Viser innlegg med etiketten Bots- og bønedag. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bots- og bønedag. Vis alle innlegg

torsdag 25. oktober 2018

Skam og skuld


Bots- og bønnedag II. 28.10.2018
Luk 18, 9-14
Salhus. Skriftemålsgudsteneste

Skam.
Nei – eg skal ikkje tale om ein populær TV-serie som unge menneske stadig snakkar om. Eg har ikkje sett serien sjølv, og meiner svært lite om den. Anna enn at det anar meg at serietittelen set fokus på ei underkommunisert kjensle som dei fleste av oss veit noko om.

Det er skrive tjukke fagbøker om temaet skam.
Psykologar. Psykiatrar. Legar. Sjelesørgjarar. Alle som arbeider med alt det menneske ber med seg inne i seg gjennom heile livet, eller periodar i livet, må kjenne til omgrepet skam.
Dei må vite om skam kjem frå noko ein sjølv faktisk har gjort eller tenkt, som det simpelt hen er grunn til å skamme seg over. Eller rettare: Som det er grunn til å føle skuld for. Det skal vi kome tilbake til.

Det vil vere veldig viktig å kunne slå fast at skam kanskje også kan vere fullstendig utan grunn. Det kan handle om ei forstilling eit menneske ber med seg, og som aldri er meir enn ei forstilling, eller rettare – ei vrangforstilling. Slike menneske må få hjelp frå fagpersonar. Hjelp til å riste av seg ugrunna skam. Til å rette ryggen og klårne blikket slik at framtida får fargar. Og ikkje er ei trugande framtid, innhylla i grått.

Og ikkje minst: Det må ytast hjelp, nokon må gripe inn, dersom dette er noko som er blitt påført eit menneske av andre. Vi veit f.eks at veldig mange som vert utsette for overgrep, ikkje minst seksuelle overgrep, lever vidare med ei kjensle av skam.  Fullstendig urimeleg, sjølvsagt. Men det kjennest berre ikkje slik for den som har fått det for seg at det er grunn til å skamme seg, sjølv om noko hende utan lyst, eller kanskje med tvang.

Skam er komplisert. Skam er eit tema som ikkje kan forløysast gjennom ei preike på bots- og bønedagen.
Men skam er relevant å minne om når vi no skal sjå nærare på desse to hovudpersonane i evangelieteksten som Jesus presenterer for oss.

Dette er fiktive personar. For det er ei likning Jesu fortel. Og Jesus har ein tydeleg adressat for likninga: «Til nokre som stolte på at dei sjølve var rettferdige, og såg ned på alle andre, fortalde Jesus denne likninga:
»


Dei stolte på at dei sjølve var rettferdige, står det. Eg veit ikkje om det er frå denne likninga at uttrykket «Sjølvrettferdig» eigentleg har sitt opphav i vårt språk, men det skal ikkje undre meg. Når ein googlar dette ordet, kjem det i alle fall stort sett berre opp bibelske referansar.
I alle fall: Dette var ei gruppe menneske som Jesus meinte hadde bruk for å lære ei viktig lekse. Kanskje kan den aller første tilnærminga til det vi snart skal vere med på i denne gudstenesta, nemleg skriftemålet, vere om vi heilt ærleg vågar å svare på spørsmålet: Passar eg som adressat for Jesus si påminning?
«Til nokre som stolte på at dei sjølve var rettferdige, og såg ned på alle andre, fortalde Jesus denne likninga:
»

Farisearen og tollaren er to merkelege bibelske figurar. Ikkje minst farisearen i denne likninga. Det er nesten som eg for min del av og til lurer på Jesus. Var det verkeleg nødvendig å skape ein så karikert type som denne ufordrageleg mannen i tempelet? Eller finst han? Går han levande rundt i dag – også blant oss?

Er det i det heile mogeleg å finne eit einaste sympatisk trekk ved denne mannen?
Ja – ein ting: Han gjekk opp til tempelet for å be.

Det kan i alle fall du og eg lære av farisearen. Det finst eit hus der vi kan be. Tempelet var ein slik stad. Salhus kyrkje er ein anna stad. Og i dag har vi samla oss på bønedagen, her i denne kyrkja. Vi skal be. Slik farisearen ynskte å gjere.

Men sant å seie – eg trur ikkje så vondt om nokon av oss, at ein einaste av oss i fullt alvor er så sjøvrettferdig at vi ville vere i stand til å tenkje slik om oss sjølve – og i alle fall ikkje stelle oss opp framme her i kyrkja og be høgt:
«Eg takkar deg, Gud, fordi eg ikkje er som andre menneske, dei som svindlar, gjer urett og bryt ekteskapet, eller som den tollaren der.»
Kjære Salhus kyrkjelyd – eg gjev meg sjølv lov til å oversjå denne mannen. Han er for karikert. Han er ein religiøs klovn.

Derimot må vi ta oss betre tid ved den andre av desse to. Tollaren.
Til liks med farisearen, gjekk også han opp til tempelet for å be. For andre gong vert vi altså minna om at det er godt og rett det vi skal gjere i dag. Be.

Men korleis skal vi be? Og kva skal styre det vi skal fokusere på denne dagen?
Skam kan vere eit nøkkelord for å nærme oss bøna i dag.

Farisearen – kva var det han gjorde med si forunderlege bøn?
Han påførte tollaren skam ved måten han bad på. Ved orda han brukte. Ved å vere så grenselaus sjølvrettferdig. Han trakka rett og slett på tollaren. Han gjorde eit overgrep mot denne mannen. Mobbing ville kanskje vore eit passande uttrykk i dag.

Det finst altså andre typar overgrep mot våre medmenneske enn dei seksuelle.
Mobbing er eit tragisk døme på det. Vaksne mobbar. Gamle mobbar. Sjefar mobbar. Kollegaer mobbar.
Borna i barnehagen kan til og med finne på noko slikt.
Kanskje forstår dei ikkje kva dei er med på. Men det demonstrerer kva som kan bu i oss menneske heilt frå vi er veldig små. Det teologiske begrepet for dette er arvesynd.

Kjenner du til dette? Anten fordi du har smakt smerten den gongen andre gjorde deg urett? Eller fordi du i dag skammar deg over det du gjorde eller var med på?

Den som har møtt urett gjennom verbale eller fysiske eller psykiske overgrep må be om hjelp. Hjelp til å finne ein veg ut av dei vonde minna. Og for all del – dersom skam er ein del av det du kjenner på, så må du finne nokon som kan male det krystallklårt for augo dine: Det er ikkje du som skal bere på skam. Det var aldri din feil!

Og stikk det i eit vondt samvit, fordi du veit at du gjorde noko vondt og gale ein gong – du sa noko du aldri skulle sagt – du skulka unna den gongen du på positivt vis kunne forandra eit liv for eit medmenneske, så er heller ikkje det ein god grunn til å pakke seg inn i eit teppe av skam.
Kanskje er det betre om du rettar ryggen og seier til deg sjølv og til Gud, omtrent det same som kong David i si tid sa då han hadde synda med Batseba og teke livet av mannen hennar:


(Salme 51, 3-6):
Ver meg nådig, Gud, i din kjærleik,
stryk ut mitt brot i di store miskunn!        
Vask meg rein for skuld
og reins meg for mi synd!        
For mine brot kjenner eg,
mi synd står alltid for meg.        
Mot deg åleine har eg synda,
det som er vondt i dine auge, har eg gjort.
Det er dette som er skriftemålet.
Å være ærleg overfor Gud – han som veit. Han som ser. Han som kjenner. Han som høyrer. Og han som tilgjev.

Her er det ikkje brukt eit ord om skam.
Her snakkast det om skuld. Og om synd.
Vask meg rein for skuld
og reins meg for mi synd!
Dette er juridisk språk. Dette er kristent språk.
Skuld kan sonast.

Det eg eller du faktisk har gjort eller sagt eller tenkt, det vi er skuldige i, anten det er mobbing eller skattesnusk, om det er løgn eller bedrag, om det handlar om sex og samliv, eller om hat og misunning – enklare oppsummert: Om det går på brot på eit av dei ti bodorda, eller på brot på det store bodet om å elske Gud og vår neste, så er det reell skuld overfor Gud.

Og kall det heller skuld, meir enn at du legg stein til børa ved å sleppe skamma laus.
Uansett - Skulda kan det gjerast soning for. Dette er det gjort soning for.
Det gjorde Jesus då han bar alt dette, det vi skal kalle med sitt rette namn, vår synd, opp på krossen og døydde for vår skuld.

Synd kan tilgjevast. Og tilgjevinga skjer ved at vi ber. Og tollaren har lært oss korleis vi skal be: «Tollaren stod langt unna; han ville ikkje eingong lyfta auga mot himmelen, men slo seg for bringa og sa: ‘Gud, ver meg syndar nådig!’
»
‘Gud, ver meg syndar nådig!’
I dag skal det vere di stille bøn når vi saman går inn i skriftemålsdelen av gudstenesta. Lytt til bønene presten ber høgt. Legg hjarta ditt i dei. Gjev ditt ja til vedkjenninga av synd, og framfor alt – opne deg for tilgjevinga. Gled deg over orda du høyrer og presten si hand som kviler på hovudet ditt. Det er presten som slik får vere ein reiskap frå Gud til å tilseie deg nådig forlating for alle dine synder.
Jesus sine ord om tollaren vil i dag kunne vere ord om deg: «Tollaren gjekk heim rettferdig for Gud.
»

AMEN

fredag 27. oktober 2017

Bot


Bots- og bønedag - Reformasjonsdag. 29.okt.2017
Skriftemålsgudsteneste - Salhus
Rom.1,16-17


Akkurat korleis det skjedde og kva som i detalj hende veit vi ikkje. Det var ingen aviser eller fotografar der. Neppe noko stor folkemengd heller. Men på tysdag, den 31.oktober, har det gått akkurat 500 år sidan hammarslaga lydde på kyrkjedøra i Wittenberg i Tyskland.
Då Martin Luther tusla heima att frå kyrkja si, dei få hundre metrane bort til huset der han budde, hang det att eit større oppslag på kyrkjedørene. Det var dei berømte 95 tesene. Dei som vert rekna som starten på det som seinare er omtala som den lutherske reformasjonen.
Ei hending som meir enn omtrent alle andre historiske hendingar har verka inn på vårt land. I lag med Danmark og Sverige og delar av Tyskland vart vår historie endevendt gjennom reformasjonen. Det er difor all grunn til den storstila markeringa vi gjer i landet vårt no i år. På tysdag skal reformasjonen minnast med ei nasjonal gudsteneste i Nidarosdomen. Den vert sjølvsagt sendt direkte på NRK frå kl. 1930. Gå ikkje glipp av den.

Den første av Martin Luthers 95 teser er spesielt aktuell nettopp på denne søndagen. I norsk omsetjing lyder den omtrent slik: «Då vår Herre og meister Jesus Kristus sa: Gjer bot… ville han at heile den kristne sitt liv skulle vere ei bot»

Reformasjonen starta med eit kall til bot.
Og i dag er det Bots- og bønedagen. Det er slett ikkje tilfeldig at denne kyrkjeårsdagen kvart år er lagd til siste søndag i oktober. Dert var altså 31.oktober at det hende….

Vi må difor seie litt om kva bot betyr. Kva bot i teologisk og kyrkjeleg forstand er.
Først av alt må vi då avgrense oss mot forståinga av bot i norsk strafferettsleg forstand. Bot er ikkje det same som straff, f.eks i form av ei fartsbot til ein sjåfør.

I ei av vedkjenningsskriftene som vår kyrkje er tufta på, og som også skriv seg tilbake til reformasjonstida, det vi kallar den Augsburgske konfesjon, eller Confessio Augustana, forkorta til CA, heiter det i artikkel 12 om bota: « - bota er eigentleg samansett av desse to stykka: Det eine er angeren eller den redsla som vert jaga inn i samvitet når synda vert kjend, det andre er trua, som vert avla ved evangeliet eller avløysinga, og som lit på at syndene vert tilgjevne for Kristi skuld,…»


Å gjere bot, i kristen forstand – det handlar altså om to ting:
Først å angre syndene sine.
Dinest å tru at syndene er forlatne for Kristi skuld.

Om dette handla mykje av det som skjedde i reformasjonstida.
For Martin Luther vart det ei hovudsak å få fram at syndsforlating ikkje var noko ein kunne gjere seg fortent til ved å prestere mange gode gjeringar. Og slett ikkje kunne ein kjøpe syndsforlating i kyrkja gjennom avlatshandel.
Guds syndsforlating var ei gåve. Vi kallar det med bibelske ord for nåde.
Guds syndsforlating var gratis. Dette som paven i Roma på den tida tok godt betalt for å formidle til kyrkjelydane, det kunne ikkje seljast og kjøpast som om det var korn til å ete eller eit trekkdyr til å arbeide å arbeide for bonden.
Nåden er gratis. Frelsa er gratis. Frelsa er ikkje til sals, har vi snakka om gjennom reformasjonsmarkeringa dette året.

Men Martin Luther såg aldri gjennom fingrane med at mennesket var syndig. At vi alle levde i opprør mot Gud og hans gode vilje for alle menneske. Han kjende seg heilt sikkert igjen i dei orda som Paulus brukar om vår innkrøkte situasjon når Paulus skriv i Romarbrevet:
«- eg veit at i meg bur det ikkje noko godt, det vil seia i mitt kjøt. Viljen har eg, men å fullføra det gode maktar eg ikkje. Det gode som eg vil, det gjer eg ikkje. Men det vonde som eg ikkje vil, det gjer eg.» (Rom 7,17-18)

På bots- og bønedagen, 500 år etter at Martin Luther starta det religiøse, og etter kvart også – det politiske, skredet som reformasjonen utvikla seg til, så lyttar vi enno ein gong til den første av hans berømte teser: «Då vår Herre og meister Jesus Kristus sa: Gjer bot… ville han at heile den kristne sitt liv skulle vere ei bot»

Og å gjere bot, det var altså dette: Først å angre syndene sine.
Dinest å tru at syndene er forlatne for Kristi skuld.

I dag er det eg som må gå i meg sjølv. Eg må bøye meg for det Skrifta vitnar, og som Anden lyser på i mitt liv når eg kjenner at Paulus hadde rett: Det gode som eg vil, det gjer eg ikkje. Men det vonde som eg ikkje vil, det gjer eg.

I dag forkynner vi desse orda her i Salhus kyrkje. Det er du som må avgjere om du vil sleppe alvoret inn over deg og ditt liv. For det er framleis alvor. Det handlar framleis om syndige menneske sitt forhold til ein heilag Gud. Ein Gud som ikkje har plass for urettferdige i sitt evige rike. Berre rettferdige.

Eg kjenner meg og mitt liv att i det Paulus skriv: «Det finst ingen rettferdig, ikkje ein einaste» (Rom 3,10)
Om du tenkjer om deg at du er rettferdig, rettferdig målt med Guds målestokk, så utfordrar eg deg til å lese i samanheng dei første åtte kapitla i Romarbrevet. Det er tungt stoff. Det er utfordrande ord. Men det kan vere ord som vil endre livet ditt. Og endre æva for deg.

Gjennom dette brevet som Paulus skreiv til dei kristne i Roma, er det råd å få innsyn i kva det vil seia å vere rettferdig for Gud. Altså: Korleis våre liv kan kome i den stand at vi er skikka for eit evig samvær i Guds nærleik.
To ting blir nokså snart klart: Vi vil aldri makte det ved å streve på eiga hand for å fikse vår menneskelege fasade.
Men dette strevet er også heilt unødvendig. For Gud har allereie gjort det som trengs.

Om det har vi lese, også frå Romarbrevet, i dagens preiketekst.
Vi høyrer om Paulus som kjenner ein glad og god bodskap, også kalla evangeliet.
Evangeliet som openberrar for oss kva som er Guds rettferd.

Det dreier seg om dette vesle ordet som på norsk berre har tre bokstavar: Tru.

Rettferdig blir ingen ved kjøp og sal av prestasjonar som skal skaffe oss inngangsbillett ved perleporten.

Rettferda i Guds auge vert målt på ein ting: Vår tru.
Vår tru på evangeliet om at Jesus går inn i vår stad og lever det livet som er fullkome.
Han gjer det vi ikkje maktar.

«Den rettferdige skal leva ved tru»
Det er overskrifta til oss alle i dag. Denne setninga er den som Martin Luther mot slutten av sitt liv fortel om, og han seier at desse orda fekk evangeliets lys til å gå opp for han. Denne korte setninga i Rom.1,17 er ein av dei aller mest omtalte og gjennomdiskuterte setningar i Bibelen og i teologien.

Vi skal ikkje gå djupare inn orda no.
Men vi skal lytta til dei i lys av at vi snart skal samle oss i det allmenne skriftemålet. Som ein bit av det å følgje Luther i at heile den kristne sitt liv skal vere ei bot.

Bot - altså: Først å angre syndene sine.
Dinest å tru at syndene er forlatne for Kristi skuld.

I det allmenne skriftemålet får vi hjelp til å oppdage kva synd er. Kva synd er i vårt eige liv.
Vi skal lytte til dei ti bodorda. Prøv livet ditt i lys av dei!
Vi skal sanne syndene våre med ord frå Salme 51 i GT. Her får vi hjelp til å formulere mykje av det som tyngjer når vi innser vår situasjon som syndarar framfor den heilage Gud.
Du skal få høve til å vere stille, og i ei like stille bøn, leggje fram for Gud det som er ekstra tungt i nettopp ditt hjarte.

Og så skal du få knele ved altaret, kjenne presten leggje handa på hovudet ditt, og høyre dei forløysande orda: «Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling, tilseier eg deg nådig forlating for alle dine synder, i namnet åt Faderen og Sonen og Den heilage ande.»

Når du i tru grip tak i at du har angra, du har vedkjent, og du har teke mot ein bibelsk lovand om at du er tilgjeven, då har du gjort bot.
Då seier evangeliet at du er rettferdig for Gud.
Rettferdig fordi du trur at det Jesus har gjort for deg er nok. Nok for frelse, fred og evig liv.

Og alt dette er gratis. Nåden er ikkje til sals. Frelsa er ikkje til sals. Det er Guds gode gåve.

Du skal difor få kome fram til altaret enno ein gong og kjenne at nettopp Jesus er her no. Nær oss. Så nær at du får ete kroppen hans og drikke blodet hans. Han er i brødet. Han er i vinen. Det er eit mysterium. Men du kan gripe, også det, med trua di.

Det er bots- og bønedag.
Vi treng ein privat reformasjon av våre liv 500 år etter at vår lærefar, Martin Luther, opna Skrifta for oss så vi fekk hjelp til å forstå Guds gåve, evangeliet, ordet som seier: «Den rettferdige skal leva ved tru»

AMEN











fredag 28. oktober 2016

Bortkomen?




Bots- og bønedag. III - 30.10.2016
Bruvik
Luk.15,11-32

 Bots- og bønedagen har lange tradisjonar i kyrkja vår. Historisk var det ein dag der kollektivet, nasjonen, kyrkja, steig fram for Gud med bøygd hovud og ord på leppene som bar i seg ei vedkjenning av at livet som var levd var eit skrøpeleg liv.  Ikkje minst i pietistisk høgalder var det lett å skru av lyset og sjå livet i dei aller mørkaste skuggane. Kyrkja kalla til bot. Kyrkja ved prestane bar fram ei lang og tung bøn som vi framleis finn i gustenesteboka som var i bruk fram til for to-tre år sidan og som ligg på altaret her i kyrkja. Bededagsbøna lever framleis i mange kyrkjer på denne dagen. Bot og bøn. Sanning av synd. Kall til å vende om. Fokuset er framleis der. 

Men no har vi fått nye tekstar frå Bibelen som vert løfta fram i gudstenesta på Bots- og bønedagen. Og sterkare enn før, skin lyset frå Guds ord ikkje først og fremst frå tekstar som set våre felles nederlag som folk og som kyrkje i sentrum. Det er valt ord som talar til den enkelte av oss. Overskrifta på denne dagen kan vi kanskje hente frå det vi høyrde lese frå 2.Korintarbrev: «Ransak dykk sjølv om de er i trua. Prøv dykk sjølve!» 

Til hjelp for å prøve oss sjølve; til å gå inn i vårt indre, har vi fått ein av det største forteljingane frå Jesu munn som vi har i vår Bibel.
Vi har lese om den bortkomne sonen.

Det gjekk dårleg med han. Det einaste som kunne gått verre, var at han kunne mista livet. Han kunne ha døydd der han gjekk mellom grisar og åt grisematen.
Han slapp unna døden, men lenger ned i søla kunne han ikkje kome.

Der - på botnen - forstod han korleis han hadde stelt livet sitt til. Han forstod at han kun hadde eit menneske å takke for at han var hamna i slummen, og det var seg sjølv. 

Av og til skuldar vi på arv og miljø når eit menneske kjem dårleg ut i livet. Då tenkjer vi at oppveksten har vore dårleg. Foreldra har svikta. Ein har kome i dårleg selskap. Difor har livet gått utforbakke.

For den bortkomne sonen spela arven også ei rolle. Men ikkje ei negativ rolle. Arven hans var god og stor. Han hadde til og med teke den ut på forskot. Før faren som hadde gjeve han arven var død. Og faren var slett ikkje av det dårlege slaget som ikkje hadde omsorg.

Faren var så glad i sin yngste son at han gav han fridom. Fridom, til og med til å øydeleggje livet sitt. Vi kan vere trygge på at det ikkje var med lett sinn at faren såg kva sonen fann på. Kanskje freista faren å formane han til å velje betre? Men han gav han uansett fridom til å gjere som han sjølv ville.

Nokre vil kanskje spørje: Korleis kunne faren tillate at sonen øydela seg sjølv?
Dette spørsmålet er heilt på linje med korleis verda i dag spør når dei ser all liding og vondskap i verda: Korleis kan ein kjærleg Gud tillate vondskapen vi ser rundt oss. Lidinga? Krigen? Nauda?

Faren i dagens likning er eit bilete på Gud. I kjærleik let Gud menneska få høve til å følgje sin frie vilje. Til og med når dette fører oss i avgrunnen. Gud tvingar ingen til å leve i hans nærleik, sjølv om vi er døypte til å tilhøyre han, døypte til å leve tett saman med han og nyte godt av hans daglege velsigning.

Men til alle tider har menneska gått sine eigne vegar. Til alle tider har folk rive seg lause frå Gud Faders hus. Det har gått dei ille i livet. Synda har ført dei i avgrunnen. Ja, syndige menneske har til og med ved si synd rive uskuldige og rettferdige med seg i avgrunnen.

Et godt eksempel på det, er svolten som plagar store deler av menneskeslekta. Det er nok mat til alle på kloden. Men vi som bur i den rike del av verda er bundne så fast i vår egoisme at vi ikkje korkje vil, eller får til, å dele dette med dei som ingen ting har. Det er ikkje Guds kjærligleik som er så liten at han lar nokre svelte, men det er vår syndige egoisme som dreg uskuldige med oss ned i avgrunnen slik at det i dag faktisk finst millionar som var takknemlege om de fekk mette seg av den maten våre norske griser et.

Den bortkomne sonen fekk heimlengt. Og han fekk syndeanger:
«Far, eg har synda mot Himmelen og mot deg. Eg er ikkje verd å kallast son din lenger.»
 

I dag skulle eg ynskje at mange av oss vart gripne av heimlengt.
Av lengt etter å kome til Gud, etter å være hjå han. Alltid! 

Kanskje har du alltid vore hjå Gud? Kanskje har du heile livet levd i trygg tillit til di dåpspakt. Du vet kven du trur på. Du kviler hjå Gud.
Då har du det kanskje som den eldste sonen vi også har lese om. Den heimeverande sonen. Han som var hjå Far i trufast teneste medan den yngre broren hans sløste bort farsarven i eit vilt og utsvevande liv.

De to brørne levde veldig ulikt med sine liv. Kvar av dei brukte sin frie vilje til å gjere slik kvar av dei syntes var fornuftig. Ingen av oss vil protestere på at det var den heimeverande sonen som valde rett.
Likevel står heller ikkje den heimeverande sonen igjen som noko ideal når vi les denne likninga. Tvert i mot. Kva var i vegen med han då?

Jau, han bar på slike eigenskapar som misunning, sinne og irritasjon. Han var sta, sjølvgod og bitter. Dette kjem tydeleg fram når han anklagar faren for å ta så vel i mot den angrande broren som til slutt vender heim. Ja, så ille var han angripen av desse slette eigenskapane at vi rett og slett ikkje veit om han til slutt vart ståande utanfor når den store gledefesten for brorens heimkomst tok til. 

To brør: Med den eine gikk det nedanom - og heim!
Med den andre vart det berre heime.
Den eine var ein grov syndar. Han levde eit vilt liv. Han sløste bort farsarven på fest og horeri.
Men den andre? Han var også ein grov syndar. For han bar på misunning, sinne og irritasjon. Han var sta, sjølvgod og bitter. 

Kven av dei to var den største syndaren?
Ja, spelar det eigentleg noka rolle?
For dei to hadde begge den same far. Den same far som elska dei like høgt.
For faren var det ingen skilnad. Han visste om alt som hadde skjedd med den yngste. Og han såg den eldste sonen sin rett i augo mens alt det negative som budde i han lyste i mot faren.
 

Men faren var berre god og kjærleg.
Mot den bortkomne sonen. Mot den heimeverande sonen.
Det er den kjærlege faren det dreiar seg om i denne likninga. Ikkje om nokon av sønene. Det handlar om han som rettar armane ut mot dei begge to og forkynner: 

«Du er alltid hos meg, barnet mitt, og alt mitt er ditt. Men no må vi halda fest og vera glade….» 

Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.

Dette er dei ord som må være sanne om deg og meg. Uansett kven av dei to brørne vi liknar på. For det spelar inga rolle om vi har rota oss bort frå Gud på vår veg gjennom livet. Om synda vår er av det slaget som folk reagerer på, fordi vi vert så synlege syndarar der vi rotar rundt i søla saman med grisane, eller om vi er av den typen menneske som makter å løyne vår synd bak ein pynteleg fasade. Uansett så er vi syndarar. Uansett er vi til og med store syndarar. Slik begge de to brørne var det.

Men ein gong vart vi syndige menneske gjort til Guds born. Det hende i dåpen. Då vart Gud vår himmelske far. Og vår Far i himmelen står i dag med opne armar retta ut mot kvar einaste av sine born. Han ynskjer oss velkomen heim. Heim der det er godt å være. Trygt å være. 

Og så dukar han bord for oss. Festbord. Ingen gjøkalv akkurat på denne søndagen. Men vi vert serverte frå sølvfat og frå sølvkalk. Vi drikk av sølvbeger. Den dyraste mat som nokon gong er sett fram på noko bord. Nattverdens brød og vin. I dette måltidet er vår himmelske Far. Der gjer han seg til eitt med oss gjennom Jesu lekam og blod som er eitt med brødet og vinen. 

Kanskje har du heimlengt i dag? Kanskje har du vore borte ei tid? Ikkje så langt borte at du hamna i rennesteinen. Ikkje slik at du levde som ein gris. Men ein snartur over ei grense du veit med deg sjølv at du ikkje skulle ha kryssa.
Du lengtar inn att i fellesskapet som fekk ein knekk. Du vil så gjerne vere trygg på at Gud framleis ser deg. At han rettar armar mot deg også på denne søndagen.

Lytt til orda som skal lyde når vi les det faste nattverdritualet! Orda er sagt til deg.
Gud er her i dag. Han talar til oss alle no når vi les Ordet og forkynner det.
Han er her og lyttar når du lovsyng gjennom salmane du er med i.
Han kjenner deg allereie før du formar bøner i hjarta ditt. Og ved nattverdbordet opnar han armar mot oss alle. Bortkomne eller heimeverande søner og døtre. Han lengtar etter å møte oss. Opne armar mot oss. Kysse oss velkomen heim. For gjøkalven er slakta for vår skuld. Jesus var namnet til han som slik let livet. Han som også er vår bror!

søndag 25. oktober 2015

"Jeg står for Gud som allting vet.."


 
Bots- og bønedag II.  25.10.2015.  Hamre kyrkje
Luk 18,9-14
 
Min inngang til denne søndagen og denne preika vart litt uvanleg.
For eg var i fengslet denne veka. I det store Bergen fengsel der to av mine medarbeidarar er fengselsprestar. Og i Bjørgvin fengsel, eit steinkast unna, jobbar endå ein fengselsprest. Saman med ein teologistudent i praksisopplæring sat vi altså fem i lag i kapellet i Bergen fengsel og diskuterte denne søndagens tekst.
Teksten for Bots- og bønedagen.
Bot og bøn. Anger og bot. Oppgjer med skuld og skam.
Eit fengsel må vel vere rett ramme for å tenkje på, og å snakke om slike tema?
For det her vi finn dei, dei som samfunnet må ta hand om i kortare eller lengre tid fordi dei gjorde det som ikkje var lov. Her må dei vel finnast dei som treng å gjere bot? Dei som framom alle oss andre har grunn til å be om tilgjeving.
 
