han fram si klage til sin himmelske Far. Han ropa ikkje på noko forklaring, han tømde berre ut sin angst.

Vi som skal feire påske om nokre dagar skal gjere som Jesus gjorde:
Vi skal få rope ut vår naud.
Og vi skal merke oss kva det står: «Ein engel frå himmelen synte seg då for han og styrkte han.»
Vent på engelen, du også. Han skal du også møte att når sola renn påskedagen. Der vil han vere ved den tomme grava. Han skal vitne til oss frå Gud: Jesus lever.
Det er vårt håp når vi meir bokstavleg enn nokon gong til no i våre liv kjenner på at vi er i lag med Jesus i Getsemane.
Difor ber vi om at vi også må få oppleve dette:  «Ein engel frå himmelen synte seg då for han og styrkte han»
AMEN

mandag 9. mars 2020

Guds finger II



3. s. i fastetida I  - 15.mars 2020
Salhus
(Lett omarbeida preike frå 2014)
Luk. 11,14-28

Øde vidder, eller [som det eigentleg står på gresk - άνύδρων - ] det som er uttrykt i den nynorske bibelomsetjinga: Tørre vidder, og endå betre, slik det stod i den nynorske omsetjinga fram til 2011-utgåva av vår Bibel kom: Vasslause vidder.
Der kan den ureine ånda hamna, les vi.
Eg synest uttrykket «vasslause vidder» kling veldig flott.
Eg vil bruke det fleire gonger i denne preika.

Når eg høyrer desse to orda: «vasslause vidder», ser eg for meg eit lite innbydande landskap.  Ein stad på grensa mellom ørken og sumpland. Ikkje heilt tørt. Men med enkelte blaute pølar med giftig, stinkande veske. Udrikkande og livsfarleg. Flatt og varmt. Over slike vasslause vidder flakkar dei vonde åndene som Jesus talar om.

Om det verkeleg finst slike vasslause vidder nokon stad, eller om dette er eit fantasibilete, skapt i teikneseriar, det spelar inga rolle. For Jesus brukar eit bilete på det totalt ugjestmilde. På staden der ingen kan leve. Ikkje ein gong dei ureine åndene. Demonane.
Men vondskapen som er driven ut i dette dødens landskap søkjer seg betre tilhaldsstader. Den vonde ånda hugsar betre tider og seier: «Eg vil fara attende til huset mitt som flytte i frå.»

Vondskapen har ein bustad. Eit hus. Demoniet er å finne på ei adresse. Dersom då ikkje nokon tek opp kampen mot "vondskapens åndehær i himmelrommet" (Ef.6,12) og set djevelen på porten.

I dag handlar preiketeksten nettopp om dette. Om at det er mogeleg å kjempe mot det vonde og å vinne over det. Men det handlar om meir. Det dreiar seg òg om å vere åndeleg vaken; om å vere så pass medviten at vi syter for at den vonde ånda som vender attende frå flakking over vasslause vidder, aldri vil finne eit tom hus der det berre er å flytte inn i lag med endå verre selskap enn det denne vonde ånda sjølv utgjer.

Vi har kasta dei vonde åndene på dør! Vi vil knapt nok ta ordet «vond ånd» i vår munn. Tekstar i Bibelen, som den vi møter på denne 3.søndagen i faste, vil vi helst hoppe bukk over, eller ta ein elegant sving utanom.
Dette er noko som Jesus var nøydd å ta opp i si samtid, men i dag, to tusen år seinare, veit vi betre enn som så. Demoni dyttar vi kjapt og enkelt over til psykologane og psykiatrane. Slikt teier ein moderne teolog om i eit moderne norsk samfunn.
Vi har vaska ut dette rommet. Lufta og gjort reint.

Men kva har vi fylt opp med i staden?
Står det berre att eit tomt rom? ”Feia og pynta”.
Lar vi oss bedra til å tru at ånda frå dei vasslause viddene ikkje flyttar inn att med sitt utrivelege selskap, så snart ho berre får sjansen?

Kanskje skulle vi akkurat i dag, på denne 3.s. i faste, filosofere litt over det uttrykket som Jesus brukar. Han snakkar om at den vonde ånda leitar etter ein stad å bu, og at ho kjem tilbake der ho ein gong var. Ho "-finn det feia og pynta" og flyttar inn.

Når det er feia og pynta, då er det av og til heilt tomt.
Eller det kan vera sterilt og nærast livlaust.
Er det slik det er i livet til mange av oss? At det er tomt?

Mange har gjort alt grundig reint; dvs. dei har kasta ut gamaldags moral og tankegods frå fedre og forfedre. Kyrkjegang på søndag, heilaghalding av kviledagen, bordbøn og kveldsbøn forsvann samstundes som ein også kasta på dør tankar om at kortspel og dans var dei største syndene i livet.

Kanskje kasta vi barnet ut med badevatnet?
Kanskje har vi vore så ivrige etter å unngå å verte sett i bås med trongsynte, rettruande at vi har feia ut det meste. Det er feia og pynta i livet. Eller det er aldeles sterilt. Ingen får sleppe til for å smitta meg.
Vi får av og til inntrykk av at å påverke borna og dei unge med kristen forkynning er omtrent like skummelt som viruset så mange er livredde for akkurat no. Difor høyrer ein ikkje ei andakt eller ei preike, like lite som ein høyrer eit manande foredrag av ein politikar som ynskjer at eg skal engasjere meg i samfunnet.

Det er godt for alle som har eit hus å bu i om det er reint, feia, pynta og fjelga i heimen. Men om vi legg same målestokk på livet vårt, då kan det gå reint ille.
Vi kan tømme ut og reinske bort så mykje, at det vert ståande att eit tomrom som må fyllast med eit eller anna. Vi kan skapa eit åndeleg vakuum rundt oss som rett og slett må fyllast med noko.
Influensarar er det ein del unge menneske som kallar seg. Dei poppar opp der unge menneske i dag søkjer informasjon og inspirasjon. Dei har makt. Dei påverkar. Dei fyller tomrom. Eg påstår slett ikkje at dei er vonde, desse unge influensarane. Eg trur ikkje det er vonde ånder som driv dei, Men det er verkeleg mykje tomgods dei presenterer som viktig.
Tenk om det kunne dukke opp kristne influensarar som fekk millonar av Likes ved å skrive om Kristus i staden for om kosmetikk?

Uansett skal vi tenkje over at den vonde sjølv er ute for å fylle opp. Han vil ha hus og heim i ditt og mitt liv. Han flyttar inn på dagen om han får sjansen. Ikkje i form av ei teatralsk demonbesetting. Men på ein raffinert måte, umerkeleg både for oss sjølve og for andre.

Det er kamp om mitt og ditt liv. Ikkje lat som om du ikkje merkar det. Det var ikkje utan grunn at Jesus sjølv i Herren bøn lær oss å be med desse orda: «Lat oss ikkje koma i freisting, men frels oss frå det vonde»
Slik skal vi be fordi den vonde er ute etter å få herredøme over deg og meg.
Det er kampen om dette herredømet som er det eigentlege sentrum denne kyrkjesøndagen. Kampen mellom Jesus Kristus og Satan sjølv.
Vi kan kvie oss for å innrømme det, men det er i flg. Guds ord ikkje noko mindre som står på spel.
Og det finst ikkje noko nøytral mellomstilling, slik vi så gjerne ynskjer å tru.
Jesu eigne ord frå teksten i dag står der og lyser som ein neonreklame:
"- Den som ikkje er med meg, er imot meg. Og den som ikkje samlar med meg, han spreier."

Det nøytrale, det tomme, det sterilt reine, er eit bedrag i denne samanhang.
Vi må fylle opp våre tomme rom, slik at ikkje vondskapen og ureinskapen og djevelskapen flyttar inn der tomrommet står og ventar på å bli fylt opp.

Difor er det i dag ein veldig styrke i å feste seg ved at du og eg får hjelp til å hugse at vi tilhøyrer ein som er sterkare enn Satan. Vi er døypte for å tilhøyre den krossfeste og oppstadne Jesus Kristus. Vi har hans eigedomsmerke, krossteiknet, på oss. Difor skal du vite at du er hans.  Difor gjeld det i denne fastetida: Lat han fylle deg med sin Ande og si kraft. Lat det som er tomt i livet ditt vere ope for Jesus.  Sei nei til freistaren, og ta heller tak i handa til han som er sterkare enn freistaren.

Vi song nokre vers av ein pinsesalme like før denne preika i dag. Innhaldet i denne salmen gjev djup meining i høve til det vi no snakkar om:

Vår fiende, jag ham langt på flukt,
gi fred og troens fagre frukt,
og la oss alle, store, små,
i sjeleomsorg hos deg stå! 
(NoS 512. v.5)

I vår kamp mot fienden, den vonde, og mot dei vonde åndsmaktene som kjempar om herredømet i våre liv, møter vi i dag altså Jesus som tok opp kampen. Det var ein kamp som vart ført på vegne av oss alle. Vi har lese korleis han dreiv ut den vonde ånda frå den mållause mannen. Og i det som hende i den samanhang, skal vi merke oss Jesu retoriske utsegn:  ”Men er det med Guds finger eg driv ut dei vonde åndene, ja då har Guds rike nådd fram til dykk."

Guds finger!
Det er nettopp Guds finger vi skal sjå etter. Den Guds finger som har så stor styrke og kraft at eit lite vink med fingeren er nok til å vippe all vondskap av pinnen.
Guds finger peikar ut vegen mot dei vasslause viddene for dei vonde åndene. Dit skal dei fare. Der skal dei flakke. Der skal dei halda seg utan rast eller ro, og dei skal aldri flytte inn att og slå seg ned i ditt eller mitt liv.

Guds finger peikar deretter på Jesus Kristus. Med skapande kraft teiknar fingeren opp Jesu frelsarverk for oss. Vi ser hans kamp mot all vondskap og synd. Vi ser kor tung kampen er. Vi ser ein frelsar som lyt tole kross og død og grav. Men Guds finger er der heile tida. Hans finger veltar bort steinen ved inngangen til Jesu grav. Vi ser inn på vitnemålet om han som har sigra over det vonde og over den vonde.

Det er Guds rike vi ser inn i. Guds rike har kome til oss. Guds rike der det gode vann over det vonde. Der all djevelskap har vike plass.

Jesus løftar opp Guds finger mot oss. Meir skal det ikkje til før vondskapen har tapt. Det er denne bodskapen  som skal fylle hjarto våre og sinnet vårt i dag.  For når vi er fylte av glede over Jesu kraft og Jesu siger i våre liv og for våre liv; når han flyttar inn i våre liv og i våre hjarto, då er det ikkje att noko feia, pynta og fjelga tomrom der ubedne gjestar frå aude, vasslause vidder skal flytta inn.

 AMEN

torsdag 27. februar 2020

Mat, mirakel og makt


1.s. i fastetida. I – 01.03.2020
Arna
Matt, 4,1-11

«Sidan førte Anden Jesus ut i øydemarka for at djevelen skulle freista han.»
Jesu fastetid i 40 dagar i øydemarka, åleine med Gud, var ei direkte følgje av det vi kan lese om i linjene rett føre vår preiketekst frå starten av kap. 4 i Matteusevangeliet. Kap.3 i same evangelium sluttar nemleg med forteljinga om Jesu dåp. I det vi kan lese om Jesu dåp, ser vi m.a. at Jesus får Den Heilage Ande som ei gåve frå Gud Fader sjølv. Den treeinige Gud openberrar alle personane i guddommen samstundes ved Jesu dåp. Vi møter Jesus; vi ser Anden kome ned frå himmelen som ei due, og Guds røyst lyder frå skya.

Og denne viktige hendinga, som eigentleg fortel oss korleis Jesus, ved å verte døypt, går inn under menneskelege kår; han vert som ein av oss vanlege syndarar; denne hendinga fører altså direkte vidare til det vi les om i dag: «Sidan førte Anden Jesus ut i øydemarka»

Den Anden som Jesus fekk ved dåpen, er det som fører Jesus ut i øydemarka for at han skal faste, for at han skal vere nær sin himmelske Far og førebu seg på prøvingane som ventar han.

Og han hadde grunn til å førebu seg. For det var store prøvingar han gjekk inn i då dei 40 dagane og nettene var til ende.  
For då var han straks på pletten. Han som er vond og sløg som slangen. Djevelen sjølv. Men taktikken til djevelen er heldigvis grundig avslørt alt på Bibelens første sider. Heilt frå vi møter han når han lokkar dei første menneska, Eva og Adam, til fall, og tvers gjennom alt vi les i Bibelen, så trør Satan dei same stigane.

I gudstenesta i dag har vi alt lese om korleis djevelen skapte seg om til ein slange som smaug seg inn i Paradis og førte Adam og Eva utfor stupet. Tilsynelatande uskuldig nærma han seg dei første menneska. Lokkemiddelet hans var enkelt, men utspekulert:
- Smak og et!   - de skal bli som Gud og kjenna godt og vondt. (1.Mos.3,5)

Den første freistinga gjekk på at mennesket ville verte som Gud.
Dei ville unngå døden. Dei lytta til djevelen som laug: "De slett ikkje til å dø" sa han. Men ved å ta djevelen på ordet, i staden for å lyde Guds påbod, var det nettopp døden som vart resultatet, ikkje berre for Adam og Eva, men for heile menneskeslekta som vart deira etterkomarar.

”- No såg kvinna at treet var godt å eta av, og og ein fryd for auget – eit tillokkande tre, sidan det kunne gje innsikt. Så tok ho av frukta og åt. Ho gav òg til mannen sin, som var saman med henne, og han åt.” (1.Mos.3,6)

Tilbake til Jesus i teksten vår i dag.
Han er i same situasjon som Adam og Eva. Freistaren smyg seg innpå han. Men no er Jesus trøytt og utmatta etter lang faste. Djevelen veit at Jesus er svolten. Han lokkar ikkje med frukt. Men med brød. Dvs., han lokkar med Jesu allmakt som kan skape om steinar til brød for ein svolten mage.
 
I denne situasjonen er det at vi ser kva som bur i Jesus. I motsetnad til dei første menneska, som vart lokka i djevelens felle, så maktar Jesus å avvise djevelens freisting.

På første søndag i faste står den kristne kyrkja opp for å sjå djevelen i kvitauga. Vi vil freiste å finne ut kven det er som utfordrar Jesus og alle hans tilhengjarar så kraftig. Kven er som byd opp til kamp?
Djevelen er ingen mann med horn og geitefot. Han svingar ikkje djevelgaffelen over hovudet. Rett nok står det i skrifta at ”Motstandaren dykkar, djevelen, går omkring som ei brølande løve og leitar etter nokon å sluka.” (1.Pet. 5,8)

Men djevelen, det er han som lokkar med alt som tilsynelatande er godt og positivt.
Han lovar mat, mirakel og makt i møte med ein svolten og utsliten Jesus.
Tre gonger gjekk djevelen i nærkamp med Jesus. Tre gonger gjorde han freistnad på å lokke Jesus inn i si teneste. Tre klassiske feller stilte djevelen opp for Jesus.

Først var det maten. Den svoltne Jesus skulle gjera steinar til brød og ete seg god og mett.
Djevelen vart avvist av Jesus.

Dinest var det mirakelet som den vonde lokka med. Han ville ha Jesus til å kaste seg utfor tempelmuren, for at englar skulle kome og bere han på hender.
Framleis var Jesus avvisande.

Den tredje fella til djevelen var makta: All verdens rike og deira herlegdom skulle Jesus få om han tilbad Satan.
Vekk med deg! var Jesu klåre svar.

Mat - mirakel og makt.
Freistingar som ville lokka dei fleste av oss til fall.
Men Jesus stod fast. For han visste kva det heile dreia seg om. Han visste at her stod det om å unngå Adam og Evas grunnleggjande feilsteg - det som førte død og fortaping med seg. 
Den forførande djevelske røysta som til og med nytta Guds ord som lokkemiddel, den måtte avslørast med det same middelet: Gud ord.
Difor var Jesus kontant og krystallklår: "- Det står skrive" eller: "Det står òg skrive.."
Jesus hadde det rette svaret å møte den vonde med:
"Mennesket lever ikkje av brød åleine, men av kvart ord som går ut frå Guds munn".

Eg trur at djevelen i dag gjerne vil stengje utsynet vårt til lidande menneske rundt om i verda. Akkurat no har ei heil verd fokuset retta mot eit virus som skapar frykt og uro hjå mange. Det skulle berre mangel om ikkje styresmakter og helsevesen tar dette på alvor.

I Kina har det på to månader døydd ca 1350 menneske av Coronaviruset.
Det skaper panikk og mediestorm over heile verda.
Samstundes døyr 24.000 menneske av svolt, kvar dag.
Av desse er 3 av 4 born under 5 år. Nesten ingen skriv om dette i media.

Vi må spørje: Er det djevelen som har fått oss til å vere så passive at vi tilsynelatande nesten ikkje gjer noko som helst for å betre deira kår som svelt, eller for å dempe konfliktar mellom rike og fattige?
Er det fordi svolt ikkje er noko som rike døyr av? Er det difor vi uroar oss grenselaust for eit virus, mens det døyr ca. tusen gonger fleire pr. dag av svolt?

Djevelen vil ikkje at vi skal sitje att med ein dårleg smak eller kjenne på at livet vårt har gått sund. Men om han kan få oss til å leve slik at livet for mengder av menneske andre stader brotnar i hop, då har djevelen likevel vunne ein stor siger. Om vi kan leve slik at vi med vår levemåte provoserer dei fattige til opprør, motstand og terror, til at krigar vert utløyste, og miljøet og klima vert øydelagd, då kan den vonde smile til slutt.

I dag er vi komne til Guds hus, ikkje for å la oss vippe av pinnen av vår vonde motstandar.
Men for å la oss inspirere til å leve slik han viste at vi kan gjere det, han som ikkje let seg freiste – Jesus Kristus.

Vi må våge å seie nei til det som fortener eit nei. Vi må innrømme at vi er svake i vår vilje, at vi av vond røynsle veit at det er lett å gje etter for noko vi seinare vil angre på. Det gjeld å lære seg sjølv å kjenne på godt og på vondt.

For mange er det kanskje lett å hoppe forbi freistingane, mens andre høyrer den lokkande røysta som eit ekko frå Paradis: ”Smak og et”.
Lærdom frå den gongen er nyttig å ta med seg. Forboden frukt smakar kanskje godt der og då. Men som i Paradis: Forbanninga kan verte følgjesveinen om ein let seg lokke. Difor må vi be om mot og kraft og visdom og Ande til å seie nei til djevelens lokkemat.

Vi står ved inngangen til fastetida. Frå kyrkja kallar vi menneske til å følgje Jesus tett gjennom denne tida. Vere nær når han kjempar mot den vonde og mot freistinga. Og vite at den sigeren han vann, den skal vi få del i.

Vi vil kome til å falle der Jesus stod fast. Men fordi han stod fast og ikkje fall, så kan vi som trur på han og lever nær han; vi kan stole på at det finst nåde og tilgjeving og oppreising som vert retta ut mot falne menneske.
Når freistingane vert for store for deg og meg, då skal vi vite at han som ikkje fall står ved sida vår, reiser oss opp etter fallet og fører oss vidare.

Vår bøn til han, i fastetida, og kvar dag i året, har han sjølv lært oss:
”-lat oss ikkje koma i freisting, men frels oss frå det vonde”.  
AMEN

Bloggarkiv