torsdag 8. oktober 2020

Vår rettferd

 

19.s. i treeiningstida. I – 11.09.2020 
Biskopshavn og Eidsvåg
Matt. 5,20-26

Jesus tala ofte til farisearane og dei skriftlærde og sa sanninga om deira liv. Han åtvara dei ofte. Farisearane og de skriftlærde ville leve i samsvar med Bibelen, men dei ville samstundes vri på meininga med det som stod i Bibelen, eller i GT som var den delen av Bibelen dei kjende.

Dei levde tilsynelatande fullkomne liv, men likevel var dei ikkje slik at Gud kunne godta deira liv. Kvifor var det slik? Og kan det lære oss som lever i dag noko?

Det må vi snakke om denne søndagen.

Det vi kan lese ut frå teksten vi har lese i lag – ein tekst som er ein del av Bergpreika – det er at farisearane og dei skriftlærde sin religion, den var berre noko dei kledde på seg, noko dei pynta seg med i det ytre. Den gjekk ikkje inn i deira indre liv. Deira tru og deira religion var utan frukt. Den var utan kjærleik.
Slik står dei der som ei åtvaring til oss som lever i dag. Vi som gjerne vil tru på Jesus. 

Det første vi kan lære er at Jesus seier noko om at vår rettferd må vere større enn rettferda til farisearane og dei skriftlærde. Elles kjem vi ikkje inn i himmelriket.
La dette stå der som ei overskrift for det vi skal snakke om. At vi må vere rettferdige. Så skal vi etter kvart kome tilbake til kva dette betyr. 

Denne teksten frå Jesu Bergpreike lærer oss også noko spanande om tilhøvet mellom GT og NT.

Vi tenkjer ofte at vi som kristne ikkje treng å bry oss om GT. Det overlet vi til jødane, det er noko som ikkje angår den kristne kyrkje. Vi held oss til Jesus. Vi lar Paulus og dei andre apostlane undervise oss om kristen tru. Men slik tenkjer ikkje Jesus. For han er GT høgaktuelt. Han vil ikkje sjå bort frå innhaldet der. Tvert om. Han løftar det opp og syner oss den djupe meininga med det som står der. Slik talar han det berre tre vers før vår preiketekst tek til: 

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.  Matt 5:17 

Jesus held fast på GT. GT  inneheld ekte kristen tru og lære. Men dei skriftlærde og farisearane, dei vrei på meininga med det som stod der. Særleg dei viktige avsnitta frå Loven. Ikkje minst dei ti bod.

-Dei fordømde drap. Men dei hadde hatefulle hjarto.
-Dei fordømde ekteskapsbrot, men dei gav rom for syndige lyster.
-Ved å misbruke eid, gav dei rom for løgna.
-Dei elska venene sine, men hata fiendane sine.

Jesus var no komen for å lære kva som var meininga med GT. Og kanskje heilt spesielt med Lova.
Han lærte at også hat er mord. Han sa at til og med å lyste etter ei anna kvinne, det er hor. Og han synte dei at å elske sin neste, også betyr å elske sin fiende. 

Gjennom det han talte til sine samtidige, farisearane og dei skriftlærde, lærer Jesus også oss som lever i dag noko om korleis våre liv som kristne skal vere. Han plukkar av oss pynten vi heng utanpå. Han set lyskastaren på vårt indre liv. Kva er det eigentleg som bur i oss?

Er vi betre enn farisearane og dei skriftlærde?

'Jjesus set ikkje berre søkelyset på våre indre tankar, det som ingen andre kan sjå. Han går lenger enn til hat og til syndige lyster.
Jesus peikar også på vår gudsdyrking. Vår gudstenestegang. Han snakkar om å bere fram eit offer på altaret. Med det meiner han sjølve det innarste i gudstenesta. Ikkje berre det å leggje ein pengesum i offerskåla når det er kyrkjeoffer til misjonen.

Vår gudsdyrking er ganglaus dersom vi lever i konflikt med vår neste, seier Jesus:

Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg,  så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Matt 5:23-24    

Heilage gjerningar – vår gudstenestefeiring, - er spotting  når vi lever i uoppgjort fiendskap med vår nabo. Det er meiningslaust å rope til Gud i bøner om vi ikkje vil snakke med dei vi lever saman med, om det som ligg der som eit stengsel oss i mellom.

Eigentleg talar Jesus om konsekvensane av å leve eit liv der vi stengjer kjærleiken ute. Der vi gjev rom for hat, for sinne, for baktaling, eller der vi lever i konflikt med vår neste, samstundes som vi dyrkar vår Gud ved Herrens altar.
Konsekvensane av eit slikt liv, eit liv i urettferd, dei er veldige i følgje Jesus. For han sa det altså slik: 

Jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Matt 5:20 

Vår rettferd må vere større enn rettferda til farisearane og dei skriftlærde. Elles kjem vi ikkje inn i himmelriket. La dette stå der som ei overskrift for det vi skal snakke om i dag.
Det sa eg ved innleiinga til denne preika. Og eg sa at det skulle vi kome tilbake til dette. Vår rettferd må vere betre enn dei skriftlærde og farisearane. Korleis kan det gå til?
 