Vel, alt er ikkje like sjølvsagt når vi slepper orda frå Jesus inn over oss.
Likninga om farisearen og tollaren vart ei sterk likning for oss prestane som samla oss i fengselskapellet.
Etter kvart gjekk det opp for oss at å når vi skal fram for Gud med bøn og i bot, treng det ikkje vere så stor skilnad mellom fangen på cella og presten i kapellet.
 
"To menn gjekk opp til templet for å be"
Tenk om det var dette som var det vanlege for strilar, og for bergensarar, for folk som bur i blokk i Åsane eller på ein bondegard på Osterøy? Eller for den saks skuld – bak ein høg fengselsmur med tunge portar og mange kameraauger som ser det meste.
Tenk om det var stor trafikk til tempelet – altså til kyrkja eller kapellet for å be?
Tenk om våre bedehus var fulle av menneske som brukte huset slik namnet på huset tilseier? Til bøn.
 
Vi bur i eit land som kallar seg kristent, men vi har ikkje anna enn fnysande forakt til overs for t.d. muslimane som bur her i landet vårt og som fleire gonger dagleg bøyer seg i bøn til den gud dei trur på. Her hjå oss er vi så sjenerte for å vise at vi av og til ber ei bøn til vår Gud, at det hadde vore betre for dei fleste av oss om vi hadde vorte kledd nakne framfor ei stor folkeforsamling.
 
Det er sant å seie lite av bøn, i alle fall av offentleg bøn og offentleg gudsdyrking, mellom Ola og Kari Nordmann. Vi kjenner Jesu ord i Bergpreika: ”når du vil be, gå då inn på rommet ditt og lat att døra og be til din Far som er i det løynde...."
Heldigvis er det enno slik at folk ber, men vi ber på rommet eller i det løynde, ikkje i templet eller kyrkja. Og vi gløymer lett at når Jesus formana oss til å gå inn i lønnkammerset vårt for å be, så var det for å åtvare oss mot hyklerisk bøn som vart boren fram for at menneske skulle sjå kor from bedaren var, ikkje for at Gud skulle lytte til nauda bak bøna.
 
Og då er vi akkurat ved sentrum for det det handlar om når vi høyrer om farisearen og tollaren som gjekk til templet for å be.  Farisearen var ein hyklar. Ein som hadde eit føremål med bøna - å vise seg fram som ein prektig og from kar som fiksa livet sitt på ein fortreffeleg måte.
Det bølgjer  av avsky i dei fleste av oss når vi høyrer farisearens kvalme bøn - til og med formulert som ei takkebøn: «Eg takkar deg, Gud,  fordi eg ikkje er som andre menneske, dei som svindlar, gjer urett og bryt ekteskapet, eller som den tollaren der...."
 
Var det verkeleg naudsynt for Jesus å lage ein så overdriven karikatur av ei bøn, når Jesus skulle fortelja oss denne likninga?
Kanhende er ikkje slike bøner det største problemet for folk i kyrkja på denne søndagen. Det var annleis i Jesu samtid. Farisearar av denne typen gjekk høgst levande omkring og var ei skam for det religiøse livet den gongen.
 
Men kva med oss på Osterøy i 2015? Finst det farisearar mellom oss?
Kan hende gjer det det. I alle fall dersom vi kunne granska dei innarste hjartekrokane til folk. Men det er langt mellom denne typen som verkeleg står offentleg fram. Det er inga vits i å bruke denne preika til å åtvara mot å verte som farisearen.
Men lat oss sjå nærare på tollaren.
Det er han kristenfolket i Norge er opplærte til å likna.

Tollaren stod langt nede; han ville ikkje ein gong lyfte augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sa: "Gud, ver meg syndar nådig!"

Kyrkjefolket har lært denne leksa. Og godt og rett er det. I alle fall den delen som går på å rope til Gud i naud over syndene sine.
Før denne preika song vi den gamle salmen som startar slik:
 

"Jeg står for Gud som allting vet,
og slår mitt øye skamfull ned,
jeg ser min synd at den er stor
i tanker gjerninger og ord.
Det meg igjennom hjertet skjær.
O Gud, meg synder nådig vær!"                                (NoS nr.697, v.1) 

Vi vil løfte fram denne haldninga, denne sjølverkjenninga av eigne synder som sjølve vegen inn til Guds nåde og tilgjeving. Som tollaren bar fram sitt audmjuke skriftemål, slik skulle vi også gjere det i våre liv.

Likevel er det naudsynt, med denne teksten føre oss, å vise at også tollaren kan verte ein figur som vi på falske premissar freistar å etterlikne. Det er slett ikkje alltid syndenaud som gjer at vi stiller oss bak alle andre og slær augo beskjedent ned. Derimot er det unnvikande "fakter" for å sleppa unna oppgåver og kall som Gud kunne ha brukt oss til.

I kyrkjene våre er det sikkert som lås at det er dei bakarste benkene som fyllest først opp. Ingen går fram. Tenk om nokon såg meg!
I kyrkjelydane er det massevis av "gode gjerningar" som aldri vert gjort. Tenk om nokon trudde at eg framheva meg sjølv ved å gjere noko nyttig!

Og mange gonger når det er viktig å få vite kva folk meiner og tenkjer om saker og ting, så er det taust som i ei gravferd. I forsamlinga er det lettast å tenkjae "Nei, lat ikkje eg stikke meg fram."
Men ved kjøkkenbordet, på kyrkjetrappa, i telefonen, der har ein tydelege nok meiningar om alt som ikkje fell i smak. Og der er det heller ikkje vanskeleg å setje eit solid stempel på den som var så "syndig" å målbere andre tankar enn dei ein sjølv tagde inne med. 

"Til nokre som stolte på at dei sjølve var rettferdige, og såg ned på alle andre”, fortalde Jesus denne likninga."
Slik vert teksten vår innleia. På Jesu tid hadde likninga fram for alt adresse til farisearane som i sjølvhøgtideleg arroganse dyrka sin Gud på aldeles feile premissar.

Hjå oss er det kan hende rettare om dei lyttar godt, dei som dreg seg unna ansvar og oppgåver og som på falske premissar stikk seg bort i den store anonymitet med den klassiske og lettvinte: "Nei - lat ikkje eg stikke meg fram."
Tollarens hjartesukk var: "Gud, ver meg syndar nådig!"

Denne søndagen, på bots- og bønedagen, er vi mange som burde sukke i lag med tollaren. Då skal vi vita: Gud høyrer vår bøn; vårt skriftemål.
Når han har høyrt bøna di, då seier teksten vår noko om å "gå heim, rettferdig for Gud".

Når du er rettferdig for Gud, då kan du trygt løfte augo dine mot himmelen; det som tollaren ikkje våga. Det kan vi gjere i lag. Og i lag kan vi samlast i vårt tempel; i vår kyrkje, for å be. Ikkje for å syne at vi er prektigare enn andre, men for å takke Gud for hans nåde og oppreisning og for å be han om å vise oss kva plass og kva oppgåve han vil at vi skal gå inn i når vi har vore der Gud så gjerne vil ha oss alle, i hans tempel for å be - be om rett syn på oss sjølve i staden for skeivt syn på vår neste.

søndag 26. oktober 2014

Kampen i døropninga

Bots- og bønedag I - 26.10.2014
Åsane
Luk.13,22-30

Det er så mykje kamp og strid rundt oss.
Verst og vondast er det med dei som kjempar med våpen i hand. Dei som skyt og drep. Dei som sprengjer terrorbomber og drep uskuldige. Vi ser det på TV. Det er ekkelt. Det smertar å sjå at det skjer!
Og vi ser dei som krigen har jaga på flukt. Frå Syria strøymer millionar av flyktingar over grensene til Libanon, Tyrkia og Jordan. FN melder i haust om at over tre millionar har forlate heimlandet sitt, Syria, og er på flukt. Flukt frå vondskap, djevelskap og islamistisk terror. I flyktningeleirane kjempar dei fordrivne om eit minimum av mat, vatn, klede eller telt.
Dette skjer i dei områda av verda der dei første kristne fann jord for sine røter. Ikkje langt frå der Jesus sjølv drog frå by til by for å undervise, og der han ein gong stogga og tala til læresveinane sine dei orda vi i dag har lese i lag. Orda om å kjempe.

All kamp og strid er vond og vanskeleg.
Men for dei fleste av oss som fann vegen til Åsane kyrkje denne bots- og bønedagen, er dette uverkeleg langt unna. Det er så fredeleg her hjå oss. Det er ikkje så mange som skyt. Vi høyrer av og til om sjuke og sinnsforvirra som kjem i fengsel for slike ting. Vi har ikkje gløymt 22.juli for tre år sidan. Men vi er lite urolege. Vi slepp å blø. Vi slepp å verta rivne sund av valden som herjar andre stader i verda.

Likevel er det som om det riv og slit i oss. Ikkje fordi det er så brutalt å leve og å bu her hjå oss. Men fordi vi lever i ei tid og i eit samfunn og i ei kyrkje der det trass i velstand, fred og ro ulmar av noko som ikkje er lett å setje namn på. Noko inne i oss som gneg og ikkje gjev oss heilt ro.

Kanhende er det velstanden som vi alle vil ha ein størst mogeleg del av som riv aller sterkast i oss.
Ein velstand som gjer oss lite imøtekomande mot dei som kjempar der ute. Grensene våre er heilage. Vi synest det er vanskeleg å bruke millionar av våre mange milliardar til å rydde opp i utanlandsk kriminalitet her hjå oss. Eg kjenner irritasjonen sjølv når vi høyrer om slikt.
Men kva er dette, mot dei som kjempar for livet der ute ein stad?
Og kampen rullar vidare. Kven taper? Kven vinn?

Vi har vunne! Vi har vunne velstandskampen. Vi har vunne oss fridom, rikdom og demokrati. Vi skal ikkje sleppe dette.
Men eit påtrengjande spørsmål gneg oss:
Kvifor vert vi ikkje lukkelege når velstanden flyt rundt oss?
Kan det ha noko med at vi innerst inne anar at vi er ein del av noko som skulle vore heilt annleis. At den Gud som vi sannar trua på når vi samlast her i kyrkja eigentleg rettar ein åtvarande peikefinger til velståande nordmenn som kjempar ein kamp som den fattige del av verda stiller seg totalt uforståande til.

Kva som er rett oppskrift for å rette opp alt som er skeivt i tilhøvet mellom fattige og rike i verda, det veit ingen av oss. Men eg trur vi er samde om at den vegen vi no går på i alle høve går i feil retning. Og at vi veit med oss sjølve at Gud vil stemple veldig mykje av det vi er ein del av, som synd.
Sjølv om vi ikkje skyt eller sprengjer bomber.

Og det er mykje anna av det vi er med på som også må kallast for synd.
Vi er t.d. med på å øydeleggje klima, miljø og natur.
Vi stel rett og slett naturgrunnlaget frå dei som skal kome etter oss.

Og som vi alt har vore inne på: Vi let att augene og gjer hjarto harde når flyktingar bankar på grenseportane til landet vårt. "Reis heim att. I beste fall skal vi gje deg nokre almisser der du bur. Men her hjå oss har vi berre plass til oss sjølve. For om det skal bu flyktningar i mitt nabolag, då vil verdien på huset mitt minke. Så kom ikkje for nær meg!"

I den kristne kyrkja er det også vanskeleg å halda fred. Av og til vert kyrkjeleiarar tvinga til å tale i saker der media vil setja dagsorden. Og når kyrkjeleiarane ikkje talar slik media innbyr til, så vert kyrkja skulda for å vere kald og avvisande. Kanskje er det sant? Kanskje er kyrkja for kald og avvisande. I så fall er det synd og skam.
Men sanneleg må media også stå til rette og til ansvars for at synda og skamma veltar inn over oss.
Men vi kjøper og betaler for synd og skam. Vi gottar oss over "Se og Hør." I staden skulle vi slege augo skamfulle ned når blada sine forsider avslører kva vi er ein del av. Synd og skam.

Det er alt dette vi i dag skal bere fram når vi lagar til skriftemålsgudsteneste. Synd og skuld og skam handlar det om i våre liv. I dag er ein god dag til å leggje av oss hjå Gud. Og til å lytte med hjarta når Guds ord om syndstilgjeving lyder frå prestens munn.

Men også det er ein kamp. Ein kamp mot djevelens makt over mitt liv. Han kjempar i mot meg når eg skal fram for Gud med synd og skuld og skam. Difor trur eg at djevelen er i dårleg humør akkurat på denne søndagen. For i dag gjer vi det i kyrkjene våre som vi skulle gjort langt oftare. Vi går fram for Gud i bøn og bot. Vi sannar syndene våre gjennom det allmenne skriftemålet. Vi set ord på skamma. Vi ber Gud om å løfta bort vår skuld.
Det er bots- og bønedag. Det er skriftemålsgudsteneste. Då vert det også ein kampdag.

 «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! seier Jesus.

I dag står vi i døropninga. Døra inn til Guds rike. Og vi legg merke til at det er tumultar her i døropninga. Her er det kamp om å kome seg inn. Og ingen ynskjer å verte ståande utanfor. For innanfor døra ser vi festbordet. Vi høyrer musikken som skaper feststemning. Vi ser ein glimt av han som byr inn til fest. Han som vi kjenner så godt. Han som vi så gjerne vil vere ven med.
Her vil vi verkeleg vere med. Kanskje har vi allereie vore ein tur innom døra. Difor veit vi at det er der vi høyrer til. Men vi fekk lyst på ein liten luftetur utanfor. Vi vart lenger ute enn vi hadde tenkt. Vi gjekk lenger bort enn vi hadde tenkt. Men no er vi tilbake. Og vi ser at vi er mange som vil inn. Det er trengsel i døropninga. Her er det rett og slett fare for å bli ståande utanfor når husbonden stengjer døra.

Kven er det som får kome inn, og kven er det som vert ståande utanfor når dørlåsen smell i frå innsida? Når det er endeleg stengetid?

I tekstordet på Bots- og bønedag gjer i allefall Jesus det klårt at dette selskapet ikkje utan vidare er ope for kven som helst. Det er ikkje ein gong nok at ein har vore innanfor tidlegare og teke til seg av rettane ved Herrens bord. Eller at ein har site ved læremeisterens føter og lytta til kva han har sagt.  Skal ein til sjuande og sist vere på innersida av den tronge døra, må ein ikkje vere mellom dei som gjer urett, seier Jesus.
Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’  Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’

Høyrde du det: " Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’

Vi gjer urett alle som ein her i kyrkja i dag. Difor vert det verkeleg kamp på liv og død for å sleppe inn gjennom den tronge døra. Gjennom døra, inn til bordet, inn til fellesskapet. Inn til Guds rike.

Og nettopp fordi vi gjer urett, vi som har funne vegen til Åsane kyrkje i dag, så er det frigjerande at vi denne eine gongen i året kan få ta del i bots- og bønedagens nærgåande skriftemålsgudsteneste.
For vi må gjere noko med den uretten vi har gjort. Med den synda vi har gjort. Med den skulda vi ber på. Med den skam vi kjenner inne i oss. Med alt dette som vi veit skulle vore annleis. Dette som er på tvers av Guds vilje med våre liv.

Dette må vi bere fram for Gud. I bot og i bøn. I skriftemålet.
Dette er noko av det som er denne dagens heilt spesielle kjenneteikn. Vi sannar for Gud at vi har synda. At vi er ein del av ei syndig verd. At vi er ein del av ei kyrkje som langt frå er feilfri.
Men i denne kyrkja som ikkje er feilfri, vågar vi i dag oss fram for Gud. Med vår synd og vår skuld og vår skam. Vi kjem for å få høyre dei gode orda om syndstilgjeving. Om nåde. Om oppreising og ein ny start.
Det at vi kjem fram for Gud på denne måten er ein del av kampen. Kampen i døropninga. Kampen for å sitje til bords i Guds rike.

Og det store er at på innersida av døra står det ein og rettar handa ut mot oss. Han ser kor vi kjempar. Han ser at vi er såra i kampen. At vi blør. Ikkje av skotskader eller bomber. Men fordi vi har falle og slege oss på vegen gjennom livet. Vi har rive oss opp på djevelens tornekratt.

Det er plass til oss innafor. Dvs. det er plass til dei som grip tak i denne handa. Handa med sårmerker frå krossfestinga.
Men det er ikkje plass til dei som stolte og eigenrådige krev at dørene skal opnast vidt opp: " Vi har jo spist og drukket sammen med deg ".
Ja, kanhende åt du og drakk du ved Herrens bord ein gong. Men det i seg sjølv garanterer ikkje at du slepp innfor på den siste dagen dersom du gjekk frå nattverdens bord og ut or kyrkja for å gjere meir urett.

I dag er det altså ikkje tid for å slutte å kjempe. Kampen mot vondskap og djevelskap skal halda fram. Og kampen for å kome inn gjennom den tronge døra til Guds rike.
Sjå etter handa med naglemerke når du kjempar denne kampen. Ta tak i den. Då får du kraft. Då skal du vinne. Då skal han leie deg innafor til bordet og til fellesskapet før døra stengjest på den siste dagen!

AMEN

Bloggarkiv