Heldigvis har vi i dag, tidlegare i gudstenesta, også lese om apostelen Paulus. Frå eit viktig avsnitt i hans brev til kyrkjelyden i Galatia har vi lese.
I motsetnad til dei aller fleste av oss, men på line med dei aller frommaste farisearar, levde Paulus lenge eit perfekt liv, i det ytre.
I brevet han skreiv, er det som om han vil løfte dei kristne i kyrkjelyden han kjenner opp på eit høgare nivå.
Han hugsar tilbake til då han gjesta dei, men no har han høyrt at deira kristne omvending synest å byggje på ein nokså sviktande grunn.
Tidleg i brevet skriv han: «Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, til et annet  evangelium.»
(Gal 1,6) 

Mot slutten av brevet, er det som om Paulus vil samle trådane. Han vil vise vegen til eit nytt liv. Ikkje tufta på lovens strenge krav som han var kjent med gjennom fariseismen.
Han seier i dagens lesetekst frå Gal 5: «Lev et liv i Ånden!»
(Gal. 5,16)

Paulus viser kva det betyr, det som Jesus i si tid tala om i Bergpreika, og som vi har vore inne på:  Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. 

Å leve rettferdig handlar ikkje om å streve livet av seg for å halde bod og forbod. Eit rettferdig liv er eit liv i Anden.  Noko som veks fram som ei god frukt som kjem frå Gud sjølv.

Paulus ramsar først opp ei heil rekkje med gjerningar som kjem frå det han omtalar som «kjøtet» i oss: Han nemner i alt 15 døme på slike dårlege gjerningar, kanskje det vi i vår daglegtale ville kalla for synd. Men det finst langt fleire enn 15, for han legg til: «-og mer av samme slag» (Gal. 5,21)

Som eit lite apropos inn i vår lokale kamp mot pandemien som har nådd også oss som bur i Bergen, høyrer vi at Paulus dreg fram fyll og festing som gjerningar av kjøtet. Det er nr. 14 og 15 av omtalte gjerningar av kjøtet.  
Vi skal ikkje henge oss for lenge opp i dei negative gjerningane. 

Men heller lytte når apostelen vil lære oss om Andens gode gjerningar.
«Lev et liv i Ånden!»
Kva betyr det?
Det aller viktigaste vi skal merke oss er at Paulus kallar eit slikt liv for eit liv som ber frukt. Frukt som rett og slett veks fram som eit resultat av at vi lever nær Jesus. At vi lyttar til hans ord og formaning. At vi tek til oss av hans nåde og tilgjeving. At vi lar oss vegleie gjennom bøn og stille nærvær. Av å lese hans Ord. Lytte til forkynning og formaning. Slik dei kristne i Galatia lytta når Paulus forkynte og formana.

Skal di og mi rettferd, målt med Jesu rettferdige auge, overgå rettferda til farisearane og dei skriftlærde, så må vi leggje til rette for at frukta frå Den heilage ande skal få vekstvilkår.  Andens frukter skal haustast få våre liv. Og det er velsmakande frukt. Høyr enno ein gong Paulus sine ord:

 «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, torfasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven.» (Gal 5,22-23) 

Det er Paulus sine ord. Men for oss er det storarta hjelp for å vite kva Jesus eigentleg formanar oss til når han ser etter eit rettferdig liv som må overgå livet til farisearane og dei skriftlærde.

 Så står vi på denne søndagen altså overfor eit av paradoksa i den kristne lære.
På den eine side: Lovens krav til oss om å leve eit rett og rettferdig liv. Krav som Jesus på ingen måte løfter av oss. Han seier ikkje at vi ikkje skal bry oss om å leve rett. Tvert om. Han siterer bodorda: ”Dere har hørt det er sagt..” Og så skjerpar han faktisk innhaldet i boda for oss ”-men jeg sier dere”
Han avlyser ingen krav. Vi skal leve rettferdig.

På den andre sida: Bibelen ord gjer det også klårt at same kor godt vi lever, lever vi ikkje godt nok til å gjere oss fortente til himmelriket. Difor må vi ved den same tru som Paulus greip i sitt hjarte få del i det fullkomne og rettferdige livet Jesus sjølv levde. Ved å leve nær han kan våre liv vere frukter av vår tru. Andens gode frukter. Kjærleik – glede – fred. 

På denne søndagen har vi altså snakka om og lært noko av det mest grunnleggjande i den kristne trua. Noko av det som på den eine sida er så lett. Men som på den andre sida er så vanskeleg å få tak i. At vi skal leve rett. At vi skal prøve oss sjølve kva som bur i oss. Er det vakre fasadar med rote innhald på baksida? Det må vi leggje av. Vi skal leve rett. Andens frukter må få vekse fram.

Men samstundes som vi lever rett, skal vi vite at det er ikkje livet vårt i seg sjølv som kvalifiserer for inngang i Guds rike. Berre ein har levd så fullkome og rettferdig at det gjev tilgang der. Det var Jesus sjølv. Ved å tru på han får vi del i hans fullkomne rettferd.

Så skal vi, ved å leve i kjærleik og i rettferdige, Andens gode gjerningar, vise at vi trur. Gjennom denne levande trua er det at mi rettferd overgår farisearane og dei skriftlærde. Gjennom denne levande trua som ber frukt i form av Andens gode gjerningar er det at eg og du får del i Jesu fullkomne rettferd. 

AMEN

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv